hits

Gående taper stort på byrådets sykkelveier

Raymond Johansen og Lan Marie Berg skal i år bruke 29 millioner kroner på å måke, salte og feie åtte mil med sykkelfelt i Oslo. Imens snør fortauene ned og blir speilblanke.

Oslo byråd har utviklet en helt egen standard som kalles A for sykkelfeltene. A innebærer en kraftig forbedring av vedlikeholdet. Sykkelfeltene skal feies hver uke hele året, og ikke seks ganger som tidligere standard C innebar. En egen lappebil skal daglig inspisere sykkelveiene for hull og all merking som er slitt skal fikses før 15. juni årlig.

Når det gjelder snø skal sykkelveiene brøytes umiddelbart ved to centimeter snøfall og ved fem centimeter skal snøen kjøres bort. Standard C innebar fem centimeter og bortkjøring av snø skjedde i forbindelse med vanlig vedlikehold.

I notatet "Erfaringer med økt vinterdriftstandard av sykkelveinettet i Oslo" begrunnes byrådets massive satsing på sykkel-måking slik:

- Om vinteren er det særskilt behov for å få flere til å sykle, da det er på vinteren det er mest problemer med trengsel på kollektivtransport, og personbiltrafikken bidrar i stor grad til at det er dårlig luftkvalitet.
All statistikk viser at Oslo-lufta ligger godt under grenseverdiene helsemyndighetene har satt, så "dårlig luftkvalitet" i Oslo er en myte. Link til statistikk: http://www.luftkvalitet.info/Libraries/Rapporter/oslo_historisk.sflb.ashx

Svindyrt
At dette koster skattebetalerne dyrt er det liten tvil om. I notatet står det:
"Et svært grovt anslag tilsier at det koster om lag en million per dag med snøfall over 2 cm".
Med andre ord, grove anslag kan ingen stole på og siden ingen vet hvor mange dager i året det faller 2 centimeter snø blir dette "å tenke på et tall" når byrådet for 2018 har satt av 29 millioner kroner til vedlikehold av sykkelfeltene i hovedstaden.

Men det skal ikke bare feies og måkes. Miljøfiendtlig salting er også et grep miljøbyråden har pålagt sin etat å bedrive i stor utstrekning. Dette til tross for at bystyret i 2012 vedtok å fase ut salting av hensyn til miljøet.
I fjorårets sykkelsesong ble det dumpet 625 tonn med salt på sykkelfeltene, noe som utgjør hele syv prosent av saltforbruket i Oslo. Samtidig kunne NRK fortelle i fjor at sykkelsalting senere hadde økt til 20 prosent av det totale saltforbruket. Se egen sak her.
Selv om kommunen innrømmer at dette er et stort problem, mener den at fremkommelighet for syklister er viktigere enn å redusere saltingen.


http://akersposten.no/nyheter/strokne-bil-og-sykkelveier-isglatte-fortau/19.1832


Hva så med fortauene? I sosiale medier og i pressen har den denne vinteren vært rapportert om nedsnødde eller speilblanke fortau der man setter helsen på spill hvis man våger seg ut.

Akersposten har i en serie artikler og debattinnlegg satt et særskilt søkelys på kommunens neglisjering av de gående. Veldokumentert har avisen skildret fakta og folks forbannelse over at sykkelen har blitt byrådets Store Gud.

En leser som virkelig har engasjert seg er Bjørg Duve:

- I dag, onsdag, fulgte jeg oppfordringen om å la bilen stå og tok bena fatt da jeg skulle ut. Med livet som innsats beveget jeg meg som Bambi på isen på fortauene, skrev hun i et innlegg og var krystallklar på at å ta seg fram på beina ble direkte motarbeidet av miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

Vil ha flere til å gå
Miljøbyråden valgte for en sjelden gang skyld å svare på kritikken ved følgende uttalelse i et leserbrev 12. januar:
- Det er viktig for meg å få flere til å gå, og derfor har jeg øremerket 8,5 millioner kroner i årets budsjett.
Bjørg Djuve formulerte det slik i sitt tilsvar til byråd Berg:

- Det er dessverre intet i svaret fra Lan Marie Berg, som gjør at jeg har endret mitt syn. Det er for dårlige forhold for gående. Mitt spørsmål var; «Skal alle sykle eller kjøre bil?».

