hits

Blogg

310 millioner til aviser mange ikke liker

Hvert år bidrar vi skattebetalere med 310 millioner kroner for å holde liv i noen papiraviser stadig færre leser. Samtidig er flere av disse sterkt koblet til politiske ideologier og religion, noe mange ikke liker.

Skal vi tro på de holdninger som preger nordmenn i sosiale medier handler de om en dyp mistillit til norsk presse generelt, og enkelte aviser spesielt. Dette har på nytt kommet til overflaten gjennom pressen nådeløse angrep på Sylvi Listhaug. Før jul var det Trond Giske som fikk gjennomgå.
Hvordan de røde redaktørene herjer i norsk politikk har jeg tidligere skrevet om her: http://sissener.blogg.no/1494850683_rde_redaktrer_dreper_pressens_troverdighet.html

Enorme beløp
I 2017 ble norske aviser gitt totalt 310 millioner kroner i pressestøtte, eller produksjonsstøtte fra Medietilsynet for å være presis. Av de 156 avisene som fikk støtte i fjor, ble de fleste tilgodesett med noen hundretusen kroner. Knapt nok til å lønne en person, kanskje i deltidsstilling.

Seks andre aviser fikk derimot et stort milliondryss over redaksjonene og sine opplag:

Klassekampen - 40,2 millioner
Vårt Land - 39,3 millioner
Dagsavisen - 35,1 millioner
Bergensavisen - 27,7 millioner
Nationen - 22,3 millioner
Dagen - 15,6 millioner

Til sammen fikk altså disse seks avisene over 180 millioner kroner i produksjonsstøtte i 2017. De øvrige 150 avisene delte på 130 millioner. I snitt 870 000 kroner hver.

Hvilke meninger støttes
Hvorfor er det er akkurat disse seks avisene som tilgodeses med så store beløp? Bergensavisen og Dagsavisen het tidligere Bergen Arbeiderblad og Arbeiderbladet. Altså, avisene var en aktiv deltager i arbeiderbevegelsen. De formelle båndene til Arbeiderpartiet og LO er borte, men i begge avisers formålsparagrafer heter det at avisene skal bedrive journalistikk "forankret i arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd".
Om LO og Ap føler det trengs, så er det verdt å minne om at LO har svært dype lommer. I følge regnskapstallene hadde LO ved utgangen av 2016 en egenkapital på nesten 4,3 milliarder kroner og kassebeholdning på nesten 2,3 milliarder. LO kunne ha sponset dette selv.

Den blodrøde
Klassekampen er en ren kommunistavis. Opphavet var som talerør for revolusjonære AKP-ML på 1970-tallet. Dette reflekteres fortsatt i avisens innhold. Det redaksjonelle innholdet her omfavner alt som er offentlig, og spyr ut edder og galle mot alt som er privat. Med 40 millioner fra oss skattebetalere, støttes en avis som ifølge formålsparagrafen skal inspirere til politisk kamp gjennom et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Luthers grunn
Dagen og Vårt Land er kristenaviser. Altså nok en særinteresse som vil spre sine meninger ved hjelp av skattebetalernes penger. Hvorfor kristen-Norge på denne måten skal tilgodeses med rundt 55 millioner kroner for å fremholde et avleggs samfunnssyn, er ikke lett å forstå. Er en bevegelse som har kjempet i mot likestilling, abort og homofili mer aktverdig å støtte enn publikasjoner med en mer liberal innstilling? Uansett, Vårt Land erklærer at avisens journalistikk skal drives på evangelisk-luthersk grunn. 

Så til slutt har vi Nationen. Dette er landbrukets talerør og den stikker av med over 22 millioner i støtte. Årlig betaler norske skattebetalere og forbrukere allerede over 20 milliarder kroner i støtte til landbruket gjennom subsidier og skjermingsstøtte. På toppen av det må altså vi skattebetalere ut med nye millioner for at Nationen skal "ivareta bygdefolkets økonomiske, sosiale og kulturelle interesser", som det heter i formålsparagrafen. Med en egenkapital på 203 millioner kroner og kassebeholdning på 85 millioner kroner kunne Norges Bondelag ha sponset dette selv.

Mye penger til lavt opplag
Men leses disse avisene så mye egentlig. La oss se på opplagstallene for 2017:

 

Opplag 2017

Pressestøtte pr avis pr år

BERGENSAVISEN

10.769

2572

VÅRT LAND

6907

2258

DAGSAVISEN

16.582

2116

KLASSEKAMPEN

23.559

1706

NATIONEN

11.948

1866

DAGEN

16.515

2379

 

I sum er dette et opplag på 86.280. Dette betales det altså 180 millioner kroner i pressestøtte for, eller nesten 2 000 kroner pr. avis pr. år. Som vi ser var det Bergensavisen som var den tyngst støttede i forhold til opplaget i 2017 med hele 2572 kroner per avis for året.

Bør stanses
Papiropplaget er synkende for norske aviser og faller med 10 til 20 prosent i året. Vi leser mer og mer på nett, og mindre og mindre på papir. Likevel utbetales altså over 300 millioner i pressestøtte for å opprettholde dette.
I dag fremstår det som nærmest idiotisk å gi stor støtte til døende papiraviser. Med fallende opplag blir kostnadene til trykking og distribusjon stadig høyere for hvert eneste papireksemplar som distribueres. Hogging av trær, produksjon av avispapir og utkjøring av aviser er ikke særlig miljøvennlig heller.
Produksjonsstøtten til papiraviser kommer altså på toppen av momsfritak, som gjør at pressestøtten er i størrelsesorden 2 milliarder kroner. I tillegg kommer NRK-lisensen som betyr 5,5 nye milliarder. Har vi fått bedre medier ved å betale alle disse pengene? Neppe, men vi opprettholder "de bestemte meninger" på papir.

 

 

Blir dette Støres første regjering?

Tirsdag kan Jonas Gahr Støre i teorien bli landets nye statsminister. Men hvem utpeker han som sine statsråder? Svaret kommer lenger ned.

Jeg skal vedde mye på at flere nordmenn går nå allerede rundt med sommerfugler i magen. Kommer Jonas til å ringe meg?  Er det min tur til mye makt og bil med privatsjåfør?

Ingen vet
Støre må når han legger sin kabal ta hensyn til den politiske tyngdekraften og risikere trolig å måtte fordele statsrådpostene mellom hele seks partier. Nå vet selvfølgelig ikke jeg hvordan Støres egen statsrådskabal kommer til å se ut, men kanskje dette innspillet kan gi Støre noen klarere tanker enn det han har demonstrert i det siste.

Så med disse ord presenteres Støres ni kvinner og ni menn, der distriktshensyn er ivaretatt:

Kulturminister Bjørnar Moxsnes (Rødt).
Kommunisten og Oslo-gutten med en mor som var hjelpepleier og en far som jobbet i barnehage. Han ble politisk aktiv etter at nynazister begynte å markere seg i hans nabolag på 90-tallet. Senere ble han en del av det radikale miljøet på Oslo katedralskole og ble medlem av Rød Ungdom. Nå er han partiformann. Som kommunist-kulturminister får Moxsnes også ansvaret for opphavsrett, medier, idrett, frivillig virksomhet, tros- og livssynssamfunn og pengespill og lotteri.

Klima- og miljøminister Lan Marie Nguyen Berg (MDG).
Kjent fra bloggkollektivet Grønne Jenter, og at aldri kom inn på Stortinget. Etter kommunevalget 2016 har den grønne kommunisten vært byråd for miljø og samferdsel. Hun mener sykkelen er så viktig at hun stenger deler av Oslo for biltrafikk og lager verdens største bilfrie sentrum.

Samferdselsminister Audun Lysbakken (Sv).
Partileder og tidligere skandalisert statsråd for SV. Han var partiets nestleder fra 2006 til 2012, og var tidligere nestleder i Sosialistisk Ungdom 2000-2002. Lysbakken har sittet på Stortinget for Hordaland 2001-2005 og fra 2009. 

Utviklingsminister Kari Elisabeth Kaski  (SV).
Hun har sine føtter godt plantet i miljøsaken og representerer SV på Stortinget. Kaski er opprinnelig fra Kirkenes i Finnmark, men har bodd i Oslo siden 2005. Hun meldte seg inn i SV etter terrorangrepene i Norge 2011.Foto: Marius Nyheim Kristoffersen

Barne- og likestillingsminister Knut Aril Hareide (Krf).
Her får partilederen siden 2012 sitt drømmedepartement og kan sette Krfs familiepolitikk ut i livet. Hareide var Norges miljøvernminister 2004-2005 og har ledet Stortingets transport- og kommunikasjonskomité og 22. juli-komiteen.

Utenriksminister Hilde Frafjord Johnsen (Krf).
Kjent fra diplomatiet og frivilligheten, men også som utviklingsminister i Kjell Magne Bondeviks første og andre regjering. Johnson var fra juni 2011 til juli 2014 FNs spesialutsending til Sør-Sudan med ansvar for alle FNs operasjoner i det nye landet. 15. mars 2016 ble hun generalsekretær i Kristelig Folkeparti.

Kunnskaps- og integreringsminister Geir Jørgen Bekkevold (Krf).
Lang karriere som både kommune og fylkespolitiker i Telemark. Med bakgrunn som sogneprest vil han sikkert trygge dialogen internt i regjeringen. Har sittet på Stortinget siden 2009. 

Finansminister Marit Arnstad (Sp).
Utdannet advokat og tidligere oljeminister. Hun har vært  Senterpartiets parlamentariske leder fra april 2014. Som finansminister vil hun få en betydelig posisjon i den nye regjeringen.

Kommunalminister Ola Borten Moe (Sp)
Det er vanskelig å komme utenom denne svært kjente, og til dels omdiskuterte Senterparti-politikeren. Gårdbrukeren som nå er blitt oljeinvestor. er Moe var stortingsrepresentant for Senterpartiet fra 2005 til 2013 og olje- og energiminister fra 2011 til 2013. 

Landbruks- og matminister Geir Pollestad (Sp)
Ikke den mest kjente profilen i Sp, men han representerer Rogaland på Stortinget. Han har også vært statssekretær i Samferdselsdepartementet og i Olje- og energidepartementet.

Fiskeriminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)
Den joviale og alltid blide partilederen. Han burde kanskje få en tyngre post, men samtidig gir fisken en god posisjon for å fortsette det evige frieriet han bedriver mot grasrota i Norge. Han har vært leder i Senterpartiet siden våren 2014 med stor suksess og innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden høsten 2005. Han hadde ulike verv i Senterungdommen fra 1993, og satt som leder i organisasjonen på landsplan 2002-2004. I stortingsvalget 2017 var han Senterpartiets førstekandidat i Hedmark.

Olje- og energiminister Rigmor Aasrud (Ap)
Lang fartstid og er den som ofte fronter Arbeiderpartiet i tunge stunder. Hun var statsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet i Jens Stoltenbergs andre regjering fra oktober 2009 til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013. Hun var også nordisk samarbeidsminister.

Forsvarsminister Anniken Huitfeldt (Ap).
Som leder av den utvidede utenrikskomite har hun god nok tyngde for en slik post.  I Jens Stoltenbergs andre regjering var hun barne- og likestillingsminister 2008-2009, kulturminister 2009-2012 og arbeidsminister 2012-2013. Huitfeldt har sittet på Stortinget for Akershus siden 2005. Hun er utdannet historiker, og har vært forsker ved Fafo.

Helse og omsorgsminister Marianne Marthinsen (Ap).
Kanskje ikke det mest opplagte valget, men dog spennende.  Hun ble innvalgt på Stortinget fra Oslo i 2005 og gjenvalgt i 2009, 2013 og 2017. Hun er medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Fra 2014 til 2017 var hun Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson.

Næringsminister Dag Terje Andersen (Ap).
En av partiets tyngste kandidater og var stortingspresident fra 2009 til 2013. Andersen har vært næringsminister, fiskeriminister, arbeidsminister og kom inn på stortinget i 1997.

Forskning- og høyre utdanningsminister Anette Trettebergstuen (Ap).
Sentral stortingspolitiker siden 2005, men har ingen statsrådserfaring. Representerer Hedmark og var ved forrige valg partiets førstekandidat. Sitter i Aps sentralstyre.

Justis- og innvandringsminister Espen Barth Eide (Ap).
Enda en tungvekter i Ap. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet 2000?2001, Forsvarsdepartementet 2005?2010 og igjen i Utenriksdepartementet 2010-2011, og har vært betegnet som "en av de mektigste politikerne" i det norske regjeringsapparatet. Eide var forsvarsminister fra 11. november 2011, og var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 21. september 2012 til regjeringen gikk av 16. oktober 2013.

Arbeids- og sosialminister Hadja Tajik (Ap).
Populær og omdiskutert. Var kulturminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Hun ble med dette den da yngste statsråden i Norge, og den første muslimen. Nestleder i Arbeiderpartiet og sett på som en slags politisk stjerne.

Dette persongalleriet fremstår som en nokså brokete forsamling. Det de alle kanskje likevel har til felles er at de ikke liker Sylvi Listhaug. Om det er fordi hun kaller en spade for en spade og sier ting som de er vites ikke. Men i forhold til den tenkte nye regjering er hun ett friskt pust i hverdagen. Lykke til Norge. 

(Fotos hentet fra Wikipedia).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

STØRE: Kynisk og slem?

Er det slemt av en skandalisert Ap-leder å ikke klare å tilgi en kvinnelig politiker som åtte ganger har bedt om unnskyldning i Stortingssalen?

Ved å piske opp stemningen for å skape et politisk kaos prøver Jonas Gahr Støre å gjenreise et parti som har ligget med brukket rygg siden valgkatastrofen i fjor høst, og ikke minst bli statsminister.

Angrepet
Alle vet at Jonas Gahr Støre sliter. Han veksler mellom saker som handler om seksuell trakassering og personlige økonomiske skandaler. Han har ansvaret for at Ap har havnet i grøfta. Men, så skjedde det noe på Facebook og Støre som ei stygg gjedde i sivet gikk til angrep.

- Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, ytrer Listhaug etter at Støre stemte mot et forslag om å sikre Norge mot terror.

Hevneren
Ved å spinne denne setningen til det ugjenkjennelige maktet Støre å gjøre det til en gigantisk politisk skandale. Og før vi viste ordet av skapte Støre et alvorlig politisk kaos.

Selvfølgelig kunne Støre lagt denne saken bort. Han kunne ignorert hele saken og definert den som "slikt skjer på Facebook". Han kunne ringt Listhaug og forklart henne at posten kunne virke støtende og anbefalt henne å slette den, og han kunne akseptert Listhaugs åtte unnskyldninger og lagt saken død. Men nei da. Støre valgte full krig da han sa:

- Jeg mener vi skal ta imot en unnskyldning, men en unnskyldning kan ikke sies «unnskyld'a», sånn som ungene gjør i skolegården, og beviste en grusom politisk kynisme.

Støres iskalde retorikk har også åpnet for en massiv grov hetsing av Sylvi Listhaug i sosiale medier, så grov at den gjentas ikke her.

Å se seg i speilet
Jonas Gahr Støre er vel kjent for sine egne skandaler i norsk politikk, men det ser ikke ut til at han ser seg i speilet i krigen mot Listhaug. Trolig har han heller ikke et speil, kun en ramme, fordi speilet sprakk nok som trollet en eller annen gang på Støres skandaliserte vei.

I juni i fjor skrev jeg bloggen "Kan vi leve med Støre som statsminister?" og den startet med historien om en teppetyv:

I 2006 og 2008 var utenriksminister Støre på Norges vegne i Afghanistan for å ha samtaler med president president Hamid Karzai og andre regimetopper. Som sedvanen tilsier fikk Støre med seg fem persiske tepper hjem, noe som ble en stor skandale da VG i 2010 avslørte at Støre beholdt statens tepper i sitt private eie. Ikke bare tok han teppene med seg hjem, han holdt også gavene skjult for skattemyndighetene. Og når pressen innstendig ba om å få se teppene blånektet "teppetyven", fordi han åpenbart hadde noe å skjule.

Men skandalen stoppet ikke der, fordi Støre viklet seg ennå kraftigere inn i alvorlige omdømmeproblemer da han via en takstmann mente at de fem teppene ikke var verdt mer enn noen tusenlapper fordi teppene var "håndknyttede og masseproduserte". Det er fortsatt vanskelig å forstå at en afghansk president gir en norsk utenriksminister et persisk teppe til 2000-3000 kroner.
Så etter å ha blitt tatt for teppefusk, en mulig skatteunndragelse og en høyst tvilsom takst beordret statsminister Jens Stoltenberg at Støre skulle levere de fem persiske teppene tilbake til Det norske utenriksdepartement og det norske folk.
NTB kunne så rapportere:

"Fredag morgen sa Støre at saken var blitt ubehagelig for ham, men at han hadde fulgt reglene som gjelder for politikere.
- Når jeg har mottatt disse gavene, står jeg inne for det. Jeg har ikke tenkt å si at jeg angrer, men jeg er jo lei meg for at det blir reist spørsmål om motivene, sa Støre".

Bloggen fortsatte med historien om en løgnhals:
Jonas Gahr Støre, godt kjent som tåkefyrsten, kan langt mer enn å snakke unnvikende og utydelig. Han kan også lyve så det synger rett inn i TV2s kamera. Året etter teppeskandalen ble det virvlet opp en mistanke om at Støre pleiet intim kontakt med terrororganisasjonen Hamas og Khaled Meshaal.  
TV2 stilte derfor utenriksministeren et konkret spørsmål:

- Har du selv hatt samtaler med Meshaal?
- Nei, svarte Støre klart og tydelig.
- I et intervju med TV2 i Damaskus sier Khaled Meshaal på tape at han har snakket med deg på telefon flere ganger, spør TV2 videre.
- Du ikke vi ta..æ æ æ..opptaket på dette på ny, responderte Støre da han skjønte at han hadde blitt tatt for å ha løyet for det norske folk.

Deretter skulle bloggen handle om grådighet og dobbeltmoral:
I 2015 avslørte Fagbladet maleren at Støre gikk for et høyst tvilsomt polsk firma da hans villa på Oslos vestkant skulle pusses opp, men ikke bare det. Støre skrøt uhemmet av malerfirmaet innehaver Tomasz Kospin på firmaets egen hjemmeside med følgende postulat:

"Jeg gir Kospin min anbefaling og håper andre vil ha samme glede av hans samvittighetsfulle arbeid som vi hadde."

Fagbladet kunne videre fortelle at "Problemet er at firmaet Støre brukte markedsfører seg som mesterbedrift uten å være det. I tillegg viser firmaets nettside mange bilder av maling av husvegger fra stige i stedet for fra heis eller lift. Det reagerer Arbeidstilsynet på. 
- Arbeid i høyden, som vist på bildene, burde vært tilrettelagt med stillas eller lift. Det gjelder alle, sier Anne Sørum i Arbeidstilsynet til fagbladet Maleren."

Man skulle tro at denne avsløringen var ille nok, men Støre ser ut til å ha en særlig evne til å alltid tråkke så langt over streken som det går an. Nettavisen kunne nemlig fortelle at Støre fikk malt sin villa for 62.500 kroner, noe som ikke kunne være noe annet enn sosial dumping.

- Det er ikke mulig for et norsk firma å tilby denne prisen. Vi skulle hatt rundt 100.000 pluss moms for denne jobben. Han har betalt bortimot halv pris, raste malermester Bjørn S. Nielsen i Nettavisens spalter. 

Les flere Støre-skandaler her: http://sissener.blogg.no/1497601571_kan_vi_leve_med_stre_som_statsminister.html

Siste forsøk?
Selvfølgelig kunne ikke Norge leve med Støre som statsminister. Det viser valgresultatet. Men, gjedda i sivet ligger fortsatt der og jakter på statsministerposten. Denne gangen kan han bli landets øverste leder uten et stortingsvalg. Ved å utnytte en utidig setning på Facebook spiller han egentlig sjakk matt med landets innbygger som ikke ville ha han som statsminister.

Støre trenger nå kun at en sjakkbrikke flyttes til hans fordel for å gjennomføre sitt politiske kupp. Tilgivelsens parti Krf har fått "all makt i denne sal" og kan førstkommende mandag enten vende det andre kinnet til, eller gi Sylvi Listhaug en knock out.
Velger Knut Aril Hareide forsoningen og nådens vidunderlige velsignelse blir Støre ydmyket. Velger Hareide hevnens linje blir Støre statsminister med en regjering med statsråder fra Rødt, MDG og Sp?

Uansett, i flere dager har Johans Gahr Støre kynisk utnyttet Sylvi Listhaug i et kanskje siste desperate forsøk på å bli landets statsminister.

Update 17. mars klokken 21.35:

- Ap har ikke tillit til justis- og beredskapsministeren etter Listhaugs usanne og grove anklager og hennes oppførsel i Stortinget der en uforbeholden unnskyldning først kom etter kraftige reaksjoner fra hele opposisjonen, skriver Ap-lederen i en SMS til Nettavisen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den ærekrenkende røde Moxnes

Rødts partiformann har fått et stygt hakk i plata.  Hans evige gjentagelse av begrepet "velferdsprofitører" er et sjikanerende angrep på hardt arbeidende bedrifter og ansatte som bygger Norge.
Foto: Jørgen Berge/Mediehuset Nettavisen

Nok engang står Bjørnar Moxnes på barrikadene for profittfrie barnehager. I Politisk kvarter tirsdag morgen gikk han også høyt på den ondsinnede retoriske banen ved å nærmest spytte ut ordet velferdsprofitører.
Hva innebærer det å være en profitør? Jo, det er noen som tjener sine penger på de verst tenkelige umoralske måter.  

- Nedrig
Ifølge Store Norske leksikon er en profitør en som skaffer seg uberettiget profitt for eksempel en krigsprofitør.
NHO utdyper dette slik:
- Profitør er et uttrykk som forbindes med dem som samarbeidet med tyskerne under andre verdenskrig og tjente på det. Det har en veldig negativ assosiasjon i det norske språk. Jeg syns det er nedrig å bruke det. Jeg blir skikkelig provosert, sa NHOs administrerende direktør Kristin Skogen Lund til NTB i fjor.

Krenkende
Jeg er enig med NHO, og jeg opplever det som krenkende å bli dratt inn i samme terreng som krigsprofitørene. Som medeier i en barnehage og som skårer best på brukerundersøkelser har jeg derfor mest lyst til å bruke enda sterkere adjektiver enn det Lund gjør. Jeg opplever det som oppsiktsvekkende at en leder for et politisk parti ikke kan diskutere velferdsstaten uten å dypt ærekrenke de som jobber med velferd.
Papegøye
Partiformann Bjørnar Moxnes (36) er dessverre ikke den eneste på venstresiden som slenger rundt seg med velferdsprofitører, men han må være den som bruker det mest. Siste tre år har pressen, som regel uten et kritisk spørsmål, latt kommunisten slippe til i spaltene flere hundre ganger med sin sjikane.
For venstresiden, og særlig Moxnes, handler dette om å misbruke språket for å skaffe seg noen nye velgere og ikke minst holde på de gamle kommunistene. Et tarvelig triks. Det er en form for rendyrket populisme der Moxnes lukker øynene for både nyanser og balanse.
Hans kamerat i SV, Snorre Valen, mener at velferdsprofitører er et presist uttrykk, men han presiserer at han ikke tror de private aktørene har onde hensikter og han angriper ikke de som jobber der. Men det er jo nettopp det han gjør. Hvem får en god smak i bunnen på vei til jobben for en velferdsprofitør?

Folk liker det private
Seks av ti spurte i en undersøkelse som TNS utførte for NHO i fjor , mener at velferdstjenestene blir best når offentlige og private konkurrerer på pris og kvalitet. Samtidig mente 55 prosent at det må være lov for private selskaper å tjene penger på å utføre velferdstjenester for det offentlige.
Ikke offentlig-eide sykehus, gamlehjem, barnehager  og skoler er og vil alltid være en viktig motor i velferdssamfunnet. Selv Rødt og SV vet staten aldri hadde skaffet nordmenn full barnehagedekningen uten at privat sektor brettet opp ermene.
Det venstresiden ikke liker å diskutere, noe de burde, er det faktum at statlig velferd har gang på gang vist seg å være et stort sløseri med folks skattepenger der resultatet er forstemmende lav kvalitet på tjenestene.

Ondsinnet
I bunn og grunn handler derfor dette egentlig bare om idelogi. Det klassiske som skiller høyre og venstre i norsk politikk. Åpenbart tåler jeg en skarp debatt om hvordan vår velferd skal organiseres, men debatten bør være kjemisk fri for ondsinnet stigmatiserende ærekrenkende begreper som rammer person og hele bransjer. Så Moksnes, hadde du likt at vi kalte Rødt for et hallik-parti den dagen en eldre politiker er ufin mot et medlem i Rød Ungdom på landsmøte?

