Revolusjoner norsk bilpolitikk

En bedre miljøpolitikk krever at Norge må snu dagens bilpolitikk trill rundt. Øk veiavgiften, fjern engangsavgiften i fem år og dropp alle uvirksomme avgifter.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis våre politiske partier inkludert Venstre (kommer tilbake til Trine Skei Grande senere) mener det minste alvor med dagens allsang "Det grønne skiftet", må det gjøres mer enn å bare synge. (Siden begrepet dukket opp for første gang har norsk presse brukt "Det grønne skiftet" 10.710 ganger på trykk).

Feil fokus
Det må derimot vises mot. Et mot som handler om å skape rettferdige endringer og som vi tåler. Hvis politikerne skal lykkes med noe, bør de begynne "å straffe" bruk av bil og ikke det å eie en bil.
Så langt har de grønne kommunistene fått herje fritt med en politikk og retorikk som handler om å plage folk mest mulig, stenge ned norsk oljeproduksjon og parkere bilen for godt. Den slags er selvfølgelig bare sprøyt og ideene synes å være klekket ut over en lunken latte i en bilfri bakgård på Grünerløkka. På tide og heller parkere MDG for godt.

Tilbake til steinalderen
Bil er viktig, og det er ingen tvil om at bilen har kommet for å bli i Norge. Et Norge uten fire hjul vil bringe landet vårt tilbake til 1920-tallet. At bilen har hatt mye å si for Norges vekst og fremgang skjønner de aller fleste, og mobilitet er viktig for både barnefamilier og møbelprodusentene på Vestlandet. Derfor bør "de grønne skiftet" innebære en politikk som gjør at enda flere kan eie en bil for å løse sine daglige utfordringer innenfor konkrete behov. Skal vi lykkes med det må bilen omskapes til en positiv miljøfaktor  og derfor må dagens bilpolitikk snus på hodet.
Kort sagt, vri dagens håpløse bilpolitikk uvirksomme avgifter til kostnader knyttet kun til bruk.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årsavgiften: I dag avkrever Stortinget alle som eier en bil mellom 3135 og 3655 kroner bare for å ha en bil stående i garasjen året rundt. Denne avgiften er trolig langt eldre enn bilen, fordi våre konger i de gode gamledager trengte jo ekteskapspenger til sine prinsesser og da fant man ut at kjerrer og karjoler var det perfekte skatteobjekt. Det burde være enkelt for miljøbevisste politikere å innse at denne avgiften har ingen nytte utover å skaffe staten lukrative stabile inntekter på rundt åtte-ti milliarder i året.

Engangsavgiften: Dette er intet annet en straffeskatt for nybilkjøp. Avgiften er så hinsides høy at bare rett over Svinesundbroen kan våre naboer kjøpe samme bil til omtrent halv pris. Staten drar inn rundt 20 milliarder kroner i året på nødvendigheten å kjøpe seg en bil. På en annen side gjør denne ekstraregningen for bilkjøpere at mange kjører den samme bilen så lenge det går, noe som har ført til at vi har en bilpark som ligner på et gamlehjem der gammel bilteknologi fyller våre gater med en forurensing som kunne vært unødvendig. En god løsningen vil være å fjerne engangsavgiften i for eksempel fem år slik at flere kunne kjøpe seg nye biler og bli med på "det grønne skiftet".OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bompenger: Nok en avgift som ikke handler om miljø, kun en stat som ønsker å skattlegge befolkningen i alle kriker og kroker. Hvis du må reise fra Oslo til Trondheim avkrever staten deg 325 kroner. Tallene for Kristiansand er 284 kroner og Bergen hele 640 kroner. 

Kostnadsnøytralt
Det finnes sikkert flere rariteter innenfor norsk bilpolitikk som med et pennestrøk kan fjernes uten at det påvirker miljøet et døyt, men skal ting bort så må også noe på plass. Det viktigste vil uansett være at omleggingen av norsk bilpolitikk er så noenlunde kostnadsnøytral, men at det altså er bruk av bil som skal koste.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Drivstoff: Helt siden Frp veltet en Willoch-regjering i 1986 på grunn av et forslag om å øke bensinavgiften med 42 øre literen, har dette vært en av norsk de varmeste poteter i norsk politikk. I dag betaler bilistene to avgifter per liter drivstoff avhengig av om det fylles diesel eller bensin.
Nettopp her kan modige politikere gjøre et grep som handler om at nordmenn vil oppleve det som rettferdig at skattleggingen knyttes til antall kjørte kilometer. At veiavgiften økes med en krone per liter, og eventuelt en gradvis økning videre vil kunne gjøre mye godt for miljøpolitikken. I 2016 regner staten med at drøye 16 milliarder kroner kommer fra drivstoffavgiftene.
Å betale ut fra faktisk bruk av bil er lettere å forstå for folk flest sett i lys av argumentene som handler om miljø. Samtidig er det en enkel sak å bedre pendlefradraget for de som er avhengig av å reise med bil for å skaffe seg inntekter.

Drivstoffavgiftene i 2016 er som følger:

Drivstoffavgift per liter

 

 

Bensin:

2015

2016

Veiavgift

4,87

4,99

CO2-avgift

0,93

0,97

Diesel:

 

 

Veiavgift

3,36

3,44

CO2-avgift

1,09

1,12

Vingle-Venstre
Jeg tviler ikke på at dette må være tanker Erna Solbergs regjering har hatt oppe på bordet, men så var det denne Trine Skei Grande da. Selv om hun er forlovet med vår sittende regjering som aktiv jobber for et renere Norge, vil hun og Venstre tydeligvis i sin særinteresse bruke ethvert forslag for alt det er verdt for å skaffe seg oppmerksomhet der partiet befinner seg på randen av sperregrensen.
Jeg mistenker sterkt at Venstre kommer til å opponere fra sitt bittelille politiske hjørne i norsk politikk mot alt regjeringen legger frem helt til valgkampen er over for å skaffe seg kortsiktig oppmerksomhet og synlighet. Og i min verden blir det hele en patetisk parodi, særlig når jeg leser følgende fra Grandes politiske manifest:
- Miljøutfordringene kan løses på demokratisk vis. Kortsiktighet og særinteresser må vike der det er nødvendig, og føre var-prinsippet må ligge til grunn for alle beslutninger.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Norges største fiende

Partiformann Rasmus Hansson leder partiet som har vilje til å ødelegge Norge. Det kommer tydelig frem i MDGs kommende partiprogram.

