MDGs grusomme politiske metoder

Partiformann Rasmus Hansson og miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg har utviklet en rekke metoder i sitt politiske spill med Norge og Oslo. Her er MDGs 10 bud.


Den semiotiske fremstillingen bør leses som en isokefali (Thomas Knarvik). Illustrasjon kan lastes ned til fri bruk.

Bud1: Dra mobbekortet
Det finnes mange kort å dra for norske politikere, men de aller fleste er varsomme med den type virksomhet. Å tåle kritikk og å bli diskutert tilhører politikkens hverdag. MDG derimot drar slike kort i hytt og vær, og særlig mobbekortet ses stadig brukt i sosiale medier. Hensikten er åpenbar, fordi mobbekortet kveler den frie samfunnsdebatten og hever sympatien fra MDG-menigheten.

Siste kortspiller kom på banen 15. mars for å forsvare miljøbyråden i Oslo. En avsløring i Dagbladet om hennes taxibruk avstedkom en munter kommentar fra statsråd Sylvi Listhaug på hennes egen FB-vegg:
- Så var det dette med liv og lære da....(leende smilefjes).
Istedenfor å ta debatten dro bystyrerepresentant for MDG, Shoaib Sultan, mobbekortet. Han kvitterte med følgende:
- Jeg ser at statsråden legger opp til mobbing og hets av byråden.
Da Nettavisen ber MDG-Sultan å utdype svarer han:
- En del kritikk er grei, mens en del virker det som tipper over i direkte mobbing. Og det er spesielt ikke bra når det kommer fra andre politikere.

Om MDG har en bevisst strategi som skal omgjøre sine politiske ledere til mobbeofre er høyst uklart. Det er også høyst uklart om MDG har satt seg inn i hva mobbing egentlig er.

Bud2: Skyld alltid på andre
Søppelkaoset i Oslo er et godt eksempel på politiske ledere som flytter fokus fra seg selv ved å skylde på andre. Det de egentlig gjør er å ta på seg en offerrolle for å slippe unna personlig kritikk. Som kjent var det forrige byråd som inngikk søppel-kontrakten, men den ble først igangsatt etter at dagens byråd hadde satt seg godt til rette i rådhustårnet. At kontrakten raskt ble en stor skandale førte til steile fronter i Oslo-politikken:

- Jeg blir forbanna og oppgitt når erfarne politikere ikke står for sine egne tabber, men dytter all skyld over på det sittende byrådet. De er altfor tøffe i trynet. Alt har en forhistorie og det forrige byrådet har sluppet altfor billig unna, tordent MDGs gruppeleder Harald Nissen, mens søppelet fløt i Oslos gater.

Venstres Guri Melby kontret med å si at MDG ikke forstår hva det vil si å ta ansvar.
- Styrer du en by har du ansvaret for det som skjer på ditt skift. Som byråd måles du på hvordan du håndterer vanskelige situasjoner. Vi har først og fremst kritisert håndteringen og informasjonen til bystyret. Jeg har ikke vært opptatt av å fordele skyld, sa Melby.

Som kjent gikk også daværende toppleder for renovasjonsetaten med i dragsuget ved bruk av metoden "å skylde på andre".
Les mer om å skylde på andre: http://www.itromso.no/meninger/article10419322.ece

Bud3: Ta aldri ansvar
Noen få parkeringsskilt ved Oslo Rådhus skapte i fjor mye støy for MDG. En ærverdig Høyre-representant ba miljøbyråden om å skilte den nye MC-parkeringen bedre, fordi folk parkerte i god tro, samtidig som kommunen håvet inn bøter i millionklassen. Skiltingen ble kalt for "Bondefangeri på Fr. Nansens Plass".
Byrådens svar gikk fort inn vår politiske historie:
- Når det gjelder spørsmål om oppmerking, viser jeg til at alle trafikanter plikter å gjøre seg kjent med skiltreguleringen på stedet.

Etter ni dager med ansvarsfraskrivelse snudde byråden og dermed innrømmet at skiltingen hadde vært for dårlig, uten at de bøtelagte fikk en krone igjen. Men det er vel ikke MDGs ansvar?
http://www.aftenposten.no/osloby/Skrev-17-parkeringsboter-daglig-pa-disse-plassene-582852b.html

Bud4: Smil bredt, uansett
Det var den legendariske SAS-sjefen Jan Carlzon som for alvor satte smilet på dagsorden i Norge på 90-tallet. Å sende de ansatte på smilekurs var et av flere tiltak for å snu underskudd til overskudd for det statseide flyselskapet. Senere har en rekke yrkesgrupper hatt sine smilekurs, deriblant sikkerhetskontrollene på selve flyplassene noe som gjorde innsjekkingen langt raskere.

Nå er det neppe trolig at politiske partier sender sine tillitsvalgte på slike kurs, fordi det stort sett er gravalvoret som preger den politiske debatten. Like fullt kan det ikke være noen tvil om at "å smile" er en viktig politisk metode for MDG`ere. Den mest fremtredene smiler, uansett om det skal forsvares politiske tabber eller fortelles gode nyheter, er selvfølgelig miljøbyråden i Oslo.

Å smile er en avvæpnede metode og som har som formål å bli bedre likt. Men forskere har også funnet ut at et ekte eller instruert smil fører til lavere hjertefrekvens etter stressende aktiviteter. 
Bud5: Glem liv og lære
MDGs kongstanke er å bytte ut bil med sykkel over hele Norge, og at alle helst kun skal bruke kollektiv transport. I Oslo har de allerede gjennomført en rekke tiltak som skal gjøre det enten for dyrt (bompenger) eller umulig (fjerne parkeringsplasser, stenge gater) å bruke bilen for levere i barnehage, hente ungene på fritidsaktiviteter, handle eller dra på jobb.

At MDGs miljøbyråd i Oslo flere ganger er fersket i å ta dieseldrosje istedenfor å sykle er et klassisk eksempel på en politiker som ikke har sammenheng mellom liv og lære. Senest i mars avslørte Dagbladet at samme kveld som Lan Bergs skulle forklare et dieselforbud i Oslo for NRKs seere brukte miljøbyråden en dieselbil fra rådhuset til Marienlyst.

En slik taxitur tar omlag 15 minutter, mens med bruk av t-bane er det 18 minutter mellom rådhus og kringkastingen.

Bergs forklaring på skandalen var først å påstå at taxi-parken i Oslo ikke er miljøvennlig, noe næringen selv dokumenterte var direkte feil. Deretter tok hennes sekretær Anja Bakken Riise over rollen som talskvinne. Hun forklarte at Lan Berg hadde dårlig tid.

Det var neppe "dårlig tid"-argumentet som gjaldt 19. oktober i fjor da Lan Berg landet på Gardermoen og kommunen spanderte 959 kroner på en diesel-taxi til hennes privatadresse.

Partileder Rasmus Hansson har for lengst blitt landskjent for å fyre med ved, kjøre SUV og ta drosje hjem fra Stortinget. 
http://www.dagbladet.no/nyheter/lan-tok-diesel-taxi-til-nrk-for-a-advare-mot-diesel-forurensing/67380523 
http://www.dagbladet.no/nyheter/carl-i-hagen-sjokkert-over-oslo-toppenes-taxi-turer---skandalost-ubegripelig/67403822

Bud6: Sannheten er ikke viktig
MDGs hovedargument for å nekte Oslos innbyggere å bruke dieselmotorer tidligere i år var at 185 mennesker døde hvert år på grunn av dieselbilen. En faktasjekk utført av journalist Magnus Blaker avslørte at dette var i beste fall en ren bløff. 

