hits

Den ærekrenkende røde Moxnes

Rødts partiformann har fått et stygt hakk i plata.  Hans evige gjentagelse av begrepet "velferdsprofitører" er et sjikanerende angrep på hardt arbeidende bedrifter og ansatte som bygger Norge.
Foto: Jørgen Berge/Mediehuset Nettavisen

Nok engang står Bjørnar Moxnes på barrikadene for profittfrie barnehager. I Politisk kvarter tirsdag morgen gikk han også høyt på den ondsinnede retoriske banen ved å nærmest spytte ut ordet velferdsprofitører.
Hva innebærer det å være en profitør? Jo, det er noen som tjener sine penger på de verst tenkelige umoralske måter.  

- Nedrig
Ifølge Store Norske leksikon er en profitør en som skaffer seg uberettiget profitt for eksempel en krigsprofitør.
NHO utdyper dette slik:
- Profitør er et uttrykk som forbindes med dem som samarbeidet med tyskerne under andre verdenskrig og tjente på det. Det har en veldig negativ assosiasjon i det norske språk. Jeg syns det er nedrig å bruke det. Jeg blir skikkelig provosert, sa NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund til NTB i fjor.

Krenkende
Jeg er enig med NHO, og jeg opplever det som krenkende å bli dratt inn i samme terreng som krigsprofitørene. Som medeier i en barnehage og som skårer best på brukerundersøkelser har jeg derfor mest lyst til å bruke enda sterkere adjektiver enn det Lund gjør. Jeg opplever det som oppsiktsvekkende at en leder for et politisk parti ikke kan diskutere velferdsstaten uten å dypt ærekrenke de som jobber med velferd.
Papegøye
Partiformann Bjørnar Moxnes (36) er dessverre ikke den eneste på venstresiden som slenger rundt seg med velferdsprofitører, men han må være den som bruker det mest. Siste tre år har pressen, som regel uten et kritisk spørsmål, latt kommunisten slippe til i spaltene flere hundre ganger med sin sjikane.
For venstresiden, og særlig Moxnes, handler dette om å misbruke språket for å skaffe seg noen nye velgere og ikke minst holde på de gamle kommunistene. Et tarvelig triks. Det er en form for rendyrket populisme der Moxnes lukker øynene for både nyanser og balanse.
Hans kamerat i SV, Snorre Valen, mener at velferdsprofitører er et presist uttrykk, men han presiserer at han ikke tror de private aktørene har onde hensikter og han angriper ikke de som jobber der. Men det er jo nettopp det han gjør. Hvem får en god smak i bunnen på vei til jobben for en velferdsprofitør?

Folk liker det private
Seks av ti spurte i en undersøkelse som TNS utførte for NHO i fjor , mener at velferdstjenestene blir best når offentlige og private konkurrerer på pris og kvalitet. Samtidig mente 55 prosent at det må være lov for private selskaper å tjene penger på å utføre velferdstjenester for det offentlige.
Ikke offentlig-eide sykehus, gamlehjem, barnehager  og skoler er og vil alltid være en viktig motor i velferdssamfunnet. Selv Rødt og SV vet staten aldri hadde skaffet nordmenn full barnehagedekningen uten at privat sektor brettet opp ermene.
Det venstresiden ikke liker å diskutere, noe de burde, er det faktum at statlig velferd har gang på gang vist seg å være et stort sløseri med folks skattepenger der resultatet er forstemmende lav kvalitet på tjenestene.

Ondsinnet
I bunn og grunn handler derfor dette egentlig bare om idelogi. Det klassiske som skiller høyre og venstre i norsk politikk. Åpenbart tåler jeg en skarp debatt om hvordan vår velferd skal organiseres, men debatten bør være kjemisk fri for ondsinnet stigmatiserende ærekrenkende begreper som rammer person og hele bransjer. Så Moksnes, hadde du likt at vi kalte Rødt for et hallik-parti den dagen en eldre politiker er ufin mot et medlem i Rød Ungdom på landsmøte?

