hits

Skivebom fra Norges Bank

Det er ikke Norges Bank som bør selge sine oljeinvesteringer. Det er Staten som bør kvitte seg med Statoil og direkteinvesteringene innen olje og gass.

Norges Bank foreslår nå å selge seg ut av oljeaksjer av risikohensyn. Dette er et dårlig forslag, og det er det flere grunner til. Prinsipielt bør ikke hjemlige samfunnsøkonomiske hensyn telle ved investeringsbeslutninger - om så skulle være ett kriteria må forvaltningen endres vesentlig, enten for hele eller for deler av beløpet.

Dernest har Oljefondet allerede i dag en rekke begrensninger på hva det kan investeres i. Mange selskaper og hele bransjer er utelukket på etisk grunnlag. Det kan det i noen tilfeller være gode grunner til, men dette medfører også store kostnader. Dette fremgår av Oljefondets egen avkastningsrapport. På side 19 i denne rapporten fremgår det at Oljefondet har tapt hele 1,11% på aksjeporteføljen siden 2006 som følge av at selskaper er utelukket. Dette medfører at Norge på denne måten har gått glipp av flere titalls milliarder kroner. Skal også oljesektoren utelukkes, er det all grunn til å tro at dette tapet blir vesentlig større.

Oljefondet er et av verdens største fond der 70 prosent av investeringene gjøres i aksjemarkedet. Dette innebærer at med dagens fondsverdi på rundt 8300 milliarder kroner, skal 5800 milliarder være investert i aksjer. Med så store tall sier det seg selv at det er utfordrende nok som det er for Oljefondet å finne attraktive investeringsmuligheter, om man ikke stadig skal motta begrensninger utfra andre kriterier enn økonomiske.

Oljefondet sine investeringer innen oljesektoren er spredt på selskaper som er globale, svært godt drevet og med spredt risiko i sine porteføljer. Her finner vi kjente navn som Exxon, Shell, Total og BP - for å nevne noen. Dette er så godt som det kan bli dersom man skal være investert i oljesektoren, og faktisk vesentlig bedre enn Statoil enten man måler siste fem eller ti år.

Det er altså mange grunner til at det ikke henger på greip å selge ut Oljefondets investeringer innen oljesektoren. Oljefondets oljeinvesteringer er altså en fin miks - både når det gjelder avkastningsmuligheter og risikospredning.

Dette står i sterk kontrast til statens direkte investeringer i oljesektoren. Denne eksponeringen på et tusentall milliarder kroner er fordelt på statens eierandel i Statoil og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). I tillegg mottar staten skatteinntekter fra selskaper som driver med olje- og gassvirksomhet i Norge. Med unntak av Statoils investeringer i utlandet, er hele denne eksponeringen knyttet til norsk sokkel.

Mens de store globale oljeselskapene jevnt over er svært godt drevet, er ikke dette nødvendigvis tilfellet med Statoil. Statoljeselskapet har en elendig historie når det gjelder kjøp og salg. Bare siden 2014 har Statoil tapt hele 121 milliarder kroner i utlandet kan vi lese her:  Statoil er altså ikke et godt drevet selskap og staten er sansynlig vis ingen god eier for Statoil (som for de aller fleste andre selskaper). Eieroppfølgingen kan aldri bli bra så lenge den skjer fra et lite kontor i Olje- og energidepartementet. Det er dømt til å bli svakt og uprofesjonelt.

Dette blir ikke bedre av at statens direkte eierandeler i olje- og gassfelt ivaretas av helstatlige Petoro AS, en liten organisasjon som på ingen måte har de samme ressurser til å følge godt med på sine investeringer slik de store oljegigantene kan. Petoro kommer derfor raskt til kort når det skal gjøres store transaksjoner og investeringer, der det ofte er interessemotsetninger overfor andre aktører. Petoro kan lett bli lurt. Når staten er eier, blir det ofte en blanding av butikk og politikk. Det blir sjelden bra. Ulike interessegrupper kan presse seg til en del av kaken, for eksempel ved å påvirke hvor baser og anlegg skal bygges. Da kan det lett bli dyre løsninger landet taper på.

Om man ønsker å redusere oljeavhengigheten for AS Norge er det  eneste som henger på greip at staten selger seg ned i den norske oljevirksomheten. Dette kan staten lett gjøre ved å selge seg ned i Statoil i første omgang. Kanskje kan hele eierposten selges til en strategisk aktør til høyere pris enn der kursen er i dag. Om kontrollen over Statoil er viktig, kan man jo beholde en "gullaksje" med de ønskede rettigheter. 