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kommenterte denne skandalen slik:
 - Det er litt oppsiktsvekkende og trist at MDG og byrådet som helhet misbruker rapporter på denne måten, og bruker det som argumenter for masse restriktive tiltak som rapporten ikke kan forsvare. Det er å lure folk å henvise til rapporter som ikke har sammenheng med problemet.
http://www.side3.no/motor/da-oslo-skulle-forsvare-dieselforbudet-brukte-de-en-rapport-som-handlet-om-noe-helt-annet/3423311176.html

Bud7: Spre dritt i sosiale medier
Twitter og Facebook blir fort fylt opp av et stort engasjement fra MDG etter presseoppslag eller blogger. I spissen for aktiviteten står gjerne partiets PR-sjef, bystyrerepresentant og Lan Bergs samboer Eivind Trædal. Istedenfor å ta debatten hagler det med nedlatenhet og det dras inn forhold som ikke har noe med saken å gjøre. En annen favoritt er å finne en "kommafeil" for så å antyde at alt var helt feil.

Bud8: Regn aldri på konsekvensene
MDGs økonomiske filosofi er enkel. Det handler om "å ta penger fra noen andre". Men den er faktisk enda enklere enn som så, fordi politikken gjennomføres gjerne uten at de økonomiske konsekvensene er utredet. To ganger er MDG blitt oppfordret til å svare på hva et bilfritt Oslo kommer til å koste og hvilke konsekvenser en slik politikk gir samfunnet. Partiet har fortsatt ikke svart, og kommer sikkert aldri til å se behovet for å også bruke kalkulator når ideer klekkes ut på partiets work shops.
http://sissener.blogg.no/1471600724_lan_berg_lan_berg__hv.html

Bud9: Bruk personangrep
Å ta mannen og ikke ballen er blitt en yndet sport for MDG. Dette skjer særlig i de sosiale mediene. Hensikten er trolig å svekke kritiske ytringer, skremme andre fra å delta i debatten og ikke minst flytte fokus. Eksemplene er så mange at de er lett å finne for enhver.
Metoden brukes også i kronikker mot navngitte personer. Eivind Trædal som kan mer enn å forsvare MDG, begikk nok et høydepunkt da han på trykk i Dagbladet kalte Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen for søppelmennesker. For en sjelden gangs skyld rykket Trædal ut og beklaget denne nedverdigende omtalen av de tre personene.  
http://www.dagbladet.no/kultur/soppelmennesker/63434083 

Bud10: Gjør som de tre aper
Når ingen av de ni politiske metodene fungerer og alt går i svart da går partiets ledelse under jorda og later som at hverken MDG eller Norge eksiterer lenger. Hva de gjør under jorda blir selvfølgelig de reneste spekulasjoner, men grønt er det uansett.

SISTE NYTT: MDG vil fjerne asfalt i Oslo sentrum for å lage en åker. Les mer om dette og nye flytebrygger her: http://www.nettavisen.no/nyheter/mdg-foreslar-aker-i-oslo-sentrum/3423323928.html

Update 23. mars 2017:

Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Tegneserieskaper, blogger, investor. Jan Petter Sissener er en mann av minst tre talenter!  At finansmann Sissener misliker De grønne er nok det største slaget som har rammet oss siden Donald Trump fortalte at grønn politikk er hans verste fiende. Selv måtte jeg ha meg en ekstra kaffe latte for å komme meg over sjokket.

Sissener har til og med fått med seg Thomas Knarvik på laget. Det er ærefullt at Knarvik har tatt seg fri fra sitt daglige virke med å tegne norske politikere som blir voldtatt av muslimer, eller minoriteter gjengitt som apekatter, for å tegne en tegneserie om meg. Dette stjernelaget gleder vi oss til å se mer av framover.

Noen hører på Sissener fordi han utvilsomt er flink til sine saker. Han jobber i bransje der det er stas å flytte på andre folks penger. Liksompenger raser rundt i cyberspace og truer stabiliteten til hele nasjoner og livsgrunnlaget for hundrevis av millioner av mennesker. Vi har alle våre talenter.

Men dette skulle handle om en annen Sissener: tegneserieskaperen og retorikkeksperten. Sissener reagerer kraftig på at MDG-politikere både smiler og kjører taxi, av og til samtidig , og mener for øvrig at vi har utarbeidet en forferdelig kynisk kommunikasjonsform. Det eneste redelige er naturligvis å svare i samme format. Noe annet ville være bortkastede piksler og tankevirksomhet.

Derfor har jeg grovt plagiert den Thomas Knarvik, og laget en tegneserie om Sissener. Den er helt maken til Sisseners egen. Dette er nemlig en genial form for politisk argumentasjon. Den kan brukes til hva som helst; til å latterliggjøre MDG, Høyre, Kvinnefronten, Statoil, Coca Cola Company, Putin, Kate Moss eller Husfliden, og naturligvis Sissener selv. I stedet for å kaste bort tid og krefter på argumentasjon, er det bare å lime inn en liten, løsrevet sak for hvert bilde; et smil, en taxi, en påstand, et påfunn, og vips så har man laget en vanntett politisk analyse. Så vær så god: Sisseners «grusomme metode» oppsummert i ti bud!



 

 

Når pressen brønnpisser på Sylvi Listhaug

En tidligere respektert redaktør har bevisst eller ubevisst løyet om en statsråd med trampeklapp fra mange pressekolleger. For folk flest fremstår dette som avskyelig brønnpissing.
Sven Egil Omdal har du kanskje hørt om? Hvis ikke så kan det være kjekt å vite at han har arbeidet i Kirken, Vårt Land, Norsk Journalistlag, Stavanger Aftenblad og han var kjent for å ha  "klare og til dels nådeløse meninger", ifølge Riksmålsforbundet. Han har til alt overmål også vært leder for pressens egen etikkdomstol - Pressens Faglige Utvalg.

Sagt på en annen måte så er Omdal en yppersteprest for den Politisk Korrekte Menigheten i Norge.

Farmors smykke
Hva Sven Egil Omdal hadde drukket før han skrev sin famøse FB-post vet han kun selv, men for nye lesere er det viktig å ha dette med seg. Omdal gikk til tidenes angrep da han tråkket en kjærlighetsgave Listhaug hadde fått etter sin farmor i år 2000 langt ned i sølen:

"Sylvi Listhaug har nesten alltid korset på seg nå, og hun snakker ofte om hvor viktig det er for henne. Men jeg har gått gjennom samtlige bilder i databasen til Scanpix fra 2001 og til 15. desember 2015, da hun ble innvandrings- og ekskluderingsminister. Hun bærer ikke kors-smykket på et eneste av dem."

"Påstår jeg at hun bruker korset som en politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at fremmedfrykt er en kristelig dyd? Ja ...".

Løgneren i Stavanger
De fleste har nok allerede fått med seg at Omdal i denne teksten lyver, fordi det samme søket som Omdal bygger hele sin skitne analyse på viser at "åpent søk i Scanpix" inneholder 52 (femtito) bilder der Listhaug har farmors smykke rundt halsen.  Og flere av disse er fra den perioden Omdal ikke fant ett eneste bilde.

I dagens mediebilde der "fake news" er blitt et nyord, klarer altså han som engang var en respektert pressemann å plassere begge beina i falske nyheter. Siden Omdal også blånekter å beklage sine faktafeil og sin FB-analyse har han faktisk klart å ødelegge sin fremtidige karriere som kommentator. Han burde fått sparken, men det er jo noe pressen ikke driver med. Sjelden har det vært mer treffende å trekke frem et sitat fra 300 år før Kristi fødsel:

"Hva vinner løgneren med løgnen? At menneskene ikke lenger tror at de kan tale sant." (Aristoteles).