En sjanse
Har man krenket noen er det god folkeskikk å si unnskyld og vise vilje til å lære av sine feil. Siden Moxnes offentlig har krenket eiere av barnehager, pleiehjem og eldresentre oppfordres han til å beklage bruken av velferdsprofitører på offentlig plass i nær fremtid. Så får vi håpe at hans beklagelse ikke blir en ny fornærmelse.


 

Dette kan Norge lære av Trump

I USA har presidenten fått igjennom en skattereform som skaper nye vekst for amerikansk økonomi. Har finansminister Siv Jensen noe å lære?

Skjermdump fra www.whitehouse.gov

USA har inntil Trumps skattereform hatt en skattesats for næringslivet på hele 35 prosent, høyest i den vestlige verden. Den høye skattesatsen har gjort det lite lønnsomt for amerikansk næringsliv å investere i USA.
Det har også medført omfattende skatteplanlegging for å unngå at overskuddene beskattes i USA noe Google, Facebook og andre storspillere for lengst har demonstrert. Overskuddene har hopet seg opp i skatteparadiser mens selskapene har betalt minimalt med skatt til USA.

Til stor skade
Konsekvensene av dette er skadelige. Når forskjellene i skattebelastning blir for stor, vil næringslivet selvsagt tilpasse seg det. Både inntekter, arbeidsplasser og velferd går tapt på den måten. Det er ikke mulig for myndighetene å motvirke dette med påbud og tvang. Bedrifter bestemmer selv hvor de vil lokalisere seg.

Apple flytter hjem
Verdens mest verdifulle selskap, Apple, er blant dem som har tilpasset seg skattemessig de senere årene. Apple har latt hele 252 milliarder dollar, altså rundt 2 000 milliarder kroner, samle seg opp i skatteparadiser. Å sende disse pengene hjem til USA ville ha kostet Apple 88 milliarder dollar med en skattesats på 35 prosent.

http://www.cbc.ca/news/business/apple-tax-cut-1.4492807

I forbindelse med skattereformen får selskaper mulighet til å ta overskudd fra utlandet hjem til USA mot å betale 15,5 prosent skatt. Det har Apple nå sagt at selskapet vil gjøre med nesten hele denne kontantbeholdningen. Å bringe 245 milliarder dollar hjem til USA vil koste Apple 38 milliarder dollar. Apple sparer altså nesten 50 milliarder dollar på denne skattereformen. Det er selvsagt bra for Apple, men det er ikke derfor Trumps skattereform er bra.

20.000 nye jobber
Når penger flyttes hjem, vil det også skape ny aktivitet. Så også for Apple. En del av pengene som Apple flytter til USA skal brukes til å bygge nye lokaler og ansette hele 20.000 mennesker. Det vil igjen gi mange positive virkninger.

De 20.000 menneskene vil både bruke sine inntekter i USA og betale skatt. Det gir ytterligere inntekter til det amerikanske samfunnet som gir grunnlag for enda flere arbeidsplasser. Slike ringvirkninger er betydelige. Gjerne 2-3 ganger så store som den direkte effekten av 20.000 nye arbeidsplasser. Dette kan være vanskelig å måle og det kan ta litt tid før vi ser det, men det er altså ingen tvil om at det positive effektene av å få i gang ny aktivitet er store.

Alt dette skyldes altså Trumps skattereform som lokker Apple og andre selskaper til både å hente penger hjem og investere i USA. Det hadde ikke vært mulig å oppnå dette med andre metoder. Hadde ikke skattereformen blitt vedtatt, ville pengene forblitt i skatteparadiser og arbeidsplassene uteblitt.

Kan ikke ha for store skatteforskjeller
I en global verden der både varer og kapital flyter over landegrensene i stadig større grad, nytter det ikke å være noe annerledesland. Land som strammer til overfor næringslivet vil bare oppleve at næringslivet forsvinner. Andre vil stikke av både med arbeidsplassene og inntektene.

Det har de siste årene blitt veldig populært å forbanne all verdens skatteparadiser. Det er forståelig, men ikke løsningen på problemene med internasjonal skattekonkurranse. Alle land må ta ansvar for eget skattesystem.