Å selge oljefelt vil ta lengre tid, men det er all grunn til å tro at private oljeselskaper kan forvalte dem minst like bra som statlige Petoro. Skal Norge redusere risikoen og trygge landets fremtid bør Stortinget vedta å selge både Statoil og de direkte investeringene, eventuelt etter at de er overdratt Statoil.

I tillegg burde denne type diskusjoner foregå bak lukkede dører. Det er svært dumt av Oljefondet å annonsere at fondet skal gå ut av en sektor på denne måten. Det skal selges og kjøpes aksjer for svært store beløp for å tilpasse fondets portefølje. Dette vil i seg selv skape store kursbevegelser i Oljefondets disfavør. Ved å annonsere hva fondet skal gjøre, vil andre aktører i markedet i tillegg løpe i forveien og gjennom det oppnå gevinster på Oljefondets bekostning. Vet du at Oljefondet skal selge for svære beløp, selger du dine egne aksjer i forveien og kjøper dem heller tilbake etter at Oljefondet har presset kursen ned. Av denne grunn er det ingen profesjonelle investorer som på forhånd annonserer hvilke handler de skal gjøre.

Følelser er ingen god veileder for å gjøre gode økonomiske valg. Det er å håpe at både finansdepartementet og Stortinget klarer å holde hodet kaldt.

 

 

 

MDG vil ha butikkdød i Oslo

Miljøpartiet de Grønnes Eivind Trædal mener Oslo sentrum ikke trenger butikker. Folk kan heller handle på nett. Dessuten er det slitsomt å være butikkansatt.

Byrådets prosjekt om å lage verdens største bilfrie sentrum i en av verdens minste hovedsteder har for lengst passert kvalitetskravene til en profesjonell revy. Mens tusenvis av parkeringsplasser stenges ned, fortsetter politikerne å parkere sine biler gratis i rådhusgarasjen og byrådsleder Raymond Johansen blir kjørt fra dør til dør i sin sorte luksus-Audi.


(Raymond Johansen foran Oslo rådhus. Foto: Cato M. Lien)

Overgrep
For å lykkes med sin strategi om å skape et Nord-Koreansk infrastruktur-samfunn uten biler benyttes diktatoriske grep. Kostnadene for et beboerparkeringskort er økt fra 300 til 3000, 53 nye bomstasjoner skal bygges og snart koster det sikkert 200 kroner i bomavgift for å ta en svipptur i Oslo.  Dette er selvfølgelig noe folk flest ikke vil ha og mange heller ikke har råd til, derfor bedriver Raymond Johansen og byrådet et rått maktovergrep mot egen befolkning. Sterke ord, tenker du. På sin plass, mener jeg.

Duracellkaninen
Miljøbyråd Lan Bergs samboer, MDGs PR-mann og bystyrerepresentanten Eivind Trædal er en viktig nøkkelspiller i byrådets prosjekt "Krigen mot bilen". Han er etter hvert også blitt godt kjent for å drive ekstremsport på både Twitter og Facebook og han nøler ikke med å forsvare både seg selv og sitt parti gjennom nådeløse personangrep. Som en Duracellkanin raser han rundt "i spaltene" og sprer sin eder og galle med det største selvfølgelige smil rundt munnen.

(Faksimile fra rosabloggen Grønne Jenter)

I got mail
Normalt sett er tvedestrandingen på 32 år en person jeg for lengst har valgt å ignorere i de sosiale medier, fordi han blir bare for mye og noen ganger for slem mot mennesker som har langt mindre makt enn han selv. Men, når det dukker opp en FB-skjermdump signert Trædal i min mailboks har sikkert den tidligere redaksjonssekretæren fra Klassekampen skrevet noe viktig. Og det har han når Trædal innleder slik:

- Med fare for å banne i handlegata: Er det egentlig noe worst case-senario dersom byhandelen også går ned? Shopping er ikke blant mine favorittaktiviteter, og det er masse spennende man kan gjøre i en by som ikke handler om å kjøpe ting.

Er det så nøye?
Før jeg lar Trædal fortsette så trenger vi litt fakta. Innenfor Ring 1 finnes det cirka 1000 butikker som omsetter for 11 milliarder kroner i året. Dette betyr igjen tusenvis av arbeidsplasser.
- På kort sikt betyr dette tap av arbeidsplasser. Men "tap av arbeidsplasser" er jo også et ord for effektivisering. Samfunnet tjener på sikt på at vi ikke trenger å bemanne utallige butikklokaler med mennesker, skriver Trædal og avdekker et menneskesyn og en politisk legning som tilhører det mest blodrøde verden kan komme opp med.

