hits

310 millioner til aviser mange ikke liker

Hvert år bidrar vi skattebetalere med 310 millioner kroner for å holde liv i noen papiraviser stadig færre leser. Samtidig er flere av disse sterkt koblet til politiske ideologier og religion, noe mange ikke liker.

Skal vi tro på de holdninger som preger nordmenn i sosiale medier handler de om en dyp mistillit til norsk presse generelt, og enkelte aviser spesielt. Dette har på nytt kommet til overflaten gjennom pressen nådeløse angrep på Sylvi Listhaug. Før jul var det Trond Giske som fikk gjennomgå.
Hvordan de røde redaktørene herjer i norsk politikk har jeg tidligere skrevet om her: http://sissener.blogg.no/1494850683_rde_redaktrer_dreper_pressens_troverdighet.html

Enorme beløp
I 2017 ble norske aviser gitt totalt 310 millioner kroner i pressestøtte, eller produksjonsstøtte fra Medietilsynet for å være presis. Av de 156 avisene som fikk støtte i fjor, ble de fleste tilgodesett med noen hundretusen kroner. Knapt nok til å lønne en person, kanskje i deltidsstilling.

Seks andre aviser fikk derimot et stort milliondryss over redaksjonene og sine opplag:

Klassekampen - 40,2 millioner
Vårt Land - 39,3 millioner
Dagsavisen - 35,1 millioner
Bergensavisen - 27,7 millioner
Nationen - 22,3 millioner
Dagen - 15,6 millioner

Til sammen fikk altså disse seks avisene over 180 millioner kroner i produksjonsstøtte i 2017. De øvrige 150 avisene delte på 130 millioner. I snitt 870 000 kroner hver.

Hvilke meninger støttes
Hvorfor er det er akkurat disse seks avisene som tilgodeses med så store beløp? Bergensavisen og Dagsavisen het tidligere Bergen Arbeiderblad og Arbeiderbladet. Altså, avisene var en aktiv deltager i arbeiderbevegelsen. De formelle båndene til Arbeiderpartiet og LO er borte, men i begge avisers formålsparagrafer heter det at avisene skal bedrive journalistikk "forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd".
Om LO og Ap føler det trengs, så er det verdt å minne om at LO har svært dype lommer. I følge regnskapstallene hadde LO ved utgangen av 2016 en egenkapital på nesten 4,3 milliarder kroner og kassebeholdning på nesten 2,3 milliarder. LO kunne ha sponset dette selv.

Den blodrøde
Klassekampen er en ren kommunistavis. Opphavet var som talerør for revolusjonære AKP-ML på 1970-tallet. Dette reflekteres fortsatt i avisens innhold. Det redaksjonelle innholdet her omfavner alt som er offentlig, og spyr ut edder og galle mot alt som er privat. Med 40 millioner fra oss skattebetalere, støttes en avis som ifølge formålsparagrafen skal inspirere til politisk kamp gjennom et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Luthers grunn
Dagen og Vårt Land er kristenaviser. Altså nok en særinteresse som vil spre sine meninger ved hjelp av skattebetalernes penger. Hvorfor kristen-Norge på denne måten skal tilgodeses med rundt 55 millioner kroner for å fremholde et avleggs samfunnssyn, er ikke lett å forstå. Er en bevegelse som har kjempet i mot likestilling, abort og homofili mer aktverdig å støtte enn publikasjoner med en mer liberal innstilling? Uansett, Vårt Land erklærer at avisens journalistikk skal drives på evangelisk-luthersk grunn. 

Så til slutt har vi Nationen. Dette er landbrukets talerør og den stikker av med over 22 millioner i støtte. Årlig betaler norske skattebetalere og forbrukere allerede over 20 milliarder kroner i støtte til landbruket gjennom subsidier og skjermingsstøtte. På toppen av det må altså vi skattebetalere ut med nye millioner for at Nationen skal "ivareta bygdefolkets økonomiske, sosiale og kulturelle interesser", som det heter i formålsparagrafen. Med en egenkapital på 203 millioner kroner og kassebeholdning på 85 millioner kroner kunne Norges Bondelag ha sponset dette selv.

Mye penger til lavt opplag
Men leses disse avisene så mye egentlig. La oss se på opplagstallene for 2017:

 

Opplag 2017

Pressestøtte pr avis pr år

BERGENSAVISEN

10.769

2572

VÅRT LAND

6907

2258

DAGSAVISEN

16.582

2116

KLASSEKAMPEN

23.559

1706

NATIONEN

11.948

1866

DAGEN

16.515

2379

 

I sum er dette et opplag på 86.280. Dette betales det altså 180 millioner kroner i pressestøtte for, eller nesten 2 000 kroner pr. avis pr. år. Som vi ser var det Bergensavisen som var den tyngst støttede i forhold til opplaget i 2017 med hele 2572 kroner per avis for året.

Bør stanses
Papiropplaget er synkende for norske aviser og faller med 10 til 20 prosent i året. Vi leser mer og mer på nett, og mindre og mindre på papir. Likevel utbetales altså over 300 millioner i pressestøtte for å opprettholde dette.
I dag fremstår det som nærmest idiotisk å gi stor støtte til døende papiraviser. Med fallende opplag blir kostnadene til trykking og distribusjon stadig høyere for hvert eneste papireksemplar som distribueres. Hogging av trær, produksjon av avispapir og utkjøring av aviser er ikke særlig miljøvennlig heller.
Produksjonsstøtten til papiraviser kommer altså på toppen av momsfritak, som gjør at pressestøtten er i størrelsesorden 2 milliarder kroner. I tillegg kommer NRK-lisensen som betyr 5,5 nye milliarder. Har vi fått bedre medier ved å betale alle disse pengene? Neppe, men vi opprettholder "de bestemte meninger" på papir.

 

 

Blir dette Støres første regjering?

Tirsdag kan Jonas Gahr Støre i teorien bli landets nye statsminister. Men hvem utpeker han som sine statsråder? Svaret kommer lenger ned.

Jeg skal vedde mye på at flere nordmenn går nå allerede rundt med sommerfugler i magen. Kommer Jonas til å ringe meg?  Er det min tur til mye makt og bil med privatsjåfør?

Ingen vet
Støre må når han legger sin kabal ta hensyn til den politiske tyngdekraften og risikere trolig å måtte fordele statsrådpostene mellom hele seks partier. Nå vet selvfølgelig ikke jeg hvordan Støres egen statsrådskabal kommer til å se ut, men kanskje dette innspillet kan gi Støre noen klarere tanker enn det han har demonstrert i det siste.

Så med disse ord presenteres Støres ni kvinner og ni menn, der distriktshensyn er ivaretatt:

Kulturminister Bjørnar Moxsnes (Rødt).
Kommunisten og Oslo-gutten med en mor som var hjelpepleier og en far som jobbet i barnehage. Han ble politisk aktiv etter at nynazister begynte å markere seg i hans nabolag på 90-tallet. Senere ble han en del av det radikale miljøet på Oslo katedralskole og ble medlem av Rød Ungdom. Nå er han partiformann. Som kommunist-kulturminister får Moxsnes også ansvaret for opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet, tros- og livssynssamfunn og pengespill og lotteri.

Klima- og miljøminister Lan Marie Nguyen Berg (MDG).
Kjent fra bloggkollektivet Grønne Jenter, og at aldri kom inn på Stortinget. Etter kommunevalget 2016 har den grønne kommunisten vært byråd for miljø og samferdsel. Hun mener sykkelen er så viktig at hun stenger deler av Oslo for biltrafikk og lager verdens største bilfrie sentrum.