Skatt er viktig
Skattesystemet tjener flere formål. Det viktigste er å finansiere staten. Derfor må det selvsagt være skatter. Det er alle enige om. Det som er vanskeligere er hvordan skattesystemet skal utformes. Det er der de tydeligste forskjellen mellom høyre og venstre oppstår. Jonas Gahr Støre gikk faktisk til valg i 2017 på økte skatter.

Når andre formål slik som omfordeling tillegges for stor vekt, kan det bære galt av sted. Det ser vi klare tendenser til i Norge med formuesskatten. Dette er en symbolskatt med liten betydning for omfordeling, men som samtidig har store negative konsekvenser for verdiskaping og arbeidsplasser. Formueskatten har ført til at mange rike mennesker har flyttet fra Norge og tatt pengene sine med seg. Samtidig kvier gründere seg fra å etablere seg i Norge. Slikt blir det hverken skatteinntekter eller arbeidsplasser av.

Skatt for omstilling
Selv om oljeprisen nå har steget og noe av optimismen har kommet tilbake, er det ingen tvil om at Norge står foran store omstillinger i årene fremover. I Norge har arbeidsdeltagelsen vært fallende over mange år samtidig som en tredel av alle ansatte jobber i offentlig sektor. Enorme beløp skal betales i pensjon til en aldrende befolkning.

Denne tabellen fra SSB viser hvor mye sysselsettingen i Norge har falt de siste 10 årene.

Men det er nedgang i oljesektoren, selv om det er litt optimisme å spore akkurat nå. På lengre sikt truer omstilling til nye energikilder og nye teknologiske løsninger hele oljebransjen. Den som bare later som alt kommer til å gå bra slik det er, vil stå igjen på perrongen når toget går.

Utfordringen er derfor å skape nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Det må skje i privat sektor og det er driftige gründere som må gjøre det.

For at det skal skje må forholdene ligge til rette. Det skjer ikke av seg selv. Da må vi ha et skattesystem som er bra for norske gründere. Det har vi ikke. Gründere kan bli rike på papiret og må betale betydelig med skatt lenge før det blir klart om bedriftene lykkes. Da vil mange vegre seg fra å prøve.

Lær av Trump og få formuene hjem
Mye norsk kapital har altså flyktet landet på grunn av skatt. Det er på tide å lokke den tilbake, dersom Norge skal klare utfordringene. Vi må sørge for at pengene blir tatt i bruk her for å skape nye bedrifter og arbeidsplasser.

Her kan Norge virkelig lære noe av Trumps skattereform. Gjør det attraktivt for norske formuer i utlandet å komme hjem. Få formuene satt i arbeid her sammen med driftige norske gründere. Grepet for å gjøre det er målrettede skattelettelser.

La norske formuer som flytter hjem og settes i arbeid her få skattefrihet over en lengre periode. Så lenge pengene og eierne deres er i utlandet, får ikke Norge noen skatteinntekter fra dem overhodet. Ikke arbeidsplasser heller. Å lage en god ordning for å få formuene hjem kan derfor bli svært lønnsomt for Norge. Det er slikt som gir nye arbeidsplasser og sikrer velferden.

 

 

 

 

Gående taper stort på byrådets sykkelveier

Raymond Johansen og Lan Marie Berg skal i år bruke 29 millioner kroner på å måke, salte og feie åtte mil med sykkelfelt i Oslo. Imens snør fortauene ned og blir speilblanke.

Oslo byråd har utviklet en helt egen standard som kalles A for sykkelfeltene. A innebærer en kraftig forbedring av vedlikeholdet. Sykkelfeltene skal feies hver uke hele året, og ikke seks ganger som tidligere standard C innebar. En egen lappebil skal daglig inspisere sykkelveiene for hull og all merking som er slitt skal fikses før 15. juni årlig.

Når det gjelder snø skal sykkelveiene brøytes umiddelbart ved to centimeter snøfall og ved fem centimeter skal snøen kjøres bort. Standard C innebar fem centimeter og bortkjøring av snø skjedde i forbindelse med vanlig vedlikehold.