Tunge dager for Trædal
- Jeg har stått en del i kassa selv, og er i grunn glad for å kunne jobbe med andre ting. Det er slitsomt arbeid. Når behovet for arbeidsplasser går ned, bør vi jo dessuten komme i gang med en skikkelig debatt om redusert arbeidstid, skattereform og borgerlønn.

Litt mer fakta: Handelsnæringen i Oslo produserer varer og tjenester for omtrent 150 milliarder kroner i året med 120 000 årsverk. Næringens kjøp av varer og tjenester sikrer ytterligere 50.000 årsverk hos underleverandører. Med andre ord bidrar handelsnæringen med betydelige skatteinntekter til Oslo kommune, penger byrådet ødsler bort på gatekunst, utebord og svindyre leilighetskjøp på Frogner.

Vi har jo internett​
- Kjøpesentere kommer jeg ikke til å gråte mye for, men jeg blir heller ikke så lei meg om byen i framtida er fylt mer av kultur, restauranter og ikke-kommersielle aktiviteter, og det er færre butikker der det selges ting som vi heller kan kjøpe på nett, avslutter Trædal sin "samfunnsanalyse" av Oslo.

God helg.

(Fra parkeringsplasser til kunstprosjekt i Kongensgate i Oslo. Foto: Cato M. Lien)


(Fra parkeringsplasser til kommunalt utekontor i Rosenkrantzgate i Oslo. Foto: Cato M. Lien)

 

Løpende dekning av byrådets krig mot bilen finner du i nyhet- og debattgruppen "Ja til bilen i Oslo" på Facebook. Trykk medlem så holdes du oppdatert.




 

 

 

 

 

 

 

 

 

Geir Lippestad må fratre og boligkjøpere bør saksøke

Oslo Byråd har skapt et falskt boligmarked i Oslo. Gjennom ville budrunder og overbud i lukkede salg har byrådets eiendomsselskap bløffet et helt marked.
(Byråd Geir Lippestad - foto Espen Sturlasson)

Tall som Norges Eiendomsmeglerforbund har oversendt meg viser at byrådet, gjennom eiendomsselskapet Boligbygg, kjøpte ca. en prosent av leilighetene i Oslo i 2016, mens i utsatte områder som på Frogner var andelen oppe i hele ti prosent. En aktør som kjøper en av ti leiligheter innenfor et begrenset geografisk område har en enorm makt til å påvirke prisdannelsen. Dette bekreftes av Norges Eiendomsmeglerforbund.

Overpris
- Som kjent steg små sentrumsnære leiligheter mest i pris i 2016. I ettertid ser det ut til at Oslo kommune ikke bare har presset markedsprisen, men betalt en betydelig overpris for mange av leilighetene på vestkanten. Etter vårt skjønn er det utvilsomt at kommunenes praksis har bidratt til prispresset i Oslo, selv om det er vanskelig å estimere graden av innvirkning, skriver forbundets administrerende direktør Carl O. Geving i en epost til undertegnede.
(Carl O. Geving - foto C. F. Wesenberg)

Ingen suksess
Byråd for næring og eierskap, Geir Lippestad, er hovedpersonen i denne skandalen. Han er fra før kjent som forsvarer for Anders Behring Breivik og eier ved siden av byrådsjobben advokatfirmaet Lippestad som har erstatningsrett og kontraktsrett som spesiale. Fjoråret var ingen suksess for Lippestads advokater, fordi en omsetning på 5,5 millioner kroner er ikke mye å skryte av. Og når firmaet gikk på et dundrende underskudd med 2,5 millioner kroner viser det at den økonomiske kontrollen var noe mangelfull.

Gruppesøksmål
Lippestad burde altså være fullstendig klar over at det Norsk Eiendomsmeglerforbund skriver betyr, på godt norsk, at svært mange unge boligkjøpere har blitt lurt trill rundt. Det de unge trodde var en riktig pris på sin første leilighet viser seg nå å være et falsum.
Mitt klare råd til alle boligkjøpere som trolig betalte for mye for sine leiligheter er å kontakte en annen advokat som på vegne av mange går til gruppesøksmål mot Boligbygg, Lippestad og byrådet. 