Samferdselsminister Audun Lysbakken (Sv).
Partileder og tidligere skandalisert statsråd for SV. Han var partiets nestleder fra 2006 til 2012, og var tidligere nestleder i Sosialistisk Ungdom 2000-2002. Lysbakken har sittet på Stortinget for Hordaland 2001-2005 og fra 2009. 

Utviklingsminister Kari Elisabeth Kaski  (SV).
Hun har sine føtter godt plantet i miljøsaken og representerer SV på Stortinget. Kaski er opprinnelig fra Kirkenes i Finnmark, men har bodd i Oslo siden 2005. Hun meldte seg inn i SV etter terrorangrepene i Norge 2011.Foto: Marius Nyheim Kristoffersen

Barne- og likestillingsminister Knut Aril Hareide (Krf).
Her får partilederen siden 2012 sitt drømmedepartement og kan sette Krfs familiepolitikk ut i livet. Hareide var Norges miljøvernminister 2004-2005 og har ledet Stortingets transport- og kommunikasjonskomité og 22. juli-komiteen.

Utenriksminister Hilde Frafjord Johnsen (Krf).
Kjent fra diplomatiet og frivilligheten, men også som utviklingsminister i Kjell Magne Bondeviks første og andre regjering. Johnson var fra juni 2011 til juli 2014 FNs spesialutsending til Sør-Sudan med ansvar for alle FNs operasjoner i det nye landet. 15. mars 2016 ble hun generalsekretær i Kristelig Folkeparti.

Kunnskaps- og integreringsminister Geir Jørgen Bekkevold (Krf).
Lang karriere som både kommune og fylkespolitiker i Telemark. Med bakgrunn som sogneprest vil han sikkert trygge dialogen internt i regjeringen. Har sittet på Stortinget siden 2009. 

Finansminister Marit Arnstad (Sp).
Utdannet advokat og tidligere oljeminister. Hun har vært  Senterpartiets parlamentariske leder fra april 2014. Som finansminister vil hun få en betydelig posisjon i den nye regjeringen.

Kommunalminister Ola Borten Moe (Sp)
Det er vanskelig å komme utenom denne svært kjente, og til dels omdiskuterte Senterparti-politikeren. Gårdbrukeren som nå er blitt oljeinvestor. er Moe var stortingsrepresentant for Senterpartiet fra 2005 til 2013 og olje- og energiminister fra 2011 til 2013. 

Landbruks- og matminister Geir Pollestad (Sp)
Ikke den mest kjente profilen i Sp, men han representerer Rogaland på Stortinget. Han har også vært statssekretær i Samferdselsdepartementet og i Olje- og energidepartementet.

Fiskeriminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)
Den joviale og alltid blide partilederen. Han burde kanskje få en tyngre post, men samtidig gir fisken en god posisjon for å fortsette det evige frieriet han bedriver mot grasrota i Norge. Han har vært leder i Senterpartiet siden våren 2014 med stor suksess og innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden høsten 2005. Han hadde ulike verv i Senterungdommen fra 1993, og satt som leder i organisasjonen på landsplan 2002-2004. I stortingsvalget 2017 var han Senterpartiets førstekandidat i Hedmark.

Olje- og energiminister Rigmor Aasrud (Ap)
Lang fartstid og er den som ofte fronter Arbeiderpartiet i tunge stunder. Hun var statsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i Jens Stoltenbergs andre regjering fra oktober 2009 til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013. Hun var også nordisk samarbeidsminister.

Forsvarsminister Anniken Huitfeldt (Ap).
Som leder av den utvidede utenrikskomite har hun god nok tyngde for en slik post.  I Jens Stoltenbergs andre regjering var hun barne- og likestillingsminister 2008-2009, kulturminister 2009-2012 og arbeidsminister 2012-2013. Huitfeldt har sittet på Stortinget for Akershus siden 2005. Hun er utdannet historiker, og har vært forsker ved Fafo.

Helse og omsorgsminister Marianne Marthinsen (Ap).
Kanskje ikke det mest opplagte valget, men dog spennende.  Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2005 og gjenvalgt i 2009, 2013 og 2017. Hun er medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Fra 2014 til 2017 var hun Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson.

Næringsminister Dag Terje Andersen (Ap).
En av partiets tyngste kandidater og var stortingspresident fra 2009 til 2013. Andersen har vært næringsminister, fiskeriminister, arbeidsminister og kom inn på stortinget i 1997.

Forskning- og høyre utdanningsminister Anette Trettebergstuen (Ap).
Sentral stortingspolitiker siden 2005, men har ingen statsrådserfaring. Representerer Hedmark og var ved forrige valg partiets førstekandidat. Sitter i Aps sentralstyre.

Justis- og innvandringsminister Espen Barth Eide (Ap).
Enda en tungvekter i Ap. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet 2000?2001, Forsvarsdepartementet 2005?2010 og igjen i Utenriksdepartementet 2010-2011, og har vært betegnet som "en av de mektigste politikerne" i det norske regjeringsapparatet. Eide var forsvarsminister fra 11. november 2011, og var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 21. september 2012 til regjeringen gikk av 16. oktober 2013.

Arbeids- og sosialminister Hadja Tajik (Ap).
Populær og omdiskutert. Var kulturminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Hun ble med dette den da yngste statsråden i Norge, og den første muslimen. Nestleder i Arbeiderpartiet og sett på som en slags politisk stjerne.

Dette persongalleriet fremstår som en nokså brokete forsamling. Det de alle kanskje likevel har til felles er at de ikke liker Sylvi Listhaug. Om det er fordi hun kaller en spade for en spade og sier ting som de er vites ikke. Men i forhold til den tenkte nye regjering er hun ett friskt pust i hverdagen. Lykke til Norge. 

(Fotos hentet fra Wikipedia).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

STØRE: Kynisk og slem?

Er det slemt av en skandalisert Ap-leder å ikke klare å tilgi en kvinnelig politiker som åtte ganger har bedt om unnskyldning i Stortingssalen?

Ved å piske opp stemningen for å skape et politisk kaos prøver Jonas Gahr Støre å gjenreise et parti som har ligget med brukket rygg siden valgkatastrofen i fjor høst, og ikke minst bli statsminister.

Angrepet
Alle vet at Jonas Gahr Støre sliter. Han veksler mellom saker som handler om seksuell trakassering og personlige økonomiske skandaler. Han har ansvaret for at Ap har havnet i grøfta. Men, så skjedde det noe på Facebook og Støre som ei stygg gjedde i sivet gikk til angrep.

- Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, ytrer Listhaug etter at Støre stemte mot et forslag om å sikre Norge mot terror.

Hevneren
Ved å spinne denne setningen til det ugjenkjennelige maktet Støre å gjøre det til en gigantisk politisk skandale. Og før vi viste ordet av skapte Støre et alvorlig politisk kaos.

Selvfølgelig kunne Støre lagt denne saken bort. Han kunne ignorert hele saken og definert den som "slikt skjer på Facebook". Han kunne ringt Listhaug og forklart henne at posten kunne virke støtende og anbefalt henne å slette den, og han kunne akseptert Listhaugs åtte unnskyldninger og lagt saken død. Men nei da. Støre valgte full krig da han sa:

- Jeg mener vi skal ta imot en unnskyldning, men en unnskyldning kan ikke sies «unnskyld'a», sånn som ungene gjør i skolegården, og beviste en grusom politisk kynisme.

Støres iskalde retorikk har også åpnet for en massiv grov hetsing av Sylvi Listhaug i sosiale medier, så grov at den gjentas ikke her.