I notatet "Erfaringer med økt vinterdriftstandard av sykkelveinettet i Oslo" begrunnes byrådets massive satsing på sykkel-måking slik:

- Om vinteren er det særskilt behov for å få flere til å sykle, da det er på vinteren det er mest problemer med trengsel på kollektivtransport, og personbiltrafikken bidrar i stor grad til at det er dårlig luftkvalitet.
All statistikk viser at Oslo-lufta ligger godt under grenseverdiene helsemyndighetene har satt, så "dårlig luftkvalitet" i Oslo er en myte. Link til statistikk: http://www.luftkvalitet.info/Libraries/Rapporter/oslo_historisk.sflb.ashx

Svindyrt
At dette koster skattebetalerne dyrt er det liten tvil om. I notatet står det:
"Et svært grovt anslag tilsier at det koster om lag en million per dag med snøfall over 2 cm".
Med andre ord, grove anslag kan ingen stole på og siden ingen vet hvor mange dager i året det faller 2 centimeter snø blir dette "å tenke på et tall" når byrådet for 2018 har satt av 29 millioner kroner til vedlikehold av sykkelfeltene i hovedstaden.

Men det skal ikke bare feies og måkes. Miljøfiendtlig salting er også et grep miljøbyråden har pålagt sin etat å bedrive i stor utstrekning. Dette til tross for at bystyret i 2012 vedtok å fase ut salting av hensyn til miljøet.
I fjorårets sykkelsesong ble det dumpet 625 tonn med salt på sykkelfeltene, noe som utgjør hele syv prosent av saltforbruket i Oslo. Samtidig kunne NRK fortelle i fjor at sykkelsalting senere hadde økt til 20 prosent av det totale saltforbruket. Se egen sak her.
Selv om kommunen innrømmer at dette er et stort problem, mener den at fremkommelighet for syklister er viktigere enn å redusere saltingen.


http://akersposten.no/nyheter/strokne-bil-og-sykkelveier-isglatte-fortau/19.1832


Hva så med fortauene? I sosiale medier og i pressen har den denne vinteren vært rapportert om nedsnødde eller speilblanke fortau der man setter helsen på spill hvis man våger seg ut.

Akersposten har i en serie artikler og debattinnlegg satt et særskilt søkelys på kommunens neglisjering av de gående. Veldokumentert har avisen skildret fakta og folks forbannelse over at sykkelen har blitt byrådets Store Gud.

En leser som virkelig har engasjert seg er Bjørg Duve:

- I dag, onsdag, fulgte jeg oppfordringen om å la bilen stå og tok bena fatt da jeg skulle ut. Med livet som innsats beveget jeg meg som Bambi på isen på fortauene, skrev hun i et innlegg og var krystallklar på at å ta seg fram på beina ble direkte motarbeidet av miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

Vil ha flere til å gå
Miljøbyråden valgte for en sjelden gang skyld å svare på kritikken ved følgende uttalelse i et leserbrev 12. januar:
- Det er viktig for meg å få flere til å gå, og derfor har jeg øremerket 8,5 millioner kroner i årets budsjett.
Bjørg Djuve formulerte det slik i sitt tilsvar til byråd Berg:

- Det er dessverre intet i svaret fra Lan Marie Berg, som gjør at jeg har endret mitt syn. Det er for dårlige forhold for gående. Mitt spørsmål var; «Skal alle sykle eller kjøre bil?».

Kort tid til valget
Det er ingen tvil om at det sittende byrådet er det minst populære hovedstaden har hatt. Når det nå ikke klarer å håndtere snø og fortau på en betryggende måte for folk flest, stuper selvfølgelig populariteten ytterligere. Særlig fra de som ikke våger å gå ut, eller ender på legevakten med lårhalsbrudd og det som verre er.

Heldigvis er det flere og flere som spår at Raymond Johansen & Co kommer til å tape valget i 2019.


 

SSB sensurerer egen forskning

Vi kan aldri stole på Statistisk Sentralbyrå så lenge det etiske regelverk forbyr å utarbeide eller formidle resultater slik at grupper eller enkeltpersoner  kan bli skadelidende. Styret i SSB, eller Siv Jensen har enda mer å rydde opp i.