En sjanse
Har man krenket noen er det god folkeskikk å si unnskyld og vise vilje til å lære av sine feil. Siden Moxnes offentlig har krenket eiere av barnehager, pleiehjem og eldresentre oppfordres han til å beklage bruken av velferdsprofitører på offentlig plass i nær fremtid. Så får vi håpe at hans beklagelse ikke blir en ny fornærmelse.


 

Dette kan Norge lære av Trump

I USA har presidenten fått igjennom en skattereform som skaper nye vekst for amerikansk økonomi. Har finansminister Siv Jensen noe å lære?

Skjermdump fra www.whitehouse.gov

USA har inntil Trumps skattereform hatt en skattesats for næringslivet på hele 35 prosent, høyest i den vestlige verden. Den høye skattesatsen har gjort det lite lønnsomt for amerikansk næringsliv å investere i USA.
Det har også medført omfattende skatteplanlegging for å unngå at overskuddene beskattes i USA noe Google, Facebook og andre storspillere for lengst har demonstrert. Overskuddene har hopet seg opp i skatteparadiser mens selskapene har betalt minimalt med skatt til USA.

Til stor skade
Konsekvensene av dette er skadelige. Når forskjellene i skattebelastning blir for stor, vil næringslivet selvsagt tilpasse seg det. Både inntekter, arbeidsplasser og velferd går tapt på den måten. Det er ikke mulig for myndighetene å motvirke dette med påbud og tvang. Bedrifter bestemmer selv hvor de vil lokalisere seg.

Apple flytter hjem
Verdens mest verdifulle selskap, Apple, er blant dem som har tilpasset seg skattemessig de senere årene. Apple har latt hele 252 milliarder dollar, altså rundt 2 000 milliarder kroner, samle seg opp i skatteparadiser. Å sende disse pengene hjem til USA ville ha kostet Apple 88 milliarder dollar med en skattesats på 35 prosent.

http://www.cbc.ca/news/business/apple-tax-cut-1.4492807

I forbindelse med skattereformen får selskaper mulighet til å ta overskudd fra utlandet hjem til USA mot å betale 15,5 prosent skatt. Det har Apple nå sagt at selskapet vil gjøre med nesten hele denne kontantbeholdningen. Å bringe 245 milliarder dollar hjem til USA vil koste Apple 38 milliarder dollar. Apple sparer altså nesten 50 milliarder dollar på denne skattereformen. Det er selvsagt bra for Apple, men det er ikke derfor Trumps skattereform er bra.

20.000 nye jobber
Når penger flyttes hjem, vil det også skape ny aktivitet. Så også for Apple. En del av pengene som Apple flytter til USA skal brukes til å bygge nye lokaler og ansette hele 20.000 mennesker. Det vil igjen gi mange positive virkninger.

De 20.000 menneskene vil både bruke sine inntekter i USA og betale skatt. Det gir ytterligere inntekter til det amerikanske samfunnet som gir grunnlag for enda flere arbeidsplasser. Slike ringvirkninger er betydelige. Gjerne 2-3 ganger så store som den direkte effekten av 20.000 nye arbeidsplasser. Dette kan være vanskelig å måle og det kan ta litt tid før vi ser det, men det er altså ingen tvil om at det positive effektene av å få i gang ny aktivitet er store.

Alt dette skyldes altså Trumps skattereform som lokker Apple og andre selskaper til både å hente penger hjem og investere i USA. Det hadde ikke vært mulig å oppnå dette med andre metoder. Hadde ikke skattereformen blitt vedtatt, ville pengene forblitt i skatteparadiser og arbeidsplassene uteblitt.

Kan ikke ha for store skatteforskjeller
I en global verden der både varer og kapital flyter over landegrensene i stadig større grad, nytter det ikke å være noe annerledesland. Land som strammer til overfor næringslivet vil bare oppleve at næringslivet forsvinner. Andre vil stikke av både med arbeidsplassene og inntektene.

Det har de siste årene blitt veldig populært å forbanne all verdens skatteparadiser. Det er forståelig, men ikke løsningen på problemene med internasjonal skattekonkurranse. Alle land må ta ansvar for eget skattesystem.

Skatt er viktig
Skattesystemet tjener flere formål. Det viktigste er å finansiere staten. Derfor må det selvsagt være skatter. Det er alle enige om. Det som er vanskeligere er hvordan skattesystemet skal utformes. Det er der de tydeligste forskjellen mellom høyre og venstre oppstår. Jonas Gahr Støre gikk faktisk til valg i 2017 på økte skatter.

Når andre formål slik som omfordeling tillegges for stor vekt, kan det bære galt av sted. Det ser vi klare tendenser til i Norge med formuesskatten. Dette er en symbolskatt med liten betydning for omfordeling, men som samtidig har store negative konsekvenser for verdiskaping og arbeidsplasser. Formueskatten har ført til at mange rike mennesker har flyttet fra Norge og tatt pengene sine med seg. Samtidig kvier gründere seg fra å etablere seg i Norge. Slikt blir det hverken skatteinntekter eller arbeidsplasser av.

Skatt for omstilling
Selv om oljeprisen nå har steget og noe av optimismen har kommet tilbake, er det ingen tvil om at Norge står foran store omstillinger i årene fremover. I Norge har arbeidsdeltagelsen vært fallende over mange år samtidig som en tredel av alle ansatte jobber i offentlig sektor. Enorme beløp skal betales i pensjon til en aldrende befolkning.

Denne tabellen fra SSB viser hvor mye sysselsettingen i Norge har falt de siste 10 årene.

Men det er nedgang i oljesektoren, selv om det er litt optimisme å spore akkurat nå. På lengre sikt truer omstilling til nye energikilder og nye teknologiske løsninger hele oljebransjen. Den som bare later som alt kommer til å gå bra slik det er, vil stå igjen på perrongen når toget går.

Utfordringen er derfor å skape nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Det må skje i privat sektor og det er driftige gründere som må gjøre det.

For at det skal skje må forholdene ligge til rette. Det skjer ikke av seg selv. Da må vi ha et skattesystem som er bra for norske gründere. Det har vi ikke. Gründere kan bli rike på papiret og må betale betydelig med skatt lenge før det blir klart om bedriftene lykkes. Da vil mange vegre seg fra å prøve.

Lær av Trump og få formuene hjem
Mye norsk kapital har altså flyktet landet på grunn av skatt. Det er på tide å lokke den tilbake, dersom Norge skal klare utfordringene. Vi må sørge for at pengene blir tatt i bruk her for å skape nye bedrifter og arbeidsplasser.

Her kan Norge virkelig lære noe av Trumps skattereform. Gjør det attraktivt for norske formuer i utlandet å komme hjem. Få formuene satt i arbeid her sammen med driftige norske gründere. Grepet for å gjøre det er målrettede skattelettelser.

La norske formuer som flytter hjem og settes i arbeid her få skattefrihet over en lengre periode. Så lenge pengene og eierne deres er i utlandet, får ikke Norge noen skatteinntekter fra dem overhodet. Ikke arbeidsplasser heller. Å lage en god ordning for å få formuene hjem kan derfor bli svært lønnsomt for Norge. Det er slikt som gir nye arbeidsplasser og sikrer velferden.

 

 

 

 

Gående taper stort på byrådets sykkelveier

Raymond Johansen og Lan Marie Berg skal i år bruke 29 millioner kroner på å måke, salte og feie åtte mil med sykkelfelt i Oslo. Imens snør fortauene ned og blir speilblanke.

Oslo byråd har utviklet en helt egen standard som kalles A for sykkelfeltene. A innebærer en kraftig forbedring av vedlikeholdet. Sykkelfeltene skal feies hver uke hele året, og ikke seks ganger som tidligere standard C innebar. En egen lappebil skal daglig inspisere sykkelveiene for hull og all merking som er slitt skal fikses før 15. juni årlig.

Når det gjelder snø skal sykkelveiene brøytes umiddelbart ved to centimeter snøfall og ved fem centimeter skal snøen kjøres bort. Standard C innebar fem centimeter og bortkjøring av snø skjedde i forbindelse med vanlig vedlikehold.

I notatet "Erfaringer med økt vinterdriftstandard av sykkelveinettet i Oslo" begrunnes byrådets massive satsing på sykkel-måking slik:

- Om vinteren er det særskilt behov for å få flere til å sykle, da det er på vinteren det er mest problemer med trengsel på kollektivtransport, og personbiltrafikken bidrar i stor grad til at det er dårlig luftkvalitet.
All statistikk viser at Oslo-lufta ligger godt under grenseverdiene helsemyndighetene har satt, så "dårlig luftkvalitet" i Oslo er en myte. Link til statistikk: http://www.luftkvalitet.info/Libraries/Rapporter/oslo_historisk.sflb.ashx

Svindyrt
At dette koster skattebetalerne dyrt er det liten tvil om. I notatet står det:
"Et svært grovt anslag tilsier at det koster om lag en million per dag med snøfall over 2 cm".
Med andre ord, grove anslag kan ingen stole på og siden ingen vet hvor mange dager i året det faller 2 centimeter snø blir dette "å tenke på et tall" når byrådet for 2018 har satt av 29 millioner kroner til vedlikehold av sykkelfeltene i hovedstaden.

Men det skal ikke bare feies og måkes. Miljøfiendtlig salting er også et grep miljøbyråden har pålagt sin etat å bedrive i stor utstrekning. Dette til tross for at bystyret i 2012 vedtok å fase ut salting av hensyn til miljøet.
I fjorårets sykkelsesong ble det dumpet 625 tonn med salt på sykkelfeltene, noe som utgjør hele syv prosent av saltforbruket i Oslo. Samtidig kunne NRK fortelle i fjor at sykkelsalting senere hadde økt til 20 prosent av det totale saltforbruket. Se egen sak her.
Selv om kommunen innrømmer at dette er et stort problem, mener den at fremkommelighet for syklister er viktigere enn å redusere saltingen.


http://akersposten.no/nyheter/strokne-bil-og-sykkelveier-isglatte-fortau/19.1832


Hva så med fortauene? I sosiale medier og i pressen har den denne vinteren vært rapportert om nedsnødde eller speilblanke fortau der man setter helsen på spill hvis man våger seg ut.

Akersposten har i en serie artikler og debattinnlegg satt et særskilt søkelys på kommunens neglisjering av de gående. Veldokumentert har avisen skildret fakta og folks forbannelse over at sykkelen har blitt byrådets Store Gud.

En leser som virkelig har engasjert seg er Bjørg Duve:

- I dag, onsdag, fulgte jeg oppfordringen om å la bilen stå og tok bena fatt da jeg skulle ut. Med livet som innsats beveget jeg meg som Bambi på isen på fortauene, skrev hun i et innlegg og var krystallklar på at å ta seg fram på beina ble direkte motarbeidet av miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg.

Vil ha flere til å gå
Miljøbyråden valgte for en sjelden gang skyld å svare på kritikken ved følgende uttalelse i et leserbrev 12. januar:
- Det er viktig for meg å få flere til å gå, og derfor har jeg øremerket 8,5 millioner kroner i årets budsjett.
Bjørg Djuve formulerte det slik i sitt tilsvar til byråd Berg:

- Det er dessverre intet i svaret fra Lan Marie Berg, som gjør at jeg har endret mitt syn. Det er for dårlige forhold for gående. Mitt spørsmål var; «Skal alle sykle eller kjøre bil?».

Kort tid til valget
Det er ingen tvil om at det sittende byrådet er det minst populære hovedstaden har hatt. Når det nå ikke klarer å håndtere snø og fortau på en betryggende måte for folk flest, stuper selvfølgelig populariteten ytterligere. Særlig fra de som ikke våger å gå ut, eller ender på legevakten med lårhalsbrudd og det som verre er.

Heldigvis er det flere og flere som spår at Raymond Johansen & Co kommer til å tape valget i 2019.


 

SSB sensurerer egen forskning

Vi kan aldri stole på Statistisk Sentralbyrå så lenge det etiske regelverk forbyr å utarbeide eller formidle resultater slik at grupper eller enkeltpersoner  kan bli skadelidende. Styret i SSB, eller Siv Jensen har enda mer å rydde opp i.

Det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg ramlet over et høyst tvilsomt styringsdokument i SSBs arkiver fra 2007. Dokument "Etikk og statistikk" er bekreftet fra SSBs side som fortsatt gyldig og førende for alle SSBs ansatte.

Hva slags produkter skal vi lage?
Hensikten med dokumentet er at "De etiske retningslinjene skal benyttes i arbeidet for å oppfylle SSBs oppgaver og mål slik de er formulert i statistikkloven og i SSBs strategier", som det heter.

Som et hovedprinsipp innenfor etikken pålegger SSBs ledelse sine ansatte å følge verdier som "åpenhet, lojalitet, rettferdighet, pålitelighet, at en bør behandle andre mennesker slik en selv ønsker å bli behandlet og at en følger gjeldende lover og regler", står det videre og som er ganske vanlig for de fleste bedrifter. Men, SSB tar det hele et skritt lenger:

"I tillegg til slike allmenne, rettslige og etiske standarder vil medarbeidere i SSB møte spesielle etiske problemstillinger knyttet til det faglige arbeidet med statistikk eller analyser. Det kan gjelde hva slags produkter vi skal lage eller hvordan oppgavene skal utføres. Etiske problemstillinger dreier seg ofte om dilemmaer hvor ulike hensyn må veies mot hverandre. Da er det viktig at både den enkelte og institusjonen har utviklet gode tradisjoner for diskusjon og avklaring", heter det i Etikk og statistikk.

Det sjokkerende
Så kommer selve rosinen i pølsen, som får stillheten til å senke seg for de aller fleste.

"Medarbeidere i SSB skal: Unngå å utarbeide undersøkelser eller formidle resultater slik at enkeltpersoner eller grupper blir skadelidende."

Hvilke grupper er det etikk-heftet her tenker på? Finnes det en liste over grupper ansatte i SSB ikke skal forske på som et vedlegg? Eller er dette noe "noen" skal avgjøre fra gang til gang og etter eget forgodtbefinnende?

Forskere i tåken
I Norge finnes det enormt mange grupper. Vi har gruppen alenemødre, bilister, grønne kommunister, muslimer, nynazister, birøktere, forskere, hørselshemmede, musikere, voldtektsforbryter, samer, journalister, promillekjørere, homofile, høyrevelgere, uteliggere og fluefiskere for å nevne noen.
For å komme til bunns i hvilke grupper SSB ser for seg det ikke kan forskes på ble SSBs kommunikasjonsdirektør Herborg Bryn oppfordret til å konkretisere:

- Det heter i dokumentet at medarbeidere i SSB skal unngå å utarbeide undersøkelser slik at grupper blir skadelidende. Ønsker å få oversendt konkret hvilke grupper det her snakkes om. 

Etter å ha sjekket en del timer svarte Bryn slik:

- Som du ser er det en kort brosjyre, og derfor svært overordnet. Det er derfor ingen konkretisering på grupper.

Hva er skade?
Selvfølgelig er det helt uvirkelig at SSB svært overordnet ekskluderer sine ansatte å forske på grupper som kan ta skade av det. Enda verre blir det når SSB ikke aner hvilke grupper dette er snakk om. Ei heller er det utesket hva "skade" betyr og innebærer.
At SSB-ansatte trenger et nytt og tillitsfullt etisk regelverk er så opplagt at det er en gåte at ikke Chrisine Meyer skjønte det og ryddet opp da hun hadde muligheten. Det må tydeligvis en Siv Jensen til for å skape orden i SSBs hus.

Ble brukt på tinget
At Meyer kjente til etikk-heftet ble slående dokumentert under åpen høring i Stortinget nylig. Meyer brukte faktisk SSBs etikk-hefte for å forsvare seg mot mistanken om at hun ikke ønsket forskning eller undersøkelser rundt våre nye landsmenn. Men hun gjorde langt mer enn dette, og måtte tåle den ene ørefiken etter den andre.

Hevnens time
Utgangspunktet for en høring i kontrollkomiteen er som alltid å avdekke om statsråden kan ha gjort noe kritikkverdig. Meyer ser ut til å mene at Siv Jensen har gitt henne sparken uten saklig grunn. Hun hadde derfor antakelig gledet seg til å kunne ta sin hevn over finansministeren i komitehøringen.

Men slik gikk det altså ikke. Som ventet fikk Meyer ingen støtte for sin versjon av saken fra Siv Jensen og Finansdepartementet. Mer oppsiktsvekkende var det at hun heller ikke fikk noen støtte fra styret i SSB.

Sjeføkonomene
Den sterkeste kritikken av Christine Meyer kom fra sjefsøkonomhold. Hverken sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO eller sjefsøkonom Øystein Dørum i NHO gav henne støtte. Skarpest var Øystein Dørum:
- Det er bedre å tro at hun ikke har forstått enn at hun har forstått, sa Dørum om Meyer i Stortinget onsdag.

Dette viser at NHO, en organisasjon man i utgangspunktet skulle tro var positiv til en tidligere Høyre-politiker i sjefsstolen til SSB, er svært misfornøyd med Meyers innsats. Stridens eple er som kjent at Meyer nærmest ville utradere SSBs forskningsavdeling. LO og NHO er blant SSBs viktigste kunder ved at forskningsavdelingen leverer svært viktig tallgrunnlag som ligger til grunn for lønnsforhandlingene i Norge. Det er på denne bakgrunn Dørums uttalelse må forstås.

Når Meyer med hastverk ville presse gjennom en slik reduksjon i forskningsavdelingen, har NHO selvsagt god grunn til å spørre om Meyer i det hele tatt har forstått konsekvensene. Og ja: Det er bedre å anta at Meyer ikke har forstått konsekvensene enn at hun gjør endringene med vond vilje. At Dørum sier kraftig i fra på NHOs vegne er bare på sin plass.

Drar feministkortet
Det mest frapperende er likevel hvordan Meyer reagerer på kritikken hun har fått. Til Dagens Næringsliv 12.1. uttaler hun:
- Jeg hoppet i stolen da jeg hørte Øystein Dørum si dette. Det er rå og ubegrunnet personkarakteristikk. Jeg synes det er forferdelig ille. Det er en beskyldning jeg ikke kan forstå at NHO som arbeidsgiverorganisasjon kan stå inne for.

Tro det eller ei, men Meyer hadde enda mer på lager:
- Jeg synes uttalelsen til Dørum var mannssjåvinistisk. Han snakker meg ned i offentligheten. Det er en hersketeknikk.

Er det virkelig mulig?
Øystein Dørum har da ikke sagt ett eneste ord om kjønn her. Er det noen som virkelig prøver seg på hersketeknikk så er det Christine Meyer. Ved å dra feministkortet. Dette viser bare en ting. Christine Meyer har gravd sitt eget hull enda større.
Kontrasten er enorm fra november da hun skjøv den brautende Bergens-advokaten Dag Steinfeldt foran seg som skjelte ut kvinnelige journalister på sin pressekonferanse.
Se videoklipp her.

På tide med ro nå
Av respekt for kvinner som faktisk har blitt utsatt for trakassering burde Meyer se seg for god for dette. Det er vel ikke akkurat politisk korrekt å si at hun skal ta nederlaget som en mann. Like fullt bør hun innse at hun har tapt og bør roe seg ned. Det vil være best både for SSB, norsk statistikkproduksjon og ikke minst for henne selv.
 

PS: Les Etikk og statistikk her.

 

Strekk hendene i været og gå Støre

Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten.
Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til  å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.

Et lett bytte
I 20 år har Giske vært rikspolitiker og i nær halvparten statsråd under ledelse av Jens Stoltenberg. I like mange år har ledelsen i Ap vært vitne til et politisk talent og kvinnebedårer av rang.
At han ikke selv så at unge piker for lett og kanskje motvillig kan bli et lett bytte for en mann med sort bil og privatsjåfør, får så være. Giske er ferdig uansett, og han burde av hensyn til seg selv, partiet og sin familie trukket seg for 20 dager siden.

Partikultur?
En som ikke bare hadde hørt ryktene, men som var sterkt involvert i Giskes pike-historier er dagens byrådsleder i Oslo. Som partisekretær fikk han en "varsler-sak" på bordet allerede i 2011. Giske var på det tidspunkt en næringsminister godt opp i 40-årene og hadde via sms jaktet på en 19-åring.

Man skulle kanskje tro at dette skulle få dombjellene til å klingre på partisekretærens kontor. Åpenbart måtte Johansen ha visst at denne sms-affærene neppe kunne være den eneste som lå bortgjemt i kriker og kroker, og han burde kanskje vært mer opptatt av å granske Giskes sprell enn å gjøre seg til forsvarer for noe som nå fremstår som en viktig del av partiets kultur. Den kulturen om at godt voksne mannfolk kan tillate seg å "hugge litt i den yngre almenninga" og at det kanskje også var greit å skryte av det hele dagen etter?

At Raymond Johansen ikke har blitt tatt langt hardere for sin unnfallenhet for seks år siden og at mektige spillere i parti og fagbevegelse nå peker på rørleggeren som en messias for det nye Arbeiderpartiet er en gåte.

Fra skansen til katastrofen
Uansett, til syvende og sist er det alltid partiets leder som bærer ansvar for det gode og det onde innen politikk og organisasjonsliv. Har Støre levert en like dårlig takling av Giske-saken som han gjorde rundt sitt ekstremt dårlige valg i fjor høst?
Støres første reaksjon den 15. desember på SMS-avsløringer rundt Giske var et underlig og ansvarsfraskrivende grep. Istedenfor å granske pressens oppslag, forsøkte partilederen å feie hele saken under teppet ved å erklære at Giske ikke hadde opptrådt upassende.

- Etter det jeg har lest i avisene, vil jeg avvise det. La meg understreke det, at om man skal behandle saker, så må det være en sak, noen som står fram. De må være trygge på at de kan gjøre det, og det er ikke tilfelle i de sakene avisene her har omtalt, så det kjenner jeg meg ikke igjen i, sa Støre.

Pynte-kongen
Bare denne ene tabben frarøvet Støre mye av den tillit en partileder er helt avhengig av, men flere skulle komme. I dagene etter Støres første-respons på oppslag i DN og VG ble partilederen kontaktet av fire nye kvinner som hadde heftige historier å fortelle om nestlederen i Arbeiderpartiet, og Støre ble på grunn av disse tvunget til å kalle Giske inn på teppet.

Støre forsøkte nok engang den 22. desember å pynte litt på virkelighet ved å i egen pressemelding kalle Giskes oppførsel for "kritikkverdig", mens han påfølgende dag etter flere kritiske spørsmål uttalte at Giske hadde fått en "klar advarsel" og at nå hadde "Trond lite å gå på".

Vi lo alle sammen
Denne korte gjennomgangen av Støres Giske-sak kunne vært gjort både lenger og mer detaljert og hans famøse pressekonferanse i Stortingets vandrehall byr på stor underholdning. Men, poenget er at Støre er en leder som nesten alltid lar seg drive fra skanse til skanse. I valget ble dette så tydelig demonstrert at folk valgte å le, istedenfor å la seg provosere, når Støre fossrodde blant hedgefond, brygger og eierskap sammen med Stein Erik Hagen.

Always late
Jonas Gahr Støre har helt siden saken om hans persiske tepper valgt å unnskylde, bortforklare og til og med lyve for å slippe unna istedenfor å være en sterk og tydelig leder for Arbeiderpartiet. Støre kommer aldri til å vinne et valg på vegne av parti og bevegelse og selv om de fleste mumler "vi har ingen annen" er hvem som helst bedre enn Jonas Gahr Støre.
Han burde på vegne av seg selv, sin familie og partiet trukket seg valgnatten, slik gode tapere gjør, istedenfor å skylde på alle andre. Det er aldri for seint for en svak leder å ta sin hatt å gå, og å oppnevne et utvalg eller to vil aldri redde Støre ut av sin egen svakhet. Ei heller det Arbeiderpartiet vi alle ser i sin egen elendighet.

Siv Jensen bør slippe opp boligbremsen

Boliglånsforskriften har endret  eiendomsmarkedet alt for hardt. Nå bør Siv Jensen starte det nye året med en kraftig justering.

Da regjeringen for et år siden varslet at den ville stramme inn boliglånkravene fra 1. januar 2017, var det rimelig konsensus i markedet om at dette var et nødvendig grep. Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen Eika Gruppen var raskt ute og karakteriserte innstramningen som både kreativ og målrettet. 