Handler om ære
At Listhaug valgte å reagere svært kraftig skulle bare mangle. Hadde en slik FB-post blitt servert på en bygdefest menn i mellom hadde veien vært kort til en slåsskamp utenfor. Fordi, dette handler først og fremst om å angripe en statsråds ære på falske premisser. Det handler om et nedrig utspill, som har til hensikt å gjøre seg selv populær gjennom å trakassere et annet menneske. Begrepet brønnpisser blir i denne sammenhengen dessverre for mildt.

På ville veier
Jeg har tidligere skrevet at jeg frykter valgkampen 2017 på grunn av pressens grenseløse politiske slagside. http://tinyurl.com/gpla38s 

Hvis Omdal får fortsette å ytre seg i Stavanger Aftenblad bekrefter dagens redaktør, Lars Helle, min og mange andres bekymring for norsk presse og dens samfunnsoppdrag. Og ikke minst at den Politiske Korrekte Menigheten beskytter hverandre.
Les også: 

1) Det ser ikke pent ut når den gode gjør seg både blind, halt og døv i kampen mot «det vonde». At pompøse Sven Egil Omdal heller ikke klarer å erkjenne feil, gjør arrogansen komplett. https://www.medier24.no/artikler/tankeleser-omdals-metode-med-falske-nyheter-pa-solvfat-til-sylvi-listhaug/377570

2) ABC Nyheter har gått gjennom arkivet til NTB scanpix og bilder fra andre medier. Arkivet viser at Sylvi Listhaug (Frp) har båret korset flere ganger offentlig før hun ble innvandrings- og integreringsminister. http://www.abcnyheter.no/nyheter/2017/03/06/195283112/dette-er-saken-som-viser-listhaug-har-rett

3) Mandag kveld utdyper Omdal sin kritikk av Listhaug. Han mener at hun misbruker korset og at han har intet å beklage:

"Når det nå er kunngjort for all verden at jeg er en elendig researcher, og det ser ut til å være bred enighet, om at jeg ikke kan telle kors som andre folk, vil jeg gjerne forklare hva som skjedde søndag.
Jeg var provosert av Sylvi Listhaugs tale til Oslo Symposium. Det var jeg for så vidt ikke alene om. Prost i Oslo, Trond Bakkevig, sier at symposiet er ?en annen religion?, og at arrangørene har gjort kristendom ?til et verktøy for politisk møtevirksomhet? (sitert etter Vårt Land). Leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, sier til Vårt Land: ?Oslo Symposiums kobling mellom kristentro og enkelte politiske partiet er meget problematisk.?
Knut Arild Hareide ble så provosert at han la om sin tale til denne underlige forsamlingen av Trump-tilhengere, motstandere av likeverd for homofile og frenetiske bekjempere av Arbeiderpartiet og alt dets vesen. Han burde holdt seg borte, men det var befriende at han i det minste brukte innlegget sitt til å gå skarpt i rette med Sylvi Listhaug, symposiets store stjerne, introdusert med fanfaren: ?Her er vi alle Listhaugianere?.
Den homofile bloggeren og tv-artisten Erlend Elias var provosert, og føler seg sveket av Listhaug. Mandag skrev han: ?Kjære Sylvi. Var du falsk og snakket med 2 tunger, under våre fine samtaler? Eller prøver du nå bare å vinne valget på en helt usmakelig måte? ... hadde du vært min mor og jeg hadde sittet i salen der du holdt den mest usmakelige, kalde, og krenkende talen jeg noen gang har hørt, så hadde du vært den siste på denne jord jeg hadde kommet ut til...Med dine såkalte «kristne» verdier så kan ikke jeg fatte og begripe hvordan du kan være så kald.? 
I tillegg til disse, hørte altså også jeg til de provosertes flokk. Det opprørte meg da hun sa at ?det aldri har vært noe for oss? å leve side om side med andre mennesker, samtidig som hun bar korset om halsen. Jeg har også et forhold til det kristne kors.
Jeg hadde ikke lagt merke til at hun gikk med dette korset før hun ble innvandringsminister, og syntes det var påfallende at hun har fått slik trang til å bære det i denne perioden hvor så mange opplever henne som en fiende av den kristne nestekjærlighet. For å kontrollere min egen hukommelse, gikk jeg til scanpix.com, den største norske bildedatabasen for nyhetsbilder. Jeg abonnerer ikke på tjenesten og kunne derfor ikke logge meg inn. Jeg søkte på ?Sylvi Listhaug? i tidsrommet 1. januar 2001 til 15. januar 2015 og fikk 631 treff. Jeg så raskt gjennom bildene og fant ingen hvor hun brukte korset. Ganske raskt etter at jeg hadde publisert posten, fikk jeg melding om at andre fant flere bilder. Jeg gikk gjennom søket én gang til og oppdaget at jeg hadde oversett én anledning i 2008 hvor hun brukte korset. Jeg skrev derfor inn en rettelse øverst i posten, og avsluttet med: ?I stand corrected?.
Dette var ikke ment som gravejournalistikk. Ikke som journalistikk i det hele tatt. Søket skulle bare fungere som en illustrasjon på det som var mitt poeng ? og som jeg ikke ser noen grunn til å beklage: Sylvi Listhaug bruker korset som en rekvisitt for å oppnå en bestemt politisk virkning. Dessuten skaper korset et inntrykk av at den menneskefiendtlige retorikken hennes kan begrunnes i kristen tenkning. Det kan den, etter min mening, ikke.
Nå, mandag kveld oppdager jeg at jeg kunne spart meg hele øvelsen. I februar i fjor gjorde nemlig TV2 det samme. De gikk gjennom Scanpix-basen for den perioden hvor Sylvi Listhaug var landbruksminister. Der fant de én anledning hvor hun brukte korset, under en appell utenfor Stortinget 20. mai 2014.
I løpet av de første månedene som innvandrings- og integreringsminister ?har hun blant annet brukt korset i to Dagsrevyen-opptredener, en gang i Debatten på NRK, en gang i direkteintervju på TV 2 Nyhetene og i flere andre offentlige opptredener?, i følge TV2.
Listhaug bekreftet at det forholdt seg slik, og begrunnet den ferske korsbruken med at ?(D)et er fordi det er tøffe tider, og det er godt å ha noe å støtte seg på og ha med seg.? (?Åpenhjertig Listhaug: - Derfor bærer jeg korset?, tv2.no, 6. februar 2016).
I denne reportasjen sier den humanetiske nestor i Norge, Levi Fragell: ?Jeg tror hun har begynt å bruke korset for å appellere til KrF-velgere og for å styrke sympatien blant den store, kristne delen av vestlandsnorge?. 
Professor emeritus Berit von der Lippe sier at korset til Listhaug må ses i lys av Frps innvandringspolitikk: ?Da tenker jeg det kan oppfattes som ekskluderende?.
Stipendidat Magnus Hoem Iversen ved Universitetet i Bergen sier: ?Listhaug er blant politikerne som er flinkest i møtet med offentligheten. ? Jeg tipper hun er en politiker som er klar over hvilke signaler hun sender ut?.
Jeg er enig i alt dette, og forsøkte ikke å si noe annet enn det Bakkevig, Gunnleiksrud Raaum, Hareide, Elias, Fragell, von der Lippe og Hoem Iversen sa. Men for å bruke mine egne ord: Hennes politikk er ekskluderende og hard, og korset er et politisk signal ?in your face!? 
Jeg eier ikke kristendommen, og Gud skal vite at det finnes mange rare dyr i hans hage. Men jeg har tilhørt Den norske kirke siden dåpen, jeg har arbeidet i kirken og i Vårt Land, jeg har samarbeidet med noen av landets beste teologer og kirkeledere, jeg har sett kirkens oppofrende diakoni blant de aller elendigste i Latin-Amerikas slum. Aldri har jeg møtt de holdninger som Sylvi Listhaug har gitt uttrykk for siden hun fikk ansvaret for Norges politikk overfor de som søker ly og beskyttelse hos oss. 
Jeg forbeholder meg derfor retten, som en kristen, til å si at hun misbruker korset.
Dette standpunktet drukner nå i alle artiklene som er skrevet av de som har tilgang til hele Scanpix-basen, og som har funnet flere bilder enn jeg fant i mitt søk. De har helt sikkert rett i at det finnes flere bilder fra tidligere hvor hun bruker korset, men faktum er altså at den systematiske bruken stammer fra tiden etter at hun ble innvandringsminister.
Etter 46 år i dette yrket burde jeg ikke lenger la meg overraske over hvordan en sak kan få sitt eget liv. Som en som forsøker å forklare den nye medievirkeligheten for andre, burde jeg vært klar over hvilken glimrende distribusjon den sinte høyresiden har. Men at min lille Facebook-frustrasjon en søndag formiddag skulle ende som toppoppslag på Donald Trumps foretrukne informasjonskilde, Breitbart.com, et døgn senere, og prege nyhetsbildet i Norge et helt døgn, det hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg.
Da Espen Teigen, som skriver Sylvi Listhaugs tekster på Facebook, mobiliserte hele hennes flokk mot meg søndag ettermiddag, eksploderte både kommentarfeltet, mailboksen og messenger av rasende karakteristikker. Jeg måtte stenge ned, skru av telefonen, og holde kollegene på avstand til jeg fikk summet meg. Jeg har blokkert de mest aggressive, gjemt på noen konkrete trusler, blant annet fra en som ellers mener at Anders Behring Breivik ikke fikk fullført jobben, og slettet mye av det andre. Kommentarfeltet under den opprinnelige facebookposten har jeg latt stå, det kan være greit å ha hvis noen vil studere hvordan en digital mobb raskt kan settes inn som angrepsstyrke for en kritisert statsråd. Det har vært skummelt, men også en nyttig erfaring. 
Så: Jeg gjorde en sløv jobb i bildetellingen og offentliggjorde feil fakta. Det er jeg lei for. Jeg skulle selvsagt inderlig ønske at jeg hadde droppet hele bildesøket, og bare sagt det jeg ville si ? og som fremdeles er korrekt: Etter at hun fikk en jobb der korset kan ha en politisk effekt, bruker Sylvi Listhaug det langt oftere og etter min oppfatning langt mer bevisst enn før.
Og det provoserer fortsatt."