Det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg ramlet over et høyst tvilsomt styringsdokument i SSBs arkiver fra 2007. Dokument "Etikk og statistikk" er bekreftet fra SSBs side som fortsatt gyldig og førende for alle SSBs ansatte.

Hva slags produkter skal vi lage?
Hensikten med dokumentet er at "De etiske retningslinjene skal benyttes i arbeidet for å oppfylle SSBs oppgaver og mål slik de er formulert i statistikkloven og i SSBs strategier", som det heter.

Som et hovedprinsipp innenfor etikken pålegger SSBs ledelse sine ansatte å følge verdier som "åpenhet, lojalitet, rettferdighet, pålitelighet, at en bør behandle andre mennesker slik en selv ønsker å bli behandlet og at en følger gjeldende lover og regler", står det videre og som er ganske vanlig for de fleste bedrifter. Men, SSB tar det hele et skritt lenger:

"I tillegg til slike allmenne, rettslige og etiske standarder vil medarbeidere i SSB møte spesielle etiske problemstillinger knyttet til det faglige arbeidet med statistikk eller analyser. Det kan gjelde hva slags produkter vi skal lage eller hvordan oppgavene skal utføres. Etiske problemstillinger dreier seg ofte om dilemmaer hvor ulike hensyn må veies mot hverandre. Da er det viktig at både den enkelte og institusjonen har utviklet gode tradisjoner for diskusjon og avklaring", heter det i Etikk og statistikk.

Det sjokkerende
Så kommer selve rosinen i pølsen, som får stillheten til å senke seg for de aller fleste.

"Medarbeidere i SSB skal: Unngå å utarbeide undersøkelser eller formidle resultater slik at enkeltpersoner eller grupper blir skadelidende."

Hvilke grupper er det etikk-heftet her tenker på? Finnes det en liste over grupper ansatte i SSB ikke skal forske på som et vedlegg? Eller er dette noe "noen" skal avgjøre fra gang til gang og etter eget forgodtbefinnende?

Forskere i tåken
I Norge finnes det enormt mange grupper. Vi har gruppen alenemødre, bilister, grønne kommunister, muslimer, nynazister, birøktere, forskere, hørselshemmede, musikere, voldtektsforbryter, samer, journalister, promillekjørere, homofile, høyrevelgere, uteliggere og fluefiskere for å nevne noen.
For å komme til bunns i hvilke grupper SSB ser for seg det ikke kan forskes på ble SSBs kommunikasjonsdirektør Herborg Bryn oppfordret til å konkretisere:

- Det heter i dokumentet at medarbeidere i SSB skal unngå å utarbeide undersøkelser slik at grupper blir skadelidende. Ønsker å få oversendt konkret hvilke grupper det her snakkes om. 

Etter å ha sjekket en del timer svarte Bryn slik:

- Som du ser er det en kort brosjyre, og derfor svært overordnet. Det er derfor ingen konkretisering på grupper.

Hva er skade?
Selvfølgelig er det helt uvirkelig at SSB svært overordnet ekskluderer sine ansatte å forske på grupper som kan ta skade av det. Enda verre blir det når SSB ikke aner hvilke grupper dette er snakk om. Ei heller er det utesket hva "skade" betyr og innebærer.
At SSB-ansatte trenger et nytt og tillitsfullt etisk regelverk er så opplagt at det er en gåte at ikke Chrisine Meyer skjønte det og ryddet opp da hun hadde muligheten. Det må tydeligvis en Siv Jensen til for å skape orden i SSBs hus.

Ble brukt på tinget
At Meyer kjente til etikk-heftet ble slående dokumentert under åpen høring i Stortinget nylig. Meyer brukte faktisk SSBs etikk-hefte for å forsvare seg mot mistanken om at hun ikke ønsket forskning eller undersøkelser rundt våre nye landsmenn. Men hun gjorde langt mer enn dette, og måtte tåle den ene ørefiken etter den andre.