Gjeldsskrekk
Siv Jensens hovedbegrunnelse for å innskjerpe reglene forklarte hun slik:
- Veksten i boligpriser og husholdningenes gjeld utgjør en risiko for norsk økonomi, og det er derfor behov for enkelte tiltak. Den nye forskriften setter klare krav til bankenes utlånspraksis, samtidig som vi gir bankene fleksibilitet til fortsatt å utøve godt bankhåndverk.

Tre grep
Et av de mest dramatiske tiltakene Jensen innførte var en kraftig struping av folks lånemuligheter til bolig.
- Lån skal ikke innvilges om kundens samlede gjeld overstiger fem ganger brutto årsinntekt, het det i forskriften fra finansdepartementet.
Denne begrensingen førte raskt til at banker som Nordea, DnB og Storebrand måtte si nei til stadig flere kunder som gjerne kunne låne mer enn fem ganger brutto inntekt for å nå sin boligdrøm.

- Det er faktisk dem med god betjeningsevne som er gruppen vi gir mest nye avslag til. Disse når grensen på fem ganger brutto årsinntekt før betjeningsevne kommer inn som begrensning, kunne kredittsjef Rune Brekke i Storebrand Bank fortelle til Dagens Næringsliv allerede i mars.
Det er nå på høy tid å overlate kredittvurderingen av landets lånekunder til bankene igjen. Det er ingen tvil om at kunder som i dag får nei, mer enn gjerne hadde fått et ja enten på grunn av egen formue eller fremtidig inntjening.

Joker Lippestad
Siv Jensen forsøkte også å stanse de mest elleville boligspekulantene ved at de som skulle kjøpe en sekundærbolig måtte stille med 40 prosent av kjøpesummen av egen lomme. Oslos verste spekulant som særlig drev prisene til nye høyder gjennom uetisk og prisdrivende atferd i markedet skulle vise seg å være Ap-byråd Geir Lippestad og hans eiendomsselskap Boligbygg.Robert Steen (Ap) blir byråd for finans. Geir Lippestad (Ap) blir byråd for næring og eierskap. Tone Tellevik Dahl (Ap) blir byråd for kunnskap og oppvekst. Inga Marte Thorkildsen (SV) blir byråd for eldre og helse. Hanna E. Marcussen (MDG) blir byråd for byutvikling. Rina Mariann Hansen (Ap) blir byråd for kultur, idrett og frivillighet. Lan Marie Ngyuen Berg (MDG) blir byråd for miljø og samferdsel. Byrådsleder blir Raymond Johansen (Ap).

Andre steder
Selv om begrunnelsen sikkert var god, fikk dette tiltaket også en negativ effekt. Foreldre som ønsket å kjøpe en leilighet som barna kunne disponere,  mistet denne mulighet. En ting er å stille som kausjonist, en helt annen ting er å bla opp 40 prosent i egenkapital.
Administrerende direktør Carl O. Geving i Norges Eiendomsmeglerforbund spådde at spekulantene bare ville flytte sine interesser til andre byer enn Oslo, og han kalte det hele symbolpolitikk som lammer utleiemarkedet og skrur leieprisene i været.
- Det er nok en god del der ute som nå ikke kommer til å kjøpe bolig nummer to eller tre for utleie, fordi de må låne mye for å få det til. Dette vil kanskje påvirke enkelte boligprosjekter, men vi tviler på om det får stor, praktisk betydning. Det er mer symbolikk, mente Geving.

Avdragsfesten
Jensen ba også bankene om å endre sin praksis vesentlig når det gjaldt hvordan et boliglån skulle betjenes. Før var det fritt frem å låne penger og kun betale renter. Dette ga boligkjøperne en langt romsligere hverdagsøkonomi, siden det man normalt skulle betale i avdrag kunne brukes til helt andre ting. I 2017 ble det satt et krav om at  nye lån som oversteg 60 prosent av boligens verdi skulle ha en årlig nedbetaling på minst 2,5 prosent av lånebeløpet, og avdragsfrihet gjaldt kun fem år av gangen.

Fritt fall?
Eiendomsprisene i Norge har falt betydelig gjennom 2017, og fallet ser bare ut til å fortsette i 2018. I Oslo er prisnedgangen hittil i år drøye ti prosent og fordeler seg slik på bydelene i følge en oversikt fra Eiendom Norge, Eiendomsverdi og Finn:Siv Jensen kan derfor lene seg tilbake å være godt fornøyd med at boliglånsforskriften har vært med på å ikke bare bremse, men å snu markedet i negativ retning. Dette er en trend administrerende direktør i Eiendom Norge Christian Vammervold Dreyer forventer vil vedvare og kanskje forsterke seg i 2018. At Norges Bank nylig endret rentebanen vil trolig også være med å skape større negativitet i eiendomsmarkedet.

Nok er nok
Siv Jensen følger sikkert svært godt med på hva som skjer i det norske boligmarkedet. Hun kan bakgrunn i fakta og måloppnåelse nå konkludere med at boliglånsforskriften har vært en suksess, men nå har den virket lenge nok. Tiden er moden for å slippe opp bremsen. Det viktigste i Norsk økonomi er stabile eller svakt stigende boligpriser - alt annet rammer forbruket med alle de negative ringvirkninger det innebærer. Det føles vondt å våkne hver morgen og føle seg litt fattigere.

Skivebom fra Norges Bank

Det er ikke Norges Bank som bør selge sine oljeinvesteringer. Det er Staten som bør kvitte seg med Statoil og direkteinvesteringene innen olje og gass.

Norges Bank foreslår nå å selge seg ut av oljeaksjer av risikohensyn. Dette er et dårlig forslag, og det er det flere grunner til. Prinsipielt bør ikke hjemlige samfunnsøkonomiske hensyn telle ved investeringsbeslutninger - om så skulle være ett kriteria må forvaltningen endres vesentlig, enten for hele eller for deler av beløpet.

Dernest har Oljefondet allerede i dag en rekke begrensninger på hva det kan investeres i. Mange selskaper og hele bransjer er utelukket på etisk grunnlag. Det kan det i noen tilfeller være gode grunner til, men dette medfører også store kostnader. Dette fremgår av Oljefondets egen avkastningsrapport. På side 19 i denne rapporten fremgår det at Oljefondet har tapt hele 1,11% på aksjeporteføljen siden 2006 som følge av at selskaper er utelukket. Dette medfører at Norge på denne måten har gått glipp av flere titalls milliarder kroner. Skal også oljesektoren utelukkes, er det all grunn til å tro at dette tapet blir vesentlig større.

Oljefondet er et av verdens største fond der 70 prosent av investeringene gjøres i aksjemarkedet. Dette innebærer at med dagens fondsverdi på rundt 8300 milliarder kroner, skal 5800 milliarder være investert i aksjer. Med så store tall sier det seg selv at det er utfordrende nok som det er for Oljefondet å finne attraktive investeringsmuligheter, om man ikke stadig skal motta begrensninger utfra andre kriterier enn økonomiske.

Oljefondet sine investeringer innen oljesektoren er spredt på selskaper som er globale, svært godt drevet og med spredt risiko i sine porteføljer. Her finner vi kjente navn som Exxon, Shell, Total og BP - for å nevne noen. Dette er så godt som det kan bli dersom man skal være investert i oljesektoren, og faktisk vesentlig bedre enn Statoil enten man måler siste fem eller ti år.

Det er altså mange grunner til at det ikke henger på greip å selge ut Oljefondets investeringer innen oljesektoren. Oljefondets oljeinvesteringer er altså en fin miks - både når det gjelder avkastningsmuligheter og risikospredning.

Dette står i sterk kontrast til statens direkte investeringer i oljesektoren. Denne eksponeringen på et tusentall milliarder kroner er fordelt på statens eierandel i Statoil og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). I tillegg mottar staten skatteinntekter fra selskaper som driver med olje- og gassvirksomhet i Norge. Med unntak av Statoils investeringer i utlandet, er hele denne eksponeringen knyttet til norsk sokkel.

Mens de store globale oljeselskapene jevnt over er svært godt drevet, er ikke dette nødvendigvis tilfellet med Statoil. Statoljeselskapet har en elendig historie når det gjelder kjøp og salg. Bare siden 2014 har Statoil tapt hele 121 milliarder kroner i utlandet kan vi lese her:  Statoil er altså ikke et godt drevet selskap og staten er sansynlig vis ingen god eier for Statoil (som for de aller fleste andre selskaper). Eieroppfølgingen kan aldri bli bra så lenge den skjer fra et lite kontor i Olje- og energidepartementet. Det er dømt til å bli svakt og uprofesjonelt.

Dette blir ikke bedre av at statens direkte eierandeler i olje- og gassfelt ivaretas av helstatlige Petoro AS, en liten organisasjon som på ingen måte har de samme ressurser til å følge godt med på sine investeringer slik de store oljegigantene kan. Petoro kommer derfor raskt til kort når det skal gjøres store transaksjoner og investeringer, der det ofte er interessemotsetninger overfor andre aktører. Petoro kan lett bli lurt. Når staten er eier, blir det ofte en blanding av butikk og politikk. Det blir sjelden bra. Ulike interessegrupper kan presse seg til en del av kaken, for eksempel ved å påvirke hvor baser og anlegg skal bygges. Da kan det lett bli dyre løsninger landet taper på.

Om man ønsker å redusere oljeavhengigheten for AS Norge er det  eneste som henger på greip at staten selger seg ned i den norske oljevirksomheten. Dette kan staten lett gjøre ved å selge seg ned i Statoil i første omgang. Kanskje kan hele eierposten selges til en strategisk aktør til høyere pris enn der kursen er i dag. Om kontrollen over Statoil er viktig, kan man jo beholde en "gullaksje" med de ønskede rettigheter. 

Å selge oljefelt vil ta lengre tid, men det er all grunn til å tro at private oljeselskaper kan forvalte dem minst like bra som statlige Petoro. Skal Norge redusere risikoen og trygge landets fremtid bør Stortinget vedta å selge både Statoil og de direkte investeringene, eventuelt etter at de er overdratt Statoil.

I tillegg burde denne type diskusjoner foregå bak lukkede dører. Det er svært dumt av Oljefondet å annonsere at fondet skal gå ut av en sektor på denne måten. Det skal selges og kjøpes aksjer for svært store beløp for å tilpasse fondets portefølje. Dette vil i seg selv skape store kursbevegelser i Oljefondets disfavør. Ved å annonsere hva fondet skal gjøre, vil andre aktører i markedet i tillegg løpe i forveien og gjennom det oppnå gevinster på Oljefondets bekostning. Vet du at Oljefondet skal selge for svære beløp, selger du dine egne aksjer i forveien og kjøper dem heller tilbake etter at Oljefondet har presset kursen ned. Av denne grunn er det ingen profesjonelle investorer som på forhånd annonserer hvilke handler de skal gjøre.

Følelser er ingen god veileder for å gjøre gode økonomiske valg. Det er å håpe at både finansdepartementet og Stortinget klarer å holde hodet kaldt.

 

 

 

MDG vil ha butikkdød i Oslo

Miljøpartiet de Grønnes Eivind Trædal mener Oslo sentrum ikke trenger butikker. Folk kan heller handle på nett. Dessuten er det slitsomt å være butikkansatt.

Byrådets prosjekt om å lage verdens største bilfrie sentrum i en av verdens minste hovedsteder har for lengst passert kvalitetskravene til en profesjonell revy. Mens tusenvis av parkeringsplasser stenges ned, fortsetter politikerne å parkere sine biler gratis i rådhusgarasjen og byrådsleder Raymond Johansen blir kjørt fra dør til dør i sin sorte luksus-Audi.


(Raymond Johansen foran Oslo rådhus. Foto: Cato M. Lien)

Overgrep
For å lykkes med sin strategi om å skape et Nord-Koreansk infrastruktur-samfunn uten biler benyttes diktatoriske grep. Kostnadene for et beboerparkeringskort er økt fra 300 til 3000, 53 nye bomstasjoner skal bygges og snart koster det sikkert 200 kroner i bomavgift for å ta en svipptur i Oslo.  Dette er selvfølgelig noe folk flest ikke vil ha og mange heller ikke har råd til, derfor bedriver Raymond Johansen og byrådet et rått maktovergrep mot egen befolkning. Sterke ord, tenker du. På sin plass, mener jeg.

Duracellkaninen
Miljøbyråd Lan Bergs samboer, MDGs PR-mann og bystyrerepresentanten Eivind Trædal er en viktig nøkkelspiller i byrådets prosjekt "Krigen mot bilen". Han er etter hvert også blitt godt kjent for å drive ekstremsport på både Twitter og Facebook og han nøler ikke med å forsvare både seg selv og sitt parti gjennom nådeløse personangrep. Som en Duracellkanin raser han rundt "i spaltene" og sprer sin eder og galle med det største selvfølgelige smil rundt munnen.

(Faksimile fra rosabloggen Grønne Jenter)

I got mail
Normalt sett er tvedestrandingen på 32 år en person jeg for lengst har valgt å ignorere i de sosiale medier, fordi han blir bare for mye og noen ganger for slem mot mennesker som har langt mindre makt enn han selv. Men, når det dukker opp en FB-skjermdump signert Trædal i min mailboks har sikkert den tidligere redaksjonssekretæren fra Klassekampen skrevet noe viktig. Og det har han når Trædal innleder slik:

- Med fare for å banne i handlegata: Er det egentlig noe worst case-senario dersom byhandelen også går ned? Shopping er ikke blant mine favorittaktiviteter, og det er masse spennende man kan gjøre i en by som ikke handler om å kjøpe ting.

Er det så nøye?
Før jeg lar Trædal fortsette så trenger vi litt fakta. Innenfor Ring 1 finnes det cirka 1000 butikker som omsetter for 11 milliarder kroner i året. Dette betyr igjen tusenvis av arbeidsplasser.
- På kort sikt betyr dette tap av arbeidsplasser. Men "tap av arbeidsplasser" er jo også et ord for effektivisering. Samfunnet tjener på sikt på at vi ikke trenger å bemanne utallige butikklokaler med mennesker, skriver Trædal og avdekker et menneskesyn og en politisk legning som tilhører det mest blodrøde verden kan komme opp med.

Tunge dager for Trædal
- Jeg har stått en del i kassa selv, og er i grunn glad for å kunne jobbe med andre ting. Det er slitsomt arbeid. Når behovet for arbeidsplasser går ned, bør vi jo dessuten komme i gang med en skikkelig debatt om redusert arbeidstid, skattereform og borgerlønn.

Litt mer fakta: Handelsnæringen i Oslo produserer varer og tjenester for omtrent 150 milliarder kroner i året med 120 000 årsverk. Næringens kjøp av varer og tjenester sikrer ytterligere 50.000 årsverk hos underleverandører. Med andre ord bidrar handelsnæringen med betydelige skatteinntekter til Oslo kommune, penger byrådet ødsler bort på gatekunst, utebord og svindyre leilighetskjøp på Frogner.

Vi har jo internett​
- Kjøpesentere kommer jeg ikke til å gråte mye for, men jeg blir heller ikke så lei meg om byen i framtida er fylt mer av kultur, restauranter og ikke-kommersielle aktiviteter, og det er færre butikker der det selges ting som vi heller kan kjøpe på nett, avslutter Trædal sin "samfunnsanalyse" av Oslo.

God helg.

(Fra parkeringsplasser til kunstprosjekt i Kongensgate i Oslo. Foto: Cato M. Lien)


(Fra parkeringsplasser til kommunalt utekontor i Rosenkrantzgate i Oslo. Foto: Cato M. Lien)

 

Løpende dekning av byrådets krig mot bilen finner du i nyhet- og debattgruppen "Ja til bilen i Oslo" på Facebook. Trykk medlem så holdes du oppdatert.




 

 

 

 

 

 

 

 

 

Geir Lippestad må fratre og boligkjøpere bør saksøke

Oslo Byråd har skapt et falskt boligmarked i Oslo. Gjennom ville budrunder og overbud i lukkede salg har byrådets eiendomsselskap bløffet et helt marked.
(Byråd Geir Lippestad - foto Espen Sturlasson)

Tall som Norges Eiendomsmeglerforbund har oversendt meg viser at byrådet, gjennom eiendomsselskapet Boligbygg, kjøpte ca. en prosent av leilighetene i Oslo i 2016, mens i utsatte områder som på Frogner var andelen oppe i hele ti prosent. En aktør som kjøper en av ti leiligheter innenfor et begrenset geografisk område har en enorm makt til å påvirke prisdannelsen. Dette bekreftes av Norges Eiendomsmeglerforbund.

Overpris
- Som kjent steg små sentrumsnære leiligheter mest i pris i 2016. I ettertid ser det ut til at Oslo kommune ikke bare har presset markedsprisen, men betalt en betydelig overpris for mange av leilighetene på vestkanten. Etter vårt skjønn er det utvilsomt at kommunenes praksis har bidratt til prispresset i Oslo, selv om det er vanskelig å estimere graden av innvirkning, skriver forbundets administrerende direktør Carl O. Geving i en epost til undertegnede.
(Carl O. Geving - foto C. F. Wesenberg)

Ingen suksess
Byråd for næring og eierskap, Geir Lippestad, er hovedpersonen i denne skandalen. Han er fra før kjent som forsvarer for Anders Behring Breivik og eier ved siden av byrådsjobben advokatfirmaet Lippestad som har erstatningsrett og kontraktsrett som spesiale. Fjoråret var ingen suksess for Lippestads advokater, fordi en omsetning på 5,5 millioner kroner er ikke mye å skryte av. Og når firmaet gikk på et dundrende underskudd med 2,5 millioner kroner viser det at den økonomiske kontrollen var noe mangelfull.

Gruppesøksmål
Lippestad burde altså være fullstendig klar over at det Norsk Eiendomsmeglerforbund skriver betyr, på godt norsk, at svært mange unge boligkjøpere har blitt lurt trill rundt. Det de unge trodde var en riktig pris på sin første leilighet viser seg nå å være et falsum.
Mitt klare råd til alle boligkjøpere som trolig betalte for mye for sine leiligheter er å kontakte en annen advokat som på vegne av mange går til gruppesøksmål mot Boligbygg, Lippestad og byrådet. 

(Fersk boligannonse 18 kvadrat på Frogner til 2,3 millioner kroner)

Hoder må rulle
Et annet element er alle de med begrenset egenkapital som har blitt presset ut av markedet på grunn av kommunens prispress. Hvorfor et parti som alltid har hatt sosial boligpolitikk som sin fanesak har ønsket å bløffe hovedstadens boligmarked er sjokkerende og forferdelig. Skal Arbeiderpartiet noen gang i fremtiden kunne tas på alvor må hoder snarest begynne å rulle. At Geir Lippestad bør fratre, eller sparkes, er det mest opplagte. Han har opptrådd som en udugelig politiker, og han har ikke hatt et snev av kontroll over Boligbygg, et selskap han plikter å forvalte på vegne av fellesskapet. Det finnes ikke en leder i privat sektor som hadde overlevd denne boligskandalen.

Brann under rumpa
Nettavisen avslørte boligskandalen 20. september og har siden da gjennom en lang rekke artikler belyst hvilket ansvar byrådet og Lippestad har. At byrådet nå gjør alt i sin makt for å distansere seg fra saken og finne syndebukker for sin egen udugelighet er gjengs praksis når det brenner under rumpa på norske politikere. Men dette er en så uryddig affære at denne gangen bør ingen slippe unna.

(Regnskapstall for advokatfirmaet til byråd Geir Lippestad)

 

 

Har Statoil fått den beste styreleder?

Uten kritisk blikk fra norsk presse ble Jon Erik Reinhardsen i juni ny styreleder i Statoil. Hans kjennetegn er å ødelegge aksjonærenes verdier, mens han selv hentet ut 127 millioner kroner i gasje.

Det var sikkert en stor dag for valgkomiteens leder Tone Lune Bakker da hun tidligere i år kunne ved bruk av adjektiver og fyndord annonsere at Jon Erik Reinhardsen burde ta over Statoil, et selskap som har en børsverdi på rundt 500 milliarder kroner, 18.000 ansatte og der staten eier 67 prosent. 

- Når valget falt på Jon Erik Reinhardsen, er det knyttet til hans tunge industrielle og internasjonale erfaring kombinert med bred bakgrunn fra ledelse av store organisasjoner, inklusiv som konsernsjef i et stort globalt selskap, uttalte Bakker.

I trøbbel siden 2008
Det hun ikke sa noe om var hvordan Reinhardsens lederegenskaper, eller kanskje mangel på nettopp dette, har skapt det største trøbbel for det ene globale selskapet han ledet fra 2008 til 2017.
Selskapet heter Petroleum Geo-Services ASA (PGS) og er eksperter på å kartlegge hvor det er mulig å finne olje før selskaper som Statoil, Shell og BP starter sin leteboring på havets bunn. Seismikk-bransjen har i mange år vært dominert av to selskaper, PGS og TGS, og konkurransen dem imellom har vært beinhard.

Den grove bommert
Da Jon Erik Reinhardsen ble administrerende direktør i PGS i april 2008, overtok han et selskap som ble beskrevet "som på topp". Men allerede etter et halvt år i sjefsstolen kunne Dagens Næringsliv melde at aksjekursen hadde falt med 50 kroner og i forhold til årsbeste var verdien mer enn halvert.

Da PGS var på topp hadde selskapets strategi om å eie egne skip vært en god formel, men etter hvert som verden forandret seg så de aller fleste at dette ville kunne bli ødeleggende. Å eie skip som ikke har oppdrag og må legges i opplag har aldri vært lønnsomt.
- At Reinhardsen ikke evnet å se endrede markedstrender var vanskelig å forstå både da og nå. En konsernsjef som ikke tilpasser selskapets strategi til omgivelsene er en dårlig sjef. Her bør aksjonærene i Statoil følge godt med på den nye styrelederen, sier en som kjenner PGS fra innsiden.

Katastrofen
Reinhardsen strategiske bommert har vært ødeleggende for aksjonærverdiene i PGS. Den som puttet 100 kroner inn i PGS for ni år siden sitter nå igjen med 28 kroner. For de som heller satset på TGS som driver sin virksomhet basert på leieskip er hundrelappen blitt til 470 kroner.
De to grafer under viser også tydelig forskjellen på et godt drevet selskap og et vanskjøttet når det kommer til netto fortjeneste:


Ble selv mangemillionær
Sett utenfra skulle man kanskje tro at med slike elendige resultater ville styret og sjefen sjøl operere med moderate lønninger. Men nei, Reinhardsens lønnskonto ble fylt opp med fastlønn og bonuser i millionklassen hvert eneste år. Samlet har dagens styreleder i Statoil  fått utbetalt 105 millioner kroner fra 2009 til 2016 som konsernsjef i PGS.


I år fylte Reinhardsen 60 år og han valgte å pensjonere seg. En pensjonsavtale sikret dagens Statoil-styreleder 22 millioner kroner frem til fylte 67 år. Dette vil nok for de aller fleste oppfattes som en svært lukrativ pensjonsavtale.

Så, om ikke annet besitter Reinhardsen tung kompetanse om det globale lønnsnivået i oljebransjen og mulige pensjoner, noe som sikkert vil virke positivt inn på lønnsdannelsen og arbeidsmiljøet blant topplederne i Statoil. 
Nå skal det heller ikke stikkes under en stol at Reinhardsen er i brede lag omtalt som en hyggelig, blid og omgjengelig person, men han blir i samme åndedrag nevnt som en grådig mann i lønningsposen

Rett mann?
Et spørsmål som åpenbart henger i luften er hvorfor bedriftsforsamlingen i Statoil så seg tjent med å velge en styreleder som ruinerte sine aksjonærer og selv ble mangemillionær?
Jeg har aldri hatt noen tro på Gutteklubben grei, men det hviskes litt for høyt i krokene om at det innenfor den norske oljebransje eksisterer et skjult laug som gjerne vil ha en finger med i spillet når mektige stillinger og verv skal besettes. En slik spekulasjon eller hypotese kunne kanskje bli tatt et skritt videre av redaksjoner som Finansavisen eller Dagens Næringsliv hvis den en dag skulle dukke opp på reportasjelistene?

 

 



 

 

Dette partiet skal jeg gi min stemme

Høstens valg har vært en eneste lang hodepine. De politiske sakene har druknet i norske verdier, Støres skandaler og Ingebrigt Steen Jensen.

 

Jeg må innrømme at foran dette stortingsvalget har jeg aldri vinglet mer. Dette er ingen god opplevelse, fordi det fratar en den klokkeklare troen på demokratiets viktighet. Det å stå for noe, og slåss for noe gjennom et valg. Det å vite at bare vi vinner, så nytter det.