 

 

De grønne kommunistenes ville sykkelplaner

En titt ned i miljøbyråd Lan Bergs sykkelfantasier avdekker en politiker som uten å nøle skal bruke milliarder av skattebetalernes penger på sykler.  De to hjul er tydeligvis svaret på alt det vonde her i verden, og bilen er en mørkemann i MDGs sykkelparadis. 
(Del gjerne på FB)

Det er så man må klype seg i armen og gni seg i øynene. Har du hørt om Kongsveien i Oslo, den som går forbi den gamle sjømannsskolen på vei mot Ekeberg og Nordstrand?
Kongsveien er en bratt bakke som også består av trikkeskinner. Her presser nå kommunes sykkelfantaster på for å fjerne trikken fra Kongsveien for å gi plass til nye sykkelveier på begge sider av bilveien. Hva skjer med trikken? Jo, den skal få en 600 meter lang tunnel gjennom Ekebergåsen. Høres sikkert fint ut det for de få som sykler, men hold dere fast. Dette kommer til å bli verdens dyreste sykkelsti-utbygging. Et mulig anslag er at den ene kilometer lange veien det er snakk om, vil koste oss skattebetalere rundt 250 millioner kroner. Det er nesten halvparten av hva byrådet drar inn i eiendomsskatt i 2017 som skulle gått til eldreomsorg.
Les mer om verdens dyreste sykkelveier her: 
https://www.minervanett.no/verdens-dyreste-sykkelveier/
Blir sikkert vedtatt
Nå er ikke saken lagt frem for byrådet ennå, men Sporveien og Bymiljøetaten presser på og har startet sine PR-kampanjer for prosjektet. For øvrig et prosjekt som etaten har lagt frem for tidligere byråder, men blitt kontant avvist.

Det som derimot er vedtatt er årets budsjett, der 181 millioner kroner skal brukes på å bygge en drøy mil nye sykkelstier. MDGs mål er at 25 prosent innen åtte år skal sykle, og da kan man tydeligvis forsyne seg grovt av kommunekassa. Men la oss tenke tanken at det ikke finnes 25 prosent av de reisende som vil bruke sykkel, er ikke da pengebruken et enormt sløseri? Og en annen ting, hvor mange kommer egentlig til å sykle i perioden desember til påske? 
Milliarder og 30 km
For å skjønne hvilke enorme summer dagens byråd ser ut til å ville bruke, er det vesentlig å studere sykkelstrategien frem til 2025. Oppsummert er målet å gjøre sykkelen til byens viktigste private fremkomstmiddel, sommer som vinter. For å få dette til skal følgende skje:

- Egne hoteller for sykler

- Nye T-bane og trikkevogner for sykler

- Hele byen skal skiltes om med spesialtilpassede veiskilt for syklistene

- 30 kilometer fartsgrense som standard

- Fjerne lyskryss for å få opp sykkelfarten

- Flere fartsdumper

- Flere enveiskjørte gater for bilistene

- Forkjørsrett for syklister i kryss

- 50.000 kommunesanstatte skal bli "møtt med rød løper" hvis de velger sykkel til jobb

- Sertifikat for sykkelgodkjente arbeidsplasser

- Sykkelstativ foran alle butikker

- Spesialskapte sykkelreiseplaner for Oslo-skolene

- Særlige sykkelplaner for 90.000 studenter

Men det er mer, og ta deg gjerne tid til å se nærmere på disse to utklippene fra kommunens sykkelstrategi før du leser bloggen videre:


Nytte versus kost er et sentralt begrep for alle som bruker andres penger, særlig våre. Siden verken Lan Berg eller hennes sjef Raymond Johansen kan ha blitt presentert for dette i en forelesningssal, her et lite grunnkurs:

"Nytte-kostnadsanalyse klargjør og synliggjør konsekvensene av offentlige tiltak før beslutninger fattes. Kunnskap om konsekvensene forhindrer misbruk av offentlige midler som lett oppstår når fornuft erstattes med tro."

Etter krigen
Og her er vi ved kjernen av de grønne kommunistene og Arbeiderpartiets ødsling med våre skattepenger. Troen på en sykkel er så viktig og altoverskyggende at all fornuft forvitrer. MDG med Ap-Johansens velsignelse vil skape sitt paradis i hovedstaden. Ingen biler av noe slag, E18 gjennom byen skal bli en miljøgate med sykkelstier så klart, gater stenges, parkeringsplasser blir borte og vi er alle tilbake til etterkrigstidens langsomme samfunn der heldigvis mobilitet, effektivitet og infrastruktur bygde hovedstaden sakte med sikker opp igjen. 