Hevnens time
Utgangspunktet for en høring i kontrollkomiteen er som alltid å avdekke om statsråden kan ha gjort noe kritikkverdig. Meyer ser ut til å mene at Siv Jensen har gitt henne sparken uten saklig grunn. Hun hadde derfor antakelig gledet seg til å kunne ta sin hevn over finansministeren i komitehøringen.

Men slik gikk det altså ikke. Som ventet fikk Meyer ingen støtte for sin versjon av saken fra Siv Jensen og Finansdepartementet. Mer oppsiktsvekkende var det at hun heller ikke fikk noen støtte fra styret i SSB.

Sjeføkonomene
Den sterkeste kritikken av Christine Meyer kom fra sjefsøkonomhold. Hverken sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO eller sjefsøkonom Øystein Dørum i NHO gav henne støtte. Skarpest var Øystein Dørum:
- Det er bedre å tro at hun ikke har forstått enn at hun har forstått, sa Dørum om Meyer i Stortinget onsdag.

Dette viser at NHO, en organisasjon man i utgangspunktet skulle tro var positiv til en tidligere Høyre-politiker i sjefsstolen til SSB, er svært misfornøyd med Meyers innsats. Stridens eple er som kjent at Meyer nærmest ville utradere SSBs forskningsavdeling. LO og NHO er blant SSBs viktigste kunder ved at forskningsavdelingen leverer svært viktig tallgrunnlag som ligger til grunn for lønnsforhandlingene i Norge. Det er på denne bakgrunn Dørums uttalelse må forstås.

Når Meyer med hastverk ville presse gjennom en slik reduksjon i forskningsavdelingen, har NHO selvsagt god grunn til å spørre om Meyer i det hele tatt har forstått konsekvensene. Og ja: Det er bedre å anta at Meyer ikke har forstått konsekvensene enn at hun gjør endringene med vond vilje. At Dørum sier kraftig i fra på NHOs vegne er bare på sin plass.

Drar feministkortet
Det mest frapperende er likevel hvordan Meyer reagerer på kritikken hun har fått. Til Dagens Næringsliv 12.1. uttaler hun:
- Jeg hoppet i stolen da jeg hørte Øystein Dørum si dette. Det er rå og ubegrunnet personkarakteristikk. Jeg synes det er forferdelig ille. Det er en beskyldning jeg ikke kan forstå at NHO som arbeidsgiverorganisasjon kan stå inne for.

Tro det eller ei, men Meyer hadde enda mer på lager:
- Jeg synes uttalelsen til Dørum var mannssjåvinistisk. Han snakker meg ned i offentligheten. Det er en hersketeknikk.

Er det virkelig mulig?
Øystein Dørum har da ikke sagt ett eneste ord om kjønn her. Er det noen som virkelig prøver seg på hersketeknikk så er det Christine Meyer. Ved å dra feministkortet. Dette viser bare en ting. Christine Meyer har gravd sitt eget hull enda større.
Kontrasten er enorm fra november da hun skjøv den brautende Bergens-advokaten Dag Steinfeldt foran seg som skjelte ut kvinnelige journalister på sin pressekonferanse.
Se videoklipp her.

På tide med ro nå
Av respekt for kvinner som faktisk har blitt utsatt for trakassering burde Meyer se seg for god for dette. Det er vel ikke akkurat politisk korrekt å si at hun skal ta nederlaget som en mann. Like fullt bør hun innse at hun har tapt og bør roe seg ned. Det vil være best både for SSB, norsk statistikkproduksjon og ikke minst for henne selv.
 

PS: Les Etikk og statistikk her.

 

Strekk hendene i været og gå Støre

Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten.
Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til  å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.

Et lett bytte
I 20 år har Giske vært rikspolitiker og i nær halvparten statsråd under ledelse av Jens Stoltenberg. I like mange år har ledelsen i Ap vært vitne til et politisk talent og kvinnebedårer av rang.
At han ikke selv så at unge piker for lett og kanskje motvillig kan bli et lett bytte for en mann med sort bil og privatsjåfør, får så være. Giske er ferdig uansett, og han burde av hensyn til seg selv, partiet og sin familie trukket seg for 20 dager siden.