Norsk politikk er blitt så ille at troen på "å bygge Norge" er i ferd med å forsvinne. I de svakeste øyeblikk fosser resignasjonen inn som en tsunami der det skapes tanker om at Norge kan for fanden i meg seile sin egen sjø, mens jeg pakker flyttelasset og finner meg en retorikkfri plass i solen. 

Når Ingebrigt Steen Jensen forsøker å mobilisere kjendiser for å heise Jonas Gahr Støre opp av sin hengemyr, ved å gjøre årets valg til en dårlig revy, skapes det en indre trang til å trykke på den store av-knappen.

- Stem med hjertet. Det handler om nasjonens sjel, tordnet Ap-Jensen i et stort oppslag i Dagbladet. Det er vel bare ansatte i reklamebransjen og medlemmer av obskure religiøse sekter som klarer å komme opp med den slags vås?

Politikk handler ikke om noe annet enn å bruke hodet, men når det politiske landskapet fylles opp med lettkrenkede sosialister som mener at Sylvi Listhaug bør fratas yttringsfriheten, blir dette en krevende øvelse. Men nå er det bare timer igjen til valglokalene stenger, og under den sterkeste tvil noen gang så skal jeg nok en gang gjøre min borgerplikt. Så hva skal jeg stemme? Og burde det vært enda en stemmeseddel i valglokalene?

Partiet Rødt er og forbli en umulighet. At det fortsatt finnes mennesker som tror på  Marx, Lenin og Stalins perverse politiske metode er forunderlig.  Partiet drømmer om tidenes selvmotsigelse "Den demokratisk revolusjon" som betyr at Staten skal eie alt og vi nordmenn blir medlem i et stort samvirkelag, hvis vi oppfører oss slik partiet Rødt vil da.


 

Miljøpartiet de grønne er Rødt pakket inn i grønt. De grønne kommunistene er å regne som en religiøs bevegelse der oljen er Satan og sykkelen er Jesus. MDG har i denne valgkampen reist landet rundt som emissærer fra Indremisjonen og prediket jordas undergang. Partiets økonomiske politikk er like livsfjernt som å starte vannfabrikk i Sahara.
Å ønske en grønn fremtid deles nok av alle nordmenn, men MDGs virkemiddelapparat minner om en politisk retning som alltid vil være farlig for ett hvert demokrati. Og når MDG krever at vi ikke skal jobbe mer enn 30 timer i uken, fordi partiet mener at vi skal leve mer, da ramler det meste sammen. For hva skal vi da leve av?

Sosialistisk Venstreparti har denne høsten gjort de såkalte velferdsprofitørene til sine hovedfiender. Partiet spiller på den norske misunnelsen og at det burde være straffbart å tjene mer enn 400.000 kroner. Et privat helsevesen er for oss brukere ikke bare en god ide, men en nødvendighet. Det skyldes det enkle faktum at en kommunal virksomhet aldri kan gå konkurs uansett hvordan det drives, mens et aksjeselskap gjerne gjør det når kundene ikke vil ha de varene som tilbys. SVs kamp mot de beste tjenestene er et symbol på at partiet verken kan regne eller se sammenhengene innenfor økonomiområdet.

Arbeiderpartiet valgte seg en leder i 2014 som har totalt floppet og dratt partiet ned fra 40 til 25 prosent på grunn av dårlig politisk håndverk og fravær av sammenheng mellom liv og lære på det private plan. Det er dessverre for Ap alt for mange velgere som til tross for enighet med partiets politikk holder seg for nesa og stemmer blankt eller velger en annen sti i det rødgrønne terrenget.

Det er all grunn til å ha dyp respekt for Ap og alt det gode partiet har betydd for Norge siden 1945, men i dette valget hjelper det så lite. Etter valget står det en blodrød elefant i Støres forhandlingsrom, og uansett hvordan det går blir resultatet dårlig for Norge. I tillegg bør det vel nevnes at Ap hindrer næringslivets muligheter for vekst og nye arbeidsplasser på grunn av formueskatten og går helt unødvendig til valg på et løfte om å øke skattene med minimum 15 milliarder kroner.

Dessuten liker jeg ikke at Ap henger ut den sittende regjering med falske påstander og misbruk av fakta. Arbeidsledigheten er rekordlav og regjeringen trekker ikke på oljefondet. 

Hvor ble det av det Arbeiderpartiet jeg var så glad i? Slagordet "Gjør din plikt, krev din rett!" har forvitret, og årets slagord "Alle skal med" burde vært omformulert til "Alle må bidra".

Bøndenes gamle bastion, Senterpartiet, burde vel vært forbigått i stillhet, likevel er det interessant å se at stadig flere velgere mister troen på ulven og kommunesammenslåinger. By versus land har virkelig fått sin oppblomstring anført av han som vil ta i bruk hele Norge.

Den samme stillhet gjelder for Kristelig Folkeparti. I min verden har partiets valgkampstrategi skapt en alt for stor usikkerhet inntil helt nylig om hvem det vil leke med. Jeg klarer ikke å forholde meg til politikere som mangler ryggrad. Jeg mener det ikke går an å den ene dagen ønske samarbeid med sosialister, og den andre dagen med liberalister. Og når dette sauses inn i et verdigrunnlag hentet fra Bibelen er en stemme til Hareide en umulighet.

For Venstre åpner det seg for første gang en refleksjon om at her kan det kanskje stemmes. Norges eldste parti har jo ikke blitt det for ingenting. Men så er det denne partilederen som har tatt nok kuvendinger og vist frem en side ved partiets politikk som får meg til å tenke "kan jeg stole på den gjengen der"? Mitt svar er nei, fordi for Trine handler årets valg mer om politisk spill for å overleve, enn å slåss for en politikk landet trenger.

Da gjenstår det to partier, Frp og Høyre. Egentlig har jeg ikke lyst til å stemme på noen av de. Frp havnet helt på bærtur da Siv Jensen fredet den ødeleggende formueskatten og varslet krig mot eiendomsskatten. Dette er populisme av verste sort, fordi partiet vet så "meget bedre". Jeg hadde forventet at Frp heller hadde lovt Norge en rettferdig nasjonal eiendomsskatt og fjernet formueskatten.

Å sitte hjemme på valgdagen er det kun pyser som gjør, så selv om Høyre heller ikke får politikken til å bruse i årene, så står jeg da her igjen med det eneste alternativet. Min stemme går derfor til det partiet jeg denne høsten har størst tro på, selv om troen ikke er særlig stor.

Say no more - godt valg. 

 

 

 

Kan han Snåsamannen hjelpe Støre?

Når ingenting virker og valgkampen er nærmest knust, kanskje Jonas Gahr Støre burde ringe sin partikamerat Joralf Gjerstad?
Nei, dette er ikke en spøk, fordi det er en god tradisjon i Arbeiderpartiet å ta kontakt med det overnaturlige når alt annet er prøvd. Han som skulle bli Arbeiderpartiets helseminister, altså sjefen for alle leger og sykehus i Norge, var i 1997 minst like desperat som Jonas Gahr Støre er nå.
Som helsestatsråd i 2009 gikk Bjarne Håkon Hanssen tungt ut i VG å kunne fortelle at etter hans sønn hadde hatt sammenhengende kolikkgråt i to måneder, så han ingen annen utvei enn ringe Snåsamannen. Etter en halvtime var gutten frisk, kunne VG rapportere på forsiden.

Å slippe luften
Til VG utbroderte helseministeren kolikk-mirakelet og samtalen med Gjerstad:
- Jeg var forberedt på ikke å få svar, men han svarte på første forsøk. Vi snakket lenge om politikk og det forestående valget. Jeg begynte å bli bekymret for at samtalen skulle avslutte sånn, men tok sats og fortalte ham om hvorfor jeg ringte. Gjerstad sa bare: «Det e' greit, jeg skal se hva jeg kan gjøre». Så la vi på og jeg tenkte at dette neppe vil hjelpe, sa Hanssen som etter kun ti minutter kunne se med egne øyne at det startet en prosess i sønnens lille kropp.
- Håkon lå i en vippestol, og så begynte han å fise, eller slippe luft som det heter her. I ti-femten minutter kom det sånne mengder at både jeg og Rigmor (hustru) syntes det var totalt usannsynlig at det var mulig, kunne Hanssen fortelle.
Også Arbeiderpartiets tidligere nestleder og statsråd Helga Pedersen var i 2009 krystallklar i troen på Snåsamannen. På twitter skrev hun: - Jeg heier på Snåsamannen.

Personens kraft
Jonas Gahr Støre er selvfølgelig ikke plaget av kolikk. Hans pine handler om en valgkamp som ikke fungerer. Fra 40 til 27 prosent velgeroppslutning svir mer enn verdens verste hudsykdom. Dette handler om hans være eller ikke være, fordi får han ikke dampen opp er han ferdig som partileder. Han har demonstrert ved en valgfiasko at han ikke duger.
Nå viser all valgforskning at vi velgere normalt ikke stemmer på person, men på parti. Valgekspertene har skrevet side opp og side ned om hva forklaringen på Støres katastrofe kan være. Det er to temaer som stikker seg frem, flørten med Krf og den feilaktige virkelighetsbeskrivelse om at Norge er på vei ned i økonomisk krise og arbeidsledighet.

Nye regneark
Jeg tror høstens valg kan føre til at valgforskere og kommentatorer kan bli tvunget til justere sine regneark og vekte hva en enkeltperson, altså hva en partileder, betyr for valgresultatet. Det er vel kjent at en toppleder i en norsk bedrift utgjør opp mot 40 prosent av omdømmet til selskapet. Norwegian-sjefen Bjørn Kjos er et levende eksempel på hva det betyr å ha en godt likt sjef.
Jonas Gahr Støre et det motsatte eksempelet. Han er kun godt likt hos de få. Støre har virvlet seg inn i den ene personlige skandalen etter det andre, og nylig fikk han ødelagt flere dager av sin valgkamp fordi han og hans vaktmester åpenbart har drevet med noe muffens på millionhytta i Arendal. Stadig flere spør det høyst legitime spørsmålet "Kan vi leve med Støre som statsminister?" (lest av 111.000 og delt 35.000 ganger på Favebook).
Den ene etter den andre, uansett politisk ståsted, svarer nei.

Skatte-kongen
Jonas Gahr Støre har heller ikke vist de store evner som leder for Arbeiderpartiets valgkamp. Han har bommet på fakta og han satset nesten alt på en forestilling om at velgerne store drøm er å betale mer skatt. At vi nordmenn liksom bare venter på at sheriffen av Nottingham overtar statsministerkontoret for å flå både de fattige og rike?
15 milliarder kroner skal skattekongen Støre dra inn fra velgernes bankkonti, fordi han påstår at det må til for å redde velferden. Når det viser seg at hans regjeringsprosjekt ,sammen med den blodrøde venstrefløy, kommer til å koste de samme milliardene for å få til et venstrestyrt Norge, da skurrer det så kraftig at Støres personlige negative omdømme dobles.


Snuoperasjonen
De siste dagene har pressen gjentatte ganger spurt Støre om han skal endre sin valgkampstrategi. Dette har han og andre Ap-topper kraftig og tydelig sagt et rungende nei til. Men så, jommen i meg dukker Støre opp på Dagbladets forside og anklager Erna Solberg for å skape et kaldere Norge. Nå er det plutselig ikke lenger svartmalingen over regjeringens økonomiske politikk som er Støres valgstrategi. Nå vil han at valgkampen skal handle om luftige verdivalg og varme hender.

Ettermæle
Det er her Snåsamannen kan bli den store løsningen på Støres enorme omdømmeproblem. Partikamerat Joralf Gjerstad er, som en av få nordmenn, landskjent for sine varme hender, og det er nettopp de Støre trenger for å ikke ende opp like skandalisert som sin 36,9-kollega Thorbjørn Jagland.

DEL GJERNE BLOGGEN PÅ FACEBOOK

 

"Våre tanker går til" hjelper ikke de som skal dø

De innøvde medynks fraser og tyngre blomsterkasser kommer aldri til å hindre et terrorangrep i Norge.  Bør vi kreve at våre folkevalgte iverksetter nye terror-tiltak som tar jævelskapen enda hardere ved roten?

Stortingets ansvar
Stortingspolitikernes aller viktigste oppgave er å ivareta vår sikkerhet å sørge for et fritt Norge. Det er derfor de folkevalgte bevilger milliarder av kroner til forsvar og politi, som igjen skal skape trygghet for deg og dine.
Hvis et 17. mai tog blir lemlestet av terrorister eller en sinnssyk gjerningsmann går berserk med våpen mot et offentlig arrangement, er det til syvende og sist de folkevalgtes terrorpolitikk som har skylden for at det grusomme kunne skje. Det er kanskje urettferdig å skrive det, men Storting og regjering bærer alltid et direkte ansvar for slike hendelser, selv om makten har en tendens til å ville forklare seg bort.

Noen ganger sier tall mer enn tusen ord:

1) I Europa har terrorister siden 2001 snart tatt livet av 1000 personer og mer enn 5000 mennesker er skadet.

2) Et søk i en database som inneholder alt det norsk presse har skrevet de ti siste årene viser at pressen har omtalt "tiltak mot terror" 675 ganger. Mesteparten de første årene etter ABB-saken.

3) I samme database fremgår det at pressen de ti siste årene har publisert uttrykket "våre tanker går til" 12.315 ganger og "mine tanker går til" 5617 ganger.

Disse tallene er selvfølgelig heftet med all verdens usikkerhet, men de gir en grunn til å spørre om dagens Norge med alle sine regler er tilpasset et Europa som har tusenvis av indre fiender.

Blomsterkasser i Bergen
I Bergen skal snart hundretusenvis av mennesker følge det store arrangementet sykkel-VM. Folkefesten er for lengst definert som et terrormål, og både byråd og politi er smertelig klar over at Bergen ikke kan verne seg mot potensielle terrorister.
I følge Klassekampen er det satt inn flere hundre ekstra polititjenestepersoner, og på Bergen lufthavn blir det ekstra kontroller. Det blir også økt kameraovervåking i Bergen sentrum, med bilder som går rett inn til politiet, ekstraordinære restriksjoner i luftrommet og det settes ut tunge blomsterkasser for å hindre et bil-angrep.

- Er det vurdert å stenge Torgallmenningen for bil generelt? spør Klassekampen Morten Ørn som er leder for de operative tjenester.

- Når det er store arrangement, stenger vi av, men det er så mange butikker og virksomheter som er avhengig av varetransport. Det handler om å balansere dagliglivets krav til fri bevegelse med sikkerhet. Vi kan ikke stenge en heil by. Vi kan ikke garantere for at noe ikke kan skje i en by. Da blir det utålelige forhold, da vil en ikke kunne bevege seg i byen. Da vil terroristene lykkes, sier Ørn.

Åpenhet
Jeg vet det er høyst ukorrekt å ta opp noe jeg vet stadig flere snakker om på sosiale medier og rundt kjøkkenbordene. Men, et hvert tema som surrer i det offentlige rom fortjener å bli snakket høyt om, for om ikke annet å lære og for å forstå.
Den britiske statsminister Theresa May offentliggjorde nylig en liste over personer og organisasjoner som hun mener utgjør en stor terrorfare. Begrunnelsen for dette tiltaket var at offentliggjøringen ville beskytte verden mot terrorangrep. Erna Solberg har sikkert en tilsvarende liste, men hvem og hva som står på den er ikke kjent. Kanskje Solberg snarest følge opp sin engelske kollega?

Udemokratisk tanke
For flere og flere oppleves det som en motsetning at personer som myndighetene selv har ført opp på en terrorliste får bevege seg fritt i samfunnet. Selvfølgelig blir disse personene overvåket av politiet, men politiet kan ikke drive overvåking 24 timer i døgnet. Og når det for en terrorist kun handler om å skaffe seg et kjøretøy, trenger neppe terroraksjonen lang og innviklet planlegging.
Erfaringer fra de siste terrorangrepene i Europa viser at gjerningsmenn var kjent for myndighetene fra før, men de klarte likevel å bringe død og fordervelse mot uskyldige barn og voksne. For mange tror jeg dette er vanskelig å forstå, derfor observerer jeg at stadig flere lufter den udemokratiske tanke om at definerte personer på en terrorliste kanskje bør tas ut av det norske samfunn for å virkelig komme til bunns i personenes potensielle terrorvilje.

Tungt å leve med
Uansett, dagens myndigheter bør etablere tiltak som virker bedre og som effektivt tar det onde hardere ved roten. Det er som nevnt regjeringen og Stortingets viktigste ansvar å definere hvilke tiltak dette skal være.
Det er opplagt at Erna Solberg twittermelding "Mine tanker går til alle de som er rammet" etter at døden besøkte Barcelona ikke hjelper mot terror. Og jeg er neppe den eneste som synes det blir vanskeligere og vanskeligere å leve med tanken på at vi risikerer å bli meiet ned, når som helst og hvor som helst.

Om noen uker er det valg. Jeg tror det hadde gjort godt for velgerne om partiene inntok en aktiv posisjon og satte anti-terror tydelig på dagsorden. Og da tenker jeg ikke på medfølelsens kunst, jeg etterlyser partienes terrorpolitikk presenter i praksis før jeg legger min stemmeseddel i valgurnen.


PSTs vurdering av hvem vi må frykte mest
Sikrer vi hovedgatene, øker muligheten for at terroristene gjør feil
Norsk politi setter liv i fare når polititjenestemenn ikke bærer våpen​
Hareide (KrF) på glid om bevæpning av politiet

DEL GJERNE PÅ FB

 

Skal forby Microsoft, Excel og Word: Støres kommunistiske kamerat


Det kommunistiske partiet Rødt seiler opp som en mulig valgvinner. Partiets revolusjonære politikk får sterke føring på en eventuell Arbeiderpartiregjering. Vet du hva Rødt vil gjøre?

Jeg har ofte latt meg forundre over at det finnes norske velgere som tydeligvis stemmer uten å ane rekkevidden av hva deres stemmeseddel betyr i praktisk politikk. Siste eksempel er MDGs brakvalg i Oslo hvor tydeligvis alt for mange angrer bitter på at de ga partiet sin støtte når Raymond Johansen (Ap) og Lan Berg (MDG) har snudd hovedstaden trill rundt med gateteater, økte skatter og kafebord på Rådhusplassen. Dette skrev jeg om høsten 2005 i bloggen Den grønne kommunist.

Kan bli mektige med Støre
TV2 kunne nylig presentere en politisk meningsmåling der partiformann Bjørnar Moxnes og hans kadere fikk en oppslutning på over de magiske fire prosentene. Et slikt valgresultat ville innebære at Stortinget ville få besøk av passe stor gjeng med marxist-leninister som altså Jonas Gahr Støre er tvunget til å samarbeide med på grunn av Rødts vippeposisjon.
Siden Moxnes i utgangspunktet anser Støre som sin store fiende, skulle jeg gjerne vært flue på veggen under forhandlingene om en ny regjeringsplattform. Du visste det kanskje ikke, men i Rødts program står det at kapitalismen må utryddes og Aps ledere må avskiltes:
- Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme. Lederne i Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå.
Staten tar storeslem
Rødt vil gjennom noe de kaller en fredelig revolusjon (hva nå det skulle være) overta all samfunnsmakt og styring. Til tross for historiske fakta som viser det motsatte tror Moxnes på at det er smart å omskape vårt økonomiske og politiske system til sosialisme. I klar tekst betyr det at staten (Moxnes) skal eie alt og det du i dag eier kan du benytte gjennom å melde deg inn i det kommunistiske borettslag eller marxistiske samvirkelag.
Selv om prinsipprogrammet legger opp til fred og fordragelighet, skjules ikke Rødts bolsjevistiske legning når det understrekes at "Slike bevegelser i folket vil selvsagt komme til uttrykk i politiske aksjoner og kamper, i valg og på̊ annen måte før en slik omveltning, og vil endre den politiske sammensetninga av folkevalgte organer. Denne prosessen kan også̊ føre til opprettelsen av nye demokratiske styringsorganer."
Og om ikke dette skulle være nok heter det også at:

"Arbeiderklassen kan ikke styre innenfor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten og med utgangspunkt i det borgerlige statsapparatet (Les Arbeiderpartiet)."

Den røde liste
Hva innebærer så Rødts sosialistiske drømmerier for Norge i praktisk politikk. Det er her det er nyttig å lese partiets handlingsprogram. For å ikke trøtte leserne serveres med dette en smørdbrødliste over hva Rødt vil gjøre med Norge:

1) Skrote EØS-avtalen gjennom en folkeavstemning.

2) Innføre forbud mot bruk av dataprogrammer som Microsoft Word, Excel og Photoshop for ansatte i kommune og stat.

3) Etablere "Bank Moxnes". Dette er en såkalt samfunnsbank som ikke får lov til å eie børsnoterte aksjer eller andre verdipapirer. Samfunnsbanken skal tilby lån til personer på forsvarlige vilkår.

4)  Å gjøre staten til storeier av norske selskaper, fordi som det heter så skal dette "stoppe lønnskarusellen til topplederne og sikre at selskapene har norsk hovedkontor".

5) Formueskatten skal kraftig opp.

6) Arveavgiften innføres igjen.

7) Alle finanstransaksjoner, som aksjehandel, skal skattlegges.

8) Selskapsskatten skal økes til minimum 27 prosent.

9) Kommunal eiendomsskatt over hele Norge.

10) Private selskaper innenfor velferd skal nasjonaliseres eller miste sine oppdrag.

11) Urdu, polsk og somali skal inn i den norske skole, fordi Rødt lover språkundervisning til alle minoriteter. Nynorsk skal også få en langt sterke stilling i den røde skolen.

12) Obligatorisk slutteksamen på ungdomsskolen og videregående skole erstattes med en mappevurdering.

13) Vekk med fraværsgrensen.

14) Stenge ned Plantasjen på søndager og ikke åpne for søndagsåpne butikker.

15) Skape et helt nytt boligmarked i Norge der boligprisen er skjermet for markedssvingninger. Rødt forklarer nyvinning slik: Boligbyggelaget har gjenkjøpsplikt i denne sektoren, og alle skal fritt kunne selge tilbake når man måtte ønske. Gjenkjøpsprisen vil være kjøpsprisen pluss prisutvikling (etter konsumprisindeksen) Om en bolig ikke er solgt innen ett år i den ikke-kommersielle boligsektoren, skal den leies ut, leien kan ikke være høyere en kostnadene til å drifte boligen. Beboeren skal ha plikt til å vedlikeholde boligen, samtidig som det vil gjøres fratrekk ved forsømmelse av boligen ifra kjøpspris. Har man oppgradert boligen, gis det påslag i tråd med økt takstvurdering for oppussingen.
Pålegg om at 50 prosent av boligene skal være ikke-kommersielle ved boligbygging i attraktive strøk; eksempel Oslo Vest og Bærum Øst.

16) Privatleger skal forbys.

17) Norge skal ta i mot minst 20 000 kvoteflyktninger hvert år.

18) Amnesti for alle lengeværende personer som er statsløse, ureturnerbare eller papirløse.

19) Arbeidstillatelse for alle asylsøkere fra første dag, og fullverdig norskopplæring.

20) Sette ned sperregrensa til 2 prosent ved stortingsvalg.

21) Stenge ned kongehuset.

22) Å øke refill av flytende varer, framfor handel av single-use varer som kommer med ny plast- eller pappemballasje hver gang (f.eks. oppvaskmiddel, såpe, andre vaskemidler).

23) Redusere individuell pakking av mat i plast og andre materialer der dette er mulig. Det er f.eks. unødvendig å pakke hver grønnsak i egen plastemballasje.

24) Innen 13 år skal olje- og gassproduksjonen reduseres med 90 prosent.

25) Oljefondet skal etablere 100 000 grønne arbeidsplasser.

26) Kurse nordmenn i enkle reparasjoner og vedlikehold for å få forbruket ned.

27) Droppe de aller fleste nye veiplaner. Rødt går i stedet inn for omgjøring av bil-kjørefelt på eksisterende flerfeltsveger til bussfelt og eventuelt felt øremerket godstransport. Rødt mener dessuten at parkeringsarealet i byene må reduseres - en stor del av det bør omgjøres til grøntområder og byggetomter.

28) Det skal være forbudt å bruke ville dyr på sirkus.

29) Norske kommuner skal bygge og eie dagligvarebutikker.

30) Norge skal ut av Nato. Rødt vil heller bygge et forsvar som tar sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga til ulike former for motstandskamp.
 

Say no more, og godt valg.

(Deler du bloggen, så blir den mer lest)

Siv Jensen er på villspor

Når Fremskrittspartiets mektige leder nærmest freder formueskatten, gjør hun Norge en bjørnetjeneste.