Det er bare å pugge navnene Une Aina Bastholm, Lars Gaupset, Andrew Kroglund, Barbara Vögele, Ola Lund Renolen, Marie Loe Halvorsen, Øyvind Strømmen, Kristin Antun Harald Nissen og Rasmus Hansson.
Disse navnene er Sentralstyret for et parti som kommer til å skade Norge, hvis mange nok stemmer på MDG om 13 måneder.
Det nye Norge
MDGs ledelse og landsmøte vedtar i mai neste år den nye politikken. Den betyr dramatiske økonomiske konsekvenser og radikale nasjonale samfunnsendringer.
I Oslo har 618.000 innbyggere i snart ett år opplevd på nært hold hva som skjuler seg bak de smilende MDG-byrådene Lan Marie Nguyen Berg og Hanna Elise Marcussen. Pressen har løpende avslørt den ene skandalen etter den andre, og avdekket alvorlige brudd på reglen om at det er klokt å ha "sammenheng mellom liv og lære".
Omdømmekrisen er såpass alvorlig at de rødgrønne Ap, SV og MDG trolig hadde mistet byrådsmakten, hvis det var valg denne høsten. Samtidig har MDGs politiske prosjekt måtte tåle sterk kritikk fra alle kanter. En kritikk som bare har økt og økt i styrke og tydelighet.

Nå søker altså Rasmus Hansson og MDG den samme nasjonale innflytelse, noe et godt valg vil sikre partiet. I Oslo fikk MDG 8,1 prosent. Siste meningsmåling på landsbasis viser at MDG har en oppslutning på 3,5 prosent, men likevel kan Hansson bestemme om landet skal styres av Arbeiderpartiet eller Høyre siden blokkene er like store. 
Nei til milliarder
I det tettpakkede og til dels sterkt konkrete politiske manifest fra MDG er det mye å stusse over, smile av og være enig i. Det er også mye annet som skaper frykt for fremtiden, fordi mange sterke tiltak vil bli iverksatt.

Et mål for MDG  er å stenge den norske oljekranen for alltid, og påføre Norge enorme inntektstap. Siden oljeeventyret startet på 70-tallet har Norge håvet inn over 12 000 milliarder kroner i målt i dagens kroneverdi. I tillegg kommer verdiskaping fra petroleumsrelaterte varer og tjenester. Statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, inkludert skatt, netto kontantstrøm fra SDØE, avgifter og utbytte fra Statoil, endte på 342 milliarder kroner i fjor. Dette er nesten 1,33x så mye som statens samlede inntekter på skatt på formue og inntekt. Hvordan har MDG tenkt å erstatte disse inntektene?

I tillegg kommer de store milliardverdiene som skapes gjennom ringvirkningene av oljeproduksjonen,

Dette er ikke milliarder vi har til overs. Dette er ikke lekepenger som vi bare sløser bort. Dette er milliarder Norge benytter 24 timer i døgnet på veldig viktige ting.
MDGs politikk kommer til å svi for de som trenger velferd, skole, utdanning, forskning, politi, eldreomsorg, filmstøtte, pensjon, dagpenger, tuneller og alt det andre. 

Det blir også mye lediggang for de 330.000 menneskene som i dag arbeider i oljeindustrien, og verden er vel ikke skrudd sammen slik at den forbruker mindre fosilt brennstoff selv om Norge stenger ned oljeproduksjonen? Nei, oljen blir bare produsert andre steder.
 


Så stenger vi ned
I 2036, altså senest om tyve år, skal Norge ikke tjene en eneste krone på norsk olje. I mellomtiden blir det ingen leting etter mer olje og gass, det skal heller brukes ledige ressurser til å plugge alle oljebrønner og ikke minst legge ned utdanning for petroliumsstudier.
MDG mener at det viktigste de kan gjøre for Norge er å redde miljøet ved å stanse biler/fly og å stenge oljekranene. Dette er noe som igjen sikrer velferden og arbeidsplassene, ifølge dokumentet "Arbeidsprogram 2017-2021 første utkast". 

(Hvordan skal vi eksportere laksen vår? Sykle den til Europa, USA og Tokyo? Eller er disse inntektene også lett erstattelige for staten?)

Angrer bittert
Programutkastet starter riktignok besnærende og innbydende ved å proklamere at "Norge skal bli mer enn verdens beste land å leve i". Men ikke bare det, fordi Norge skal bli "det beste landet for verden - i solidaritet med medmennesker, dyr, natur og fremtidige generasjoner". Det høres kanskje fint ut , men det hele er også frikoblet verden og virkeligheten. 
Det farlige for stortingsvalget 2017 er at det kan bli en kopi av valget i Oslo. Der stemte som kjent et stort flertall av MDG-velgerne i blinde og angrer bittert.

Grønn luft
Nå må slike dokumenter dessverre tas med en viss klype salt, for politikere ser ut til å like å bryte sine løfter. Likevel bør det leses, om ikke annet for å forlyste seg over fraværet av forholdet mellom årsak og virkning. Det er fullt av luftige ideer og friske målsetninger og det er all grunn til å spørre om hvordan dette skal gå i hop.
MDGs programkomite ledet av Ingrid Liland har ennå ikke har tatt stilling til partiets fanesaker "ja til prostitusjon", "legalisering av cannabis" og "straffefrihet for bruk og besittelse av narkotiske stoffer",  men det er mer enn nok annet å løfte frem.