Å se seg i speilet
Jonas Gahr Støre er vel kjent for sine egne skandaler i norsk politikk, men det ser ikke ut til at han ser seg i speilet i krigen mot Listhaug. Trolig har han heller ikke et speil, kun en ramme, fordi speilet sprakk nok som trollet en eller annen gang på Støres skandaliserte vei.

I juni i fjor skrev jeg bloggen "Kan vi leve med Støre som statsminister?" og den startet med historien om en teppetyv:

I 2006 og 2008 var utenriksminister Støre på Norges vegne i Afghanistan for å ha samtaler med president president Hamid Karzai og andre regimetopper. Som sedvanen tilsier fikk Støre med seg fem persiske tepper hjem, noe som ble en stor skandale da VG i 2010 avslørte at Støre beholdt statens tepper i sitt private eie. Ikke bare tok han teppene med seg hjem, han holdt også gavene skjult for skattemyndighetene. Og når pressen innstendig ba om å få se teppene blånektet "teppetyven", fordi han åpenbart hadde noe å skjule.

Men skandalen stoppet ikke der, fordi Støre viklet seg ennå kraftigere inn i alvorlige omdømmeproblemer da han via en takstmann mente at de fem teppene ikke var verdt mer enn noen tusenlapper fordi teppene var "håndknyttede og masseproduserte". Det er fortsatt vanskelig å forstå at en afghansk president gir en norsk utenriksminister et persisk teppe til 2000-3000 kroner.
Så etter å ha blitt tatt for teppefusk, en mulig skatteunndragelse og en høyst tvilsom takst beordret statsminister Jens Stoltenberg at Støre skulle levere de fem persiske teppene tilbake til Det norske utenriksdepartement og det norske folk.
NTB kunne så rapportere:

"Fredag morgen sa Støre at saken var blitt ubehagelig for ham, men at han hadde fulgt reglene som gjelder for politikere.
- Når jeg har mottatt disse gavene, står jeg inne for det. Jeg har ikke tenkt å si at jeg angrer, men jeg er jo lei meg for at det blir reist spørsmål om motivene, sa Støre".

Bloggen fortsatte med historien om en løgnhals:
Jonas Gahr Støre, godt kjent som tåkefyrsten, kan langt mer enn å snakke unnvikende og utydelig. Han kan også lyve så det synger rett inn i TV2s kamera. Året etter teppeskandalen ble det virvlet opp en mistanke om at Støre pleiet intim kontakt med terrororganisasjonen Hamas og Khaled Meshaal.  
TV2 stilte derfor utenriksministeren et konkret spørsmål:

- Har du selv hatt samtaler med Meshaal?
- Nei, svarte Støre klart og tydelig.
- I et intervju med TV2 i Damaskus sier Khaled Meshaal på tape at han har snakket med deg på telefon flere ganger, spør TV2 videre.
- Du ikke vi ta..æ æ æ..opptaket på dette på ny, responderte Støre da han skjønte at han hadde blitt tatt for å ha løyet for det norske folk.

Deretter skulle bloggen handle om grådighet og dobbeltmoral:
I 2015 avslørte Fagbladet maleren at Støre gikk for et høyst tvilsomt polsk firma da hans villa på Oslos vestkant skulle pusses opp, men ikke bare det. Støre skrøt uhemmet av malerfirmaet innehaver Tomasz Kospin på firmaets egen hjemmeside med følgende postulat:

"Jeg gir Kospin min anbefaling og håper andre vil ha samme glede av hans samvittighetsfulle arbeid som vi hadde."

Fagbladet kunne videre fortelle at "Problemet er at firmaet Støre brukte markedsfører seg som mesterbedrift uten å være det. I tillegg viser firmaets nettside mange bilder av maling av husvegger fra stige i stedet for fra heis eller lift. Det reagerer Arbeidstilsynet på. 
- Arbeid i høyden, som vist på bildene, burde vært tilrettelagt med stillas eller lift. Det gjelder alle, sier Anne Sørum i Arbeidstilsynet til fagbladet Maleren."

Man skulle tro at denne avsløringen var ille nok, men Støre ser ut til å ha en særlig evne til å alltid tråkke så langt over streken som det går an. Nettavisen kunne nemlig fortelle at Støre fikk malt sin villa for 62.500 kroner, noe som ikke kunne være noe annet enn sosial dumping.

- Det er ikke mulig for et norsk firma å tilby denne prisen. Vi skulle hatt rundt 100.000 pluss moms for denne jobben. Han har betalt bortimot halv pris, raste malermester Bjørn S. Nielsen i Nettavisens spalter. 

Les flere Støre-skandaler her: http://sissener.blogg.no/1497601571_kan_vi_leve_med_stre_som_statsminister.html

Siste forsøk?
Selvfølgelig kunne ikke Norge leve med Støre som statsminister. Det viser valgresultatet. Men, gjedda i sivet ligger fortsatt der og jakter på statsministerposten. Denne gangen kan han bli landets øverste leder uten et stortingsvalg. Ved å utnytte en utidig setning på Facebook spiller han egentlig sjakk matt med landets innbygger som ikke ville ha han som statsminister.

Støre trenger nå kun at en sjakkbrikke flyttes til hans fordel for å gjennomføre sitt politiske kupp. Tilgivelsens parti Krf har fått "all makt i denne sal" og kan førstkommende mandag enten vende det andre kinnet til, eller gi Sylvi Listhaug en knock out.
Velger Knut Aril Hareide forsoningen og nådens vidunderlige velsignelse blir Støre ydmyket. Velger Hareide hevnens linje blir Støre statsminister med en regjering med statsråder fra Rødt, MDG og Sp?

Uansett, i flere dager har Johans Gahr Støre kynisk utnyttet Sylvi Listhaug i et kanskje siste desperate forsøk på å bli landets statsminister.

Update 17. mars klokken 21.35:

- Ap har ikke tillit til justis- og beredskapsministeren etter Listhaugs usanne og grove anklager og hennes oppførsel i Stortinget der en uforbeholden unnskyldning først kom etter kraftige reaksjoner fra hele opposisjonen, skriver Ap-lederen i en SMS til Nettavisen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den ærekrenkende røde Moxnes

Rødts partiformann har fått et stygt hakk i plata.  Hans evige gjentagelse av begrepet "velferdsprofitører" er et sjikanerende angrep på hardt arbeidende bedrifter og ansatte som bygger Norge.
Foto: Jørgen Berge/Mediehuset Nettavisen

Nok engang står Bjørnar Moxnes på barrikadene for profittfrie barnehager. I Politisk kvarter tirsdag morgen gikk han også høyt på den ondsinnede retoriske banen ved å nærmest spytte ut ordet velferdsprofitører.
Hva innebærer det å være en profitør? Jo, det er noen som tjener sine penger på de verst tenkelige umoralske måter.  

- Nedrig
Ifølge Store Norske leksikon er en profitør en som skaffer seg uberettiget profitt for eksempel en krigsprofitør.
NHO utdyper dette slik:
- Profitør er et uttrykk som forbindes med dem som samarbeidet med tyskerne under andre verdenskrig og tjente på det. Det har en veldig negativ assosiasjon i det norske språk. Jeg syns det er nedrig å bruke det. Jeg blir skikkelig provosert, sa NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund til NTB i fjor.