Et varslet helvete
MDG drømmer altså om et paradis som kommer til å oppleves som et helvete for folk flest. Men i troen på en sykkel jubler de seg frem i høy hastighet. Siste nytt fra de grønne kommunistene er at de ønsker å fjerne alle parkeringsplasser rett ved hoved-politistasjonen i Oslo. Politiets høringssvar river MDG-erne brutalt ned fra deres sykkel-seter:

«Oslo politi-distrikt er fremdeles bekymret over konsekvensene ved å fjerne nær 70 parkeringsplasser i nær-området. Bakgrunnen for dette er at Politiet arbeider 24/7, 365 dager i året. Selv om det er korrekt at området har god kollektivdekning, er det en kjensgjerning at denne ikke automatisk korresponderer med arbeidstider, samt planlagte og ikke planlagte aksjoner. Ved store hendelser vil det være nødvendig å innkalle et større antall tjenestemenn. Det bes derfor om at forslagsstiller finner alternative måter å plassere private kjøretøy slik at politiets evne til hurtig respons ikke blir påvirket».

Jeg nevnte nytte versus kost?

---

To foiler fra Oslo kommunes sykkelstrategi:




 

Denne mannen bør du sky som pesten

Å søle bort nær 30 milliarder kroner i India er det vel bare Telenor som slipper unna med. Hadde Sigve Brekke & co investerte pengene på børsen i oktober 2008, hadde verdien nesten tredoblet seg.
Konsernsjef Sigve Brekke

Hvor mye tåler egentlig det sittende styret og toppledelsen i det som er et av Norges viktigste selskaper? Jeg har lenge hatt en grunnleggende mistillit til dagens lederskap i Telenor og derfor holder jeg meg langt unna denne aksjen som investor. Det ser det ut til at Telenor-ledelsen også gjør, siden det er besnærende å se hvor svært begrenset de har handlet aksjer i eget selskap.

Det er også verdt å legge merke til at aksjonærstrukturen består stort sett av staten + "dumme penger", altså indeksfond og indekstrackere. Det innebærer at ledelsen kan gjøre nesten som den vil og sjelden blir stilt til ansvar for noe særlig mer en åpenbare ulovligheter som korrupsjon.

Konsernsjef Sigve Brekke uttrykte da også noen høyst bevingende adminstrasjons-ord da han i egen pressemelding skulle forklare India-fiaskoen:
- Dagens avtale er til det beste for våre kunder, ansatte og for Telenor-konsernet.

Tygg gjerne litt på den setningen, så finner du raskt ut at her mangler det noe vesentlig, nemlig aksjonærene. Det er nesten rimelig å beskylde Brekke for å ikke ofre sine eiere enn eneste tanke, nettopp fordi han ikke bryr seg om dem. I så måte har han fulgt godt opp metoden til gamle Orkla-sjef Jens P. Heyerdahl, som ledet kanskje det mest administrasjonsstyrte selskapet på Oslo Børs frem til 2001. Enden på Heyerdahl-visa ble at nye sterke aksjonærer fjernet han og resten av toppledelsen på en mye omtalt generalforsamling i Sarpsborg.

Da Telenor startet i Asia under Tormod Hermansens ledelse var dette en fornuftig strategi. Selskapet hadde early moover advantage, og kom fra teknologiens vugge med blant annet Ericsson og Nokia ?i ryggen?.

I dag er telefoni en handelsvare på linje med el-forsyning hvor størrelse, innkjøpsmakt, effektivitet, finansiering og ekstrem kostkontroll er de viktigste parameterene. "Alle" har tilgang på samme teknologi, de store har tilgang på den samme finansieringen - så Telenors fortrinn er spist opp i en moden bransje.

Telenor sitter dessverre på flere bomber i Asia, spesielt i Thailand hvor Brekke ikke har deltatt i 4G lisensauksjoner. Det vi ser kan likegodt være begynnelsen på slutten. Åpenbart har dette for lengst sunket godt inn hos Telenors ledelse, fordi i fjor begikk de nærmest en desperat handling. For å delta i morgendagens økonomi kjøpte Telenor like godt selskapet Tapad for tre milliarder kroner, men måtte skrive ned kjøpesummen med en tredjedel ved første årsregnskap. Nok en morsom investering, men et unødvendig pengesløseri.

Telenor står på kanten av stupet. Ledelsen har gjentatte ganger bevist at den ikke er skikket til å handle strategisk og klokt på vegne av sine eiere. Hvorfor næringsminister Monica Mæland ikke våger å rydde opp, kommer til å stemple henne som like udugelig som den ledelsen hun har ansvaret for å passe på.

 

 

 

 

 

Lenge leve kongen uansett hva han heter

Norge uten en konge er høyrisiko for hele landet. For hvem vil ha en politiker som president?
"Det norske kongehus har alle kvaliteter et demokrati trenger".

Denne setningen er selvfølgelig en selvmotsigelse, men etter at jeg skrev denne setningen mener jeg enda sterke enn før at en konge er en forutsetning for at vårt litt rare og lille demokrati skal fungere.

Vi vet vel alle sammen at det egentlig var våre konger som bygde landet og ikke Arbeiderpartiet.  Når vi tenker på våre konger og dronninger, da blekner Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg for de aller fleste av oss. De blir rett og slett lite verdt i nasjonens historie sett i det lange perspektiv.

Norges første konge, Harald Hårfagre, besteg tronen i 872.  Uten han hadde Norge aldri blitt et Norge. Så kom de på rekke og rad. Eirik Blodøks, Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode, Harald Hardråde, Magnus Berrføtt, Sigurd Jorsalfare, Magnus Lagabøte, Haakon VII, Olav V og dagens bursdagsbarn Harald V.
Heldigvis finnes det ikke et menneske som er feilfritt. Det viser også vår kongehistorie. Skandalene, forbrytelsene, umoralen og pengesløseriet har hatt sin faste plass under kongekronen, men kongehuset har alltid klart å samle rekkene rundt vår konge og tidvis ryddet opp. Derfor ruller kongetoget videre med stø og stabil fart.

VG mener i dag at "Ja, vi elsker kong Harald". Dette er selvfølgelig så feil som det kan bli, så vi får anta at VG snakker på egne vegne. Jeg elsker ikke kongen, men ja, jeg trenger kong Harald.  Først og fremst for å holde politikere som Rasmus Hansson, Erna Solberg, Siv Jensen, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande og han med det mest kongelige navnet av dem alle, Trygve Magnus Slagsvold Vedum, så langt unna Det kongelige slott som mulig.

Bare tenk hva som hadde skjedd nasjonalt og internasjonalt hvis Per Sandberg eller Abid Q. Raja overtok kongemakten som president. I et visst svakt øyeblikk kunne faktisk Sophie Elise blitt president av Norge, såpass rart er vårt rare demokrati.

Så derfor "Lenge leve kongen" uansett, og til dagens monark sendes de beste hilsener på 80 års dagen.


 

 

 

Valgkampen lover ikke godt for NRK

Når Hadia Tajik får breie seg i NRK med de villeste påstander uten et eneste kritisk spørsmål, er det grunn til å grue seg til årets valgkamp.

Er det noe rart at det over hele Norge brer seg en enda sterke mistillit til norsk presse? Allerede i 2014 svarte kun en tredel av den norske befolkningen at de har tillit til at journalistene handler til samfunnets beste i en undersøkelse, ifølge Edelman Trust Barometer.

Egen skyld
Ansvaret for et stadig større tap av troverdighet er kun pressens. For hvor er det blitt av nøytralitet til stoffet, og hvor er det blitt av de relevante kritiske spørsmålene? Mens det sikkert for noen redaksjoner er legitimt, men uforsvarlig, å skylde på ressurser, så gjelder ikke dette for NRK. Nylig ble det avslørt at NRKs 1000 ansatte i distriktene når bare 65.000 seere under 50 år på TV, så NRK har både folk nok og tid nok til å følge opp Vær Varsom-plakaten.