 

Her følger et uprioritert ordrett utdrag av MDGs politikk:

- Grunnlovsfeste retten til søke asyl.
- Ta imot 5000 kvoteflyktninger årlig.
- Arbeide for lovlige veier til Europa for å søke beskyttelse.
- Senke sperregrensen for å få utjevningsmandater ved stortingsvalg til 2 %.
- At sidemålsopplæringen starter allerede i barneskolen.
- Redusere den generelle hastigheten i tettbygde strøk fra dagens 50 km/t til 40 km/t, og til 30 km/t i byområder med blandet trafikk og rundt skoler.
- Stille krav til 50 % økologisk eller lokalprodusert mat i alle statlige matinnkjøp.
- Sette et mål om at kystflåten skal bli fossilfri innen 2030.
- Arbeide for å styrke forholdet til Russland.
- Redusere antallet nye kampfly.
- Gi beskyttelse til mennesker som flykter på grunn av miljøkatastrofer og naturødeleggelser og være en pådriver for internasjonale løsninger på dette
området.
- Gi oppholdstillatelse til papirløse voksne som har bodd i Norge i sju år og barn som har vært her i fire år.
- Redusere bruk av fengselsstraff og øke bruk av samfunnstjeneste og andre soningsformer.
- Motarbeide tiggerforbud.
- Redusere trafikken på norske flyplasser med 30 % innen 2030.
- Øke flyseteavgiften kraftig, og arbeide i EØS-systemet for at denne skal kunne differensieres ut fra distriktspolitiske hensyn.
- Motarbeide kapasitetsutvidelse på norske flyplasser.
- Avvikle ordningen med taxfreesalg på flyplasser.
- Stille krav om grønne avganger og landinger.
- Endre kjernetiden for statlige ansatte i storbyområder for å bedre utnytte kapasiteten i kollektivnettet.
- Prioritere vedlikehold og trafikksikkerhetstiltak på riks- og fylkesveinettet, som midtdelere.
- Motarbeide bygging av kapasitetsøkende motorveier i storbyområdene.
- Redusere biltrafikken i storbyområdene med minst 20 % innen 2021 og en tredel innen 2030, og med 10 % utenfor storbyområdene innen 2030.
- Omdisponere veiareal til kollektivfelt og miljøfelt på viktige innfartsårer til storbyene.
- Fase ut nysalg av fossile personbiler innen 2020, og fossile varebiler og busser innen 2025.
- Trappe opp avgiftene på fossilt drivstoff.
- Øke sykkelandelen til 10 % innen 2030.
- Innføre momsfritak på el-sykler.
- Legge til rette for at planlagte kirurgiske inngrep flyttes til små akuttsykehus for å styrke den kirurgiske kompetansen ved disse sykehusene.
- Hindre at samme eiere kan kontrollere både forlag, distribusjon og bokhandel.
- Innføre fastpris på bøker det første publikasjonsåret.
- Likestille rettighetene for artister og kulturutøvere som er selvstendig næringsdrivende med arbeidstakernes.
- Styrke kravene til kvalitet og boforhold i offentlige og private flyktningmottak.
- Innføre en nasjonal forslagsrett der vanlige borgere kan få en sak behandlet på Stortinget med et tilstrekkelig antall underskrifter.
- Gjennomføre flere folkeavstemninger.
- Opprette et åpent tilgjengelig lobbyregister for Stortinget.
- Senke stemmerettsalderen til 16 år.

For deg som vil lese mer om MDGs politikk finner du hele dokumentet her:
https://www.mdg.no/program
Fra venstre: Lars Gaupset, Une Aina Bastholm og Rasmus Hansson. Foto MDG.

 

 

Lan Berg, Lan Berg - hvor har du gjort av deg?

Jeg regner med at byråd Berg nå har kommet hjem fra ferie og kan ta seg bryet med å svare på hva Norge, Oslo og miljøet tjener på, og hva det koster samfunnet for et bilfritt Oslo.Samferdselsministeren møter Oslopakke3-partene

Lan Marie Nguyen Berg er åpenbart en travel kvinne der hun turer frem med økte parkeringspriser, radering av parkeringsplasser og stengte gater. Hennes engasjement for MDGs politikk skal ingen klage på. Men, går hun ikke for fort frem uten å tenke på hvilken konsekvens hennes handlinger påfører landets hovedstad når hun snur byen vår på hodet?

Oslo trenger regnskap
I begynnelsen av juni stilte jeg noen relevante og åpne spørsmål til Oslos miljøbyråd i en egen blogg:
1) Bedriver Berg bevisst en propaganda mot bilen basert på bløff og svake fakta?
2) Kan Berg engasjere eksterne og uavhengige eksperter slik at det kan lages et miljø- og samfunnsregnskap over MDGs samferdselspolitikk I Oslo?

(Les hele bloggen her: http://tinyurl.com/zkbjvvh)

Så lukket og stengt
At enhver bør forvente saklige svar fra miljøbyråden ligger godt innenfor en god demokratisk kvalitet. Samtidig har hennes sjef, Raymond Johansen, vært svært opptatt av at dagens byråd skal ha en åpen linje overfor Oslo innbyggere. Dette ser ikke ut til å gjelde for byråd Berg, fordi hun har veket unna denne debatten siden 7. juni.
Hun har faktisk gjort seg helt usynlig og latt være å svare på disse to spørsmålene. Jeg synes ikke en byråd i Oslo skal slippe unna med dette. Folkevalgte, altså personer som inntar tillitsverv på vegne av 618.000 oslobeboere, bør kunne ha såpass folkeskikk at de svarte på relevante spørsmål.

Å komme på spor
Lan Bergs åpenhetslinje bringer i sommervarmen tankene over mot en kinosuksess fra 1941. Leif Juster i storslag der han med et hvit klede rundt hode og kropp synger:

Pølsemaker, pølsemaker
Si hvor du er da, mann
Hvis du det si`er
Da vet du det blir mye lettere å komme deg på spor

(Se hele sangen her https://www.youtube.com/watch?v=HfKkI60c3gk)

På egne bein
Hvis Berg nå skulle ta seg bryet med å svare, håper jeg hun faktisk svarer på det hun blir spurt om og ikke lar seg inspirere av sin byrådskollega i Trondheim Hilde Opoku som nylig uttalte dette til NRK om bilens vederstyggeligheter:
- Dette handler ikke bare om CO₂-utslipp, men også om arealbruk.