Krenkende
Jeg er enig med NHO, og jeg opplever det som krenkende å bli dratt inn i samme terreng som krigsprofitørene. Som medeier i en barnehage og som skårer best på brukerundersøkelser har jeg derfor mest lyst til å bruke enda sterkere adjektiver enn det Lund gjør. Jeg opplever det som oppsiktsvekkende at en leder for et politisk parti ikke kan diskutere velferdsstaten uten å dypt ærekrenke de som jobber med velferd.
Papegøye
Partiformann Bjørnar Moxnes (36) er dessverre ikke den eneste på venstresiden som slenger rundt seg med velferdsprofitører, men han må være den som bruker det mest. Siste tre år har pressen, som regel uten et kritisk spørsmål, latt kommunisten slippe til i spaltene flere hundre ganger med sin sjikane.
For venstresiden, og særlig Moxnes, handler dette om å misbruke språket for å skaffe seg noen nye velgere og ikke minst holde på de gamle kommunistene. Et tarvelig triks. Det er en form for rendyrket populisme der Moxnes lukker øynene for både nyanser og balanse.
Hans kamerat i SV, Snorre Valen, mener at velferdsprofitører er et presist uttrykk, men han presiserer at han ikke tror de private aktørene har onde hensikter og han angriper ikke de som jobber der. Men det er jo nettopp det han gjør. Hvem får en god smak i bunnen på vei til jobben for en velferdsprofitør?

Folk liker det private
Seks av ti spurte i en undersøkelse som TNS utførte for NHO i fjor , mener at velferdstjenestene blir best når offentlige og private konkurrerer på pris og kvalitet. Samtidig mente 55 prosent at det må være lov for private selskaper å tjene penger på å utføre velferdstjenester for det offentlige.
Ikke offentlig-eide sykehus, gamlehjem, barnehager  og skoler er og vil alltid være en viktig motor i velferdssamfunnet. Selv Rødt og SV vet staten aldri hadde skaffet nordmenn full barnehagedekningen uten at privat sektor brettet opp ermene.
Det venstresiden ikke liker å diskutere, noe de burde, er det faktum at statlig velferd har gang på gang vist seg å være et stort sløseri med folks skattepenger der resultatet er forstemmende lav kvalitet på tjenestene.

Ondsinnet
I bunn og grunn handler derfor dette egentlig bare om idelogi. Det klassiske som skiller høyre og venstre i norsk politikk. Åpenbart tåler jeg en skarp debatt om hvordan vår velferd skal organiseres, men debatten bør være kjemisk fri for ondsinnet stigmatiserende ærekrenkende begreper som rammer person og hele bransjer. Så Moksnes, hadde du likt at vi kalte Rødt for et hallik-parti den dagen en eldre politiker er ufin mot et medlem i Rød Ungdom på landsmøte?

En sjanse
Har man krenket noen er det god folkeskikk å si unnskyld og vise vilje til å lære av sine feil. Siden Moxnes offentlig har krenket eiere av barnehager, pleiehjem og eldresentre oppfordres han til å beklage bruken av velferdsprofitører på offentlig plass i nær fremtid. Så får vi håpe at hans beklagelse ikke blir en ny fornærmelse.


 

Dette kan Norge lære av Trump

I USA har presidenten fått igjennom en skattereform som skaper nye vekst for amerikansk økonomi. Har finansminister Siv Jensen noe å lære?

Skjermdump fra www.whitehouse.gov

USA har inntil Trumps skattereform hatt en skattesats for næringslivet på hele 35 prosent, høyest i den vestlige verden. Den høye skattesatsen har gjort det lite lønnsomt for amerikansk næringsliv å investere i USA.
Det har også medført omfattende skatteplanlegging for å unngå at overskuddene beskattes i USA noe Google, Facebook og andre storspillere for lengst har demonstrert. Overskuddene har hopet seg opp i skatteparadiser mens selskapene har betalt minimalt med skatt til USA.

Til stor skade
Konsekvensene av dette er skadelige. Når forskjellene i skattebelastning blir for stor, vil næringslivet selvsagt tilpasse seg det. Både inntekter, arbeidsplasser og velferd går tapt på den måten. Det er ikke mulig for myndighetene å motvirke dette med påbud og tvang. Bedrifter bestemmer selv hvor de vil lokalisere seg.

Apple flytter hjem
Verdens mest verdifulle selskap, Apple, er blant dem som har tilpasset seg skattemessig de senere årene. Apple har latt hele 252 milliarder dollar, altså rundt 2 000 milliarder kroner, samle seg opp i skatteparadiser. Å sende disse pengene hjem til USA ville ha kostet Apple 88 milliarder dollar med en skattesats på 35 prosent.

http://www.cbc.ca/news/business/apple-tax-cut-1.4492807

I forbindelse med skattereformen får selskaper mulighet til å ta overskudd fra utlandet hjem til USA mot å betale 15,5 prosent skatt. Det har Apple nå sagt at selskapet vil gjøre med nesten hele denne kontantbeholdningen. Å bringe 245 milliarder dollar hjem til USA vil koste Apple 38 milliarder dollar. Apple sparer altså nesten 50 milliarder dollar på denne skattereformen. Det er selvsagt bra for Apple, men det er ikke derfor Trumps skattereform er bra.

20.000 nye jobber
Når penger flyttes hjem, vil det også skape ny aktivitet. Så også for Apple. En del av pengene som Apple flytter til USA skal brukes til å bygge nye lokaler og ansette hele 20.000 mennesker. Det vil igjen gi mange positive virkninger.

De 20.000 menneskene vil både bruke sine inntekter i USA og betale skatt. Det gir ytterligere inntekter til det amerikanske samfunnet som gir grunnlag for enda flere arbeidsplasser. Slike ringvirkninger er betydelige. Gjerne 2-3 ganger så store som den direkte effekten av 20.000 nye arbeidsplasser. Dette kan være vanskelig å måle og det kan ta litt tid før vi ser det, men det er altså ingen tvil om at det positive effektene av å få i gang ny aktivitet er store.

Alt dette skyldes altså Trumps skattereform som lokker Apple og andre selskaper til både å hente penger hjem og investere i USA. Det hadde ikke vært mulig å oppnå dette med andre metoder. Hadde ikke skattereformen blitt vedtatt, ville pengene forblitt i skatteparadiser og arbeidsplassene uteblitt.

Kan ikke ha for store skatteforskjeller
I en global verden der både varer og kapital flyter over landegrensene i stadig større grad, nytter det ikke å være noe annerledesland. Land som strammer til overfor næringslivet vil bare oppleve at næringslivet forsvinner. Andre vil stikke av både med arbeidsplassene og inntektene.

Det har de siste årene blitt veldig populært å forbanne all verdens skatteparadiser. Det er forståelig, men ikke løsningen på problemene med internasjonal skattekonkurranse. Alle land må ta ansvar for eget skattesystem.

Skatt er viktig
Skattesystemet tjener flere formål. Det viktigste er å finansiere staten. Derfor må det selvsagt være skatter. Det er alle enige om. Det som er vanskeligere er hvordan skattesystemet skal utformes. Det er der de tydeligste forskjellen mellom høyre og venstre oppstår. Jonas Gahr Støre gikk faktisk til valg i 2017 på økte skatter.

Når andre formål slik som omfordeling tillegges for stor vekt, kan det bære galt av sted. Det ser vi klare tendenser til i Norge med formuesskatten. Dette er en symbolskatt med liten betydning for omfordeling, men som samtidig har store negative konsekvenser for verdiskaping og arbeidsplasser. Formueskatten har ført til at mange rike mennesker har flyttet fra Norge og tatt pengene sine med seg. Samtidig kvier gründere seg fra å etablere seg i Norge. Slikt blir det hverken skatteinntekter eller arbeidsplasser av.

Skatt for omstilling
Selv om oljeprisen nå har steget og noe av optimismen har kommet tilbake, er det ingen tvil om at Norge står foran store omstillinger i årene fremover. I Norge har arbeidsdeltagelsen vært fallende over mange år samtidig som en tredel av alle ansatte jobber i offentlig sektor. Enorme beløp skal betales i pensjon til en aldrende befolkning.