Partikultur?
En som ikke bare hadde hørt ryktene, men som var sterkt involvert i Giskes pike-historier er dagens byrådsleder i Oslo. Som partisekretær fikk han en "varsler-sak" på bordet allerede i 2011. Giske var på det tidspunkt en næringsminister godt opp i 40-årene og hadde via sms jaktet på en 19-åring.

Man skulle kanskje tro at dette skulle få dombjellene til å klingre på partisekretærens kontor. Åpenbart måtte Johansen ha visst at denne sms-affærene neppe kunne være den eneste som lå bortgjemt i kriker og kroker, og han burde kanskje vært mer opptatt av å granske Giskes sprell enn å gjøre seg til forsvarer for noe som nå fremstår som en viktig del av partiets kultur. Den kulturen om at godt voksne mannfolk kan tillate seg å "hugge litt i den yngre almenninga" og at det kanskje også var greit å skryte av det hele dagen etter?

At Raymond Johansen ikke har blitt tatt langt hardere for sin unnfallenhet for seks år siden og at mektige spillere i parti og fagbevegelse nå peker på rørleggeren som en messias for det nye Arbeiderpartiet er en gåte.

Fra skansen til katastrofen
Uansett, til syvende og sist er det alltid partiets leder som bærer ansvar for det gode og det onde innen politikk og organisasjonsliv. Har Støre levert en like dårlig takling av Giske-saken som han gjorde rundt sitt ekstremt dårlige valg i fjor høst?
Støres første reaksjon den 15. desember på SMS-avsløringer rundt Giske var et underlig og ansvarsfraskrivende grep. Istedenfor å granske pressens oppslag, forsøkte partilederen å feie hele saken under teppet ved å erklære at Giske ikke hadde opptrådt upassende.

- Etter det jeg har lest i avisene, vil jeg avvise det. La meg understreke det, at om man skal behandle saker, så må det være en sak, noen som står fram. De må være trygge på at de kan gjøre det, og det er ikke tilfelle i de sakene avisene her har omtalt, så det kjenner jeg meg ikke igjen i, sa Støre.

Pynte-kongen
Bare denne ene tabben frarøvet Støre mye av den tillit en partileder er helt avhengig av, men flere skulle komme. I dagene etter Støres første-respons på oppslag i DN og VG ble partilederen kontaktet av fire nye kvinner som hadde heftige historier å fortelle om nestlederen i Arbeiderpartiet, og Støre ble på grunn av disse tvunget til å kalle Giske inn på teppet.

Støre forsøkte nok engang den 22. desember å pynte litt på virkelighet ved å i egen pressemelding kalle Giskes oppførsel for "kritikkverdig", mens han påfølgende dag etter flere kritiske spørsmål uttalte at Giske hadde fått en "klar advarsel" og at nå hadde "Trond lite å gå på".

Vi lo alle sammen
Denne korte gjennomgangen av Støres Giske-sak kunne vært gjort både lenger og mer detaljert og hans famøse pressekonferanse i Stortingets vandrehall byr på stor underholdning. Men, poenget er at Støre er en leder som nesten alltid lar seg drive fra skanse til skanse. I valget ble dette så tydelig demonstrert at folk valgte å le, istedenfor å la seg provosere, når Støre fossrodde blant hedgefond, brygger og eierskap sammen med Stein Erik Hagen.

Always late
Jonas Gahr Støre har helt siden saken om hans persiske tepper valgt å unnskylde, bortforklare og til og med lyve for å slippe unna istedenfor å være en sterk og tydelig leder for Arbeiderpartiet. Støre kommer aldri til å vinne et valg på vegne av parti og bevegelse og selv om de fleste mumler "vi har ingen annen" er hvem som helst bedre enn Jonas Gahr Støre.
Han burde på vegne av seg selv, sin familie og partiet trukket seg valgnatten, slik gode tapere gjør, istedenfor å skylde på alle andre. Det er aldri for seint for en svak leder å ta sin hatt å gå, og å oppnevne et utvalg eller to vil aldri redde Støre ut av sin egen svakhet. Ei heller det Arbeiderpartiet vi alle ser i sin egen elendighet.