(Les det oppsiktsvekkende intervjuet her http://tinyurl.com/jrge7xo)

Jeg håper også at hun denne gangen ikke sender ut sin samboer og bystyrerepresentant Eivind Trædal for å forklare og forsvare sin egen politikk som byråd. Hvis så skulle skje får jeg nok lyst til å designe henne en t-skjorte med en passende påskrift :-)
 

 

MDG trenger et "demokratisk skifte"

I en blogg nylig spurte jeg miljøbyråd Lan Berg om hun kunne fremskaffe et miljø- og samfunnsregnskap for å vise konsekvensen av MDGs bilpolitikk i Oslo. Svaret fikk jeg fra hennes samboer Eivind Trædal.

Eivind Trædal er bystyrerepresentant. Hans kjæreste Lan Berg er byråd. Begge representerer Miljøpartiet de Grønne i Oslo.

Hvordan skal vi egentlig ha det her i vår lille andedam? Hvor betryggende rent demokratisk er det at politikeres kjærester svarer på deres vegne? 
Svaret på disse to spørsmålene er jo opplagt. Når man stiller spørsmål til et byråd eller regjering, så er det å forvente at svaret kommer fra byråd eller regjering, og ikke bystyre eller storting. Og det grenser til den rene politiske revy, hvis en statsråds ektefelle eller en byråds samboer rykker ut for å forsvare sin kjæreste.

Regnskap
Min blogg hadde et hovedpoeng, nemlig at lufta i Oslo (satt på spissen) er nærmest ren som gull, selv om byrådet skriver det motsatte i sin politiske propaganda. For å finne ut hvor mye propaganda byrådet legger bak sin svært omdiskuterte og kanskje helt unyttige bilpolitikk, etterlyste altså jeg et regnskap som avdekket alle konsekvenser av MDGs bilpolitikk. Dette begrunnet med at man lettere aksepterer endringer hvis man forstår og respekterer hva de innebærer og konsekvensene derav.

Svarer ikke
Eivind Trædal er kjent for å forsvare sin elskede med nebb og klør på Twitter og Facebook. Enhver som retter legitim kritikk mot samboer Berg, risikerer både personangrep og ufine finter. Akkurat dette bryr jeg meg fint lite om, men når to offentlige stilte spørsmål til byråden besvares av en samboer som har programfestet på egen blogg at Oslo skal bli like bilfri som Sandøya utenfor Tvedestrand, må jeg som et utgangspunkt ta hans tilsvar som et offisielt svar fra byrådet.
Da oppstår neste problem. "Byrådsrepresentant" og kjæreste Eivind Trædal svarer ikke på mine spørsmål i det hele tatt, selv om han bruker 784 ord.

Et skifte
Sett utenfra ser ikke MDGs demokratiforståelse særlig pen ut. Tvang, pisk, unnaluring og totalitære tanker er tydelige avtrykk i Oslo-politikkens landskap. Det er kanskje flere enn meg som mener det er på tide med en demokratisk oppgradering i det lille Miljøpartiet de Grønne.

Blogg: http://tinyurl.com/zkbjvvh
Trædals svar: http://tinyurl.com/jurfm5t

 

 

Bløffer Lan Berg om Oslo-lufta? 

Håper ikke det, men miljødirektoratets luftmålinger viser at Oslo er en svært lite plaget by med svevestøv og eksos. Likevel vil miljøbyråden gjøre hovedstaden til kanskje verdens mest bilfiendtlig by.
Forleden bladde jeg gjennom et svært viktig dokument for alle som bor i Oslo. Den såkalte "Planstrategi for Oslo 2016-2019" er nettopp vedtatt av Oslo Byråd og er som en bibel å regne når det gjelder videreutvikling av Norges hovedstad.

Jeg bet meg merke i denne setningen:

- Mye trafikk og byens topografi gjør at Oslo er spesielt utsatt for lokal luftforurensing på vinteren. Hovedkilden til lokal luftforurensing er veitrafikk med eksos og veistøv.

Miljøbyråd Lan Berg har utdypet dette temaet tidligere i et intervju med TV2:
- Det viktigste er å gjøre luften ren i byen vår. Jeg tror folk flest er positive til dette. Det handler om folks helse. Det er en menneskerett med god luft. Det er ingen menneskerett å kjøre bil. http://www.tv2.no/a/8010240/ 

Må tåle
Oslo skal altså være spesielt utsatt for bilforurensing, og derfor mener Berg at det er helt legitimt å bruke øks og tvang for å fjerne bilen fra Oslo. Så langt har byrådet innført dieselforbud, datokjøring, stengte gater, parkeringsforbud, lavere fartsgrenser og økte avgifter på parkering, piggdekk og bompenger. Snart blir det bilforbud innenfor ring 1 og tusenvis av parkeringsplasser skal bort. Samtidig er det innført 2 timer maksgrense for parkering, noe som tvinger folk ut hver annen time som om det ikke forurenser å sirkulere rundt og rundt i jakten på en ny parkeringsplass?
På toppen av det hele krever byrådet i god totalitær stil at vi som bor i Oslo må tåle det de kaller for "en betydelig grad av adferdsendring".

Fiendebilde
På godt norsk betyr vel det å snu vår hverdag trill rundt uten å verken å vurdere eller tenke på hvilke konsekvenser dette har for folk flest. I praktisk forstand innebærer denne tvangsendringene i våre hverdagsrutiner at bilen er blitt en hovedfiende (Satan) og frelseren (Jesus) heter sykkel-t-bane-buss. 

Langt under
Hvem kan kaste et korrekt lys over Ap og MDGs påstand om at Oslo er spesielt utsatt for eksos og veistøv? Miljødirektoratet besitter en enorm kunnskap om bil og miljø, også i hovedstaden. I følge direktoratet må ikke grenseverdien for svevestøv (50ug/m3) brytes mer enn 35 dager i året. Så hvordan er så luftkvaliteten ved målestasjonen på Hjortnes som ifølge myndighetene er det mest forurensede området i Oslo?