Denne tabellen fra SSB viser hvor mye sysselsettingen i Norge har falt de siste 10 årene.

Men det er nedgang i oljesektoren, selv om det er litt optimisme å spore akkurat nå. På lengre sikt truer omstilling til nye energikilder og nye teknologiske løsninger hele oljebransjen. Den som bare later som alt kommer til å gå bra slik det er, vil stå igjen på perrongen når toget går.

Utfordringen er derfor å skape nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Det må skje i privat sektor og det er driftige gründere som må gjøre det.

For at det skal skje må forholdene ligge til rette. Det skjer ikke av seg selv. Da må vi ha et skattesystem som er bra for norske gründere. Det har vi ikke. Gründere kan bli rike på papiret og må betale betydelig med skatt lenge før det blir klart om bedriftene lykkes. Da vil mange vegre seg fra å prøve.

Lær av Trump og få formuene hjem
Mye norsk kapital har altså flyktet landet på grunn av skatt. Det er på tide å lokke den tilbake, dersom Norge skal klare utfordringene. Vi må sørge for at pengene blir tatt i bruk her for å skape nye bedrifter og arbeidsplasser.

Her kan Norge virkelig lære noe av Trumps skattereform. Gjør det attraktivt for norske formuer i utlandet å komme hjem. Få formuene satt i arbeid her sammen med driftige norske gründere. Grepet for å gjøre det er målrettede skattelettelser.

La norske formuer som flytter hjem og settes i arbeid her få skattefrihet over en lengre periode. Så lenge pengene og eierne deres er i utlandet, får ikke Norge noen skatteinntekter fra dem overhodet. Ikke arbeidsplasser heller. Å lage en god ordning for å få formuene hjem kan derfor bli svært lønnsomt for Norge. Det er slikt som gir nye arbeidsplasser og sikrer velferden.

 

 

 

 

Gående taper stort på byrådets sykkelveier

Raymond Johansen og Lan Marie Berg skal i år bruke 29 millioner kroner på å måke, salte og feie åtte mil med sykkelfelt i Oslo. Imens snør fortauene ned og blir speilblanke.

Oslo byråd har utviklet en helt egen standard som kalles A for sykkelfeltene. A innebærer en kraftig forbedring av vedlikeholdet. Sykkelfeltene skal feies hver uke hele året, og ikke seks ganger som tidligere standard C innebar. En egen lappebil skal daglig inspisere sykkelveiene for hull og all merking som er slitt skal fikses før 15. juni årlig.

Når det gjelder snø skal sykkelveiene brøytes umiddelbart ved to centimeter snøfall og ved fem centimeter skal snøen kjøres bort. Standard C innebar fem centimeter og bortkjøring av snø skjedde i forbindelse med vanlig vedlikehold.

I notatet "Erfaringer med økt vinterdriftstandard av sykkelveinettet i Oslo" begrunnes byrådets massive satsing på sykkel-måking slik:

- Om vinteren er det særskilt behov for å få flere til å sykle, da det er på vinteren det er mest problemer med trengsel på kollektivtransport, og personbiltrafikken bidrar i stor grad til at det er dårlig luftkvalitet.
All statistikk viser at Oslo-lufta ligger godt under grenseverdiene helsemyndighetene har satt, så "dårlig luftkvalitet" i Oslo er en myte. Link til statistikk: http://www.luftkvalitet.info/Libraries/Rapporter/oslo_historisk.sflb.ashx

Svindyrt
At dette koster skattebetalerne dyrt er det liten tvil om. I notatet står det:
"Et svært grovt anslag tilsier at det koster om lag en million per dag med snøfall over 2 cm".
Med andre ord, grove anslag kan ingen stole på og siden ingen vet hvor mange dager i året det faller 2 centimeter snø blir dette "å tenke på et tall" når byrådet for 2018 har satt av 29 millioner kroner til vedlikehold av sykkelfeltene i hovedstaden.

Men det skal ikke bare feies og måkes. Miljøfiendtlig salting er også et grep miljøbyråden har pålagt sin etat å bedrive i stor utstrekning. Dette til tross for at bystyret i 2012 vedtok å fase ut salting av hensyn til miljøet.
I fjorårets sykkelsesong ble det dumpet 625 tonn med salt på sykkelfeltene, noe som utgjør hele syv prosent av saltforbruket i Oslo. Samtidig kunne NRK fortelle i fjor at sykkelsalting senere hadde økt til 20 prosent av det totale saltforbruket. Se egen sak her.
Selv om kommunen innrømmer at dette er et stort problem, mener den at fremkommelighet for syklister er viktigere enn å redusere saltingen.


http://akersposten.no/nyheter/strokne-bil-og-sykkelveier-isglatte-fortau/19.1832


Hva så med fortauene? I sosiale medier og i pressen har den denne vinteren vært rapportert om nedsnødde eller speilblanke fortau der man setter helsen på spill hvis man våger seg ut.

Akersposten har i en serie artikler og debattinnlegg satt et særskilt søkelys på kommunens neglisjering av de gående. Veldokumentert har avisen skildret fakta og folks forbannelse over at sykkelen har blitt byrådets Store Gud.

En leser som virkelig har engasjert seg er Bjørg Duve:

- I dag, onsdag, fulgte jeg oppfordringen om å la bilen stå og tok bena fatt da jeg skulle ut. Med livet som innsats beveget jeg meg som Bambi på isen på fortauene, skrev hun i et innlegg og var krystallklar på at å ta seg fram på beina ble direkte motarbeidet av miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

Vil ha flere til å gå
Miljøbyråden valgte for en sjelden gang skyld å svare på kritikken ved følgende uttalelse i et leserbrev 12. januar:
- Det er viktig for meg å få flere til å gå, og derfor har jeg øremerket 8,5 millioner kroner i årets budsjett.
Bjørg Djuve formulerte det slik i sitt tilsvar til byråd Berg:

- Det er dessverre intet i svaret fra Lan Marie Berg, som gjør at jeg har endret mitt syn. Det er for dårlige forhold for gående. Mitt spørsmål var; «Skal alle sykle eller kjøre bil?».

Kort tid til valget
Det er ingen tvil om at det sittende byrådet er det minst populære hovedstaden har hatt. Når det nå ikke klarer å håndtere snø og fortau på en betryggende måte for folk flest, stuper selvfølgelig populariteten ytterligere. Særlig fra de som ikke våger å gå ut, eller ender på legevakten med lårhalsbrudd og det som verre er.

Heldigvis er det flere og flere som spår at Raymond Johansen & Co kommer til å tape valget i 2019.


 

SSB sensurerer egen forskning

Vi kan aldri stole på Statistisk Sentralbyrå så lenge det etiske regelverk forbyr å utarbeide eller formidle resultater slik at grupper eller enkeltpersoner  kan bli skadelidende. Styret i SSB, eller Siv Jensen har enda mer å rydde opp i.

Det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg ramlet over et høyst tvilsomt styringsdokument i SSBs arkiver fra 2007. Dokument "Etikk og statistikk" er bekreftet fra SSBs side som fortsatt gyldig og førende for alle SSBs ansatte.

Hva slags produkter skal vi lage?
Hensikten med dokumentet er at "De etiske retningslinjene skal benyttes i arbeidet for å oppfylle SSBs oppgaver og mål slik de er formulert i statistikkloven og i SSBs strategier", som det heter.