PR-Hadia
I går sviktet NRK fullstendig sitt samfunnsoppdrag. Utgangspunktet for både nettsak og innslag i Dagsrevyen var en statistikk fra SSB som Arbeiderpartiets nesteleder Tajik og hennes PR-apparat grep begjærlig. Nå skulle "Alle skal med"-partiet vise verden at det var best på arbeidsledighet og ny sysselsetting. Og hvem vår dårligst? Jo, Erna Solberg og Siv Jensen.

Drittpakke
- De har mislyktes fullstendig, sa Hadia Tajik helt uimotsagt. Å mislykkes fullstendig er et så sterkt begrep at det faller heldigvis på sin egen urimelighet. At NRK ikke tok seg bryet med å konfrontere Hajik med denne beskrivelsen skyldes nok at pressen lever av sterke one-linere.
Så hvorfor ødelegge en god sak og skape trøbbel for en god kilde? NRK er selvfølgelig avhengig av at partiene serverer sine drittpakker og formidler derfor disse pakkene villig vekk. Hadde NRK brukt normale journalistiske metoder og snudd drittpakken mot avsenderen ville nyhetstilfanget skrumpet inn.

Sammenligningen
Statistikk er verdens beste hjelpemiddel for folk som vil ha offentlig oppmerksomhet, og som kjent at de brukes og misbrukes. Tajik misbrukte SBB-statistikken på det groveste, fordi hun hyllet sitt eget parti for å ha skapt langt flere arbeidsplasser da de hadde regjeringsmakten, enn nå som Erna styrer landet. I utgangspunktet ser dette kanskje greit ut, men det er det så absolutt ikke. Å sammenligne tall før og etter oljeprisens fall er selvfølgelig en ubrukelig metode, dessuten vet alle at innenfor økonomien er det noe som heter sykluser, og disse kan politikerne gjør fint lite med. I bestefall kan de sette noen plaster på såret.

Burde vært snudd
Finansminister Siv Jensen fikk heldigvis anledning til å komme til ordet, men uten at hennes utsagn ble fulgt opp med det mest vanligste journalistiske spørsmålet, hvorfor.
- Man prøver å sammenligne epler og pærer. De (Ap) styrte i en helt annen tid.
Her har altså Siv Jensen helt rett, men hennes budskap ble plassert i bunn av NRKs nettartikkel. Ikke mange leste den. Hadde NRK gjort jobben sin som presseorgan hadde det vært en mye mer treffsikker tittel å bruke nettopp "Hajik misbruker statistikk for å ramme regjeringen", istedenfor den NRK valgte: "Her er tallene Ap mener beviser at Erna og Siv har mislyktes totalt".

Godt valg!





 

 

Blir valgkampen grisete med Støre?

Jonas Gahr Støre åpnet valgkampen 2017 med en selvmotsigelse i NRK. Så blåste han tyggegummibobler i VG. Er det Støre som skal bringe The Trump-style til Norge?
 

Med det nye året har det plutselig bredt seg en bekymring blant politiske kommentatorer. Frithjof Jacobsen i VG uttrykker det slik:
- Det er grunn til å frykte at 2017 blir det mest hårsåre og patetiske året i norsk politikk. Etter at Donald Trump viste verden at man kan vinne et valg ved å oppføre seg som en hårsår, selvopptatt tufs er det all grunn til å frykte at vinneroppskriften vil bli forsøkt kopiert her hjemme.

PR-klovnen
At Jonas Gahr Støre er selvopptatt viser han hver dag på jobb. Han elsker å sole seg i pressens blitzlamper og han logrer alltid som en ivrig puddel hver gang han er på TV. Synlighet er en viktig verdi for alle som skal vinne valg, men han har tydeligvis begynt å nærme seg noe av stilen til Donald Trump ved å være noe begrenset i omgang med politiske sannheter. Og han nøler ikke med å ta i bruk barnslige og klovneaktige PR-stunt.

Lot seg lure
I går prydet mangemillionærens ansikt med en rosa tyggegummiboble i munnen hele forsiden på den gode gammelmodige VG Papir. I et såkalt stort intervju kunne han fortelle hele verden at nå var han klar til å bli Norges neste statsminister.
Selv om VG kunne berette at hele Støre-familien holder pappa nede på jorda, og at i vinter dyppet alle seg i ishullet ved hytta, må det likevel ha gått litt varmt i Støretoppen da VGs fotograf Annemor Larsen lurte statsministerkandidaten med en rosa Hubba Bubba.

En liten fjert
VG skriver nemlig at det var bare med et nødskrik at Støre klarte å blåse en liten boble etter gjentatte oppfordringer fra fotografen. Neppe taktisk, for hvem vil ha en statsminister som når han først tar på seg barneskoene ikke får jobben gjort? Lille-Støre klarer altså ikke å blåse boblen så stor at når den tilslutt sprekker dekker den hele ansiktet. Det var det vi holdt på med da vi var små.

Donald & Jonas
Støres tyggegummilek åpner også døren på vid gap for kommende avistitler som "når sprekker boblen?", og bildet vil fort kunne bli stående igjen som et symbol på valgkamp-uforstand. I så måte deler ikke Trump og Støre kun rikdommens gleder men også det å være to selvopptatt tufser, for å sitere Jacobsen.

Mer skulle det bli
Mens avispapiret knapt var tørt entret Støre NRK mandag 2. januar 07.45 for å duellere med Erna Solberg. I Politisk Kvarter diskuterte de folks legitime rett til å ikke være enige i politiske vedtak og politiske strukturerer. Langt på vei mente Støre at dette også gjaldt statsråder i en regjering, men ikke alltid. Kun innenfor det han selv kunne godta. Da han ble spurt om det var greit å bekle sin eventuelle kommende regjeringen med EØS-motstandere svarte han ja. Samtidig angrep han gang på gang Solberg for å ha uenighet i sin regjering.

- Jeg vil heller ha en debatt internt i en regjering om EØS, enn å ha som Erna Solberg har, en regjering, en finansminister som sier at det er ikke politikkens jobb å bekjempe forskjeller eller en justisminister som står og sier at han tror ikke på menneskeskapte klimaendringer. Fordi det teller når du går inn for å gjøre jobben på et fundamentalt område, sa Støre.

Joda
For Erna Solberg var det bare å smashe det hele inn, fordi Norge er neppe ikke klar for en Donald Trump-type i norsk politikk.
- Så det betyr at det ikke teller hvis du er EØS-motstander eller Nato-motstander, men det teller hvis du mener noe annet på klima? Jonas, dette henger ikke på greip for å være helt ærlig!
- Joda, det gjør det, svarte Støre og viklet seg ennå dypere inn i noe vi ble vel vant med fra Trumps valgkamp. Selvmotsigelser og skivebommer. 

Kan læres
Fortsetter Støre i samme dur gjennom valgkampen vil Høyres beste taktikk være å sitte helt musestille og bare følge med på Støres valgfiasko, og kanskje dele ut boblevennlige blå tyggegummier fra valgbodene. For det skolevennlige Høyre vil det sikkert også falle seg naturlig å legge ved et lite grunnkurs i å blåse tyggegummibobler utarbeidet av Delmar Wiggins på nettstedet Odier:  http://wki.beriger.com/hvordan-a-blase-en-boble-med-tyggis
Del gjerne bloggen med dine venner på Facebook.