Kort tid til valget
Det er ingen tvil om at det sittende byrådet er det minst populære hovedstaden har hatt. Når det nå ikke klarer å håndtere snø og fortau på en betryggende måte for folk flest, stuper selvfølgelig populariteten ytterligere. Særlig fra de som ikke våger å gå ut, eller ender på legevakten med lårhalsbrudd og det som verre er.

Heldigvis er det flere og flere som spår at Raymond Johansen & Co kommer til å tape valget i 2019.


 

SSB sensurerer egen forskning

Vi kan aldri stole på Statistisk Sentralbyrå så lenge det etiske regelverk forbyr å utarbeide eller formidle resultater slik at grupper eller enkeltpersoner  kan bli skadelidende. Styret i SSB, eller Siv Jensen har enda mer å rydde opp i.

Det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg ramlet over et høyst tvilsomt styringsdokument i SSBs arkiver fra 2007. Dokument "Etikk og statistikk" er bekreftet fra SSBs side som fortsatt gyldig og førende for alle SSBs ansatte.

Hva slags produkter skal vi lage?
Hensikten med dokumentet er at "De etiske retningslinjene skal benyttes i arbeidet for å oppfylle SSBs oppgaver og mål slik de er formulert i statistikkloven og i SSBs strategier", som det heter.

Som et hovedprinsipp innenfor etikken pålegger SSBs ledelse sine ansatte å følge verdier som "åpenhet, lojalitet, rettferdighet, pålitelighet, at en bør behandle andre mennesker slik en selv ønsker å bli behandlet og at en følger gjeldende lover og regler", står det videre og som er ganske vanlig for de fleste bedrifter. Men, SSB tar det hele et skritt lenger:

"I tillegg til slike allmenne, rettslige og etiske standarder vil medarbeidere i SSB møte spesielle etiske problemstillinger knyttet til det faglige arbeidet med statistikk eller analyser. Det kan gjelde hva slags produkter vi skal lage eller hvordan oppgavene skal utføres. Etiske problemstillinger dreier seg ofte om dilemmaer hvor ulike hensyn må veies mot hverandre. Da er det viktig at både den enkelte og institusjonen har utviklet gode tradisjoner for diskusjon og avklaring", heter det i Etikk og statistikk.

Det sjokkerende
Så kommer selve rosinen i pølsen, som får stillheten til å senke seg for de aller fleste.

"Medarbeidere i SSB skal: Unngå å utarbeide undersøkelser eller formidle resultater slik at enkeltpersoner eller grupper blir skadelidende."

Hvilke grupper er det etikk-heftet her tenker på? Finnes det en liste over grupper ansatte i SSB ikke skal forske på som et vedlegg? Eller er dette noe "noen" skal avgjøre fra gang til gang og etter eget forgodtbefinnende?

Forskere i tåken
I Norge finnes det enormt mange grupper. Vi har gruppen alenemødre, bilister, grønne kommunister, muslimer, nynazister, birøktere, forskere, hørselshemmede, musikere, voldtektsforbryter, samer, journalister, promillekjørere, homofile, høyrevelgere, uteliggere og fluefiskere for å nevne noen.
For å komme til bunns i hvilke grupper SSB ser for seg det ikke kan forskes på ble SSBs kommunikasjonsdirektør Herborg Bryn oppfordret til å konkretisere:

- Det heter i dokumentet at medarbeidere i SSB skal unngå å utarbeide undersøkelser slik at grupper blir skadelidende. Ønsker å få oversendt konkret hvilke grupper det her snakkes om. 

Etter å ha sjekket en del timer svarte Bryn slik:

- Som du ser er det en kort brosjyre, og derfor svært overordnet. Det er derfor ingen konkretisering på grupper.