Som et hovedprinsipp innenfor etikken pålegger SSBs ledelse sine ansatte å følge verdier som "åpenhet, lojalitet, rettferdighet, pålitelighet, at en bør behandle andre mennesker slik en selv ønsker å bli behandlet og at en følger gjeldende lover og regler", står det videre og som er ganske vanlig for de fleste bedrifter. Men, SSB tar det hele et skritt lenger:

"I tillegg til slike allmenne, rettslige og etiske standarder vil medarbeidere i SSB møte spesielle etiske problemstillinger knyttet til det faglige arbeidet med statistikk eller analyser. Det kan gjelde hva slags produkter vi skal lage eller hvordan oppgavene skal utføres. Etiske problemstillinger dreier seg ofte om dilemmaer hvor ulike hensyn må veies mot hverandre. Da er det viktig at både den enkelte og institusjonen har utviklet gode tradisjoner for diskusjon og avklaring", heter det i Etikk og statistikk.

Det sjokkerende
Så kommer selve rosinen i pølsen, som får stillheten til å senke seg for de aller fleste.

"Medarbeidere i SSB skal: Unngå å utarbeide undersøkelser eller formidle resultater slik at enkeltpersoner eller grupper blir skadelidende."

Hvilke grupper er det etikk-heftet her tenker på? Finnes det en liste over grupper ansatte i SSB ikke skal forske på som et vedlegg? Eller er dette noe "noen" skal avgjøre fra gang til gang og etter eget forgodtbefinnende?

Forskere i tåken
I Norge finnes det enormt mange grupper. Vi har gruppen alenemødre, bilister, grønne kommunister, muslimer, nynazister, birøktere, forskere, hørselshemmede, musikere, voldtektsforbryter, samer, journalister, promillekjørere, homofile, høyrevelgere, uteliggere og fluefiskere for å nevne noen.
For å komme til bunns i hvilke grupper SSB ser for seg det ikke kan forskes på ble SSBs kommunikasjonsdirektør Herborg Bryn oppfordret til å konkretisere:

- Det heter i dokumentet at medarbeidere i SSB skal unngå å utarbeide undersøkelser slik at grupper blir skadelidende. Ønsker å få oversendt konkret hvilke grupper det her snakkes om. 

Etter å ha sjekket en del timer svarte Bryn slik:

- Som du ser er det en kort brosjyre, og derfor svært overordnet. Det er derfor ingen konkretisering på grupper.

Hva er skade?
Selvfølgelig er det helt uvirkelig at SSB svært overordnet ekskluderer sine ansatte å forske på grupper som kan ta skade av det. Enda verre blir det når SSB ikke aner hvilke grupper dette er snakk om. Ei heller er det utesket hva "skade" betyr og innebærer.
At SSB-ansatte trenger et nytt og tillitsfullt etisk regelverk er så opplagt at det er en gåte at ikke Chrisine Meyer skjønte det og ryddet opp da hun hadde muligheten. Det må tydeligvis en Siv Jensen til for å skape orden i SSBs hus.

Ble brukt på tinget
At Meyer kjente til etikk-heftet ble slående dokumentert under åpen høring i Stortinget nylig. Meyer brukte faktisk SSBs etikk-hefte for å forsvare seg mot mistanken om at hun ikke ønsket forskning eller undersøkelser rundt våre nye landsmenn. Men hun gjorde langt mer enn dette, og måtte tåle den ene ørefiken etter den andre.

Hevnens time
Utgangspunktet for en høring i kontrollkomiteen er som alltid å avdekke om statsråden kan ha gjort noe kritikkverdig. Meyer ser ut til å mene at Siv Jensen har gitt henne sparken uten saklig grunn. Hun hadde derfor antakelig gledet seg til å kunne ta sin hevn over finansministeren i komitehøringen.

Men slik gikk det altså ikke. Som ventet fikk Meyer ingen støtte for sin versjon av saken fra Siv Jensen og Finansdepartementet. Mer oppsiktsvekkende var det at hun heller ikke fikk noen støtte fra styret i SSB.

Sjeføkonomene
Den sterkeste kritikken av Christine Meyer kom fra sjefsøkonomhold. Hverken sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO eller sjefsøkonom Øystein Dørum i NHO gav henne støtte. Skarpest var Øystein Dørum:
- Det er bedre å tro at hun ikke har forstått enn at hun har forstått, sa Dørum om Meyer i Stortinget onsdag.

Dette viser at NHO, en organisasjon man i utgangspunktet skulle tro var positiv til en tidligere Høyre-politiker i sjefsstolen til SSB, er svært misfornøyd med Meyers innsats. Stridens eple er som kjent at Meyer nærmest ville utradere SSBs forskningsavdeling. LO og NHO er blant SSBs viktigste kunder ved at forskningsavdelingen leverer svært viktig tallgrunnlag som ligger til grunn for lønnsforhandlingene i Norge. Det er på denne bakgrunn Dørums uttalelse må forstås.

Når Meyer med hastverk ville presse gjennom en slik reduksjon i forskningsavdelingen, har NHO selvsagt god grunn til å spørre om Meyer i det hele tatt har forstått konsekvensene. Og ja: Det er bedre å anta at Meyer ikke har forstått konsekvensene enn at hun gjør endringene med vond vilje. At Dørum sier kraftig i fra på NHOs vegne er bare på sin plass.

Drar feministkortet
Det mest frapperende er likevel hvordan Meyer reagerer på kritikken hun har fått. Til Dagens Næringsliv 12.1. uttaler hun:
- Jeg hoppet i stolen da jeg hørte Øystein Dørum si dette. Det er rå og ubegrunnet personkarakteristikk. Jeg synes det er forferdelig ille. Det er en beskyldning jeg ikke kan forstå at NHO som arbeidsgiverorganisasjon kan stå inne for.

Tro det eller ei, men Meyer hadde enda mer på lager:
- Jeg synes uttalelsen til Dørum var mannssjåvinistisk. Han snakker meg ned i offentligheten. Det er en hersketeknikk.

Er det virkelig mulig?
Øystein Dørum har da ikke sagt ett eneste ord om kjønn her. Er det noen som virkelig prøver seg på hersketeknikk så er det Christine Meyer. Ved å dra feministkortet. Dette viser bare en ting. Christine Meyer har gravd sitt eget hull enda større.
Kontrasten er enorm fra november da hun skjøv den brautende Bergens-advokaten Dag Steinfeldt foran seg som skjelte ut kvinnelige journalister på sin pressekonferanse.
Se videoklipp her.

På tide med ro nå
Av respekt for kvinner som faktisk har blitt utsatt for trakassering burde Meyer se seg for god for dette. Det er vel ikke akkurat politisk korrekt å si at hun skal ta nederlaget som en mann. Like fullt bør hun innse at hun har tapt og bør roe seg ned. Det vil være best både for SSB, norsk statistikkproduksjon og ikke minst for henne selv.
 

PS: Les Etikk og statistikk her.

 

Strekk hendene i været og gå Støre

Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten.
Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til  å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.

Et lett bytte
I 20 år har Giske vært rikspolitiker og i nær halvparten statsråd under ledelse av Jens Stoltenberg. I like mange år har ledelsen i Ap vært vitne til et politisk talent og kvinnebedårer av rang.
At han ikke selv så at unge piker for lett og kanskje motvillig kan bli et lett bytte for en mann med sort bil og privatsjåfør, får så være. Giske er ferdig uansett, og han burde av hensyn til seg selv, partiet og sin familie trukket seg for 20 dager siden.

Partikultur?
En som ikke bare hadde hørt ryktene, men som var sterkt involvert i Giskes pike-historier er dagens byrådsleder i Oslo. Som partisekretær fikk han en "varsler-sak" på bordet allerede i 2011. Giske var på det tidspunkt en næringsminister godt opp i 40-årene og hadde via sms jaktet på en 19-åring.