PS:





 


 

 

 

 

 

 

Det må ryddes opp i Telenor

Ingen jeg kjenner tror et spøtt på at julefreden har senket seg i Telenor. Selskapet er vanskjøttet og det rammer både kunder, ansatte og aksjonærer. 
Finnes det en kvinne?
For snart et år siden ble Gunn Wærsted valgt til Telenors nye styreleder. Den gangen skrev jeg at Bedriftforsamlingens valg var tuftet på kvinnekvotering, og ikke bare kompetanse. Viktige kvaliteter som internasjonal erfaring, teknologikunnskap, strategisk tenkning og kontrollevner, mente jeg forsvant litt i higen etter en kvinnelig styreleder. http://sissener.blogg.no/1451982584_kvinnekvotering_i_tel.html

Omdømme-løft
Telenors styreleder var raskt ute med en tydelig 2. punkts programerklæring, og selv om den var en syltynn suppe for aksjonærene, så var den kanskje bedre enn ingenting. Hun lovte at hun skulle skape et bedre omdømme for Telenor, og hun sa hun ville satse på å få ansatt flere kvinner i ledelsen.

Status
Når det gjelder det siste sitter det per nå 15 menn og fem kvinner på toppen i Telenor. Om Gunn Wærsted er fornøyd med sin innsats på dette satsingsområde, må hun neste svare på selv, men når det kommer til å skape et bedre omdømme for Telenor, har hun allerede svart.

33.000 ansatte
Hun har ikke bedret selskapets omdømme, hun har påført det stor skade. Hun har som styreleder sørget for at Telenor generelt, og henne selv spesielt, har etterlatt inntrykk som får investorer over hele verden til å klø seg i hodet, og ikke minst trekke på smilebåndet. Hvordan er det mulig å fremvise en slik kompetanse? Kan aksjonærene leve med en styreleder som er såpass svak, og som samtidig har ansvaret for 33.000 ansatte og 200 millioner kunder?

Den drepende tillit
Svaret er selvfølgelig nei. Aksjonærene kan dessverre ikke ha tillit til den sittende styreleder som har snublet såpass, både i det offentlige rom og på styrerommet hos Telenor. Selskapet trenger en ny styreleder, fordi Wærsteds laden og gjøren trolig har for lang tid fremover fratatt henne den fornødne tillit i finans-verdenen. Når en styreleder mister tillitt der, er det svært skadelig for selskapet, eiere og ansatte. Og som kjent er tillit også en grunnleggende forutsetning for godt lederskap. Wærsted har i håndteringen av Brekke og resten av styret mistet den tillit og kraft som er en absolutt forutsetning for en styreleder.

Tjener mer på
Hva så med konsernsjef Sigve Brekke som ikke ville danse rumba med Gunn? Han hefter det så mye ved allerede, at bare hans tilstedeværelse i lokalene er skadelig for Telenors omdømme. Ville påstander om politisk spill sammen med sin forrige arbeidsgiver Det norske Arbeiderparti, onde rykter om korrupsjon og ikke minst hans håndtering av styreleder-saken, tyder på at Telenor har mye å tjene på å bytte ut Brekke. https://no.wikipedia.org/wiki/Sigve_Brekke

Maktens tinde
Det ulidelige spennende nå, rett før jul, er å følge med på Telenors bedriftsforsamling som arbeider for aksjonærene. Den består av 15 personer og har to hovedoppgaver. Å være et organ som fører tilsyn med styrets administrasjon av selskapets drift, og det organ som velger Telenors styre. Mye makt med andre ord. Les mer her https://www.telenor.com/no/om-oss/styring-og-selskapsledelse/bedriftsforsamlingen/

Må aksjonere
Bedriftsforsamlings leder heter Anders Skjævestad. Han er en DnB-mann med bakgrunn fra Arthur Andersen & Co og Price Waterhouse. Onsdag skal Skjævestad være med på å vedta om bedriftsforsamlingen skal rydde opp i styret, og hvem som eventuelt skal sparkes på dør. Skal bedriftsforsamlingen være med på å bygge tillit, bør den gå tungt inn og sette alle skap på plass. Det betyr ny styreleder med mandat til å terminere Sigve Brekke. Telenor er viktig nok for en slik operasjon. Sitter bedriftsforsamlingen stille øker bare mistilliten mot Telenor.


Anders Skjævestad.

 

Gi oss et budsjett for fanden!

Årets viktigste hendelse for Norge avdekker et politisk lederskap som er ubegavet. At Knut Arild foretrekker sin skjønnhetssøvn fremfor å lage et solid økonomisk opplegg for landet, vil bli stående igjen som et symbol på det flaue.

For helt nye lesere som det heter; vårt statsbudsjett er det aller viktigste våre politikere driver med. De har alle fått et oppdrag fra oss velgere om å finne ut hvordan Norge skal bruke sine mange milliarder fra år til år.

Kladdeføre
Normalt sett så går politikernes budsjettarbeid ganske så bra, og selv om ingen er helt fornøyd så klappes det gjennom Stortinget. Men i år har altså budsjettsjef Erna fått usedvanlig mye is i rubben sin.

Pussig
Hun startet det hele med å sjokkere to av sine politiske venner. Hun stilte et ultimatum, trolig kraftig blendet av Siv. Hvis ikke Venstre og Kristelig Folkeparti godtok den såkalte bilpakka, var det over og ut. Plutselig luktet det skilsmisseoppgjør og ikke forhandlinger.
- Jeg skal ha den sofaen!

Lommerusk
Ingen med forstanden i behold gjør noe slikt i ønskede forhandlinger. Og hva er "så viktig" med denne bilpakka Jo, den handler om ører, noe ingen av oss lenger har i lommen sammen med annet rusk.  Og den handler om symboler. Hadde Erna stilt et ultimatum om ei pakke mot arbeidsledighet, så hadde vi kanskje kunne forstått det.

Misbruk
Venstre-Trine nølte som kjent ikke lenge.  På både på innpust og utpust, nærmest som en ekstatisk pinsepastor, forkynte hun med tordentale Det Grønne Skiftes (DGS) budskap. (For øvrig et meningsløst uttrykk som minner om en sliten undertøysstrikk som kan strekkes i det uendelige.)

Det Trine egentlig driver med er å misbruke statsbudsjettet for egen politisk vinning. Hun vet så inderlig godt at i det øyeblikket hun ikke oppfattes som mor Grønn, så fosser MDG og SV inn på hennes banehalvdel. For Trine handler nok årets budsjett også om å overleve. Tror likevel at 96 prosent av velgerne bryr seg fint lite om Trine akkurat nå, bortsett fra de negative følelsene hun skaper gjennom sin retorikk.

Prinsessen på erten
Det kjente eventyret fra H.C. Andersen har fått nytt liv på grunn av en prins fra Bømlo. En mann som er født 23. november 1972 og som aldri har vært oppe en hel natt. Heller ikke den natten da alt stod på spill, som det heter i nasjonalsangen. Som en Gollum fra Ringenes Herre ble Knut Arild fraktet hjem til sin seng.

- Vårt Norge kan da fare, tenkte han sikkert i det han ålet seg inn under sin dyne i en god flanellpysj og med gode øreplugger. Natta.

Symbolhelvete
Jeg tør vedde 1000 kroner på at hadde det ikke vært valg neste høst, ville landets viktigste politiske hendelse vært i boks for lenge siden. Mikropartiene ser dessverre ut til å bruke denne scenen for å bake sine egne politiske kaker, istedenfor å bygge landet. Det vi nå har vært vitne til er symbolpolitikk av verste sort. Helt på linje med Oslo MDGs  sykkel- og bilpolitikk.

Mrs. Arrogant
Erna som statsminister har fungert. Erna som budsjettsjef fungerer dessverre ikke, og det er ikke første gangen hennes arroganse ødelegger. Bare tenk følgende tanke:
- Prinsen fra Bømlo står i verdens søkelys og han føler budsjettmakten, så reiser altså Erna, av alle steder i verden, til Nord-Norge for å drikke kaffe og besøke sine velgere.
Lett å føle seg enda mindre da.