I en mail fra direktorates rådgiver Sigmund Guttu var antall dager med for høy grenseverdi kun 21 i 2014, mens i fjor var antall dager 26. Fortsetter trenden fra Hjortnes så er svevestøv et marginalt problem for Oslo. Dessuten finnes det en langt bedre løsning enn å parkere bilen. Hvis Lan Berg ønsker å redusere svevestøv på veiene i Oslo så finnes det noe som heter vaskebiler som tar det onde ved roten.

Hva med eksos og NO2?
Guttu skriver i sin mail at også her er Hjortnes-området verst blant målestasjonen. Grenseverdien (200ug/m3) er satt slik at den ikke må overskrides mer enn 18 timer per år for å sikre en god luftkvalitet.
I 2014 viste målestasjonen at ikke en time av årets 8760 timer var brutt, altså 0. I fjor var tallet 23 timer. På Manglerud var tallene 0 og 1, mens på Alnabru viste målingene 5 og 8 timer.
Når vi i tillegg vet at fremtidens NO2 utslipp fra bilparken i Oslo vil bli kraftig redusert på grunn av nyere biler med bedre renseteknologi er det rimelig å tro at Berg og byrådet i denne saken bruker "atombomber mot spurv".

To spørsmål
Med forbehold om alle mulige feilkilder har jeg har veldig lyst til å spørre Berg om hun bevisst bedriver en propaganda mot bilen basert på bløff og svake fakta? Og jeg har lyst til å kreve at Berg belyser dette ved å engasjere eksterne og uavhengige eksperter slik at det kan lages et miljø- og samfunnsregnskap som dokumenterer konsekvensene av å bringe Oslo tilbake til 50-tallet.

Politiske bevegelser som med de knappeste valgmarginer bestemmer seg for å omgjøre Oslo til Pyongyang gjør meg svært urolig. Et hvert demokratisk menneske forventer i det minste at politikk bygger på fakta, og at konsekvensene kartlegges før det hele er for seint.

Bilde: Syklist i utkanten av Pyongyang i Nord-Korea.

Fra MDGs Osloprogram 2015 til 2019:



 

Vi må boikotte Martin Kolberg

Noen må stanse kontrollkomiteens leder Martin Kolberg. I mellomtiden bør en hver næringslivsleder boikotte hans komite.Martin Kolberg vid Nordiska Rådets session i Reykjavik. 2010-11-03. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org

Martin Kolberg er en Arbeiderpartipolitiker med mange ansikter. Fra 2002 til 2009 var han den mektige partisekretæren på Youngstorget, og gjennom sin røffe lederstil holdt han et godt grep om troppene gjennom en fast ideologi og hadde de tetteste bånd til LO. I Stortingets korridorer har Kolberg gått med sine fast skritt i 15 år, og i 2009 ble han medlem av den viktige kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han er også kjent for å være den som håndterer "drittsakene" i Ap.

Hvem er udemokratisk?
Fra sin posisjon, først som nestleder og så som leder av kontrollkomiteen, har Kolberg hatt en refsende og småarrogant stil mot nesten alt og alle. For de av oss som har fulgt ekstra godt med har vi flere ganger latt oss forbause av hans retorikk, der han gjerne omtaler seg selv i tredjeperson og er snar til å dra kortet ?udemokratisk?.

At han kanskje selv er en utmerket representant for manglende demokratiforståelse kom tydelig frem i 2012 da han truet en rådmann på vegne av sin stedatter som var anmeldt for bedrageri med de bevingede ord om at han  "ikke var til å skubbe seg på."

Ukens retorikk
Senest denne uken viste han klare signaler på at han oppfatter seg selv som en blanding av keiser og pave da han i debatt med Finans Norges Idar Kreutzer begikk følgende svulstige uttalelser:

- Du (Kreutzer) har rett og slett ikke poeng og ikke autoritet i situasjonen.

- Det siste nå orker jeg ikke å forholde meg til nå (eierskapsmeldingen), for nå skal jeg forholde meg til Kreutzer.

- Men det får være grenser for hva jeg skal være utsatt for. 

(Kilde NRK Politisk Kvarter: http://tinyurl.com/j86h6ml)


Idar Kreutzer, administrerende direktør i Finans Norge

Kjøp dine egne aksjer!
Denne ukens debatt om kontrollkomiteen viser med all tydelighet at Martin Kolberg bryter sitt eget mandat grovt og misbruker sitt tillitsverv. Kolberg har ingenting med verken Telenor, Statoil eller andre børsnoterte selskaper å gjøre.
Hvis han likevel ønsker å legge seg opp i selskapenes virksomhet får han kjøpe sine egne aksjer og møte på generalforsamlingene , som alle oss andre.  Dette smerter sikkert en maktpolitikers hjerte, men Kolberg har nå tråkket så voldsomt over maktfordelingsprinsippets strek at han må stoppes, og aller helst avskiltes.

Hvem kontrollerer Kolberg?
At Kolberg ikke ser dette selv er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Hans opptreden kan lett tolkes som at når det gjelder «All makt skal samles i denne sal», er dette et uttrykk som spesielt handler om han personlig og han lar seg forblinde av sin egen posisjon. Kolberg er en løs kanon på Stortinget og burde vært tjoret fast på dekk. Om ikke noen formelt kan kontrollere Kolberg, burde noen snarest "snakke sammen".

Vi boikotter!
Inntil det skjer har næringslivet neppe noe annet valg enn å overse de 12 medlemmene i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Et hvert innkallingsbrev bør heretter finne veien til nærmeste søppelbøtte. På en slik måte kan politikere som ikke følger demokratiets spilleregler frarøves sin misbruk av makt og utidige innblanding i noe de ikke har noe med.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomites mandat: http://tinyurl.com/jk2mdda

 

 

 

 

 

Formueskatten er nå all time high

På tross av at politikerne har kuttet formueskatten bittelitt de siste årene, er den høyere enn noen sinne målt i prosent av risikofri rente.. I praksis betyr dette at norske bedrifter har større vansker enn tidligere når de skal hente inn kapital og satse på nye arbeidsplasser. 