(Fersk boligannonse 18 kvadrat på Frogner til 2,3 millioner kroner)

Hoder må rulle
Et annet element er alle de med begrenset egenkapital som har blitt presset ut av markedet på grunn av kommunens prispress. Hvorfor et parti som alltid har hatt sosial boligpolitikk som sin fanesak har ønsket å bløffe hovedstadens boligmarked er sjokkerende og forferdelig. Skal Arbeiderpartiet noen gang i fremtiden kunne tas på alvor må hoder snarest begynne å rulle. At Geir Lippestad bør fratre, eller sparkes, er det mest opplagte. Han har opptrådd som en udugelig politiker, og han har ikke hatt et snev av kontroll over Boligbygg, et selskap han plikter å forvalte på vegne av fellesskapet. Det finnes ikke en leder i privat sektor som hadde overlevd denne boligskandalen.

Brann under rumpa
Nettavisen avslørte boligskandalen 20. september og har siden da gjennom en lang rekke artikler belyst hvilket ansvar byrådet og Lippestad har. At byrådet nå gjør alt i sin makt for å distansere seg fra saken og finne syndebukker for sin egen udugelighet er gjengs praksis når det brenner under rumpa på norske politikere. Men dette er en så uryddig affære at denne gangen bør ingen slippe unna.

(Regnskapstall for advokatfirmaet til byråd Geir Lippestad)

 

 

Har Statoil fått den beste styreleder?

Uten kritisk blikk fra norsk presse ble Jon Erik Reinhardsen i juni ny styreleder i Statoil. Hans kjennetegn er å ødelegge aksjonærenes verdier, mens han selv hentet ut 127 millioner kroner i gasje.

Det var sikkert en stor dag for valgkomiteens leder Tone Lune Bakker da hun tidligere i år kunne ved bruk av adjektiver og fyndord annonsere at Jon Erik Reinhardsen burde ta over Statoil, et selskap som har en børsverdi på rundt 500 milliarder kroner, 18.000 ansatte og der staten eier 67 prosent. 

- Når valget falt på Jon Erik Reinhardsen, er det knyttet til hans tunge industrielle og internasjonale erfaring kombinert med bred bakgrunn fra ledelse av store organisasjoner, inklusiv som konsernsjef i et stort globalt selskap, uttalte Bakker.

I trøbbel siden 2008
Det hun ikke sa noe om var hvordan Reinhardsens lederegenskaper, eller kanskje mangel på nettopp dette, har skapt det største trøbbel for det ene globale selskapet han ledet fra 2008 til 2017.
Selskapet heter Petroleum Geo-Services ASA (PGS) og er eksperter på å kartlegge hvor det er mulig å finne olje før selskaper som Statoil, Shell og BP starter sin leteboring på havets bunn. Seismikk-bransjen har i mange år vært dominert av to selskaper, PGS og TGS, og konkurransen dem imellom har vært beinhard.

Den grove bommert
Da Jon Erik Reinhardsen ble administrerende direktør i PGS i april 2008, overtok han et selskap som ble beskrevet "som på topp". Men allerede etter et halvt år i sjefsstolen kunne Dagens Næringsliv melde at aksjekursen hadde falt med 50 kroner og i forhold til årsbeste var verdien mer enn halvert.

Da PGS var på topp hadde selskapets strategi om å eie egne skip vært en god formel, men etter hvert som verden forandret seg så de aller fleste at dette ville kunne bli ødeleggende. Å eie skip som ikke har oppdrag og må legges i opplag har aldri vært lønnsomt.
- At Reinhardsen ikke evnet å se endrede markedstrender var vanskelig å forstå både da og nå. En konsernsjef som ikke tilpasser selskapets strategi til omgivelsene er en dårlig sjef. Her bør aksjonærene i Statoil følge godt med på den nye styrelederen, sier en som kjenner PGS fra innsiden.

Katastrofen
Reinhardsen strategiske bommert har vært ødeleggende for aksjonærverdiene i PGS. Den som puttet 100 kroner inn i PGS for ni år siden sitter nå igjen med 28 kroner. For de som heller satset på TGS som driver sin virksomhet basert på leieskip er hundrelappen blitt til 470 kroner.
De to grafer under viser også tydelig forskjellen på et godt drevet selskap og et vanskjøttet når det kommer til netto fortjeneste:


Ble selv mangemillionær
Sett utenfra skulle man kanskje tro at med slike elendige resultater ville styret og sjefen sjøl operere med moderate lønninger. Men nei, Reinhardsens lønnskonto ble fylt opp med fastlønn og bonuser i millionklassen hvert eneste år. Samlet har dagens styreleder i Statoil  fått utbetalt 105 millioner kroner fra 2009 til 2016 som konsernsjef i PGS.