For de av oss som står utenfor det norske politiske spillet, som bretter seg ut i all sin vidunderlighet i disse dager, er det underlig å være vitne til Siv Jensens nye partilinje. Første helgen i mai, på Clarion Hotel & Congress Oslo Airport, klappet samtlige av Frps landsmøtedelegater gjennom Handlingsprogram 2017 til 2021. Programmet er en rimelig detaljert gjennomgang av Frps politikk, altså en slags smørbrødliste som velgerne kan takke ja eller nei til.

Skal bort
I dette programmet er det nærmest meislet i stein at "Fremskrittspartiet vil avvikle formueskatten", fordi "En stor andel av formuesskatten betales av pensjonister og vanlige lønnsmottakere. Midlene er som oftest beskattet flere ganger, og formuesskatten diskriminerer norsk eierskap ettersom få andre land i verden har en slik skatt. Det betyr for eksempel at utenlandske eiere slipper formuesskatt, mens nordmenn må betale formuesskatt av aksjer i samme bedrift."
Hvis Fremskrittspartiets begrunnelse for sitt politiske skattevedtak er ment på ramme alvor skulle man tror det ikke var noen vei tilbake, og at Siv Jensen overhodet ikke kunne gjøre som Gudbrand i Lia som byttet sauen sin mot ei gås. Men i politikken, som i folkeeventyrene, er tydeligvis alt både lov og mulig.

Syvmilsteg
Formueskatten er den siste uken igjen blitt satt kraftig på dagsorden og debatten går langs de velkjente linjene.  De røde skriker opp om at de rike skal tas, mens de blå er opptatt av formueskattens evige urettferdighet og de mange verdiødeleggende effekter. Men så skjer det noe, plutselig dukker Siv Jensen opp som troll av eske og tar et syvmilsteg over i den røde leieren.
På en talerstol 6. august i Kristiansand ser det nærmet ut som om at Jensen opphever handlingsprogrammets klare ordre. I en åpenbar populistisk manøver for å tekkes de mange, gjør hun formueskatten til en ikke-sak. Samtidig gir hun et skatteløfte om at eiendomsskatten skal skrotes innen fire år, noe som også står i handlingsprogrammet. Innad i partiet jubles det, fordi velgermassen til Frp er åpenbart mer opptatt av skatt på privat eiendom, enn den mer fjerne formueskatten.

Tant og fjas
Som sikkert de fleste vet er det en vesentlig forskjell på eiendomsskatt og formueskatt. Skatt på bolig er noe enhver kan velge bort, fordi å plassere sine penger i et hus er noe man gjør helt frivillig. Det finnes faktisk et velfungerende utleiemarked i Norge, og den store iver etter å eie er et særnorsk fenomen. I tillegg gis det rabatt på formue plassert i eiendom som ytterligere incentiver eiendom som investering fremfor aktiva-klasser som gagner samfunnet.
Formueskatten derimot er det ingen som slipper unna, så fremt man ikke flytter utenlands og blir skatteflyktning. Av den grunn er Siv Jensens nye skattelinje en alvorlig affære og alt hun og hennes partikolleger har sagt om den farlige formueskatten viser seg altså å være tant og fjas. Altså helt verdiløst. 
På grunn av formueskattens negative sider er den en bremsekloss for de som ønsker å være med på å bygge det nye Norge. Hvorfor? Fordi, formueskatten hindrer nye selskapsetableringer i Norge og den skaper en farlig og urettferdig konkurransesituasjon mellom norsk-eide og utenlandsk-eide selskaper. Den skaper ikke arbeidsplasser og vekst, den fører til at norske eiere selger seg ut til utlendinger og tapper Norge for økonomiske initiativ.

At Siv Jensen har gitt opp kampen mot formueskatten for å tekkes flere velgere er å gjøre landet vårt en bjørnetjeneste.

Say no more, og godt valg.

 

Jonas Gahr Støre prøvde å lure oss

Arbeiderpartiets skatteløfte viser seg å være et klassisk bedrag. VG kunne i helgen avsløre at påstanden om at Støre kun vil øke skatten hos de rikeste er fake news. Jonas Gahr Støre hilser sitt landsmøte med hevet hånd da han ble valgt som leder i 2014. (NTB Scanpix)

I valgkamper er løfter sjelden verdt mer en ei sur sild. At pressen avslører løftelureriet før valgdagen er en journalistikk leserne liker. VGs artikkel bare underbygger min påstand om at Jonas er en høyst tvilsom statsministerkandidat. Dette ble dokumenterer i bloggen -Kan vi leve med Støre som statsminister?. Den er så langt fanget opp av 110.000 unike lesere.

Jonas-skatten
Støre gikk tungt ut i det offentlige rom tidligere i sommer å lovte velgerne 15 milliarder kroner i økt skatt, men dette skulle selvfølgelig kun ramme med de over en million kroner i årsinntekt. Nå viser det seg altså at så fort vi snur ryggen til Aps skattegaranti kommer han raskt etter oss å prøver å ta oss bakfra med en saftig skatteregning. Hvis du lurer på hvordan Støres skattepolitikk rammer deg kan du sjekke det selv her. http://www.vg.no/spesial/2017/din-jonas-skatt/

Ødelegger demokratiet
Avslørte løftebrudd før valget er relativt sjelden kost i norsk politikk, og når det skjer bare øker mistilliten til løftebryteren spesielt og politikerforakten øker generelt. Det er rimelig trist for vårt demokrati at vi har en ledene politiker som ikke forstår en slik sammenheng, og går i bresjen for å svekke vårt demokrati.
Støres siste manøver bør føre til en kraftig korreksjon på meningsmålingene, fordi vi nordmenn er genuint opptatt av å stemme inn politikere med rake rygger på Stortinget som er til å stole på.

Fossror med lange årer
Man skulle tro at en Arbeiderpartileder ville en smule skamme seg over å ha blitt tatt så grundig med buksene nede som i denne saken, men ikke overraskende velger Ap bortforklaringens håpløse kunst når VG konfronterer partiet med sitt løftebrudd. Jeg gir like godt ordet til finanspolitiske talskvinne Marianne Marthinsen og VGs journalist Lars Joakim Skarøy:

- Hvis du kommer over 900.000 kroner i inntekt, så er du oppe i 1500 kroner i økt skatt i året.

- Men 900.000 er ikke det samme som én million kroner?

- Når du kommer over 965.000 kroner i inntekt, så er vi over 3000 kroner i skatt. Det er en skatteøkning som begynner å bli merkbar.

- Men dette er tre ganger så mye som det du lovet i januar, nemlig maks 100 kroner i måneden?

- Det er i snitt for de inntektsgruppene 600.000 til 1.000.000 kroner.

- I snitt er noe annet enn hvordan dette slår ut for hver enkelt velger. Blir ikke dette villedende?

- Nei, jeg mener dette ikke er villedende. Det er i tråd med det vi har sagt hele veien, sier Marthinsen.

Say no more, og godt valg.

 

 

Disse hersens finansfolkene

Hvorfor nærmest hater SV alt som har med penger og finans å gjøre? Vi bør ta en alvorsprat Kristin Halvorsen.

I en avisspalte her forleden i Dagens Næringsliv avslører den tidligere SV-dronningen Kristin Halvorsen et menneskesyn som har skapt røre i finansbransjen i Norge. For når en ex kunnskaps- og finansminister åpner munnen lytter vi, selv om hun i dag har satt virke i Cicero Sentrer for klimaforskning.

Mest produktiv
Ute å nøle slakter hun en bransje med 50.000 ansatte som bidrar med seks prosent av all verdiskapning i Norge. Det blir nemlig ikke feil å kalle finansbransjen for navet i norsk økonomi, siden banker, meglerhus og forsikringsselskaper er Norges mest produktive næring.
- Et moderne samfunn kan ikke overleve uten en finansnæring som flytter pengene dit de gjør størst nytte for seg, konkluderte økonom og programleder for Luksusfellen Christian Vennerød da BI publiserte en større rapport om finansbransjen i 2015. http://tinyurl.com/yca5y5jb

Halvorsens tirade
Vi som jobber i finans vet fra før at SV helst hadde stengt ned Oslo Børs, skattlagt næringen til døde og nasjonalisert. Det nye nå er at vi som er med på å skape milliardverdier for Norge, er noen hersens mennesker. For bare hør hva Halvorsen i det dypeste alvor klarer å si om ansatte i DnB, Storebrand og Sundal Collier:

- Finansbransjen er dominert av for mange med svært snevre interesser.

Googler du "snevre interesser" får du fulltreff på asperger, autisme og nerd. Selvfølgelig er de ansatte i finansnæringen like mangfoldige som resten av samfunnet, og det går år mellom hver gang jeg møter en med snevre interesser. Så Halvorsen utsagn er så gjennomsyret av fordommer og fravær av kunnskap at man skulle tro at hun var feilsitert. Men Halvorsen gir seg ikke med denne ufine personomtale.

Sosial boble
I hennes verden befinner de 50.000 seg i "en trang sosial kontekst".  Altså, Halvorsen mener at 50.000 mennesker over hele Norge lever i sin egen sosiale boble, en slags finansmenighet der alle er like og digger hverandre. Hvor Halvorsen har denne vrangforestillingen fra vites ikke, men det er et svært så intolerant menneskesyn hun presenterer.

Evneveike
Og nå trodde du kanskje Halvorsen tirade over finansbransjens medarbeide var over? Nei da, hun kaster seg ennå lenger ut på det dypeste vann:

- Det er for langt mellom dem det går an å diskutere bøker, surrogati og klimaendringer med.

Er det en ting ansatte i finansbransjen gjerne gjør så er det å lese bøker og diskutere alle temaer så busta gjerne fyker. Bransjen er kjennetegnet med de beste i klassen og høy utdannelse, noe som bringer samfunnsbevissthet og både vilje og evne til å lese bøker til bordet. Det er rett og slett forstemmende å forholde seg til Halvorsens ordgyteri, og hennes ufine uttalelse skaper en smule sinne og aggresjon hos mange.

En runde med høytrykkspyleren
Men, å slå tilbake er neppe det mest formålstjenlige man kan gjøre hvis man ønsker å bidra til å redusere fordommene hos en tidligere finansminister. Det er sikkert mye bedre å invitere henne på en kaffe og en lang alvorsprat. Eller kanskje spandere en bedre høytrykksspyler som hun snakker så varmt om?
- Hvilken vane tror du dine nærmeste irriterer seg mest over ved deg?
- At mobilen aldri er langt unna. Og at jeg styrer og organiserer omgivelsene mine i overkant ofte. Men tar jeg noen runder med høytrykksspyleren roer jeg meg ned igjen.
Les hele intervjuet her: 

http:// https://www.dn.no/nyheter/2017/08/04/1318/Klima/kristin-underwood

 

Går Miljøpartiet de Grønne snart konkurs?

Siden norske velgere allerede har snudd ryggen til partiformann Rasmus Hansson, sykler MDG støtt mot økonomisk ruin.

Her alt om MDGs hårreisende sykkelplaner i Oslo: http://sissener.blogg.no/1488357180_de_grnne_kommunistenes_ville_sykkelplaner.html

Det er ingen frøkensport å drive et politisk parti, selv om vi skattebetalere er rundhåndet med å akseptere store statlige overføringer. 

Hovedinntekten til de politiske partiene er den såkalte statlig grunn- og stemmestøtte. Den er 9/10 bestemt av antall stemmer og 1/10 grunnstøtte blir gitt dersom partiet klarer mer en 2,5 prosent oppslutning ved stortingsvalg. Denne støtte gis da gjennom hele stortingsvalgperiode. 

I 2016 mottok MDG 11 millioner kroner i statsstøtte, noe som utgjør det vesentligste av partiets inntekter.

Medlemsflukt
Neste post som monner noe er medlemskontingentene. Partimedlemmer betaler gjerne 300 kroner som fullverdig medlem eller 150 kroner som støttemedlem. For MDG viser partiets regnskap at denne inntekten utgjorde i fjor 1,3 millioner kroner.

Samtidig viser det seg at MDG opplever en betydelig medlemsflukt. Siden 2015 har nær 1000 medlemmer takket for seg, og ifølge MDGs kommunikasjonssjef Sindre Buchanan er dagens medlemstall 7500.

Dødelige inntekter
Den tredje inntektsposten partiene lever av er milde gaver. For MDG er denne posten den nest største i 2016, men har falt fra 3,9 millioner i 2015 til 1,8 millioner i 2016. Bak disse tallene skjuler det seg to bidragsytere, nemlig to arveoppgjør. At dette er en høyst usikker inntekt sier seg selv.  Og et arveoppgjør er uansett en engangsinntekt som ikke egner seg godt i budsjettsammenheng.

Det største arveoppgjøret kommer fra avdøde John Hille. Formålskapitalen (boet til John Hille) skal brukes til samarbeidstiltak med grønne parti i andre land. I 2016 ble 400.000 donert for at grønne partier fra ikke vestlige og sørlige land skal kunne reise på en Global Greens-kongressen i Liverpool I 2017. Det kan neppe være i tråd med MDGs miljøvennlig å fly inn folk fra Afrika og Europa til Liverpool?

Grønn maling
Det fjerde hjørnet i MDGs økonomiske reisverk er såkalte "inntekter fra forretningsvirksomhet".  Dette handler om salg av merchandise som økologisk kaffe, sykkelpumper og grønn maling. I fjor handlet MDG-sympatisørene varer for 36.628 kroner, neppe nok til å dekke partiledelsens julebord engang.
Kan det skje?
Kan virkelig et politisk parti gå konkurs? Selvfølgelig, den økonomiske tyngdekraften gjelder heldigvis også for politikere.

Men er det en fare for at MDG går konkurs? Siden MDGs hovedinntektskilde er partistøtte som er koblet til antall stemmer og stemmeresultat viser alle kjennetegn på økonomi i praksis at Rasmus Hansson styrer mot en økonomisk katastrofe.
Skal han redde partiet fra undergangen må han gjøre et bedre valgresultat enn meningsmålingene viser og håpe på at flere som dør har nevnt MDG i sine testamenter.

4,2 millioner å leve av
Sagt på en  annen måte, når inntektene svikter, må enhver leve av det man har fra før så lenge det går, og for de grønne kommunistene går det lynrask ned til bunnskrapt kasse.

MDG har 5,8 millioner i kontanter, 3,1 millioner i kortsiktig gjeld og 1,6 millioner i fordringer et varelager på 62 000 kroner. Betaler partiet sin gjeld, krever inn fordringer og selger varelageret vil det sitte igjen med 4,2 millioner i cash. Dersom offentlig støtte faller 50 prosent etter et dårlig valg i 2017 og de ikke finner andre inntekter eller greier å kutte kostnader superraskt, går de konkurs innen et år.

MDG har neppe et normalt forhold til pengebruk og økonomi. Det viser deres radikale politikk svært tydelig. Enda tydeligere kan dette symboliseres ved å vise frem et regnskap til ungdomsorganisasjonen Grønn Ungdom, der særlig spalten til høyre bør studeres nærmere. (Del gjerne på FB)."Skulle bli arkivskap. Ble istedet litt ymse"

Les forøvrig om de ville sykkelplanene til MDG her:http://sissener.blogg.no/1488357180_de_grnne_kommunistenes_ville_sykkelplaner.html 

Her er fasit for partistøtten etter valget 2017. 

 

 

Nå skal Lan Berg flå mopedistene

Miljø- og samferdselsbyråd Lan Marie Berg viser ingen nåde. Kjører du moped i Oslo så må du betale full beboerparkering når du parkerer hjemme. Og i sentrum like svindyrt som for en bil.
Det er knapt til å tro, men encelle-politikken til MDG tar ingen ende. Siden 2014 har partiet angrepet bilistene gang på gang. Kun kortidsparkering som koster flesk, massiv fjerning av parkeringsplasser, utallige enveiskjørte gater og forbud over hele linja. Bilen skal bort, fordi MDG ikke liker biler. At de stadig prøver seg med å bløffe oss med det grønne skiftet er det knapt noen som tror på lenger.

Surt som mulig
I dag ble det kjent at nå er det mopedistenes tur til å få Lan Berg, sterkt støttet av Raymond Johansen, etter seg. Nylig fjernet hun samtlige mc-plasser innenfor ring 1. Det var ikke snakk om flere enn drøyt hundre, men en mopedparkering er tydeligvis en for mye i MGDs kretser. Det skal også gjøres så surt som mulig å eie en moped. Altså en liten tohjuling som går i maks 45 kilometer.

Glem miljøet
Oslo har en ordning i flere byområder der fastboende betaler en årlig avgift på 3000 kroner for å parkere gratis langs regulerte fortauskanter. Hensikten med den såkalte beboerparkeringen var å gjøre det mulig å bo i Oslo med bil for de som ikke hadde private parkeringsplasser. Miljøargumentet har aldri vært brukt i så måte. Nå skal altså hovedstadens mopedister tvinges til å kjøpe beboerkort til 3000 kroner for å parkere sin moped i nærheten av sin bopel.

Mot bedre viten
Hvor "høl i hue" er dette egentlig? Hvor bra er det for miljøet og hovedstaden hvis mange, mange flere byttet bil med tohjuling? En som kan mye om dette på grunn av sin rolle i Motorsykkelimportørenes Forening, tidligere Frp-politiker og nå advokat, Arve Lønnum. Han har laget et notat som viser at MDGs mopedpolitikk er et stort hull i hodet, og som Lan Berg selvfølgelig har lest for lenge siden:

En moped bruker ca. 0,15-0,2 liter bensin per mil. Da snakker vi om reelle tall, ikke simulatorpyntede øvelser. Ingen andre fossilt brenselsdrevne kjøretøyer har så lavt forbruk per mil, ikke engang de beste bussene. Det sier seg selv at det koster mindre energi å flytte 100-250 kg enn 1-2,2 tonn som de vanlige bilene veier. Veislitasje er også ikke-eksisterende med slike kjøretøy.

Tall fra Ruter viser at gjennomsnittlig CO2 per passasjer på buss er 85 g/km. En moped vil ut fra de forbrukstall jeg har, faktisk forbruk og kjente formler gi 35 g/km for de beste, 60 g/km for de aller dårligste.

Aller viktigst er kanskje likevel plassen på veiene og i byrommet. Moped og mc trenger 1-2 kvadratmeter per stykk og kan dessuten utnytte luker, kriker og kroker som ellers ikke brukes. Plassen og energien det krever å bygge veier, stasjoner, P-plasser osv. utgjør store deler av miljøregnskapet for veitransport, både mht utslipp totalt og virkningene på arealbruk og byrom.


For en 16-åring er en saktegående scooter et nyttig og miljøvennlig transportmiddel.

Svada og vrangvilje
Fakta har vist seg å prelle av på Lan Berg som vann på gåsa. Hun sa dette til Dagsavisen da hun ble spurt om ikke taksten for mopeder burde være langt lavere enn 3000 kroner:
«Differensiering av pris på permanente beboerparkeringskort for ulike kjøretøytyper er mulig å gjennomføre, men vil forsinke innføringen av beboerparkering, på grunn av systemtekniske utfordringer ved å tilrettelegge for ulik prising. I tillegg må det en forskriftsendring til, ettersom gjeldende forskrift fastslår av at 'Bestemmelsene for bil gjelder også for motorsykkel, skuter og moped, skriver miljøbyråden.

http://www.dagsavisen.no/oslo/svinedyr-mc-parkering-1.984552

Opprør
Siste sprell fra MDG har skapt enorme reaksjoner i sosiale medier. Å fatte slike vedtak uten et miljøregnskap, uten normal klokskap og i strid med folkevettet irriterer stadig flere og flere. Det betyr at byrådet befinner seg i en enda verre omdømmekrise enn før. Det skal ikke utelukkes at det kommer et alvorlig, massivt og organisert opprør mot byrådet i Oslo. Jeg blir gjerne med.

(Denne bloggen er lest av 180.000 unike per 12. august 2017)

Update 6. august: Lan Berg har snudd og avkrever nå 1500 kroner per år for beboerparkering for en moped. 
 

 

 

Kan vi leve med Støre som statsminister?

Mangemillionær Jonas Gahr Støre "stjeler", lyver, eier ikke samvittighet og er en grådig dobbeltmoralist. Nå kan han bli Norges nye statsminister. 
Karikatur: Thomas Knarvik

Denne bloggen handler ikke om partipolitikk. Den handler heller ikke om hva jeg vil anbefale deg å stemme i september. Den handler derimot om hvilke personlige egenskaper en statsministerkandidat har, og om disse egenskapene bør vektlegges ved valg. Siden de fleste nok vil være enige i at Donald Trumps personlige egenskaper påvirker amerikansk politikk, er det grunn til å tro at Støres kommer til å gjøre det samme.

Den lykkelige
Jonas Gahr Støre har en imponerende karriere bak seg når han nå nærmer seg 57 år. Oppvokst på Oslos vestkant med en skipsmegler-far feide han gjennom Slemdal skole, Ris ungdomsskole, Berg videregående skole, Befalskolen, Sjøkrigsskolen og Institut d'études politiques de Paris. Etter noen runder i utlandet tok han sete ved statsministerens kontor i 1989 og har senere vært utenriksminister, helseminister og partileder.

Nå gjenstår bare statsminister-krakken før han kan ta nye runder i utlandet, da i toppstillinger.
Den mektige
Når toppledere ansettes i norsk næringsliv gjennomføres som regel en nøye granskning av kandidatenes profesjonelle og private liv for å sikre et trygt valg av leder. Det er grunn til å tro at dette er lite vektlagt i de politiske partiene. Der er det helt andre forhold som avgjør hvem som blir valgt som partileder.

For politikere er det å leve som de vil at velgerne skal leve en svært viktig forutsetning for å lykkes. Å bli tatt for å gjøre det motsatte har revet mang en politisk karriere i fillebiter, samtidig så er det også slik at alltid er det noen som slipper unna. Makta rår, også innenfor dette området.

Jonas Gahr Støre tilhører sjiktet "makta rår" og han er å ligne på et såpestykke som sklir unna det meste. Av den grunn er det mye å finne i hans fortid ved å gå gjennom det pressen har avslørt, bare de siste syv årene. I tillegg kommer alt det vi ikke vet.

"Teppetyven"
Det syvende bud "Du skal ikke stjele" er så grunnleggende i den globale moralkodeks at hvem skulle tro at en tidligere norsk utenriksminister ikke hadde fått med seg det?

I 2006 og 2008 var utenriksminister Støre på Norges vegne i Afghanistan for å ha samtaler med president president Hamid Karzai og andre regimetopper. Som sedvanen tilsier fikk Støre med seg fem persiske tepper hjem, noe som ble en stor skandale da VG i 2010 avslørte at Støre beholdt statens tepper i sitt private eie. Ikke bare tok han teppene med seg hjem, han holdt også gavene skjult for skattemyndighetene. Og når pressen innstendig ba om å få se teppene blånektet "teppetyven", fordi han åpenbart hadde noe å skjule.

Presidentens billigtepper
Men skandalen stoppet ikke der, fordi Støre viklet seg ennå kraftigere inn i alvorlige omdømmeproblemer da han via en takstmann mente at de fem teppene ikke var verdt mer enn noen tusenlapper fordi teppene var "håndknyttede og masseproduserte". Det er fortsatt vanskelig å forstå at en afghansk president gir en norsk utenriksminister et persisk teppe til 2000-3000 kroner.

Så etter å ha blitt tatt for teppefusk, en mulig skatteunndragelse og en høyst tvilsom takst beordret statsminister Jens Stoltenberg at Støre skulle levere de fem persiske teppene tilbake til Det norske utenriksdepartement og det norske folk.
NTB kunne så rapportere:

"Fredag morgen sa Støre at saken var blitt ubehagelig for ham, men at han hadde fulgt reglene som gjelder for politikere.
- Når jeg har mottatt disse gavene, står jeg inne for det. Jeg har ikke tenkt å si at jeg angrer, men jeg er jo lei meg for at det blir reist spørsmål om motivene, sa Støre".