Hva er skade?
Selvfølgelig er det helt uvirkelig at SSB svært overordnet ekskluderer sine ansatte å forske på grupper som kan ta skade av det. Enda verre blir det når SSB ikke aner hvilke grupper dette er snakk om. Ei heller er det utesket hva "skade" betyr og innebærer.
At SSB-ansatte trenger et nytt og tillitsfullt etisk regelverk er så opplagt at det er en gåte at ikke Chrisine Meyer skjønte det og ryddet opp da hun hadde muligheten. Det må tydeligvis en Siv Jensen til for å skape orden i SSBs hus.

Ble brukt på tinget
At Meyer kjente til etikk-heftet ble slående dokumentert under åpen høring i Stortinget nylig. Meyer brukte faktisk SSBs etikk-hefte for å forsvare seg mot mistanken om at hun ikke ønsket forskning eller undersøkelser rundt våre nye landsmenn. Men hun gjorde langt mer enn dette, og måtte tåle den ene ørefiken etter den andre.

Hevnens time
Utgangspunktet for en høring i kontrollkomiteen er som alltid å avdekke om statsråden kan ha gjort noe kritikkverdig. Meyer ser ut til å mene at Siv Jensen har gitt henne sparken uten saklig grunn. Hun hadde derfor antakelig gledet seg til å kunne ta sin hevn over finansministeren i komitehøringen.

Men slik gikk det altså ikke. Som ventet fikk Meyer ingen støtte for sin versjon av saken fra Siv Jensen og Finansdepartementet. Mer oppsiktsvekkende var det at hun heller ikke fikk noen støtte fra styret i SSB.

Sjeføkonomene
Den sterkeste kritikken av Christine Meyer kom fra sjefsøkonomhold. Hverken sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO eller sjefsøkonom Øystein Dørum i NHO gav henne støtte. Skarpest var Øystein Dørum:
- Det er bedre å tro at hun ikke har forstått enn at hun har forstått, sa Dørum om Meyer i Stortinget onsdag.

Dette viser at NHO, en organisasjon man i utgangspunktet skulle tro var positiv til en tidligere Høyre-politiker i sjefsstolen til SSB, er svært misfornøyd med Meyers innsats. Stridens eple er som kjent at Meyer nærmest ville utradere SSBs forskningsavdeling. LO og NHO er blant SSBs viktigste kunder ved at forskningsavdelingen leverer svært viktig tallgrunnlag som ligger til grunn for lønnsforhandlingene i Norge. Det er på denne bakgrunn Dørums uttalelse må forstås.

Når Meyer med hastverk ville presse gjennom en slik reduksjon i forskningsavdelingen, har NHO selvsagt god grunn til å spørre om Meyer i det hele tatt har forstått konsekvensene. Og ja: Det er bedre å anta at Meyer ikke har forstått konsekvensene enn at hun gjør endringene med vond vilje. At Dørum sier kraftig i fra på NHOs vegne er bare på sin plass.

Drar feministkortet
Det mest frapperende er likevel hvordan Meyer reagerer på kritikken hun har fått. Til Dagens Næringsliv 12.1. uttaler hun:
- Jeg hoppet i stolen da jeg hørte Øystein Dørum si dette. Det er rå og ubegrunnet personkarakteristikk. Jeg synes det er forferdelig ille. Det er en beskyldning jeg ikke kan forstå at NHO som arbeidsgiverorganisasjon kan stå inne for.

Tro det eller ei, men Meyer hadde enda mer på lager:
- Jeg synes uttalelsen til Dørum var mannssjåvinistisk. Han snakker meg ned i offentligheten. Det er en hersketeknikk.

Er det virkelig mulig?
Øystein Dørum har da ikke sagt ett eneste ord om kjønn her. Er det noen som virkelig prøver seg på hersketeknikk så er det Christine Meyer. Ved å dra feministkortet. Dette viser bare en ting. Christine Meyer har gravd sitt eget hull enda større.
Kontrasten er enorm fra november da hun skjøv den brautende Bergens-advokaten Dag Steinfeldt foran seg som skjelte ut kvinnelige journalister på sin pressekonferanse.
Se videoklipp her.

På tide med ro nå
Av respekt for kvinner som faktisk har blitt utsatt for trakassering burde Meyer se seg for god for dette. Det er vel ikke akkurat politisk korrekt å si at hun skal ta nederlaget som en mann. Like fullt bør hun innse at hun har tapt og bør roe seg ned. Det vil være best både for SSB, norsk statistikkproduksjon og ikke minst for henne selv.
 