Man skulle kanskje tro at dette skulle få dombjellene til å klingre på partisekretærens kontor. Åpenbart måtte Johansen ha visst at denne sms-affærene neppe kunne være den eneste som lå bortgjemt i kriker og kroker, og han burde kanskje vært mer opptatt av å granske Giskes sprell enn å gjøre seg til forsvarer for noe som nå fremstår som en viktig del av partiets kultur. Den kulturen om at godt voksne mannfolk kan tillate seg å "hugge litt i den yngre almenninga" og at det kanskje også var greit å skryte av det hele dagen etter?

At Raymond Johansen ikke har blitt tatt langt hardere for sin unnfallenhet for seks år siden og at mektige spillere i parti og fagbevegelse nå peker på rørleggeren som en messias for det nye Arbeiderpartiet er en gåte.

Fra skansen til katastrofen
Uansett, til syvende og sist er det alltid partiets leder som bærer ansvar for det gode og det onde innen politikk og organisasjonsliv. Har Støre levert en like dårlig takling av Giske-saken som han gjorde rundt sitt ekstremt dårlige valg i fjor høst?
Støres første reaksjon den 15. desember på SMS-avsløringer rundt Giske var et underlig og ansvarsfraskrivende grep. Istedenfor å granske pressens oppslag, forsøkte partilederen å feie hele saken under teppet ved å erklære at Giske ikke hadde opptrådt upassende.

- Etter det jeg har lest i avisene, vil jeg avvise det. La meg understreke det, at om man skal behandle saker, så må det være en sak, noen som står fram. De må være trygge på at de kan gjøre det, og det er ikke tilfelle i de sakene avisene her har omtalt, så det kjenner jeg meg ikke igjen i, sa Støre.

Pynte-kongen
Bare denne ene tabben frarøvet Støre mye av den tillit en partileder er helt avhengig av, men flere skulle komme. I dagene etter Støres første-respons på oppslag i DN og VG ble partilederen kontaktet av fire nye kvinner som hadde heftige historier å fortelle om nestlederen i Arbeiderpartiet, og Støre ble på grunn av disse tvunget til å kalle Giske inn på teppet.

Støre forsøkte nok engang den 22. desember å pynte litt på virkelighet ved å i egen pressemelding kalle Giskes oppførsel for "kritikkverdig", mens han påfølgende dag etter flere kritiske spørsmål uttalte at Giske hadde fått en "klar advarsel" og at nå hadde "Trond lite å gå på".

Vi lo alle sammen
Denne korte gjennomgangen av Støres Giske-sak kunne vært gjort både lenger og mer detaljert og hans famøse pressekonferanse i Stortingets vandrehall byr på stor underholdning. Men, poenget er at Støre er en leder som nesten alltid lar seg drive fra skanse til skanse. I valget ble dette så tydelig demonstrert at folk valgte å le, istedenfor å la seg provosere, når Støre fossrodde blant hedgefond, brygger og eierskap sammen med Stein Erik Hagen.

Always late
Jonas Gahr Støre har helt siden saken om hans persiske tepper valgt å unnskylde, bortforklare og til og med lyve for å slippe unna istedenfor å være en sterk og tydelig leder for Arbeiderpartiet. Støre kommer aldri til å vinne et valg på vegne av parti og bevegelse og selv om de fleste mumler "vi har ingen annen" er hvem som helst bedre enn Jonas Gahr Støre.
Han burde på vegne av seg selv, sin familie og partiet trukket seg valgnatten, slik gode tapere gjør, istedenfor å skylde på alle andre. Det er aldri for seint for en svak leder å ta sin hatt å gå, og å oppnevne et utvalg eller to vil aldri redde Støre ut av sin egen svakhet. Ei heller det Arbeiderpartiet vi alle ser i sin egen elendighet.

Siv Jensen bør slippe opp boligbremsen

Boliglånsforskriften har endret  eiendomsmarkedet alt for hardt. Nå bør Siv Jensen starte det nye året med en kraftig justering.

Da regjeringen for et år siden varslet at den ville stramme inn boliglånkravene fra 1. januar 2017, var det rimelig konsensus i markedet om at dette var et nødvendig grep. Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen Eika Gruppen var raskt ute og karakteriserte innstramningen som både kreativ og målrettet. 

Gjeldsskrekk
Siv Jensens hovedbegrunnelse for å innskjerpe reglene forklarte hun slik:
- Veksten i boligpriser og husholdningenes gjeld utgjør en risiko for norsk økonomi, og det er derfor behov for enkelte tiltak. Den nye forskriften setter klare krav til bankenes utlånspraksis, samtidig som vi gir bankene fleksibilitet til fortsatt å utøve godt bankhåndverk.

Tre grep
Et av de mest dramatiske tiltakene Jensen innførte var en kraftig struping av folks lånemuligheter til bolig.
- Lån skal ikke innvilges om kundens samlede gjeld overstiger fem ganger brutto årsinntekt, het det i forskriften fra finansdepartementet.
Denne begrensingen førte raskt til at banker som Nordea, DnB og Storebrand måtte si nei til stadig flere kunder som gjerne kunne låne mer enn fem ganger brutto inntekt for å nå sin boligdrøm.

- Det er faktisk dem med god betjeningsevne som er gruppen vi gir mest nye avslag til. Disse når grensen på fem ganger brutto årsinntekt før betjeningsevne kommer inn som begrensning, kunne kredittsjef Rune Brekke i Storebrand Bank fortelle til Dagens Næringsliv allerede i mars.
Det er nå på høy tid å overlate kredittvurderingen av landets lånekunder til bankene igjen. Det er ingen tvil om at kunder som i dag får nei, mer enn gjerne hadde fått et ja enten på grunn av egen formue eller fremtidig inntjening.

Joker Lippestad
Siv Jensen forsøkte også å stanse de mest elleville boligspekulantene ved at de som skulle kjøpe en sekundærbolig måtte stille med 40 prosent av kjøpesummen av egen lomme. Oslos verste spekulant som særlig drev prisene til nye høyder gjennom uetisk og prisdrivende atferd i markedet skulle vise seg å være Ap-byråd Geir Lippestad og hans eiendomsselskap Boligbygg.Robert Steen (Ap) blir byråd for finans. Geir Lippestad (Ap) blir byråd for næring og eierskap. Tone Tellevik Dahl (Ap) blir byråd for kunnskap og oppvekst. Inga Marte Thorkildsen (SV) blir byråd for eldre og helse. Hanna E. Marcussen (MDG) blir byråd for byutvikling. Rina Mariann Hansen (Ap) blir byråd for kultur, idrett og frivillighet. Lan Marie Ngyuen Berg (MDG) blir byråd for miljø og samferdsel. Byrådsleder blir Raymond Johansen (Ap).

Andre steder
Selv om begrunnelsen sikkert var god, fikk dette tiltaket også en negativ effekt. Foreldre som ønsket å kjøpe en leilighet som barna kunne disponere,  mistet denne mulighet. En ting er å stille som kausjonist, en helt annen ting er å bla opp 40 prosent i egenkapital.
Administrerende direktør Carl O. Geving i Norges Eiendomsmeglerforbund spådde at spekulantene bare ville flytte sine interesser til andre byer enn Oslo, og han kalte det hele symbolpolitikk som lammer utleiemarkedet og skrur leieprisene i været.
- Det er nok en god del der ute som nå ikke kommer til å kjøpe bolig nummer to eller tre for utleie, fordi de må låne mye for å få det til. Dette vil kanskje påvirke enkelte boligprosjekter, men vi tviler på om det får stor, praktisk betydning. Det er mer symbolikk, mente Geving.