For VG ble Støres persiske tepper en stor avsløring og ga grunnlag for en omfattende metoderapport som starter slik:

- En sak om hvordan regjeringen sørget for å gi seg selv det de nektet alle andre, og hvordan gaveregelverket sprakk i offentlighetens lys. Om statsråder som opptrer som teppetakserere, om kreativ skatteføring, statsrådenes regelbrudd, og hemmelighold. Om masing som metode.
Les VGs metoderapport her: http://tinyurl.com/y9w7s7tf

Løgnhalsen
Jonas Gahr Støre, godt kjent som tåkefyrsten, kan langt mer enn å snakke unnvikende og utydelig. Han kan også lyve så det synger rett inn i TV2s kamera. Året etter teppeskandalen ble det virvlet opp en mistanke om at Støre pleiet intim kontakt med terrororganisasjonen Hamas og Khaled Meshaal.  
TV2 stilte derfor utenriksministeren et konkret spørsmål:

- Har du selv hatt samtaler med Meshaal?
- Nei, svarte Støre klart og tydelig.
- I et intervju med TV2 i Damaskus sier Khaled Meshaal på tape at han har snakket med deg på telefon flere ganger, spør TV2 videre.
- Du ikke vi ta..æ æ æ..opptaket på dette på ny, responderte Støre da han skjønte at han hadde blitt tatt for å ha løyet for det norske folk.


Hvordan en løgner vrir seg foran kamera kan du se her: https://www.youtube.com/watch?v=gzdA0VWVHHY​

Er det mulig?
At en samlet opposisjon på Stortinget reagerte med vantro kom ikke som noen overraskelse for noen og TV2 kunne fortelle:
"Fremskrittspartiets leder Siv Jensen, sier dette betyr at Støre har løyet og ført Stortinget bak lyset. 

- Det synes jeg er veldig nedslående å høre. Jonas Gahr Støre pleier ihvertfall å like å fremstå som en etterrettelig mann. Hvis dette er riktig, så er det veldig alvorlig. Da har regjeringen, med Jonas Gahr Støre i spissen, ført Stortinget bak lyset. Vi har reist dette spørsmålet flere ganger, sier Jensen."


Den samvittighetsløse
En fanesak for Støre og Arbeiderpartiet er å bekjempe sosial dumping, skape trygge arbeidsplasser og hindre utnyttelse av særlig fremmed arbeidskraft. Det skal svi i folks samvittighet når de lar polakker jobbe for en slikk og ingenting. Den moralske forpliktelsene en samlet norsk fagbevegelse har sluttet seg til betyr ingenting for Aps statsministerkandidat når det gjelder egen lommebok.

I 2015 avslørte Fagbladet maleren at Støre gikk for et høyst tvilsomt polsk firma da hans villa på Oslos vestkant skulle pusses opp, men ikke bare det. Støre skrøt uhemmet av malerfirmaet innehaver Tomasz Kospin på firmaets egen hjemmeside med følgende postulat:

"Jeg gir Kospin min anbefaling og håper andre vil ha samme glede av hans samvittighetsfulle arbeid som vi hadde."

Fagbladet kunne videre fortelle at "Problemet er at firmaet Støre brukte markedsfører seg som mesterbedrift uten å være det. I tillegg viser firmaets nettside mange bilder av maling av husvegger fra stige i stedet for fra heis eller lift. Det reagerer Arbeidstilsynet på. 
- Arbeid i høyden, som vist på bildene, burde vært tilrettelagt med stillas eller lift. Det gjelder alle, sier Anne Sørum i Arbeidstilsynet til fagbladet Maleren."

Man skulle tro at denne avsløringen var ille nok, men Støre ser ut til å ha en særlig evne til å alltid tråkke så langt over streken som det går an. Nettavisen kunne nemlig fortelle at Støre fikk malt sin villa for 62.500 kroner, noe som ikke kunne være noe annet enn sosial dumping.

- Det er ikke mulig for et norsk firma å tilby denne prisen. Vi skulle hatt rundt 100.000 pluss moms for denne jobben. Han har betalt bortimot halv pris, raste malermester Bjørn S. Nielsen i Nettavisens spalter. Les artikkel her: http://www.nettavisen.no/nyheter/--stre-malte-huset-til-halv-pris/3422773667.html

Les Gunnar Stavrums analyse her.

Dobbeltmoralisten
For venstresiden i norsk politikk er privatskoler og private helsetilbud svært problematisk. Det er både umoralsk og et svik mot felleskapet å benytte seg av slike tilbud, fordi Arbeiderpartiet mener at det vil svekke det offentlige tilbudet så dramatisk at det vil ramme folk flest. Staten skal styre, eie og kontrollere skoler, sykehus og aldershjem til det beste for alle.

I praksis gjelder ikke dette for partileder Støre. Etter en runde med pressen i 2013 måtte statsminister-kandidaten innrømme at han og hans familie var storforbruker av private tilbud som skole, legevakt og aldershjem.

Et så åpenbart brudd på liv og lære avviste Støre med et fnys ved å skylde på sine foreldre:
- For det første er faren og moren min ansvarlige for sine valg. Det er ikke jeg. Det er ikke feil å gå på en privat legevakt hvis du anser at det er det riktige. 
At Støres valg av privatskoler til sine barn senere skulle skape han til en trippelmoralist da det ble kjent at kongehuset sendte sine minste til privatskole i Bærum, virket som en ubetydelighet for Ap-lederen. Les mer om dette her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/historiens-stoerste-politiske-selvmaal/a/23233611/
Den grådige
Det er vel kjent at rikdom kan skape grådighet, og en slik egenskap har en tendens til å la individets oppdragelse og prinsipper fordufte som dugg for solen. Den ene krone tjent er langt viktigere, enn å beholde et langt vennskap.
Siste egenskap fra Støres palett ble nylig avslørt av Dagbladet. Å salte millioner ned i eiendom er et velkjent grep fra formuende som Støre og hans familie.

At Støre puttet sine "bygge nye leiligheter"-millioner i arbeiderklasse-arven Nitedals Tændstikfabrik, og at han att på til gjorde det sammen med Arbeiderpartiets mangeårige hovedfiende Stein Erik Hagen viser hvor blind den griske og grådige blir når nye millioner venter rett rundt hjørnet. 

Som alltid måtte pressen slepe Støre gjennom en offentlig skandale i dagevis før han fikk igjen et slags gangsyn og solgte seg ut.

- Ap-Jonas innrømmer manglende kontroll med boligprosjekter: http://www.dagbladet.no/nyheter/selger-seg-ut-etter-dagbladet-avsloring/67624604

Den evneløse
Å kunne regne sånn nogenlunde er en viktig egenskap for de av oss som skal passe på andres penger. En statsminister befinner seg i den unike situasjonen at den er satt til å forvalte og disponere folkets skattepenger. Det er vanskelig å glemme Støres manglende evner som regnemester da han ville at 10.000 syriske flyktinger skulle komme til Norge. Støre hadde selvfølgelig regnet på dette, og konkluderte raskt med at dette ikke ville koste Norge mer enn enn et par milliard kroner.

Regnefeilen ble etterhvert rettet opp av Barne- og likestillingsdepartementet som kunne fortelle at 10.000 flyktninger betyr ti milliarder kroner i økte kostnader for Norge, og Støre måtte svært motvillig innse at hans regneferdigheter hadde sviktet. Les mer her: http://www.dagbladet.no/nyheter/stores-syria-flyktninger-vil-koste-10-milliarder/60767561

Fortjener vi bedre?
Siste målinger viser at Støres popularitet kan være stor nok til å vinne et valg for Arbeiderpartiet, siden flere vil ha Støre enn Solberg. Støre bør derfor glede seg stort over det faktum at velgere har svært kort hukommelse og lett lar seg rive med av Arbeiderpartiets propaganda-apparat.

Samtidig viser siste partimåling i Klassekampen fra 12. juni at noe dramatisk er i emning, siden Ap raser fem prosent. Det hadde nok vært til det beste for Norge og arbeiderbevegelsen om partiet feide Støre ut av partiledelsen, istedenfor at partiet til stadighet feier Støres skandaler under teppet.

(Denne bloggen er lest av 110.000 unike per 17. mars)

 

MDG vil gjøre 200.000 oljearbeidere til matroser og fiskere

Sist lørdag slapp de grønne kommunistene endelig katta ut av sekken i NRK Ukeslutt. 200.000 arbeidsledige oljearbeidere skal tilbys jobb som matroser med filippinske lønninger og utstyres med sydvest for fisketur.
Etter at jeg publiserte bloggen som stilte det mest vesentlige spørsmålet som kan stilles til MDG som vil stenge ned norsk oljeproduksjon om 12 år (Hva skal vi leve av da?) ble MDGs nestleder Une Aina Bastholm og undertegnede invitert av NRK Ukeslutt til debatt.

Les bloggen her:http://sissener.blogg.no/1495356313_politisk_selvmord_mdg_har_tapt_valget_allerede.html

No oil
I NRK la Bastholm frem en oppskrift på hva vi skal gjøre med 200.000 arbeidsløse oljearbeidere, etter at hun understreket at siden Sverige og Danmark klarte seg uten oljeinntekter så var det en smal sak for Norge å klare det samme. Fordi, som hun sa:

- Her kommer sektorene hvor Norge bør ha veldige gode forutsetninger for å få til flere arbeidsplasser, nemlig alt av maritimt, nemlig fisk og skipsfart.

Hva i huleste?
Jeg ble ikke bare paff. Jeg ble så sjokkert over Bastholms fravær av almen økonomisk forståelse at jeg ble helt målbundet. Av den grunn ønsker jeg svært gjerne å ta tak i MDGs matros- og fiskerløsning når de vil fjerne 135 milliarder kroner i skatteinntekter og setter 200.000 mennesker i NAV-kø.

120.000 i året
I dag består norsk skipsfart av to områder, den internasjonale og den som går i lokale farvann. Den lokale sysselsetter 18.000 personer på norske skip. Halvparten av skipsfarten er for øvrig knyttet til norsk sokkel, så halvparten av skipsfarten vår forsvinner når MDG stenger kranen om 12 år.
I den internasjonale skipsfarten er lønningene ifølge Norsk Sjømannsforbund ikke til å leve av hvis matrosen bor i Norge. En timelønn på helt ned i 35 kroner er ikke uvanlig. En normal månedslønn ligger på 10.000 kroner, altså 120.000 kroner i året. Snittlønn for en oljearbeider er nesten 900.000 kroner, mens på landsbasis er den 520.000 kroner. Med andre ord, Bastholms håp om å gjøre nordmenn til matroser er og forblir en umulighet.

Bare grønn luft
MDG vil så sikkert fremheve at det er den lokale skipsfarten som skal løse massearbeidsledigheten i Norge. Skal dette virkeliggjøres etter at de først har lagt den ned, må MDG skape en enorm virksomhet i våre farvann. MDG har pekt på at vindmøller, bølgekraft og mineralutvinning skal overta arbeidsplassene på norsk sokkel, men å erstatte et velsmurt oljemaskineri på 12 år med luftige forretningsideer er håpløst.

At partileder Rasmus Hansson rett før jul stemte imot et forslag i Stortinget om at regjeringen skulle utrede hvilket handlingsrom Norge hadde for å sørge for norske lønns- og arbeidsvilkår for sjøfolk i norske farvann viser bare at Hansson bruker sjumilsstøvler mellom liv og lære.
100.000 sjarker
Hva så med sydvest-politikken til MDG? Åpenbart har de grønne kommunistene fått med seg at havet har begrensede ressurser av den ville fisken, og skulle 100.000 oljearbeidere kjøpe seg en sjark hver ville det neppe blitt nok fisk til alle. Derimot mener MDG at oppdrettsfisken skal redde partiet ut av de voldsomme samfunnskonsekvensene deres maniske politikk kommer til å skape. Her er det også noe som ikke stemmer.

Norsk oppdrettsnæring utgjør et stort miljøproblem, og uansett hvor lenge og hvor mye bransjen arbeider for å løse disse har den ikke kommet særlig langt de siste 10 årene. Norsk Naturvernforbund har motsetning til MDG heldigvis oversikt over dette her:

https://naturvernforbundet.no/fiske-og-oppdrett/fishy-oppdrettsnaring-med-store-miljoproblemer-article34408-2755.html

Jeg nevnte Norsk Sjømannsforbund som har studert MDGs oljepolitikk svært nøye:

- Dette er fullstendig meningsløst, sier direktør med ansvar for politikk og myndighetskontakt Stian Grøthe.

(Denne bloggen er lest av 29.000 unike per 29. juni)
 

 

 

 

 

Politisk selvmord: MDG har tapt valget allerede

Normale velgere kommer ikke til å stemme på Rasmus Hansson og Une Bastholm til høsten. Fordi, det er kun noen få grønne fanatikere som kan stemme på et parti som skal stenge hele norsk oljevirksomhet om 15 år, og halvparten allerede innen tre år.
Jeg tipper partiledelsen i Miljøpartiet de Grønne opplever helgens landsmøte på Lillehammer som en grusom øvelse i hvordan et parti kan vedta seg selv til et katastrofevalg. Ledelsen kjempet med nebb og klør mot forslaget om at våre oljekraner skal skrus igjen om 15 år, men den tapte så det suste.

Miljøprinsessa 
Anført av Oslos miljøbyråd Lan Marie Berg som fra talerstolen sa at «klimaet tåler ikke mer norsk olje» ble forslaget vedtatt med stormende jubel. Tror hun verden vil produsere mindre olje om Norge slutter? Forskere mener at prisen på olje vil gå opp, og andre felt som er mer forurensende, som oljesand etc, plutselig vil bli lønnsomme. Berg som for lengst har bevist at hun vil bringe Oslo tilbake til tidsalderen før bilen kom til Norge, det vil si 1910, står altså i spissen for et nasjonalt vedtak som vil ruinere landet vårt. Ingen velgere med normalt gangsyn kommer til å omkranse en sykelig ide som vil rasere velferdsstaten, skape massearbeidsledighet og enorm sosial uro.
Vedtaket er faktisk så virkelighetsfjernt at det lett kan føre til at dagens 2 prosents oppslutning blir mer enn halvert, hvis MDG-velgerne tar inn over seg de svært dystre konsekvensene av de grønnes politikk.
Bygger Norge
Oljen vår er selve fundamentet i norsk økonomi. Inntektene svinger selvfølgelig i takt med oljeprisen, men i fjor tikket det inn 128 milliarder kroner til helse, velferd, veier og skoler. Øker oljeprisen, noe den kommer til å gjøre, strømmer det nye milliarder inn i statskassen. I 2017 finansieres om lag hver syvende krone som brukes i stat og kommuner av midler fra oljefondet. Samtidig er oljenæringen en gigantisk arbeidsplass for 200.000 nordmenn. Dette vil MDG altså ødelegge. En tommelfingerregel sier at en industriarbeidsplass skaper 1-2 støttearbeidsplasser.

Grønn fantasi
Så hva skal vi leve av hvis MDG får skrudd igjen kranene? Dette spørsmålet kommer pressen og velgerne til å stille partileder Rasmus Hansson gang på gang helt frem til valgdagen 14. september.
Det fine er at MDGs ledelse allerede har svart på dette på sin egen hjemmeside. En nærmere kikk på svaret er skremmende i sitt fravær av bærekraftige løsninger. Svaret starter med følgende setning som avslører den økonomiske galskap:
- Vi har ikke alle svarene.
Dette fremstår som det ypperste innen uansvarlig økonomisk politikk. Det er nesten ikke til å tro at det kan være mulig å fjerne Norges viktigste næring, uten å kunne gi samtlige svar på hva vi da skal leve av. Men i MDGs verden går dette altså an.

Kloke hoder?
Neste høydepunkt fra MDG:
- Vi mener det viktigste er at vi får til en «myk landing» for oljenæringa slik at vi kan frigjøre kloke hoder og økonomiske ressurser til å bygge opp et bærekraftig næringsliv.
Altså, MDG mener at  oljenæringen beslaglegger flinke folk og kapital som gjør det vanskelig for andre næringer å etablere seg i Norge. Nesten fristene å skrive at dette blir det samme som å skjære av seg et friskt bein, fordi friske bein hindrer stor vekst innenfor protese-industrien.

Strør om seg med skattepenger
Skulle MDG mot alle solemerker få makt i høstens valg og oppnå drømmen om å bli Norges viktigste vippeparti skal Hansson sørge for å få gjennomført det tredje elementet i «dette skal vi leve av uten olje»:
- Samtidig må politikerne ta kraftige grep for å gjøre det lettere å starte nye bedrifter, og samtidig sørge for at grønne og bærekraftige bedrifter får et fortrinn.

Så oppsummert, vi skal alle om 15 år leve av kloke, arbeidsledige oljearbeidere og grønne bedrifter som ennå ikke finnes. Jeg nekter å tro at vi nordmenn blir med på en slik fanatisk politisk fantasi.

Godt valg.

(Denne bloggen er lest av 85.000 unike per 29. juni)

Les mer om konsekvensene av MDGs oljepolitikk i Teknisk Ukeblad fra 2015:
https://www.tu.no/artikler/slik-kan-olje-norge-bli-hvis-de-gronne-far-bestemme/275676

Paul Chaffeys blogg om olje fra 2015:
https://paulchaffey.blogspot.no/2015/10/hva-koster-det-stenge-oljekranen.html

 

 

Røde redaktører dreper pressens troverdighet

Hvert år avdekkes det at vi ikke kan stole på norsk presse. En årsak er svært venstrevridde redaksjoner. Hvorfor skal skattebetalerne bruke seks milliarder i året kroner på dette?
Styreleder Harald Stanghelle i Norsk redaktørforening, som har 700 medlemmer, sammen med Jens Stoltenberg.

 

Alle vet at journalistene ved stortingsvalget til høsten kommer til å stemme massivt på Ap, MDG, Rødt, SV og Senterpartiet.  Denne blodrøde sannhet svekker pressen troverdighet med stor styrke, men det bryr ikke pressen seg noe om. Der er det business as usual.

70 prosent rødt
Siste meningsmåling viser at pressens nasjonalforsamling ville gitt venstresiden 126 representanter, mens Høyre, Venstre og Krf 43 representanter. Fremskrittspartiet er ikke engang på salkartet i stortingssalen.  Nesten 70 prosent av journalistene kommer til å stemme blodrødt og rødgrønt til høsten.
Det er ingen andre enn pressen selv som mener at dette er med på å styrke og verne det som en grunnmuren i pressens samfunnsoppdrag, nemlig at "en fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn", som det heter i Vær-varsom plakaten.

De røde vinkler
En redaksjon som nesten utelukkende består av kommunister og sosialister vil aldri bli oppfattet som fri av sine lesere. For uansett hvor grundig den journalistiske prosessen er, vil valget av hvilke saker journalistene skriver om, og ikke skriver om, alltid være heftet med en mistanke om politisk slagside. Og når sakene publiseres vil leseren alltid kunne tillegge mediet en mistanke om at vinklingen av artiklene er røde.

Satt litt på spissen så er det stor forskjell på å presentere Erna Solberg halvt nedsunket i et tjern i Østmarka og Ap-ledelsen i skidress utenfor ei tømmerhytte i Nordmarka.
Selvødeleggende
Til syvende og sist er de røde norske redaksjonene sterkt med på å undergrave den troverdighet og tillit den fjerde statsmakt er helt avhengig av for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Pressen selv har i årevis servert oss den ene bortforklaringen etter den andre i et forsøk på å feie det hele under et teppe, men hvem har egentlig ansvaret for at det står så dårlig til med pressens troverdighet?
Jo, det er redaktørene som ansetter de røde journalistene og hva tror du redaktørene kommer til å stemme ved høstens valg? Nesten 60 prosent befinner seg på den røde aksen i norsk politikk.

- Forskningsteoretisk, sa han.
Forsker ved Universitetet i Oslo,  Kjersti Thorbjørnsrud, forsøkte i vinter å reise en debatt rundt de røde redaksjonene i journalistenes eget fagblad. Hun var overbevist om at redaktører med normal utøvelse av sitt arbeidsgiveransvar enkelt kunne styrke pressens troverdighet.

- Journalister, som alle oss andre, forsterkes av hverandres måte å tenke på. Derfor er det viktig å ansette folk som er forskjellige. Ikke det at den som ansetter nødvendigvis skal spørre kandidaten om hva den stemmer ved stortingsvalg, men sørge for at de kommer fra forskjellige steder og samfunnslag, sa hun og fikk raskt døren midt i fleisen.

"Redaktør Tor Strand i ABC Nyheter skriver på chat til Journalisten at han synes det er vanskelig å hente inn folk fra forskjellige samfunnslag, og at det er en idealistisk tilnærming til hvordan å drive en redaksjon. Strand mener at spørsmål om politisk holdning ikke er relevant."

"Ansvarlig redaktør Sigmund Kydland i Tønsbergs Blad skriver at det alltid har vært viktig med folk som har forskjellig bakgrunn og forskjellig kompetanse, men han tror nok dette blir forskningsteoretisk."

Når det gjelder fagbladet Journalisten er det for øvrig verdt å merke seg at da den skulle fortelle sine lesere om årets kartlegging av journalistenes politiske ståsted, så satt ikke redaktøren en eneste journalist på saken. Leserne fikk nøye seg med en tannløs artikkel fra NTB der Amedia (tidligere Norsk Arbeiderpresse) er en dominerende eier.


Redaktør Sigmund Kydland i Tønsberg Blad

Holdningsløse
Det er ingenting som er verre enn å se mennesker som er tatt grundig med buksene ned, og som fortsatt tror at de har klærne på. Redaktørholdningene som Journalisten satte på trykk betyr egentlig: - Det driter vi i.
Hadde norsk presse ikke hatt et sugerør inn i statskassa gjennom direkte produksjonsstøtte, momsfritak og lisens på rundt seks milliarder kroner kunne redaktørene kanskje inntatt sin sterkt avvisende holdning. Men siden det er våre penger de forvalter må de både tåle og takle kritikk på en langt mer profesjonell måte. Og om ikke annet burde de for lengst begynt å sjekke nyansattes bakgrunn slik at de kunne bygge redaksjoner vi lesere kunne stole mer på.

Frem med pisken?
En nylig undersøkelse viser at fortsatt står skattebetalerens milde milliardgaver til pressen støtt i folket. 70 prosent er positive til pressestøtten, mens 14 prosent sier at de er negative.
Selv er jeg faktisk ikke lenger villig til å sponse den ansettelsespolitikken redaktørene fører. Det ville vært hjertelig velkomment om Stortinget la noen føringer bak de seks milliardene, slik at vi kunne få den pressen vi faktisk fortjener. Det er tydeligvis ikke noe annet språk enn pengepisken pressens redaktører vil lytte til.

 

Medieundersøkelsen 2017 finner du her >>

 

Ap bør fjerne kristne helligdager

Vinner Arbeiderpartiets valget skrotes dagens kristendomsundervisning. Hvis Jonas Gahr Støre ikke fjerner alle kristne helligdager med det samme grenser det hele til rendyrket populisme.

Arbeiderpartipolitiker Kristoffer Joner som gikk i spissen for å få Aps landsmøte til å vedta å fjerne dagens kristendomspensum (K) fra undervisningskartet, ga følgende begrunnelse for sitt engasjement i Dagbladet 21. april:

- Den K-en må vekk, er dere heilt sinnssyke! Det er 2017!  

Altså, de som mener kristendommen er en del av den norske kulturarven som skal gå videre gjennom slekters gang i skolen, er rett og slett ikke helt vel bevarte. Mulig vi må ta Joners uttalese med en klype salt, men å stemple millioner av nordmenn som sinnssyke er drøyt. Mange vil nok oppleve at bakteppet for denne friske uttalelsen er nærmest en forakt mot det Norge er bygget på. Bare hør Kongesangens verselinjer som snart synges på 17. mai så ser du fort dybden i det Joner mener er sinnssykdom:

Gud sign vår konge god!

Sign ham med kraft og mot

sign hjem og slott!

Lys for ham ved din Ånd.

Tekkes noen
Symbolpolitikk og populisme er en yndede sportgrener hos politiske partier. Idretten brukes særlig for å tekkes enkelte velgergrupper som er svært viktige. For eksempel Fremskrittspartiets alle løfter til norske bilister. Partiet og Carl I. Hagen har vært så symboltunge at de faktisk veltet en borgerlig regjering på grunn av noen ører (ikke kroner) på bensinprisen i sin tid.

Ap og populisme
Arbeiderpartiet har tydeligvis latt seg inspirere av Carl I. Hagens vinnerpolitikk. Å slenge ut et velgeragn som blinker godt nok og som velgerne biter på. Støres fantastiske "vi vil ha 10.000 syriske flyktninger til Norge" var åpenbart en grep for å tekkes AUF-leder Mani Hussainis sympatisører, innvandrere og det Listhaug kaller hylekoret.  At det var medvirkende til tidenes flyktningestrøm mot Norge var neppe tilsiktet i Støres korte tanker.

Krenk de mange
Hva er så hensikten med å gå løs på kristendomsfaget? Hvor populistisk og korttenkt er egentlig et slikt grep, og hvorfor slipper Aps landsmøtet et slikt forslag igjennom?