PS: Les Etikk og statistikk her.

 

Strekk hendene i været og gå Støre

Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten.
Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til  å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.

Et lett bytte
I 20 år har Giske vært rikspolitiker og i nær halvparten statsråd under ledelse av Jens Stoltenberg. I like mange år har ledelsen i Ap vært vitne til et politisk talent og kvinnebedårer av rang.
At han ikke selv så at unge piker for lett og kanskje motvillig kan bli et lett bytte for en mann med sort bil og privatsjåfør, får så være. Giske er ferdig uansett, og han burde av hensyn til seg selv, partiet og sin familie trukket seg for 20 dager siden.

Partikultur?
En som ikke bare hadde hørt ryktene, men som var sterkt involvert i Giskes pike-historier er dagens byrådsleder i Oslo. Som partisekretær fikk han en "varsler-sak" på bordet allerede i 2011. Giske var på det tidspunkt en næringsminister godt opp i 40-årene og hadde via sms jaktet på en 19-åring.

Man skulle kanskje tro at dette skulle få dombjellene til å klingre på partisekretærens kontor. Åpenbart måtte Johansen ha visst at denne sms-affærene neppe kunne være den eneste som lå bortgjemt i kriker og kroker, og han burde kanskje vært mer opptatt av å granske Giskes sprell enn å gjøre seg til forsvarer for noe som nå fremstår som en viktig del av partiets kultur. Den kulturen om at godt voksne mannfolk kan tillate seg å "hugge litt i den yngre almenninga" og at det kanskje også var greit å skryte av det hele dagen etter?

At Raymond Johansen ikke har blitt tatt langt hardere for sin unnfallenhet for seks år siden og at mektige spillere i parti og fagbevegelse nå peker på rørleggeren som en messias for det nye Arbeiderpartiet er en gåte.

Fra skansen til katastrofen
Uansett, til syvende og sist er det alltid partiets leder som bærer ansvar for det gode og det onde innen politikk og organisasjonsliv. Har Støre levert en like dårlig takling av Giske-saken som han gjorde rundt sitt ekstremt dårlige valg i fjor høst?
Støres første reaksjon den 15. desember på SMS-avsløringer rundt Giske var et underlig og ansvarsfraskrivende grep. Istedenfor å granske pressens oppslag, forsøkte partilederen å feie hele saken under teppet ved å erklære at Giske ikke hadde opptrådt upassende.

- Etter det jeg har lest i avisene, vil jeg avvise det. La meg understreke det, at om man skal behandle saker, så må det være en sak, noen som står fram. De må være trygge på at de kan gjøre det, og det er ikke tilfelle i de sakene avisene her har omtalt, så det kjenner jeg meg ikke igjen i, sa Støre.

Pynte-kongen
Bare denne ene tabben frarøvet Støre mye av den tillit en partileder er helt avhengig av, men flere skulle komme. I dagene etter Støres første-respons på oppslag i DN og VG ble partilederen kontaktet av fire nye kvinner som hadde heftige historier å fortelle om nestlederen i Arbeiderpartiet, og Støre ble på grunn av disse tvunget til å kalle Giske inn på teppet.

Støre forsøkte nok engang den 22. desember å pynte litt på virkelighet ved å i egen pressemelding kalle Giskes oppførsel for "kritikkverdig", mens han påfølgende dag etter flere kritiske spørsmål uttalte at Giske hadde fått en "klar advarsel" og at nå hadde "Trond lite å gå på".

Vi lo alle sammen
Denne korte gjennomgangen av Støres Giske-sak kunne vært gjort både lenger og mer detaljert og hans famøse pressekonferanse i Stortingets vandrehall byr på stor underholdning. Men, poenget er at Støre er en leder som nesten alltid lar seg drive fra skanse til skanse. I valget ble dette så tydelig demonstrert at folk valgte å le, istedenfor å la seg provosere, når Støre fossrodde blant hedgefond, brygger og eierskap sammen med Stein Erik Hagen.