Ettersom små og mellomstore bedrifter, som utgjør vel 95 prosent av alle private arbeidsplasser i dette landet, bare kan glemme å gå i banken, må de hente penger i det private markedet. Når de gjør dette blir de offer for hvordan verden til enhver tid ser ut, ikke slik enkelte politikere gir inntrykk av at den er.
Formueskatten er i realiteten for de fleste bedriftseiere skatt på arbeidende kapital, den kapitalen som holder bedriftene i gang, kapitalen som forhåpentlig bidrar til økonomisk vekst og nye arbeidsplasser.

Annen skatt
Jeg er ikke imot skatt, jeg er imidlertid sterk motstander av skatt på arbeidende kapital. Som jeg har blogget om tidligere, burde man heller innføre en nasjonal eiendomsskatt, som rammer de rike, og som rammer passiv kapital, kapital som bidrar svært lite til økonomisk vekst og nye arbeidsplasser.
For å illustrere at formueskatten aldri har vært høyere, har jeg tatt for meg den såkalte risikofrie renten og justert den for inflasjon og formueskatt, i årene siden skatten ble innført. Den risikofrie renten er satt til norske statspapirer med 10 års løpetid og investeringsbeløpet til en million kroner. Resultatet er nedslående. 

All time high
I 2000, da formueskatten ble innført, satt du igjen med 20.000 kroner, mens man i dag går over 27.000 kroner i minus, hvorav formueskatten utgjør 8.500 kroner. Dette er som kjent en skatt man som nordmann må betale uansett, om man tjener penger eller ei.  I fjor ville en tilsvarende investering gitt et tap på 13.800 kroner, også da utgjorde formueskatten 8.500 kroner. De to foregående årene ville også gitt tap, utelukkende på grunn av formueskatten. Se graf i bunnen.

Tar ikke de rike
Selv om ikke formueskatten har skylden i det lave rentenivået, så er det hverdagen for norske bedrifter. Den er tøff, og politikerne gjør den mye verre, ved å opprettholde formueskatten og skatten på arbeidende kapital. At man har en så skadelig skatt som ikke tilpasser seg verden er mildest talt helt utrolig. Dette er ikke en skatt som «tar de rike», dette er en skatt som hindrer utvikling, arbeidsplasser og landets fremtid. 

Der er mange som nå håper at politikerne som i disse dager forhandler om et skatteforlik på Stortinget, ser hvor farlig formueskatten er.
Derfor, legg retorikken til side, la fakta bestemme.


 

Alle vil ha fart på Norge - men vilje er ikke nok

Det er en enkel øvelse for finansminister Siv Jensen å etterlyse flere arbeidsplasser i Norge. Men, uten tilgjengelig kapital blir hennes ønske umulig å innfri for privat sektor.

Virkeligheten har kommet og landets største utfordring fremover er:
- Hvem skal komme med pengene som får fart på Norge?

Det er bare å innrømme for oss selvgode nordmenn at vi nå sårt trenger hjelp fra utlandet. Uten at den såkalte fremmedkapitalen finner veien til Oslo Børs og norske ideer, vil vi aldri lykkes. Men for at det skal skje sitter Stortinget og regjeringen på et formidabelt ansvar, nemlig å sørge for at forutsigbarhet og de beste rammebetingelser skapes umiddelbart.

Ikke overraskende
For nesten et år siden meldte Finanstilsynet at oljekollapsen hadde liten påvirkning på vekst og arbeidsmarkedet. Men samtidig ble det advart om at vedvarende lav oljepris ville ha store negative ringvirkninger.
http://www.finanstilsynet.no/en/Document-repository/Reports/2015/Risk-Outlook-2015-The-Financial-Market-in-Norway/

For vel et halvt år siden skrev jeg følgende. - Etter alle solemerker er norsk økonomi på full fart inn i en ubehagelig tilværelse. Statens inntekter stuper, titusener mister jobbene sine og næringslivet lider under skyhøyt kostnadsnivå.
Dette ser vi nå for fullt. Nå går det knapt en uke uten at en av landets største arbeidsgivere varsler om nye, betydelige kutt.

Vi trenger friske penger
Grep må tas, både for å sikre arbeidsplasser og inntekter. For eksempel har politikerne hatt større interesse i å beholde formueskatt for å slå politisk mynt, skatten som rammer folk flest og arbeidsplasser mye hardere enn rikinger, enn å legge forholdene til rette for næringsutvikling og nysatsing.

De store oljeinntektene har i årevis gitt enorme overføringer til fastlandsøkonomien, noe som har gjort at folk flest har fått høyere lønn enn de egentlig burde hatt når man ser på utviklingen hos våre viktigste handelspartnere. Dette har igjen fyrt opp forbruket og medført en unik kostnadsøkning i Norge.
Når bankene på toppen av dette kaster penger etter boligkjøpere, da boliglån blant annet er bankenes beste kort på hånden når de selv skal hente mer kapital, så har vi fått usunn allokering av penger i samfunnet. Alt for meget av befolkningens verdier er bundet opp i bolig/eiendom og alt for lite i produktiv kapitalallokering.

På oljeputen
Oljeinntektene har også gitt politikerne en sovepute av dimensjoner. De siste 15 årene har politikerne i Norge sluppet å gjøre jobben sin, som er å ta fra noe og gi til annet gjennom tøffe beslutninger. I stedet har de gitt til alle mulige formål og utsatt alle politisk upopulære valg. I slike perioder kan alle være politikere uten at det får konsekvenser. Jeg skulle likt å se overskriftene dersom greske politikere hadde brukt milliarder på å kjøpe inn ting som ikke virker, eller ingen trenger eller  budsjettere investeringer hvor kostnadsoverskridelser er regelen heller enn unntaket.
Vel slik er det i Norge.
Ingen steder i verden har det vært lettere å være politikere enn i Norge. Nå er imidlertid den tiden sannsynligvis over, og det er nå det må handles.

Foto: Harald Pettersen

Alt i utlandet

På toppen av dette har staten gjennom formueskatten klart å skremme mange store investorer til utlandet, noe som gjør ubotelig skade. Ikke bare forbruker de pengene sine i utlandet - de invester der også.