I følge forslagsstillerne  Anniken Huitfeldt og Mani Hussaini handler det om å gjøre religionsundervisningen "til et mer inkluderende fag". Altså ved å ekskludere Norges nasjonalarv, så blir flere inkludert.

- Denne saken skal vi bare vinne. Om Ap ønsker å fremme mangfold og toleranse, må̊ K-en ut, sa den syriske flyktningen Hussaini til Klassekampen før landsmøtet.



Liv og lære
Hvis vi skal ta dette på alvor, og ikke mistenke at dette kun er et populistisk friere til landets 250.000 muslimer og en håndfull ateister, bør Jonas Gahr Støre snarest gjøre mer for å fremme mangfold og toleranse. Og det han da kan gjøre vil ha en enormt mye større mangfolds-effekt, enn hva barna våre lærer på skolen. Her en listen over hva Støre bør få vedtatt fjernet hvis det skal være noen sammenheng mellom liv og mangfolds-læren:

1) Kristi himmelfartsdag, en kristen bevegelig høytidsdag som feires 39 dager etter første påskedag. Fridagen feires til minne om at Jesus Kristus reiste til sin far i himmelen etter oppstandelsen.

2) Pinsen, en kristen høytid 50 dager etter at Jesus stod opp fra de døde på påskedagen. På denne dagen viste Den hellige ånd seg for apostlene i form av ildtunger på deres hoder og de talte i tunger.

3) Påsken, den viktigste og eldste kristnehøytiden. Den feires til minne om Jesu død og oppstandelse, med oppstandelsesfesten som selve høyde­punktet.

4) Julen, den kristne høytiden og festen til minne om Jesu Kristi fødsel. 

Ut i elendigheten
Totalt handler dette om ni helligdager som er tuftet på vår kristne kulturarv og som i følge Arbeiderpartiet fremmer mindre inkludering og toleranse. Så nå venter vi bare på at Støre tar Aps politikk helt ut. Hvis ikke går det troll i ordene til Dagbladets John Olav Egeland som nylig skrev dette om Aps landsmøtevedtak:

- Å drive symbolpolitikk er en øvelse som stimulerer følelsene og lammer forstanden. Arbeiderpartiet har vasset rett ut i elendigheten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvorfor betaler ikke alle formueskatt?

Millioner av nordmenn slipper unna å betale formueskatt. Dette burde Erna Solberg få gjort noe med før hun taper høstens stortingsvalg.



Jeg er for et skattesystem hvor alle bidrar etter evne. Det betyr at de som har mest, også skal bidra mest. Men vårt skattesystem må være så rettferdig som mulig, slik at "alle betaler sin skatt med glede". Når det gjelder formueskatten så er skattesystemet vårt svært urettferdig. Denne ene særskatten er kanskje den mest urettferdige vi har og blir derfor en farlig skatt.

Kunst, vin og hester
I praksis er det nå slik at vi blir påført en skatt avhengig av hvor vi har plassert formuen og ikke på grunn av hvor rike vi er. Nordmenn eier hytter og hus for flere tusen milliarder kroner. Denne gedigne formuen blir ikke beskattet til reell verdi og de som tjener soleklart mest på dette, er de formuende og rike. 

Jeg mener at skal vi først ha en formuesskatt, skal absolutt all formue beskattes likt og til fulle verdier. Kunst, vin, pensjon, eiendom, biler, båter, vin, frimerker, hester, aksjer, hva enn som har en verdi, skal beskattes, og det likt.

Ta hensyn
Man må selvfølgelig ha et bunnfradrag slik at skatten ikke rammer de som har minst å rutte med. Hadde eiendommer blitt skattlagt til full verdi, hadde man kunne økt bunnfradraget til 10-25 millioner, og det er vel få som mener at dersom noen må, så er det de med formue i den størrelsesorden eller mer som bør betale skatt. På steder hvor boligprisene er betydelige lavere enn i storbyene, kan bunnfradraget legges lavere.

I samme diskusjon bør også selve satsen være et tema, og den bør relateres til rentenivået. Aldri tidligere, har formuesskatten vært høyere i prosent av risikofri rente. Beskattes all formue til full verdi, kan satsene reduseres kraftig og allikevel vil det bli like store skatteinntekter.

Dobbeltbeskatning
Erna og Høyre gikk til valg på å fjerne formuesskatten. Hva har de klart? Bortsett fra litt finpussing på toppen, absolutt ingenting. I stedet har Høyre sammen med Arbeiderparti klart det kunststykket å innføre eiendomsskatt i mange kommuner, slik at mange flere får dobbeltbeskatning.

Mens inntektene fra formuesskatten i perioden 2013 til 2015 falt med i overkant av 1,1 milliarder kroner til 12,9 milliarder kroner i 2015, så har eiendomsskatten steget med nesten 2,3 milliarder i samme periode, til 11,2 milliarder kroner. Glem heller ikke at det var først i 2016 at Oslo innførte eiendomsskatten.

Arbeidsplass-fiendtlig
Politikerne har i alle år straffet personer som ønsker å investere i noe som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst for samfunnet. En person som har skapt 40 arbeidsplasser og som får sin bedrift verdsatt til 45 millioner kroner, må tjene en million kroner, bare for å betale formuesskatten. Samtidig har lite verdiskapende investeringer som pensjon og eiendom, blitt kraftig subsidiert. For meg er dette helt ubegripelig. Det burde jo vært motsatt.

Det Norge trenger er alternative næringer til oljen. Da må investeringer i verdiskapende selskaper stimuleres, ikke motarbeides.

Å være gründer i Norge i dag, er risikosport. Mislykkes du, har du trolig opparbeidet deg betydelig gjeld. Og lykkes du med å skaffe kapital, så blir du trolig skattet ihjel, før du rekker å tjene penger. Uansett er sannsynligheten stor for at du ender opp som gjeldsslave.

Hvorfor pensjonene våre
Når jeg diskuterer skattepolitikk, blir jeg ofte møtt med undring, når jeg nevner at pensjonen bør likestilles alle andre formuesobjekter. For meg er det en selvfølge. Man kan spare til pensjon, enten med å spare penger i banken, investere i ulike objekter som aksjer og eiendom, eller bli del i en eller annen pensjonsordning. Hva er så spesielt med det siste at det ikke skal tas med i skattegrunnlaget?

Spør du enhver skillsmisseadvokat om pensjonen er en del av et skillsmisseoppgjør, svarer 100 prosent bekreftende på det. Selvfølgelig, for det er en formue.

Bruk bokført egenkapital
Selskaper notert på Oslo Børs, verdsettes til 90 prosent av markedsverdi (80% fra 2018) i forbindelse ved beregningen av formuesskatten. I utgangspunktet høres jo det logisk ut. Men mange selskaper i en tidlig fase, eller som er inne i en kraftig vekstperiode kan se langt etter store overskudd, selv om forventingene er store. Da har eierne to muligheter til å betjene formuesskatten. Enten belåne aksjene sine, noe som medfører en ekstrem risiko, eller selge, noe som medfører lavere eierskapsandel og i ytterste konsekvens, kan medføre at utenlandske eierinteresser overtar kontrollen. For utlendingene rammes ikke av formuesskatten.

Lett å løse
Bruk bokført egenkapital som grunnlag for beregningen av formuesskatten. Modne selskaper som Statoil, Telenor og Norsk Hydro verdsettes alle for det meste i intervallet 1 til 1,8. Det er selskaper som tjener penger og som kan gi utbytte. Bare for å betjene formuesskatten må utbyttet være minimum 1,3 prosent av verdsettelsesgrunnlaget. Da kan de unge, verdiskapende selskapene, bruke kapitalen sin på å bygge nye næringer som kommer hele samfunnet til gode.

Så, skattlegg alle formuesobjekter likt. Da vil de som har mest i større grad bidra mest, og man vil få et investeringsklima basert på verdiskapning, ikke skatteplanlegging.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

MDGs grusomme politiske metoder

Partiformann Rasmus Hansson og miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg har utviklet en rekke metoder i sitt politiske spill med Norge og Oslo. Her er MDGs 10 bud.


Den semiotiske fremstillingen bør leses som en isokefali (Thomas Knarvik). Illustrasjon kan lastes ned til fri bruk.

Bud1: Dra mobbekortet
Det finnes mange kort å dra for norske politikere, men de aller fleste er varsomme med den type virksomhet. Å tåle kritikk og å bli diskutert tilhører politikkens hverdag. MDG derimot drar slike kort i hytt og vær, og særlig mobbekortet ses stadig brukt i sosiale medier. Hensikten er åpenbar, fordi mobbekortet kveler den frie samfunnsdebatten og hever sympatien fra MDG-menigheten.

Siste kortspiller kom på banen 15. mars for å forsvare miljøbyråden i Oslo. En avsløring i Dagbladet om hennes taxibruk avstedkom en munter kommentar fra statsråd Sylvi Listhaug på hennes egen FB-vegg:
- Så var det dette med liv og lære da....(leende smilefjes).
Istedenfor å ta debatten dro bystyrerepresentant for MDG, Shoaib Sultan, mobbekortet. Han kvitterte med følgende:
- Jeg ser at statsråden legger opp til mobbing og hets av byråden.
Da Nettavisen ber MDG-Sultan å utdype svarer han:
- En del kritikk er grei, mens en del virker det som tipper over i direkte mobbing. Og det er spesielt ikke bra når det kommer fra andre politikere.

Om MDG har en bevisst strategi som skal omgjøre sine politiske ledere til mobbeofre er høyst uklart. Det er også høyst uklart om MDG har satt seg inn i hva mobbing egentlig er.

Bud2: Skyld alltid på andre
Søppelkaoset i Oslo er et godt eksempel på politiske ledere som flytter fokus fra seg selv ved å skylde på andre. Det de egentlig gjør er å ta på seg en offerrolle for å slippe unna personlig kritikk. Som kjent var det forrige byråd som inngikk søppel-kontrakten, men den ble først igangsatt etter at dagens byråd hadde satt seg godt til rette i rådhustårnet. At kontrakten raskt ble en stor skandale førte til steile fronter i Oslo-politikken:

- Jeg blir forbanna og oppgitt når erfarne politikere ikke står for sine egne tabber, men dytter all skyld over på det sittende byrådet. De er altfor tøffe i trynet. Alt har en forhistorie og det forrige byrådet har sluppet altfor billig unna, tordent MDGs gruppeleder Harald Nissen, mens søppelet fløt i Oslos gater.

Venstres Guri Melby kontret med å si at MDG ikke forstår hva det vil si å ta ansvar.
- Styrer du en by har du ansvaret for det som skjer på ditt skift. Som byråd måles du på hvordan du håndterer vanskelige situasjoner. Vi har først og fremst kritisert håndteringen og informasjonen til bystyret. Jeg har ikke vært opptatt av å fordele skyld, sa Melby.

Som kjent gikk også daværende toppleder for renovasjonsetaten med i dragsuget ved bruk av metoden "å skylde på andre".
Les mer om å skylde på andre: http://www.itromso.no/meninger/article10419322.ece

Bud3: Ta aldri ansvar
Noen få parkeringsskilt ved Oslo Rådhus skapte i fjor mye støy for MDG. En ærverdig Høyre-representant ba miljøbyråden om å skilte den nye MC-parkeringen bedre, fordi folk parkerte i god tro, samtidig som kommunen håvet inn bøter i millionklassen. Skiltingen ble kalt for "Bondefangeri på Fr. Nansens Plass".
Byrådens svar gikk fort inn vår politiske historie:
- Når det gjelder spørsmål om oppmerking, viser jeg til at alle trafikanter plikter å gjøre seg kjent med skiltreguleringen på stedet.

Etter ni dager med ansvarsfraskrivelse snudde byråden og dermed innrømmet at skiltingen hadde vært for dårlig, uten at de bøtelagte fikk en krone igjen. Men det er vel ikke MDGs ansvar?
http://www.aftenposten.no/osloby/Skrev-17-parkeringsboter-daglig-pa-disse-plassene-582852b.html

Bud4: Smil bredt, uansett
Det var den legendariske SAS-sjefen Jan Carlzon som for alvor satte smilet på dagsorden i Norge på 90-tallet. Å sende de ansatte på smilekurs var et av flere tiltak for å snu underskudd til overskudd for det statseide flyselskapet. Senere har en rekke yrkesgrupper hatt sine smilekurs, deriblant sikkerhetskontrollene på selve flyplassene noe som gjorde innsjekkingen langt raskere.

Nå er det neppe trolig at politiske partier sender sine tillitsvalgte på slike kurs, fordi det stort sett er gravalvoret som preger den politiske debatten. Like fullt kan det ikke være noen tvil om at "å smile" er en viktig politisk metode for MDG`ere. Den mest fremtredene smiler, uansett om det skal forsvares politiske tabber eller fortelles gode nyheter, er selvfølgelig miljøbyråden i Oslo.

Å smile er en avvæpnede metode og som har som formål å bli bedre likt. Men forskere har også funnet ut at et ekte eller instruert smil fører til lavere hjertefrekvens etter stressende aktiviteter. 
Bud5: Glem liv og lære
MDGs kongstanke er å bytte ut bil med sykkel over hele Norge, og at alle helst kun skal bruke kollektiv transport. I Oslo har de allerede gjennomført en rekke tiltak som skal gjøre det enten for dyrt (bompenger) eller umulig (fjerne parkeringsplasser, stenge gater) å bruke bilen for levere i barnehage, hente ungene på fritidsaktiviteter, handle eller dra på jobb.

At MDGs miljøbyråd i Oslo flere ganger er fersket i å ta dieseldrosje istedenfor å sykle er et klassisk eksempel på en politiker som ikke har sammenheng mellom liv og lære. Senest i mars avslørte Dagbladet at samme kveld som Lan Bergs skulle forklare et dieselforbud i Oslo for NRKs seere brukte miljøbyråden en dieselbil fra rådhuset til Marienlyst.

En slik taxitur tar omlag 15 minutter, mens med bruk av t-bane er det 18 minutter mellom rådhus og kringkastingen.

Bergs forklaring på skandalen var først å påstå at taxi-parken i Oslo ikke er miljøvennlig, noe næringen selv dokumenterte var direkte feil. Deretter tok hennes sekretær Anja Bakken Riise over rollen som talskvinne. Hun forklarte at Lan Berg hadde dårlig tid.

Det var neppe "dårlig tid"-argumentet som gjaldt 19. oktober i fjor da Lan Berg landet på Gardermoen og kommunen spanderte 959 kroner på en diesel-taxi til hennes privatadresse.

Partileder Rasmus Hansson har for lengst blitt landskjent for å fyre med ved, kjøre SUV og ta drosje hjem fra Stortinget. 
http://www.dagbladet.no/nyheter/lan-tok-diesel-taxi-til-nrk-for-a-advare-mot-diesel-forurensing/67380523 
http://www.dagbladet.no/nyheter/carl-i-hagen-sjokkert-over-oslo-toppenes-taxi-turer---skandalost-ubegripelig/67403822

Bud6: Sannheten er ikke viktig
MDGs hovedargument for å nekte Oslos innbyggere å bruke dieselmotorer tidligere i år var at 185 mennesker døde hvert år på grunn av dieselbilen. En faktasjekk utført av journalist Magnus Blaker avslørte at dette var i beste fall en ren bløff. 

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kommenterte denne skandalen slik:
 - Det er litt oppsiktsvekkende og trist at MDG og byrådet som helhet misbruker rapporter på denne måten, og bruker det som argumenter for masse restriktive tiltak som rapporten ikke kan forsvare. Det er å lure folk å henvise til rapporter som ikke har sammenheng med problemet.
http://www.side3.no/motor/da-oslo-skulle-forsvare-dieselforbudet-brukte-de-en-rapport-som-handlet-om-noe-helt-annet/3423311176.html

Bud7: Spre dritt i sosiale medier
Twitter og Facebook blir fort fylt opp av et stort engasjement fra MDG etter presseoppslag eller blogger. I spissen for aktiviteten står gjerne partiets PR-sjef, bystyrerepresentant og Lan Bergs samboer Eivind Trædal. Istedenfor å ta debatten hagler det med nedlatenhet og det dras inn forhold som ikke har noe med saken å gjøre. En annen favoritt er å finne en "kommafeil" for så å antyde at alt var helt feil.

Bud8: Regn aldri på konsekvensene
MDGs økonomiske filosofi er enkel. Det handler om "å ta penger fra noen andre". Men den er faktisk enda enklere enn som så, fordi politikken gjennomføres gjerne uten at de økonomiske konsekvensene er utredet. To ganger er MDG blitt oppfordret til å svare på hva et bilfritt Oslo kommer til å koste og hvilke konsekvenser en slik politikk gir samfunnet. Partiet har fortsatt ikke svart, og kommer sikkert aldri til å se behovet for å også bruke kalkulator når ideer klekkes ut på partiets work shops.
http://sissener.blogg.no/1471600724_lan_berg_lan_berg__hv.html

Bud9: Bruk personangrep
Å ta mannen og ikke ballen er blitt en yndet sport for MDG. Dette skjer særlig i de sosiale mediene. Hensikten er trolig å svekke kritiske ytringer, skremme andre fra å delta i debatten og ikke minst flytte fokus. Eksemplene er så mange at de er lett å finne for enhver.
Metoden brukes også i kronikker mot navngitte personer. Eivind Trædal som kan mer enn å forsvare MDG, begikk nok et høydepunkt da han på trykk i Dagbladet kalte Christian Tybring-Gjedde, Hege Storhaug og Ole Jørgen Anfindsen for søppelmennesker. For en sjelden gangs skyld rykket Trædal ut og beklaget denne nedverdigende omtalen av de tre personene.  
http://www.dagbladet.no/kultur/soppelmennesker/63434083 

Bud10: Gjør som de tre aper
Når ingen av de ni politiske metodene fungerer og alt går i svart da går partiets ledelse under jorda og later som at hverken MDG eller Norge eksiterer lenger. Hva de gjør under jorda blir selvfølgelig de reneste spekulasjoner, men grønt er det uansett.

SISTE NYTT: MDG vil fjerne asfalt i Oslo sentrum for å lage en åker. Les mer om dette og nye flytebrygger her: http://www.nettavisen.no/nyheter/mdg-foreslar-aker-i-oslo-sentrum/3423323928.html

Update 23. mars 2017:

Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Tegneserieskaper, blogger, investor. Jan Petter Sissener er en mann av minst tre talenter!  At finansmann Sissener misliker De grønne er nok det største slaget som har rammet oss siden Donald Trump fortalte at grønn politikk er hans verste fiende. Selv måtte jeg ha meg en ekstra kaffe latte for å komme meg over sjokket.

Sissener har til og med fått med seg Thomas Knarvik på laget. Det er ærefullt at Knarvik har tatt seg fri fra sitt daglige virke med å tegne norske politikere som blir voldtatt av muslimer, eller minoriteter gjengitt som apekatter, for å tegne en tegneserie om meg. Dette stjernelaget gleder vi oss til å se mer av framover.

Noen hører på Sissener fordi han utvilsomt er flink til sine saker. Han jobber i bransje der det er stas å flytte på andre folks penger. Liksompenger raser rundt i cyberspace og truer stabiliteten til hele nasjoner og livsgrunnlaget for hundrevis av millioner av mennesker. Vi har alle våre talenter.

Men dette skulle handle om en annen Sissener: tegneserieskaperen og retorikkeksperten. Sissener reagerer kraftig på at MDG-politikere både smiler og kjører taxi, av og til samtidig , og mener for øvrig at vi har utarbeidet en forferdelig kynisk kommunikasjonsform. Det eneste redelige er naturligvis å svare i samme format. Noe annet ville være bortkastede piksler og tankevirksomhet.

Derfor har jeg grovt plagiert den Thomas Knarvik, og laget en tegneserie om Sissener. Den er helt maken til Sisseners egen. Dette er nemlig en genial form for politisk argumentasjon. Den kan brukes til hva som helst; til å latterliggjøre MDG, Høyre, Kvinnefronten, Statoil, Coca Cola Company, Putin, Kate Moss eller Husfliden, og naturligvis Sissener selv. I stedet for å kaste bort tid og krefter på argumentasjon, er det bare å lime inn en liten, løsrevet sak for hvert bilde; et smil, en taxi, en påstand, et påfunn, og vips så har man laget en vanntett politisk analyse. Så vær så god: Sisseners «grusomme metode» oppsummert i ti bud!



 

 

Når pressen brønnpisser på Sylvi Listhaug

En tidligere respektert redaktør har bevisst eller ubevisst løyet om en statsråd med trampeklapp fra mange pressekolleger. For folk flest fremstår dette som avskyelig brønnpissing.
Sven Egil Omdal har du kanskje hørt om? Hvis ikke så kan det være kjekt å vite at han har arbeidet i Kirken, Vårt Land, Norsk Journalistlag, Stavanger Aftenblad og han var kjent for å ha  "klare og til dels nådeløse meninger", ifølge Riksmålsforbundet. Han har til alt overmål også vært leder for pressens egen etikkdomstol - Pressens Faglige Utvalg.

Sagt på en annen måte så er Omdal en yppersteprest for den Politisk Korrekte Menigheten i Norge.

Farmors smykke
Hva Sven Egil Omdal hadde drukket før han skrev sin famøse FB-post vet han kun selv, men for nye lesere er det viktig å ha dette med seg. Omdal gikk til tidenes angrep da han tråkket en kjærlighetsgave Listhaug hadde fått etter sin farmor i år 2000 langt ned i sølen:

"Sylvi Listhaug har nesten alltid korset på seg nå, og hun snakker ofte om hvor viktig det er for henne. Men jeg har gått gjennom samtlige bilder i databasen til Scanpix fra 2001 og til 15. desember 2015, da hun ble innvandrings- og ekskluderingsminister. Hun bærer ikke kors-smykket på et eneste av dem."

"Påstår jeg at hun bruker korset som en politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at fremmedfrykt er en kristelig dyd? Ja ...".

Løgneren i Stavanger
De fleste har nok allerede fått med seg at Omdal i denne teksten lyver, fordi det samme søket som Omdal bygger hele sin skitne analyse på viser at "åpent søk i Scanpix" inneholder 52 (femtito) bilder der Listhaug har farmors smykke rundt halsen.  Og flere av disse er fra den perioden Omdal ikke fant ett eneste bilde.

I dagens mediebilde der "fake news" er blitt et nyord, klarer altså han som engang var en respektert pressemann å plassere begge beina i falske nyheter. Siden Omdal også blånekter å beklage sine faktafeil og sin FB-analyse har han faktisk klart å ødelegge sin fremtidige karriere som kommentator. Han burde fått sparken, men det er jo noe pressen ikke driver med. Sjelden har det vært mer treffende å trekke frem et sitat fra 300 år før Kristi fødsel:

"Hva vinner løgneren med løgnen? At menneskene ikke lenger tror at de kan tale sant." (Aristoteles).

Handler om ære
At Listhaug valgte å reagere svært kraftig skulle bare mangle. Hadde en slik FB-post blitt servert på en bygdefest menn i mellom hadde veien vært kort til en slåsskamp utenfor. Fordi, dette handler først og fremst om å angripe en statsråds ære på falske premisser. Det handler om et nedrig utspill, som har til hensikt å gjøre seg selv populær gjennom å trakassere et annet menneske. Begrepet brønnpisser blir i denne sammenhengen dessverre for mildt.