Always late
Jonas Gahr Støre har helt siden saken om hans persiske tepper valgt å unnskylde, bortforklare og til og med lyve for å slippe unna istedenfor å være en sterk og tydelig leder for Arbeiderpartiet. Støre kommer aldri til å vinne et valg på vegne av parti og bevegelse og selv om de fleste mumler "vi har ingen annen" er hvem som helst bedre enn Jonas Gahr Støre.
Han burde på vegne av seg selv, sin familie og partiet trukket seg valgnatten, slik gode tapere gjør, istedenfor å skylde på alle andre. Det er aldri for seint for en svak leder å ta sin hatt å gå, og å oppnevne et utvalg eller to vil aldri redde Støre ut av sin egen svakhet. Ei heller det Arbeiderpartiet vi alle ser i sin egen elendighet.

Siv Jensen bør slippe opp boligbremsen

Boliglånsforskriften har endret  eiendomsmarkedet alt for hardt. Nå bør Siv Jensen starte det nye året med en kraftig justering.

Da regjeringen for et år siden varslet at den ville stramme inn boliglånkravene fra 1. januar 2017, var det rimelig konsensus i markedet om at dette var et nødvendig grep. Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen Eika Gruppen var raskt ute og karakteriserte innstramningen som både kreativ og målrettet. 

Gjeldsskrekk
Siv Jensens hovedbegrunnelse for å innskjerpe reglene forklarte hun slik:
- Veksten i boligpriser og husholdningenes gjeld utgjør en risiko for norsk økonomi, og det er derfor behov for enkelte tiltak. Den nye forskriften setter klare krav til bankenes utlånspraksis, samtidig som vi gir bankene fleksibilitet til fortsatt å utøve godt bankhåndverk.

Tre grep
Et av de mest dramatiske tiltakene Jensen innførte var en kraftig struping av folks lånemuligheter til bolig.
- Lån skal ikke innvilges om kundens samlede gjeld overstiger fem ganger brutto årsinntekt, het det i forskriften fra finansdepartementet.
Denne begrensingen førte raskt til at banker som Nordea, DnB og Storebrand måtte si nei til stadig flere kunder som gjerne kunne låne mer enn fem ganger brutto inntekt for å nå sin boligdrøm.

- Det er faktisk dem med god betjeningsevne som er gruppen vi gir mest nye avslag til. Disse når grensen på fem ganger brutto årsinntekt før betjeningsevne kommer inn som begrensning, kunne kredittsjef Rune Brekke i Storebrand Bank fortelle til Dagens Næringsliv allerede i mars.
Det er nå på høy tid å overlate kredittvurderingen av landets lånekunder til bankene igjen. Det er ingen tvil om at kunder som i dag får nei, mer enn gjerne hadde fått et ja enten på grunn av egen formue eller fremtidig inntjening.

Joker Lippestad
Siv Jensen forsøkte også å stanse de mest elleville boligspekulantene ved at de som skulle kjøpe en sekundærbolig måtte stille med 40 prosent av kjøpesummen av egen lomme. Oslos verste spekulant som særlig drev prisene til nye høyder gjennom uetisk og prisdrivende atferd i markedet skulle vise seg å være Ap-byråd Geir Lippestad og hans eiendomsselskap Boligbygg.Robert Steen (Ap) blir byråd for finans. Geir Lippestad (Ap) blir byråd for næring og eierskap. Tone Tellevik Dahl (Ap) blir byråd for kunnskap og oppvekst. Inga Marte Thorkildsen (SV) blir byråd for eldre og helse. Hanna E. Marcussen (MDG) blir byråd for byutvikling. Rina Mariann Hansen (Ap) blir byråd for kultur, idrett og frivillighet. Lan Marie Ngyuen Berg (MDG) blir byråd for miljø og samferdsel. Byrådsleder blir Raymond Johansen (Ap).