Avdragsfesten
Jensen ba også bankene om å endre sin praksis vesentlig når det gjaldt hvordan et boliglån skulle betjenes. Før var det fritt frem å låne penger og kun betale renter. Dette ga boligkjøperne en langt romsligere hverdagsøkonomi, siden det man normalt skulle betale i avdrag kunne brukes til helt andre ting. I 2017 ble det satt et krav om at  nye lån som oversteg 60 prosent av boligens verdi skulle ha en årlig nedbetaling på minst 2,5 prosent av lånebeløpet, og avdragsfrihet gjaldt kun fem år av gangen.

Fritt fall?
Eiendomsprisene i Norge har falt betydelig gjennom 2017, og fallet ser bare ut til å fortsette i 2018. I Oslo er prisnedgangen hittil i år drøye ti prosent og fordeler seg slik på bydelene i følge en oversikt fra Eiendom Norge, Eiendomsverdi og Finn:Siv Jensen kan derfor lene seg tilbake å være godt fornøyd med at boliglånsforskriften har vært med på å ikke bare bremse, men å snu markedet i negativ retning. Dette er en trend administrerende direktør i Eiendom Norge Christian Vammervold Dreyer forventer vil vedvare og kanskje forsterke seg i 2018. At Norges Bank nylig endret rentebanen vil trolig også være med å skape større negativitet i eiendomsmarkedet.

Nok er nok
Siv Jensen følger sikkert svært godt med på hva som skjer i det norske boligmarkedet. Hun kan bakgrunn i fakta og måloppnåelse nå konkludere med at boliglånsforskriften har vært en suksess, men nå har den virket lenge nok. Tiden er moden for å slippe opp bremsen. Det viktigste i Norsk økonomi er stabile eller svakt stigende boligpriser - alt annet rammer forbruket med alle de negative ringvirkninger det innebærer. Det føles vondt å våkne hver morgen og føle seg litt fattigere.

Skivebom fra Norges Bank

Det er ikke Norges Bank som bør selge sine oljeinvesteringer. Det er Staten som bør kvitte seg med Statoil og direkteinvesteringene innen olje og gass.

Norges Bank foreslår nå å selge seg ut av oljeaksjer av risikohensyn. Dette er et dårlig forslag, og det er det flere grunner til. Prinsipielt bør ikke hjemlige samfunnsøkonomiske hensyn telle ved investeringsbeslutninger - om så skulle være ett kriteria må forvaltningen endres vesentlig, enten for hele eller for deler av beløpet.

Dernest har Oljefondet allerede i dag en rekke begrensninger på hva det kan investeres i. Mange selskaper og hele bransjer er utelukket på etisk grunnlag. Det kan det i noen tilfeller være gode grunner til, men dette medfører også store kostnader. Dette fremgår av Oljefondets egen avkastningsrapport. På side 19 i denne rapporten fremgår det at Oljefondet har tapt hele 1,11% på aksjeporteføljen siden 2006 som følge av at selskaper er utelukket. Dette medfører at Norge på denne måten har gått glipp av flere titalls milliarder kroner. Skal også oljesektoren utelukkes, er det all grunn til å tro at dette tapet blir vesentlig større.

Oljefondet er et av verdens største fond der 70 prosent av investeringene gjøres i aksjemarkedet. Dette innebærer at med dagens fondsverdi på rundt 8300 milliarder kroner, skal 5800 milliarder være investert i aksjer. Med så store tall sier det seg selv at det er utfordrende nok som det er for Oljefondet å finne attraktive investeringsmuligheter, om man ikke stadig skal motta begrensninger utfra andre kriterier enn økonomiske.

Oljefondet sine investeringer innen oljesektoren er spredt på selskaper som er globale, svært godt drevet og med spredt risiko i sine porteføljer. Her finner vi kjente navn som Exxon, Shell, Total og BP - for å nevne noen. Dette er så godt som det kan bli dersom man skal være investert i oljesektoren, og faktisk vesentlig bedre enn Statoil enten man måler siste fem eller ti år.

Det er altså mange grunner til at det ikke henger på greip å selge ut Oljefondets investeringer innen oljesektoren. Oljefondets oljeinvesteringer er altså en fin miks - både når det gjelder avkastningsmuligheter og risikospredning.

Dette står i sterk kontrast til statens direkte investeringer i oljesektoren. Denne eksponeringen på et tusentall milliarder kroner er fordelt på statens eierandel i Statoil og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). I tillegg mottar staten skatteinntekter fra selskaper som driver med olje- og gassvirksomhet i Norge. Med unntak av Statoils investeringer i utlandet, er hele denne eksponeringen knyttet til norsk sokkel.

Mens de store globale oljeselskapene jevnt over er svært godt drevet, er ikke dette nødvendigvis tilfellet med Statoil. Statoljeselskapet har en elendig historie når det gjelder kjøp og salg. Bare siden 2014 har Statoil tapt hele 121 milliarder kroner i utlandet kan vi lese her:  Statoil er altså ikke et godt drevet selskap og staten er sansynlig vis ingen god eier for Statoil (som for de aller fleste andre selskaper). Eieroppfølgingen kan aldri bli bra så lenge den skjer fra et lite kontor i Olje- og energidepartementet. Det er dømt til å bli svakt og uprofesjonelt.

Dette blir ikke bedre av at statens direkte eierandeler i olje- og gassfelt ivaretas av helstatlige Petoro AS, en liten organisasjon som på ingen måte har de samme ressurser til å følge godt med på sine investeringer slik de store oljegigantene kan. Petoro kommer derfor raskt til kort når det skal gjøres store transaksjoner og investeringer, der det ofte er interessemotsetninger overfor andre aktører. Petoro kan lett bli lurt. Når staten er eier, blir det ofte en blanding av butikk og politikk. Det blir sjelden bra. Ulike interessegrupper kan presse seg til en del av kaken, for eksempel ved å påvirke hvor baser og anlegg skal bygges. Da kan det lett bli dyre løsninger landet taper på.

Om man ønsker å redusere oljeavhengigheten for AS Norge er det  eneste som henger på greip at staten selger seg ned i den norske oljevirksomheten. Dette kan staten lett gjøre ved å selge seg ned i Statoil i første omgang. Kanskje kan hele eierposten selges til en strategisk aktør til høyere pris enn der kursen er i dag. Om kontrollen over Statoil er viktig, kan man jo beholde en "gullaksje" med de ønskede rettigheter. 

Å selge oljefelt vil ta lengre tid, men det er all grunn til å tro at private oljeselskaper kan forvalte dem minst like bra som statlige Petoro. Skal Norge redusere risikoen og trygge landets fremtid bør Stortinget vedta å selge både Statoil og de direkte investeringene, eventuelt etter at de er overdratt Statoil.

I tillegg burde denne type diskusjoner foregå bak lukkede dører. Det er svært dumt av Oljefondet å annonsere at fondet skal gå ut av en sektor på denne måten. Det skal selges og kjøpes aksjer for svært store beløp for å tilpasse fondets portefølje. Dette vil i seg selv skape store kursbevegelser i Oljefondets disfavør. Ved å annonsere hva fondet skal gjøre, vil andre aktører i markedet i tillegg løpe i forveien og gjennom det oppnå gevinster på Oljefondets bekostning. Vet du at Oljefondet skal selge for svære beløp, selger du dine egne aksjer i forveien og kjøper dem heller tilbake etter at Oljefondet har presset kursen ned. Av denne grunn er det ingen profesjonelle investorer som på forhånd annonserer hvilke handler de skal gjøre.

Følelser er ingen god veileder for å gjøre gode økonomiske valg. Det er å håpe at både finansdepartementet og Stortinget klarer å holde hodet kaldt.

 

 

 

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og få varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!