Klar hensikt
Når det gjelder "De fire flaue" som for lengst burde blitt enige, kan det ha seg slik at de har begrenset kunnskap i faget å forhandle? Hvis jeg ble bedt av min arbeidsgiver (velgerne) å passe på de tusenvis av milliarder kroner og jeg visste at dette dreide seg mest om forhandlinger til syvende og sist, da ville jeg nok ha brukt mye tid på å lære meg å forhandle. Fordi, hele hensikten med en forhandling mellom fire bestevenner er vel å komme i mål fortest mulig?

Så for fanden
Ikke et land på kloden har godt av å bli utsatt for budsjett-usikkerhet og regjeringskriser. Vi stopper litt opp alle mann, og vi utsetter beslutninger. Ingenting er viktigere for Norge enn å få vedtatt et budsjett av Stortinget.
Årets forhandlinger har vært et selsomt skue i så måte, og vi fortjener bedre fra landets politiske elite. Hvor har de langsiktige perspektivene blitt av og hvordan styrer man mot målene. Dette er et stort savn i norsk politikk i disse dager.

Update
Lørdag 3. desember ble "De fire flaue" enige. Det kostet oss syv milliarder kroner ekstra.

 

 

Listhaug spiser dumme bananer lett til frokost

Sylvi Listhaug har denne uken vært som et politisk bananskall der den ene etter den andre har sklidd på rumpa. Hva skal man med gode støttespillere når man har så hjelpsomme fiender?

Selv på reise på andre siden av jordkloden er det umulig å unngå nyhetsstormene fra Norge. Midt i vindkastene har innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug stått overraskende støtt i den flengende kritikken den ene etter den andre har forsøkt å fremføre. Det er kanskje ikke så rart, når det såkalte hylekorets fremste talspersoner legger ubevisst vekt på å yte Listhaug en stor tjeneste.

NOAS-bløffen
Skuespiller Kristoffer Joner gjør det godt ikke bare i norske tv-serier, men også i sosiale medier. Via en Facebook-melding på egen vegg satte han fyr på hele Norge i sin forakt mot Sylvi Listhaugs påståtte fryd over at politiet lykkes i å sende illegale innvandrere ut av landet.
Joner ba folket å gi 100 kroner i Sylvi Listhaugs navn til en organisasjon som hjelper asylsøkere med å få lovlig opphold, og drøyt 30.000 beit på.

Da det ble avslørt at det hele dreide seg om et rigg planlagt av NOAS og deres reklamebyrå, og at Joner lot seg bruke som et ansikt for innsamlingsaksjonen, gikk sosiale medier og kommentarfeltene i svart.

Så ydmyket
Ord som svindel, lureri og det som verre er haglet. Folk følte seg rett og slett lurt. Folk mente at det var direkte ufint å misbruke Sylvi Listhaug for egen vinning og noen trodde de ga penger til en hjelpeorganisasjon, og ikke et juridisk rådgivningskontor som gikk med et overskudd på to millioner kroner i 2015.
NOAS-leder Ann-Margrit Austenå ble så ydmyket at hun lovte å sende de mange 100-lappene tilbake til alle som ba om det.

For Austenå, som tidligere var leder i Norsk Journalistlag og mangeårig reporter i Dagbladet og Vårt Land, må dette ha vært et grusomt øyeblikk. Selv om hun forsøkte å holde maska så hjalp det lite for hennes skadeskutte omdømme der hun for åpen scene falt for eget grep.
Generalsekretær Ann-Margrit Austenå

En stukken gris
I et lite mellomspill mellom høydepunktene i de siste dagers nyhetsdrama rundt Listhaug dukket det opp rundt 100 personer med pressen på slep foran Listhaugs kontor. Hvis jeg ikke hadde visst bedre, så kunne man trodd at her var det snakk om en sinnsforvirret gjeng som var ute på en luftetur. 
Uansett formål, det virker noe sprøtt og underlig at det finnes folk som tror at Listhaug eller andre bryr seg nevneverdig om folk som hyler som stukne griser. Og det virker enda mer bisarr at noe tror at grisehyl endrer dagens asylpolitikk.

Nazi-Jensen
Så skulle ukens grande finale komme. En bølle fra Bærum løsnet sin digitale håndgranat hjemme i sofaen og kastet den inn på sin FB-vegg i et forsøk på å treffe Sylvi Listhaug. Det sa pang, men granaten nådde ikke sitt mål.
Det er nesten ikke til å tro at reklamemaker Ingebrigt Steen Jensen ikke har fått med seg at den som drar nazist-kortet taper alltid. Jensen har lenge vært en forkjemper for at Norge skal ha en snill og imøtekommende asylpolitikk. Det er et ærlig standpunkt og som mange mener det er godt at noen jobber aktivt for. Men da Jensen ble vitne til et nyhetsinnslag på TV2 der Sylvi Listhaug var med politiet for å spore opp illegale innvandrere må det ha klikket litt for Stabæks store sønn. Klokken 22:31 ytret han:

- Her i huset satt vi vantro i sofaen og så på iscenesettelsen som åpenbart vakte grufulle minner for veldig mange av oss. Selv klarte jeg ikke la være å tenke på Warszawa-ghtettoen.

Jøder og gass
Å sammenligne norsk asylpolitikk med nazistene massedrap på jødene må sies å være en rimelig spesiell retorikk.  Så spesiell at redaktøren i Nettavisen raskt forlangte at Jensen måtte beklage og be om unnskyldning - http://tinyurl.com/hbc29wk
Warszawa-ghtettoen var en tre år sammenhengende sult- og sykdomskatastrofe og nærmere en halv million mennesker ble utslettet på de mest bestialske vis. Men Jensen ga seg ikke med det. Han skrev at TV2 også fikk han til å tenkte på den delen av politiet i Norge som hjalp tyskerne å finne jøder under krigen.

- Bank-bank midt på natta! Vis oss papirene! Heraus! Til en leir langt borte, der det er natt og tåke. Er dette greit, eller krysset Listhaug i går en grense vi ikke har vært i nærheten her i landet på over sytti år? Adolf Hitler

Veldig dumt
Selvfølgelig er det interessant å diskutere norske politikeres opptreden i mediene når de besøker gamlehjem, barneskoler og er med politiet på jobb. Det er også nyttig å diskutere hvordan pressen vinkler sine saker, men å dra nazist-kortet er trolig det dummeste Jensen noen gang har gjort? 

Den viktige debatt
For Sylvi Listhaug må denne uken ha fortonet seg som en stor PR-fest. Uten å løfte en finger har hun nærmest eid det offentlige rom og hennes motstanderes feilskjær har trolig styrket hennes rolle som statsråd. Videre kan det jo hende at nå som de mest ihuga Listhaug-motstandene har mistet mye av sin troverdighet, så kan vi kanskje starte en bedre debatt om hva er det vi vil?

Bølle-debatten
Skal vi bruke politiet og deres metoder for å finne de mange tusen illegale innvandrere? Skal vi bruke reklamestunt alla Joner slik at de reiser frivillig?  Eller skal vi, som kanskje Jensen mener, gi samtlige permanent oppholdstillatelse?
Jeg håper virkelig at neste ukes debatt kan heves noen hakk fra Bølla fra Bærum-nivået der personangrep og trakassering er godt synlig kjennetegn, til en debatt med saklige argumenter og konstruktive forslag. Hylekoret ser ut til å bare jakte ned spilleren, og ikke endre en demokratisk vedtatt innvandrings politikk.
Uansett, det er bare å glede seg til å se nestemann som sklir på et av bananskallene som ligger strødd rundt i norsk asylpolitikk.

Update: Mandag 28.12 møttes Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum og reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen i Politisk Kvarter til debatt: https://radio.nrk.no/direkte/p2#


 

hits