Andre steder
Selv om begrunnelsen sikkert var god, fikk dette tiltaket også en negativ effekt. Foreldre som ønsket å kjøpe en leilighet som barna kunne disponere,  mistet denne mulighet. En ting er å stille som kausjonist, en helt annen ting er å bla opp 40 prosent i egenkapital.
Administrerende direktør Carl O. Geving i Norges Eiendomsmeglerforbund spådde at spekulantene bare ville flytte sine interesser til andre byer enn Oslo, og han kalte det hele symbolpolitikk som lammer utleiemarkedet og skrur leieprisene i været.
- Det er nok en god del der ute som nå ikke kommer til å kjøpe bolig nummer to eller tre for utleie, fordi de må låne mye for å få det til. Dette vil kanskje påvirke enkelte boligprosjekter, men vi tviler på om det får stor, praktisk betydning. Det er mer symbolikk, mente Geving.

Avdragsfesten
Jensen ba også bankene om å endre sin praksis vesentlig når det gjaldt hvordan et boliglån skulle betjenes. Før var det fritt frem å låne penger og kun betale renter. Dette ga boligkjøperne en langt romsligere hverdagsøkonomi, siden det man normalt skulle betale i avdrag kunne brukes til helt andre ting. I 2017 ble det satt et krav om at  nye lån som oversteg 60 prosent av boligens verdi skulle ha en årlig nedbetaling på minst 2,5 prosent av lånebeløpet, og avdragsfrihet gjaldt kun fem år av gangen.

Fritt fall?
Eiendomsprisene i Norge har falt betydelig gjennom 2017, og fallet ser bare ut til å fortsette i 2018. I Oslo er prisnedgangen hittil i år drøye ti prosent og fordeler seg slik på bydelene i følge en oversikt fra Eiendom Norge, Eiendomsverdi og Finn:Siv Jensen kan derfor lene seg tilbake å være godt fornøyd med at boliglånsforskriften har vært med på å ikke bare bremse, men å snu markedet i negativ retning. Dette er en trend administrerende direktør i Eiendom Norge Christian Vammervold Dreyer forventer vil vedvare og kanskje forsterke seg i 2018. At Norges Bank nylig endret rentebanen vil trolig også være med å skape større negativitet i eiendomsmarkedet.

Nok er nok
Siv Jensen følger sikkert svært godt med på hva som skjer i det norske boligmarkedet. Hun kan bakgrunn i fakta og måloppnåelse nå konkludere med at boliglånsforskriften har vært en suksess, men nå har den virket lenge nok. Tiden er moden for å slippe opp bremsen. Det viktigste i Norsk økonomi er stabile eller svakt stigende boligpriser - alt annet rammer forbruket med alle de negative ringvirkninger det innebærer. Det føles vondt å våkne hver morgen og føle seg litt fattigere.

Skivebom fra Norges Bank

Det er ikke Norges Bank som bør selge sine oljeinvesteringer. Det er Staten som bør kvitte seg med Statoil og direkteinvesteringene innen olje og gass.

Norges Bank foreslår nå å selge seg ut av oljeaksjer av risikohensyn. Dette er et dårlig forslag, og det er det flere grunner til. Prinsipielt bør ikke hjemlige samfunnsøkonomiske hensyn telle ved investeringsbeslutninger - om så skulle være ett kriteria må forvaltningen endres vesentlig, enten for hele eller for deler av beløpet.

Dernest har Oljefondet allerede i dag en rekke begrensninger på hva det kan investeres i. Mange selskaper og hele bransjer er utelukket på etisk grunnlag. Det kan det i noen tilfeller være gode grunner til, men dette medfører også store kostnader. Dette fremgår av Oljefondets egen avkastningsrapport. På side 19 i denne rapporten fremgår det at Oljefondet har tapt hele 1,11% på aksjeporteføljen siden 2006 som følge av at selskaper er utelukket. Dette medfører at Norge på denne måten har gått glipp av flere titalls milliarder kroner. Skal også oljesektoren utelukkes, er det all grunn til å tro at dette tapet blir vesentlig større.

Oljefondet er et av verdens største fond der 70 prosent av investeringene gjøres i aksjemarkedet. Dette innebærer at med dagens fondsverdi på rundt 8300 milliarder kroner, skal 5800 milliarder være investert i aksjer. Med så store tall sier det seg selv at det er utfordrende nok som det er for Oljefondet å finne attraktive investeringsmuligheter, om man ikke stadig skal motta begrensninger utfra andre kriterier enn økonomiske.