I år fylte Reinhardsen 60 år og han valgte å pensjonere seg. En pensjonsavtale sikret dagens Statoil-styreleder 22 millioner kroner frem til fylte 67 år. Dette vil nok for de aller fleste oppfattes som en svært lukrativ pensjonsavtale.

Så, om ikke annet besitter Reinhardsen tung kompetanse om det globale lønnsnivået i oljebransjen og mulige pensjoner, noe som sikkert vil virke positivt inn på lønnsdannelsen og arbeidsmiljøet blant topplederne i Statoil. 
Nå skal det heller ikke stikkes under en stol at Reinhardsen er i brede lag omtalt som en hyggelig, blid og omgjengelig person, men han blir i samme åndedrag nevnt som en grådig mann i lønningsposen

Rett mann?
Et spørsmål som åpenbart henger i luften er hvorfor bedriftsforsamlingen i Statoil så seg tjent med å velge en styreleder som ruinerte sine aksjonærer og selv ble mangemillionær?
Jeg har aldri hatt noen tro på Gutteklubben grei, men det hviskes litt for høyt i krokene om at det innenfor den norske oljebransje eksisterer et skjult laug som gjerne vil ha en finger med i spillet når mektige stillinger og verv skal besettes. En slik spekulasjon eller hypotese kunne kanskje bli tatt et skritt videre av redaksjoner som Finansavisen eller Dagens Næringsliv hvis den en dag skulle dukke opp på reportasjelistene?

 

 



 

 

Dette partiet skal jeg gi min stemme

Høstens valg har vært en eneste lang hodepine. De politiske sakene har druknet i norske verdier, Støres skandaler og Ingebrigt Steen Jensen.

 

Jeg må innrømme at foran dette stortingsvalget har jeg aldri vinglet mer. Dette er ingen god opplevelse, fordi det fratar en den klokkeklare troen på demokratiets viktighet. Det å stå for noe, og slåss for noe gjennom et valg. Det å vite at bare vi vinner, så nytter det.

Norsk politikk er blitt så ille at troen på "å bygge Norge" er i ferd med å forsvinne. I de svakeste øyeblikk fosser resignasjonen inn som en tsunami der det skapes tanker om at Norge kan for fanden i meg seile sin egen sjø, mens jeg pakker flyttelasset og finner meg en retorikkfri plass i solen. 

Når Ingebrigt Steen Jensen forsøker å mobilisere kjendiser for å heise Jonas Gahr Støre opp av sin hengemyr, ved å gjøre årets valg til en dårlig revy, skapes det en indre trang til å trykke på den store av-knappen.

- Stem med hjertet. Det handler om nasjonens sjel, tordnet Ap-Jensen i et stort oppslag i Dagbladet. Det er vel bare ansatte i reklamebransjen og medlemmer av obskure religiøse sekter som klarer å komme opp med den slags vås?

Politikk handler ikke om noe annet enn å bruke hodet, men når det politiske landskapet fylles opp med lettkrenkede sosialister som mener at Sylvi Listhaug bør fratas yttringsfriheten, blir dette en krevende øvelse. Men nå er det bare timer igjen til valglokalene stenger, og under den sterkeste tvil noen gang så skal jeg nok en gang gjøre min borgerplikt. Så hva skal jeg stemme? Og burde det vært enda en stemmeseddel i valglokalene?

Partiet Rødt er og forbli en umulighet. At det fortsatt finnes mennesker som tror på  Marx, Lenin og Stalins perverse politiske metode er forunderlig.  Partiet drømmer om tidenes selvmotsigelse "Den demokratisk revolusjon" som betyr at Staten skal eie alt og vi nordmenn blir medlem i et stort samvirkelag, hvis vi oppfører oss slik partiet Rødt vil da.