For faktum er at nordmenn begynner med negativ forventet kontantstrøm på 1,7 prosent, før krav til avkastning på investert kapital.
Sagt på en annen måte. For at utlendinger, uten noe som helst forhold til Norge, skal allokere penger til Norge må bedriftene være på billigsalg. Den delen av kapitalen vil alltid søke dit hvor forventet risikojustert avkastning er høyest.

Og blir det for attraktivt vil etablerte bedrifter bli kjøpt opp. De siste årene har en rekke hovedkontor blitt flagget ut, og flere vil det selvfølgelig bli om noe ikke gjøres. Samtidig eier utlendingene 37 prosent av børsens selskaper. Hvorfor skal de fortsette å investere i Norge? Til sammenligning har land som England og Irland bevisst brukt skattesystemet til å tiltrekke seg kapital, med stor suksess.
Hvorfor gjør ikke vi det samme?

En annen skatt som kommer til å få negative konsekvenser er den såkalte eierskatten. Den innebærer at staten forsyner seg av utdelte aksjeutbytter og realiserte aksjegevinster. Alle skjønner at staten trenger midler til å drive Norge, men stadig flere begynner å bli opptatt av hvordan det offentlige Norge forvalter sine milliarder. Et stupetårn på Hamar er vel et av de tydeligste symbolene på hvordan misbruk av felleskapets midler virker i praksis. Privat sektor har forlengst kuttet i sine budsjetter. Det er på høy tid at offentlig sektor begynner med det samme. 

Kjepper i hjulene
For å tydeliggjøre så kan denne listen legges på bordet for å illustrere "det norske problemet":

  • Et skattesystem som stikker en rekke kjepper i hjulene. Regjeringen legger opp til å øke skattebelastningen for eierkapital. Dette skjer i en periode hvor vi desperat trenger tilgang på kapital.
  • Norge bruker for lite på forskning og utvikling. Mye mindre enn sammenlignbare land i OECD.
  • Vi har en rigid arbeidsmiljølov, som gir unødige begrensninger.
  • Staten har stått for nesten all pensjonssparing og den skaper ikke institusjonelt nasjonalt eierskap.
  • Den samme staten eier drøye 35 prosent av selskapene på børsen i de store virksomhetene.
  • Flere av de beste ideene flagges ut av Norge og startes i andre land grunnet skattesystemet.
  • Industrien har i flere år kun holdt hodet så vidt over vannet grunnet rekordhøy valuta.
  • Gjeldsnivået i Norge er høyt mot BNP, og har aldri vært høyere. Spesielt husholdningsgjelden har est ut siden bankkrisen på 90-tallet.
  • Bolig- og eiendomsinvesteringer har blitt forfordelt i årtier av politikerne.
  • Norge har en stor og oppblåst offentlig sektor.

Politikerne må omstille seg
Mitt spørsmål til politikerne er altså: hvor skal pengene komme fra?
Svaret de har gitt så langt er omstilling. Overalt sier de at norske selskaper må omstille seg for nye tider og klimaproblemer. Det de aldri sier er at det offentlige må omstille seg, gjøre livet lettere for de som skaper statlige inntekter og begynne å tilpasse seg verden slik den er. Fjern formueskatten og beskatt eiendom og luksuskonsum. Bidra til en omallokering av kapital. Insentiver nyinvesteringer.
Det private næringslivet omstiller seg kontinuerlig, og har gjort det hvert eneste år siden oljen ble funnet. Det har nemlig ikke noe valg.

Når ble arbeid mot korrupsjon en kvinnesak?

Telenor-kunde Elisabeth Hegstad mener det må en kvinne til for å rydde opp i det korrupsjonsbefengte Telenor og hun hevder at jeg ikke er fornøyd med Gunn Wærsted. Jeg anbefaler Hegstad å lese min blogg en gang til.

5. januar publiserte jeg en blogg om kvinnekvotering i Telenor som heldigvis har skapt en ønsket debatt. 8. januar svarte lege og Telenor-kunde Elisabeth Hegstad i en gjesteblogg hos Nettavisen med tittelen "Sissener liker penger uberørt av kvinnehender".
Selv om det er et artig grep å bruke begreper som uberørt og kvinnehender, er Hegstads tilsvar dessverre basert på flere misforståelser.

For det første er tillit til at den beste lederen alltid blir valgt til de viktigste posisjonene svært sentralt for alle som investerer i aksjer. Valg av styreleder er kurssensitivt og sender aksjekurser enten opp eller ned. Feil leder kan med andre ord skape store tap for aksjonærene og det kan føre til at inntjening og arbeidsplasser blir usikre. For å tydeliggjøre ytterligere, valg av kjønn har aldri vært en faktor for kursfastsettelsen i et børsnotert selskap og godt er det.

For det andre var bedriftsforsamlingen i Telenor utsatt for en voldsomt offentlig press fra en hærskare av synsere da den skulle peke ut ny styreleder. Det er ingen tvil om at Telenor på død og liv skulle bruke kjønnskvotering denne gangen, og det hadde nærmest vært et "politisk selvmord" å velge annerledes enn det forsamlingen gjorde. Et slikt press førte neppe til at Telenor har fått den aller beste styreleder, siden samtlige mulige mannlige kandidater ikke stod på blokka engang på grunn av hylekorets gjennomslagskraft.

For det tredje er ikke min kritikk av kvinnekvoteringen rettet mot Gunn Wærsted. Hun ble tilbudt et verv og takket ja. At hun alltid med tåle en mistanke om at det var hennes kjønn som var avgjørende for toppvervet tror jeg hun kommer til å leve godt med, men det er trist for kvinner som sådan.

For der fjerde er det godt grunnlag for å reise spørsmålet om bedriftsforsamlingens valg, også ut fra styrelederens bakgrunn og kompetanse. Wærsted har lang fartstid fra finans- og bankindustien, men Telenor er verken bank eller finans. At bedriftsforsamlingen velger en styreleder uten telecomerfaring og kunnskap om internasjonale prosesser er i min verden noe oppsiktsvekkende. Om det hefter en prosent eller 99 prosent mistanke om at Telenor ikke har fått den beste styrelederen vil alltid ligge som en svøpe over selskapet og kan skade verdiskapningen.