Oljefondet sine investeringer innen oljesektoren er spredt på selskaper som er globale, svært godt drevet og med spredt risiko i sine porteføljer. Her finner vi kjente navn som Exxon, Shell, Total og BP - for å nevne noen. Dette er så godt som det kan bli dersom man skal være investert i oljesektoren, og faktisk vesentlig bedre enn Statoil enten man måler siste fem eller ti år.

Det er altså mange grunner til at det ikke henger på greip å selge ut Oljefondets investeringer innen oljesektoren. Oljefondets oljeinvesteringer er altså en fin miks - både når det gjelder avkastningsmuligheter og risikospredning.

Dette står i sterk kontrast til statens direkte investeringer i oljesektoren. Denne eksponeringen på et tusentall milliarder kroner er fordelt på statens eierandel i Statoil og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). I tillegg mottar staten skatteinntekter fra selskaper som driver med olje- og gassvirksomhet i Norge. Med unntak av Statoils investeringer i utlandet, er hele denne eksponeringen knyttet til norsk sokkel.

Mens de store globale oljeselskapene jevnt over er svært godt drevet, er ikke dette nødvendigvis tilfellet med Statoil. Statoljeselskapet har en elendig historie når det gjelder kjøp og salg. Bare siden 2014 har Statoil tapt hele 121 milliarder kroner i utlandet kan vi lese her:  Statoil er altså ikke et godt drevet selskap og staten er sansynlig vis ingen god eier for Statoil (som for de aller fleste andre selskaper). Eieroppfølgingen kan aldri bli bra så lenge den skjer fra et lite kontor i Olje- og energidepartementet. Det er dømt til å bli svakt og uprofesjonelt.

Dette blir ikke bedre av at statens direkte eierandeler i olje- og gassfelt ivaretas av helstatlige Petoro AS, en liten organisasjon som på ingen måte har de samme ressurser til å følge godt med på sine investeringer slik de store oljegigantene kan. Petoro kommer derfor raskt til kort når det skal gjøres store transaksjoner og investeringer, der det ofte er interessemotsetninger overfor andre aktører. Petoro kan lett bli lurt. Når staten er eier, blir det ofte en blanding av butikk og politikk. Det blir sjelden bra. Ulike interessegrupper kan presse seg til en del av kaken, for eksempel ved å påvirke hvor baser og anlegg skal bygges. Da kan det lett bli dyre løsninger landet taper på.

Om man ønsker å redusere oljeavhengigheten for AS Norge er det  eneste som henger på greip at staten selger seg ned i den norske oljevirksomheten. Dette kan staten lett gjøre ved å selge seg ned i Statoil i første omgang. Kanskje kan hele eierposten selges til en strategisk aktør til høyere pris enn der kursen er i dag. Om kontrollen over Statoil er viktig, kan man jo beholde en "gullaksje" med de ønskede rettigheter. 

Å selge oljefelt vil ta lengre tid, men det er all grunn til å tro at private oljeselskaper kan forvalte dem minst like bra som statlige Petoro. Skal Norge redusere risikoen og trygge landets fremtid bør Stortinget vedta å selge både Statoil og de direkte investeringene, eventuelt etter at de er overdratt Statoil.

I tillegg burde denne type diskusjoner foregå bak lukkede dører. Det er svært dumt av Oljefondet å annonsere at fondet skal gå ut av en sektor på denne måten. Det skal selges og kjøpes aksjer for svært store beløp for å tilpasse fondets portefølje. Dette vil i seg selv skape store kursbevegelser i Oljefondets disfavør. Ved å annonsere hva fondet skal gjøre, vil andre aktører i markedet i tillegg løpe i forveien og gjennom det oppnå gevinster på Oljefondets bekostning. Vet du at Oljefondet skal selge for svære beløp, selger du dine egne aksjer i forveien og kjøper dem heller tilbake etter at Oljefondet har presset kursen ned. Av denne grunn er det ingen profesjonelle investorer som på forhånd annonserer hvilke handler de skal gjøre.

Følelser er ingen god veileder for å gjøre gode økonomiske valg. Det er å håpe at både finansdepartementet og Stortinget klarer å holde hodet kaldt.