 

Miljøpartiet de grønne er Rødt pakket inn i grønt. De grønne kommunistene er å regne som en religiøs bevegelse der oljen er Satan og sykkelen er Jesus. MDG har i denne valgkampen reist landet rundt som emissærer fra Indremisjonen og prediket jordas undergang. Partiets økonomiske politikk er like livsfjernt som å starte vannfabrikk i Sahara.
Å ønske en grønn fremtid deles nok av alle nordmenn, men MDGs virkemiddelapparat minner om en politisk retning som alltid vil være farlig for ett hvert demokrati. Og når MDG krever at vi ikke skal jobbe mer enn 30 timer i uken, fordi partiet mener at vi skal leve mer, da ramler det meste sammen. For hva skal vi da leve av?

Sosialistisk Venstreparti har denne høsten gjort de såkalte velferdsprofitørene til sine hovedfiender. Partiet spiller på den norske misunnelsen og at det burde være straffbart å tjene mer enn 400.000 kroner. Et privat helsevesen er for oss brukere ikke bare en god ide, men en nødvendighet. Det skyldes det enkle faktum at en kommunal virksomhet aldri kan gå konkurs uansett hvordan det drives, mens et aksjeselskap gjerne gjør det når kundene ikke vil ha de varene som tilbys. SVs kamp mot de beste tjenestene er et symbol på at partiet verken kan regne eller se sammenhengene innenfor økonomiområdet.

Arbeiderpartiet valgte seg en leder i 2014 som har totalt floppet og dratt partiet ned fra 40 til 25 prosent på grunn av dårlig politisk håndverk og fravær av sammenheng mellom liv og lære på det private plan. Det er dessverre for Ap alt for mange velgere som til tross for enighet med partiets politikk holder seg for nesa og stemmer blankt eller velger en annen sti i det rødgrønne terrenget.

Det er all grunn til å ha dyp respekt for Ap og alt det gode partiet har betydd for Norge siden 1945, men i dette valget hjelper det så lite. Etter valget står det en blodrød elefant i Støres forhandlingsrom, og uansett hvordan det går blir resultatet dårlig for Norge. I tillegg bør det vel nevnes at Ap hindrer næringslivets muligheter for vekst og nye arbeidsplasser på grunn av formueskatten og går helt unødvendig til valg på et løfte om å øke skattene med minimum 15 milliarder kroner.

Dessuten liker jeg ikke at Ap henger ut den sittende regjering med falske påstander og misbruk av fakta. Arbeidsledigheten er rekordlav og regjeringen trekker ikke på oljefondet. 

Hvor ble det av det Arbeiderpartiet jeg var så glad i? Slagordet "Gjør din plikt, krev din rett!" har forvitret, og årets slagord "Alle skal med" burde vært omformulert til "Alle må bidra".

Bøndenes gamle bastion, Senterpartiet, burde vel vært forbigått i stillhet, likevel er det interessant å se at stadig flere velgere mister troen på ulven og kommunesammenslåinger. By versus land har virkelig fått sin oppblomstring anført av han som vil ta i bruk hele Norge.

Den samme stillhet gjelder for Kristelig Folkeparti. I min verden har partiets valgkampstrategi skapt en alt for stor usikkerhet inntil helt nylig om hvem det vil leke med. Jeg klarer ikke å forholde meg til politikere som mangler ryggrad. Jeg mener det ikke går an å den ene dagen ønske samarbeid med sosialister, og den andre dagen med liberalister. Og når dette sauses inn i et verdigrunnlag hentet fra Bibelen er en stemme til Hareide en umulighet.

For Venstre åpner det seg for første gang en refleksjon om at her kan det kanskje stemmes. Norges eldste parti har jo ikke blitt det for ingenting. Men så er det denne partilederen som har tatt nok kuvendinger og vist frem en side ved partiets politikk som får meg til å tenke "kan jeg stole på den gjengen der"? Mitt svar er nei, fordi for Trine handler årets valg mer om politisk spill for å overleve, enn å slåss for en politikk landet trenger.

Da gjenstår det to partier, Frp og Høyre. Egentlig har jeg ikke lyst til å stemme på noen av de. Frp havnet helt på bærtur da Siv Jensen fredet den ødeleggende formueskatten og varslet krig mot eiendomsskatten. Dette er populisme av verste sort, fordi partiet vet så "meget bedre". Jeg hadde forventet at Frp heller hadde lovt Norge en rettferdig nasjonal eiendomsskatt og fjernet formueskatten.

Å sitte hjemme på valgdagen er det kun pyser som gjør, så selv om Høyre heller ikke får politikken til å bruse i årene, så står jeg da her igjen med det eneste alternativet. Min stemme går derfor til det partiet jeg denne høsten har størst tro på, selv om troen ikke er særlig stor.

Say no more - godt valg.