Det er flere enn meg som er overrasket over Elisabeth Hegstads retorikk om at en kvinne er løsningen på Telenors korrupsjonsproblemer. At korrupsjon er en mannsgreie er like malplassert som at kvinnekvotering blir brukt når børsnoterte selskaper velger sine ledere.   
Kvinnekvotering er uansett gått ut på dato.


http://sissener.blogg.no/1451982584_kvinnekvotering_i_tel.html
http://gjest.blogg.no/1452258027_sissener_liker_penger.html


Hvorfor er det kvinnekvotering i Telenor?

Ingen blir hyllet for å si slikt høyt, men kan vi ikke bare være ærlige? Gunn Wærsted ble styreleder i Telenor sannsynligvis fordi hun er kvinne.


Styreleder i Telenor Gunn Wærsted. Foto: Wikipedia.

I Norge er det en gruppe mennesker som hyler opp hver gang synlige posisjoner skal besettes. Fra høyre og venstre skriker de i sine tvangstrøyer stemplet på ryggen  "likestilling uansett pris" om at kjønn er det viktigste i hele verden. En kvinne skal på død og liv trumfe et hver menneske med hår på brystet.
Da Telenors bedriftsforsamling skulle identifisere ny styreleder var hylekoret massivt. Siden selskapet nettopp hadde ansatt en mann som administrerende direktør, skulle selskapets nye styreleder bruke neglelakk og leppestift. Viktige kvaliteter som internasjonal erfaring, telecom og/eller teknologikunnskap, strategisk tenkning og kontrollevner druknet helt i kvinnekravet.

Hyggelig I
I ettertid er det grunn til å flire litt av bevegelsens retorikk, fordi i det øyeblikket Gunn Wærsted ble valgt, var det selvfølgelig ikke på grunn av hennes kjønn likevel. Da var kravet om at det bare måtte velges en kvinne omformulert til dette:
- Telenors valgkomité har gjort en strålende jobb med å finne rett kandidat til jobben. Det er selvsagt hyggelig at det er en kvinne, men det er ikke hovedgrunnen, konkluderte det faste medlemmet i hylekoret Benja Stig Fagerland.


Kvinneblogger Benja Stig-Fagerland.

Hyggelig II
Telenor er i tillegg til å være Norges ledende teknologibedrift et av verdens ledende selskaper innenfor telekommunikasjonstjenester med 33.000 ansatte, snart 200 millioner kunder og det norske folk eier 54 prosent av selskapets aksjer. Det er den særegne norske forordning "bedriftforsamlingen" som fatter vedtak om Telenors styre. Da bedriftforsamlingens leder pekte på Wærsted hadde han budskapsnotatet klart:
- Vi er opptatt av å finne den best mulige styrelederen for Telenor, uavhengig av kjønn. Men med den debatten som har vært i det siste, er det hyggelig at den beste kandidaten er en kvinne, sa Anders Skjævestad som kunne bekrefte at den nye styrelederen var totalt blank på telecom og det er vel kjent at Wærsted har svært begrenset erfaring om det asiatiske markedet der Telenor ønsker å være en storspiller.
Da Gunn Wærsted tok mikrofonen uttalte hun:
- Det har i denne prosessen sikkert ikke vært en ulempe å være kvinne, men jeg opplever ikke at jeg er kvotert inn.

Programerklæring

Wærsted presentere i samme slengen sine to absolutt viktigste satsingsområder for Telenors eiere og det norske samfunn:

  1. Å skaffe Telenor et bedre omdømme.
  2. Sørge for flere kvinner i konsernledelsen.

Det var flere enn oss som syntes denne planen var en såpass tynn suppe at den ikke økte appetitten på flere Telenor-aksjer. Hvor ble det av industrielle grep og strategier for å skaffe selskapet flere kunder og økt verdiskapning var det flere som etterspurte, uten at dette ble speilet i pressens spalter.

Bondefanget
Åpenhet og ærlighet er noe alle omtaler som viktige egenskaper, også i børsnoterte selskaper. Den som fusker i dette faget påfører seg selv og selskapet umiddelbart et omdømmetap. Det kan ikke være tvil om at det hadde vært viktig for Telenors etterlatte inntrykk og bedriftsforsamlingens fornødne tillit å bare sagt det som det var. At det var en umulige øvelse uansett kompetanse, erfaring og lederegenskaper å velge noe annet enn en kvinne som styreleder i Telenor.

Ikke første gang

Hylekorets kvinnepolitikk har åpenbare negative konsekvenser, særlig for kvinner. Da administrerende direktør i Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, Anne-Kari Bratten, tidlig i sin karriere ble tilbudt vervet i det prestisjefylte "Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene" ble hun raskt opplyst om at Spekter slet med å fylle opp kvinnekvoten og derfor måtte finne noen damer som ikke egentlig var kvalifisert.
- Den umiddelbare stoltheten jeg følte ble raskt satt til side, kunne Bratten fortelle i et senere intervju om saken.


Anne-Kari Bratten portrett 2011
Administrerende direktør Anne-Kari Bratten. Foto: Spekter.

Lite hyggelig
Hva skal vi så gjøre med hylekoret som nærmest lammer enhver samfunnsdebatt og skaper et rekrutteringsklima som neppe er sunt for noen? Et utgangspunkt kan være å kalle en spade for en spade. Da hadde likestillingsdebatten rundt børsnoterte giganter fått et riktigere utgangspunkt og ført diskusjonene om kvinner i styre og ledelse i riktig retning. Og kanskje vi kunne kommet dit hen at det ble etablert en ny og fremtidsrettet konsensus om at kjønn ikke bør være et kriterium i det hele tatt for valg av styreleder i noen virksomhet?
Det kan heller ikke være verken spesielt hyggelig eller nyttig for Gunn Wærsted at det for alltid vil hviskes fra krokene:
- Hun fikk jobben fordi hun er kvinne.

PS: Samtidig minner jeg om at en av styrets viktigste oppgave er å ansette administrerende direktør - fortrinnsvis en med tillit og papirene i orden.


Bilde: Minileder i VG, 06.01.2016


hits