På ville veier
Jeg har tidligere skrevet at jeg frykter valgkampen 2017 på grunn av pressens grenseløse politiske slagside. http://tinyurl.com/gpla38s 

Hvis Omdal får fortsette å ytre seg i Stavanger Aftenblad bekrefter dagens redaktør, Lars Helle, min og mange andres bekymring for norsk presse og dens samfunnsoppdrag. Og ikke minst at den Politiske Korrekte Menigheten beskytter hverandre.
Les også: 

1) Det ser ikke pent ut når den gode gjør seg både blind, halt og døv i kampen mot «det vonde». At pompøse Sven Egil Omdal heller ikke klarer å erkjenne feil, gjør arrogansen komplett. https://www.medier24.no/artikler/tankeleser-omdals-metode-med-falske-nyheter-pa-solvfat-til-sylvi-listhaug/377570

2) ABC Nyheter har gått gjennom arkivet til NTB scanpix og bilder fra andre medier. Arkivet viser at Sylvi Listhaug (Frp) har båret korset flere ganger offentlig før hun ble innvandrings- og integreringsminister. http://www.abcnyheter.no/nyheter/2017/03/06/195283112/dette-er-saken-som-viser-listhaug-har-rett

3) Mandag kveld utdyper Omdal sin kritikk av Listhaug. Han mener at hun misbruker korset og at han har intet å beklage:

"Når det nå er kunngjort for all verden at jeg er en elendig researcher, og det ser ut til å være bred enighet, om at jeg ikke kan telle kors som andre folk, vil jeg gjerne forklare hva som skjedde søndag.
Jeg var provosert av Sylvi Listhaugs tale til Oslo Symposium. Det var jeg for så vidt ikke alene om. Prost i Oslo, Trond Bakkevig, sier at symposiet er ?en annen religion?, og at arrangørene har gjort kristendom ?til et verktøy for politisk møtevirksomhet? (sitert etter Vårt Land). Leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, sier til Vårt Land: ?Oslo Symposiums kobling mellom kristentro og enkelte politiske partiet er meget problematisk.?
Knut Arild Hareide ble så provosert at han la om sin tale til denne underlige forsamlingen av Trump-tilhengere, motstandere av likeverd for homofile og frenetiske bekjempere av Arbeiderpartiet og alt dets vesen. Han burde holdt seg borte, men det var befriende at han i det minste brukte innlegget sitt til å gå skarpt i rette med Sylvi Listhaug, symposiets store stjerne, introdusert med fanfaren: ?Her er vi alle Listhaugianere?.
Den homofile bloggeren og tv-artisten Erlend Elias var provosert, og føler seg sveket av Listhaug. Mandag skrev han: ?Kjære Sylvi. Var du falsk og snakket med 2 tunger, under våre fine samtaler? Eller prøver du nå bare å vinne valget på en helt usmakelig måte? ... hadde du vært min mor og jeg hadde sittet i salen der du holdt den mest usmakelige, kalde, og krenkende talen jeg noen gang har hørt, så hadde du vært den siste på denne jord jeg hadde kommet ut til...Med dine såkalte «kristne» verdier så kan ikke jeg fatte og begripe hvordan du kan være så kald.? 
I tillegg til disse, hørte altså også jeg til de provosertes flokk. Det opprørte meg da hun sa at ?det aldri har vært noe for oss? å leve side om side med andre mennesker, samtidig som hun bar korset om halsen. Jeg har også et forhold til det kristne kors.
Jeg hadde ikke lagt merke til at hun gikk med dette korset før hun ble innvandringsminister, og syntes det var påfallende at hun har fått slik trang til å bære det i denne perioden hvor så mange opplever henne som en fiende av den kristne nestekjærlighet. For å kontrollere min egen hukommelse, gikk jeg til scanpix.com, den største norske bildedatabasen for nyhetsbilder. Jeg abonnerer ikke på tjenesten og kunne derfor ikke logge meg inn. Jeg søkte på ?Sylvi Listhaug? i tidsrommet 1. januar 2001 til 15. januar 2015 og fikk 631 treff. Jeg så raskt gjennom bildene og fant ingen hvor hun brukte korset. Ganske raskt etter at jeg hadde publisert posten, fikk jeg melding om at andre fant flere bilder. Jeg gikk gjennom søket én gang til og oppdaget at jeg hadde oversett én anledning i 2008 hvor hun brukte korset. Jeg skrev derfor inn en rettelse øverst i posten, og avsluttet med: ?I stand corrected?.
Dette var ikke ment som gravejournalistikk. Ikke som journalistikk i det hele tatt. Søket skulle bare fungere som en illustrasjon på det som var mitt poeng ? og som jeg ikke ser noen grunn til å beklage: Sylvi Listhaug bruker korset som en rekvisitt for å oppnå en bestemt politisk virkning. Dessuten skaper korset et inntrykk av at den menneskefiendtlige retorikken hennes kan begrunnes i kristen tenkning. Det kan den, etter min mening, ikke.
Nå, mandag kveld oppdager jeg at jeg kunne spart meg hele øvelsen. I februar i fjor gjorde nemlig TV2 det samme. De gikk gjennom Scanpix-basen for den perioden hvor Sylvi Listhaug var landbruksminister. Der fant de én anledning hvor hun brukte korset, under en appell utenfor Stortinget 20. mai 2014.
I løpet av de første månedene som innvandrings- og integreringsminister ?har hun blant annet brukt korset i to Dagsrevyen-opptredener, en gang i Debatten på NRK, en gang i direkteintervju på TV 2 Nyhetene og i flere andre offentlige opptredener?, i følge TV2.
Listhaug bekreftet at det forholdt seg slik, og begrunnet den ferske korsbruken med at ?(D)et er fordi det er tøffe tider, og det er godt å ha noe å støtte seg på og ha med seg.? (?Åpenhjertig Listhaug: - Derfor bærer jeg korset?, tv2.no, 6. februar 2016).
I denne reportasjen sier den humanetiske nestor i Norge, Levi Fragell: ?Jeg tror hun har begynt å bruke korset for å appellere til KrF-velgere og for å styrke sympatien blant den store, kristne delen av vestlandsnorge?. 
Professor emeritus Berit von der Lippe sier at korset til Listhaug må ses i lys av Frps innvandringspolitikk: ?Da tenker jeg det kan oppfattes som ekskluderende?.
Stipendidat Magnus Hoem Iversen ved Universitetet i Bergen sier: ?Listhaug er blant politikerne som er flinkest i møtet med offentligheten. ? Jeg tipper hun er en politiker som er klar over hvilke signaler hun sender ut?.
Jeg er enig i alt dette, og forsøkte ikke å si noe annet enn det Bakkevig, Gunnleiksrud Raaum, Hareide, Elias, Fragell, von der Lippe og Hoem Iversen sa. Men for å bruke mine egne ord: Hennes politikk er ekskluderende og hard, og korset er et politisk signal ?in your face!? 
Jeg eier ikke kristendommen, og Gud skal vite at det finnes mange rare dyr i hans hage. Men jeg har tilhørt Den norske kirke siden dåpen, jeg har arbeidet i kirken og i Vårt Land, jeg har samarbeidet med noen av landets beste teologer og kirkeledere, jeg har sett kirkens oppofrende diakoni blant de aller elendigste i Latin-Amerikas slum. Aldri har jeg møtt de holdninger som Sylvi Listhaug har gitt uttrykk for siden hun fikk ansvaret for Norges politikk overfor de som søker ly og beskyttelse hos oss. 
Jeg forbeholder meg derfor retten, som en kristen, til å si at hun misbruker korset.
Dette standpunktet drukner nå i alle artiklene som er skrevet av de som har tilgang til hele Scanpix-basen, og som har funnet flere bilder enn jeg fant i mitt søk. De har helt sikkert rett i at det finnes flere bilder fra tidligere hvor hun bruker korset, men faktum er altså at den systematiske bruken stammer fra tiden etter at hun ble innvandringsminister.
Etter 46 år i dette yrket burde jeg ikke lenger la meg overraske over hvordan en sak kan få sitt eget liv. Som en som forsøker å forklare den nye medievirkeligheten for andre, burde jeg vært klar over hvilken glimrende distribusjon den sinte høyresiden har. Men at min lille Facebook-frustrasjon en søndag formiddag skulle ende som toppoppslag på Donald Trumps foretrukne informasjonskilde, Breitbart.com, et døgn senere, og prege nyhetsbildet i Norge et helt døgn, det hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg.
Da Espen Teigen, som skriver Sylvi Listhaugs tekster på Facebook, mobiliserte hele hennes flokk mot meg søndag ettermiddag, eksploderte både kommentarfeltet, mailboksen og messenger av rasende karakteristikker. Jeg måtte stenge ned, skru av telefonen, og holde kollegene på avstand til jeg fikk summet meg. Jeg har blokkert de mest aggressive, gjemt på noen konkrete trusler, blant annet fra en som ellers mener at Anders Behring Breivik ikke fikk fullført jobben, og slettet mye av det andre. Kommentarfeltet under den opprinnelige facebookposten har jeg latt stå, det kan være greit å ha hvis noen vil studere hvordan en digital mobb raskt kan settes inn som angrepsstyrke for en kritisert statsråd. Det har vært skummelt, men også en nyttig erfaring. 
Så: Jeg gjorde en sløv jobb i bildetellingen og offentliggjorde feil fakta. Det er jeg lei for. Jeg skulle selvsagt inderlig ønske at jeg hadde droppet hele bildesøket, og bare sagt det jeg ville si ? og som fremdeles er korrekt: Etter at hun fikk en jobb der korset kan ha en politisk effekt, bruker Sylvi Listhaug det langt oftere og etter min oppfatning langt mer bevisst enn før.
Og det provoserer fortsatt."

 

 

De grønne kommunistenes ville sykkelplaner

En titt ned i miljøbyråd Lan Bergs sykkelfantasier avdekker en politiker som uten å nøle skal bruke milliarder av skattebetalernes penger på sykler.  De to hjul er tydeligvis svaret på alt det vonde her i verden, og bilen er en mørkemann i MDGs sykkelparadis. 
(Del gjerne på FB)

Det er så man må klype seg i armen og gni seg i øynene. Har du hørt om Kongsveien i Oslo, den som går forbi den gamle sjømannsskolen på vei mot Ekeberg og Nordstrand?
Kongsveien er en bratt bakke som også består av trikkeskinner. Her presser nå kommunes sykkelfantaster på for å fjerne trikken fra Kongsveien for å gi plass til nye sykkelveier på begge sider av bilveien. Hva skjer med trikken? Jo, den skal få en 600 meter lang tunnel gjennom Ekebergåsen. Høres sikkert fint ut det for de få som sykler, men hold dere fast. Dette kommer til å bli verdens dyreste sykkelsti-utbygging. Et mulig anslag er at den ene kilometer lange veien det er snakk om, vil koste oss skattebetalere rundt 250 millioner kroner. Det er nesten halvparten av hva byrådet drar inn i eiendomsskatt i 2017 som skulle gått til eldreomsorg.
Les mer om verdens dyreste sykkelveier her: 
https://www.minervanett.no/verdens-dyreste-sykkelveier/
Blir sikkert vedtatt
Nå er ikke saken lagt frem for byrådet ennå, men Sporveien og Bymiljøetaten presser på og har startet sine PR-kampanjer for prosjektet. For øvrig et prosjekt som etaten har lagt frem for tidligere byråder, men blitt kontant avvist.

Det som derimot er vedtatt er årets budsjett, der 181 millioner kroner skal brukes på å bygge en drøy mil nye sykkelstier. MDGs mål er at 25 prosent innen åtte år skal sykle, og da kan man tydeligvis forsyne seg grovt av kommunekassa. Men la oss tenke tanken at det ikke finnes 25 prosent av de reisende som vil bruke sykkel, er ikke da pengebruken et enormt sløseri? Og en annen ting, hvor mange kommer egentlig til å sykle i perioden desember til påske? 
Milliarder og 30 km
For å skjønne hvilke enorme summer dagens byråd ser ut til å ville bruke, er det vesentlig å studere sykkelstrategien frem til 2025. Oppsummert er målet å gjøre sykkelen til byens viktigste private fremkomstmiddel, sommer som vinter. For å få dette til skal følgende skje:

- Egne hoteller for sykler

- Nye T-bane og trikkevogner for sykler

- Hele byen skal skiltes om med spesialtilpassede veiskilt for syklistene

- 30 kilometer fartsgrense som standard

- Fjerne lyskryss for å få opp sykkelfarten

- Flere fartsdumper

- Flere enveiskjørte gater for bilistene

- Forkjørsrett for syklister i kryss

- 50.000 kommunesanstatte skal bli "møtt med rød løper" hvis de velger sykkel til jobb

- Sertifikat for sykkelgodkjente arbeidsplasser

- Sykkelstativ foran alle butikker

- Spesialskapte sykkelreiseplaner for Oslo-skolene

- Særlige sykkelplaner for 90.000 studenter

Men det er mer, og ta deg gjerne tid til å se nærmere på disse to utklippene fra kommunens sykkelstrategi før du leser bloggen videre:


Nytte versus kost er et sentralt begrep for alle som bruker andres penger, særlig våre. Siden verken Lan Berg eller hennes sjef Raymond Johansen kan ha blitt presentert for dette i en forelesningssal, her et lite grunnkurs:

"Nytte-kostnadsanalyse klargjør og synliggjør konsekvensene av offentlige tiltak før beslutninger fattes. Kunnskap om konsekvensene forhindrer misbruk av offentlige midler som lett oppstår når fornuft erstattes med tro."

Etter krigen
Og her er vi ved kjernen av de grønne kommunistene og Arbeiderpartiets ødsling med våre skattepenger. Troen på en sykkel er så viktig og altoverskyggende at all fornuft forvitrer. MDG med Ap-Johansens velsignelse vil skape sitt paradis i hovedstaden. Ingen biler av noe slag, E18 gjennom byen skal bli en miljøgate med sykkelstier så klart, gater stenges, parkeringsplasser blir borte og vi er alle tilbake til etterkrigstidens langsomme samfunn der heldigvis mobilitet, effektivitet og infrastruktur bygde hovedstaden sakte med sikker opp igjen. 

Et varslet helvete
MDG drømmer altså om et paradis som kommer til å oppleves som et helvete for folk flest. Men i troen på en sykkel jubler de seg frem i høy hastighet. Siste nytt fra de grønne kommunistene er at de ønsker å fjerne alle parkeringsplasser rett ved hoved-politistasjonen i Oslo. Politiets høringssvar river MDG-erne brutalt ned fra deres sykkel-seter:

«Oslo politi-distrikt er fremdeles bekymret over konsekvensene ved å fjerne nær 70 parkeringsplasser i nær-området. Bakgrunnen for dette er at Politiet arbeider 24/7, 365 dager i året. Selv om det er korrekt at området har god kollektivdekning, er det en kjensgjerning at denne ikke automatisk korresponderer med arbeidstider, samt planlagte og ikke planlagte aksjoner. Ved store hendelser vil det være nødvendig å innkalle et større antall tjenestemenn. Det bes derfor om at forslagsstiller finner alternative måter å plassere private kjøretøy slik at politiets evne til hurtig respons ikke blir påvirket».

Jeg nevnte nytte versus kost?

(Denne bloggen er lest av 89.000 unike per 29. juni)

---

To foiler fra Oslo kommunes sykkelstrategi:




 

Denne mannen bør du sky som pesten

Å søle bort nær 30 milliarder kroner i India er det vel bare Telenor som slipper unna med. Hadde Sigve Brekke & co investerte pengene på børsen i oktober 2008, hadde verdien nesten tredoblet seg.
Konsernsjef Sigve Brekke

Hvor mye tåler egentlig det sittende styret og toppledelsen i det som er et av Norges viktigste selskaper? Jeg har lenge hatt en grunnleggende mistillit til dagens lederskap i Telenor og derfor holder jeg meg langt unna denne aksjen som investor. Det ser det ut til at Telenor-ledelsen også gjør, siden det er besnærende å se hvor svært begrenset de har handlet aksjer i eget selskap.

Det er også verdt å legge merke til at aksjonærstrukturen består stort sett av staten + "dumme penger", altså indeksfond og indekstrackere. Det innebærer at ledelsen kan gjøre nesten som den vil og sjelden blir stilt til ansvar for noe særlig mer en åpenbare ulovligheter som korrupsjon.

Konsernsjef Sigve Brekke uttrykte da også noen høyst bevingende adminstrasjons-ord da han i egen pressemelding skulle forklare India-fiaskoen:
- Dagens avtale er til det beste for våre kunder, ansatte og for Telenor-konsernet.

Tygg gjerne litt på den setningen, så finner du raskt ut at her mangler det noe vesentlig, nemlig aksjonærene. Det er nesten rimelig å beskylde Brekke for å ikke ofre sine eiere enn eneste tanke, nettopp fordi han ikke bryr seg om dem. I så måte har han fulgt godt opp metoden til gamle Orkla-sjef Jens P. Heyerdahl, som ledet kanskje det mest administrasjonsstyrte selskapet på Oslo Børs frem til 2001. Enden på Heyerdahl-visa ble at nye sterke aksjonærer fjernet han og resten av toppledelsen på en mye omtalt generalforsamling i Sarpsborg.

Da Telenor startet i Asia under Tormod Hermansens ledelse var dette en fornuftig strategi. Selskapet hadde early moover advantage, og kom fra teknologiens vugge med blant annet Ericsson og Nokia ?i ryggen?.

I dag er telefoni en handelsvare på linje med el-forsyning hvor størrelse, innkjøpsmakt, effektivitet, finansiering og ekstrem kostkontroll er de viktigste parameterene. "Alle" har tilgang på samme teknologi, de store har tilgang på den samme finansieringen - så Telenors fortrinn er spist opp i en moden bransje.

Telenor sitter dessverre på flere bomber i Asia, spesielt i Thailand hvor Brekke ikke har deltatt i 4G lisensauksjoner. Det vi ser kan likegodt være begynnelsen på slutten. Åpenbart har dette for lengst sunket godt inn hos Telenors ledelse, fordi i fjor begikk de nærmest en desperat handling. For å delta i morgendagens økonomi kjøpte Telenor like godt selskapet Tapad for tre milliarder kroner, men måtte skrive ned kjøpesummen med en tredjedel ved første årsregnskap. Nok en morsom investering, men et unødvendig pengesløseri.

Telenor står på kanten av stupet. Ledelsen har gjentatte ganger bevist at den ikke er skikket til å handle strategisk og klokt på vegne av sine eiere. Hvorfor næringsminister Monica Mæland ikke våger å rydde opp, kommer til å stemple henne som like udugelig som den ledelsen hun har ansvaret for å passe på.

 

 

 

 

 

Lenge leve kongen uansett hva han heter

Norge uten en konge er høyrisiko for hele landet. For hvem vil ha en politiker som president?
"Det norske kongehus har alle kvaliteter et demokrati trenger".

Denne setningen er selvfølgelig en selvmotsigelse, men etter at jeg skrev denne setningen mener jeg enda sterke enn før at en konge er en forutsetning for at vårt litt rare og lille demokrati skal fungere.

Vi vet vel alle sammen at det egentlig var våre konger som bygde landet og ikke Arbeiderpartiet.  Når vi tenker på våre konger og dronninger, da blekner Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg for de aller fleste av oss. De blir rett og slett lite verdt i nasjonens historie sett i det lange perspektiv.

Norges første konge, Harald Hårfagre, besteg tronen i 872.  Uten han hadde Norge aldri blitt et Norge. Så kom de på rekke og rad. Eirik Blodøks, Olav Tryggvason, Olav den hellige, Magnus den gode, Harald Hardråde, Magnus Berrføtt, Sigurd Jorsalfare, Magnus Lagabøte, Haakon VII, Olav V og dagens bursdagsbarn Harald V.
Heldigvis finnes det ikke et menneske som er feilfritt. Det viser også vår kongehistorie. Skandalene, forbrytelsene, umoralen og pengesløseriet har hatt sin faste plass under kongekronen, men kongehuset har alltid klart å samle rekkene rundt vår konge og tidvis ryddet opp. Derfor ruller kongetoget videre med stø og stabil fart.

VG mener i dag at "Ja, vi elsker kong Harald". Dette er selvfølgelig så feil som det kan bli, så vi får anta at VG snakker på egne vegne. Jeg elsker ikke kongen, men ja, jeg trenger kong Harald.  Først og fremst for å holde politikere som Rasmus Hansson, Erna Solberg, Siv Jensen, Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande og han med det mest kongelige navnet av dem alle, Trygve Magnus Slagsvold Vedum, så langt unna Det kongelige slott som mulig.

Bare tenk hva som hadde skjedd nasjonalt og internasjonalt hvis Per Sandberg eller Abid Q. Raja overtok kongemakten som president. I et visst svakt øyeblikk kunne faktisk Sophie Elise blitt president av Norge, såpass rart er vårt rare demokrati.

Så derfor "Lenge leve kongen" uansett, og til dagens monark sendes de beste hilsener på 80 års dagen.


 

 

 

Valgkampen lover ikke godt for NRK

Når Hadia Tajik får breie seg i NRK med de villeste påstander uten et eneste kritisk spørsmål, er det grunn til å grue seg til årets valgkamp.

Er det noe rart at det over hele Norge brer seg en enda sterke mistillit til norsk presse? Allerede i 2014 svarte kun en tredel av den norske befolkningen at de har tillit til at journalistene handler til samfunnets beste i en undersøkelse, ifølge Edelman Trust Barometer.

Egen skyld
Ansvaret for et stadig større tap av troverdighet er kun pressens. For hvor er det blitt av nøytralitet til stoffet, og hvor er det blitt av de relevante kritiske spørsmålene? Mens det sikkert for noen redaksjoner er legitimt, men uforsvarlig, å skylde på ressurser, så gjelder ikke dette for NRK. Nylig ble det avslørt at NRKs 1000 ansatte i distriktene når bare 65.000 seere under 50 år på TV, så NRK har både folk nok og tid nok til å følge opp Vær Varsom-plakaten.

PR-Hadia
I går sviktet NRK fullstendig sitt samfunnsoppdrag. Utgangspunktet for både nettsak og innslag i Dagsrevyen var en statistikk fra SSB som Arbeiderpartiets nesteleder Tajik og hennes PR-apparat grep begjærlig. Nå skulle "Alle skal med"-partiet vise verden at det var best på arbeidsledighet og ny sysselsetting. Og hvem vår dårligst? Jo, Erna Solberg og Siv Jensen.

Drittpakke
- De har mislyktes fullstendig, sa Hadia Tajik helt uimotsagt. Å mislykkes fullstendig er et så sterkt begrep at det faller heldigvis på sin egen urimelighet. At NRK ikke tok seg bryet med å konfrontere Hajik med denne beskrivelsen skyldes nok at pressen lever av sterke one-linere.
Så hvorfor ødelegge en god sak og skape trøbbel for en god kilde? NRK er selvfølgelig avhengig av at partiene serverer sine drittpakker og formidler derfor disse pakkene villig vekk. Hadde NRK brukt normale journalistiske metoder og snudd drittpakken mot avsenderen ville nyhetstilfanget skrumpet inn.

Sammenligningen
Statistikk er verdens beste hjelpemiddel for folk som vil ha offentlig oppmerksomhet, og som kjent at de brukes og misbrukes. Tajik misbrukte SBB-statistikken på det groveste, fordi hun hyllet sitt eget parti for å ha skapt langt flere arbeidsplasser da de hadde regjeringsmakten, enn nå som Erna styrer landet. I utgangspunktet ser dette kanskje greit ut, men det er det så absolutt ikke. Å sammenligne tall før og etter oljeprisens fall er selvfølgelig en ubrukelig metode, dessuten vet alle at innenfor økonomien er det noe som heter sykluser, og disse kan politikerne gjør fint lite med. I bestefall kan de sette noen plaster på såret.

Burde vært snudd
Finansminister Siv Jensen fikk heldigvis anledning til å komme til ordet, men uten at hennes utsagn ble fulgt opp med det mest vanligste journalistiske spørsmålet, hvorfor.
- Man prøver å sammenligne epler og pærer. De (Ap) styrte i en helt annen tid.
Her har altså Siv Jensen helt rett, men hennes budskap ble plassert i bunn av NRKs nettartikkel. Ikke mange leste den. Hadde NRK gjort jobben sin som presseorgan hadde det vært en mye mer treffsikker tittel å bruke nettopp "Hajik misbruker statistikk for å ramme regjeringen", istedenfor den NRK valgte: "Her er tallene Ap mener beviser at Erna og Siv har mislyktes totalt".

Godt valg!





 

 

Blir valgkampen grisete med Støre?

Jonas Gahr Støre åpnet valgkampen 2017 med en selvmotsigelse i NRK. Så blåste han tyggegummibobler i VG. Er det Støre som skal bringe The Trump-style til Norge?
 

Med det nye året har det plutselig bredt seg en bekymring blant politiske kommentatorer. Frithjof Jacobsen i VG uttrykker det slik:
- Det er grunn til å frykte at 2017 blir det mest hårsåre og patetiske året i norsk politikk. Etter at Donald Trump viste verden at man kan vinne et valg ved å oppføre seg som en hårsår, selvopptatt tufs er det all grunn til å frykte at vinneroppskriften vil bli forsøkt kopiert her hjemme.

PR-klovnen
At Jonas Gahr Støre er selvopptatt viser han hver dag på jobb. Han elsker å sole seg i pressens blitzlamper og han logrer alltid som en ivrig puddel hver gang han er på TV. Synlighet er en viktig verdi for alle som skal vinne valg, men han har tydeligvis begynt å nærme seg noe av stilen til Donald Trump ved å være noe begrenset i omgang med politiske sannheter. Og han nøler ikke med å ta i bruk barnslige og klovneaktige PR-stunt.

Lot seg lure
I går prydet mangemillionærens ansikt med en rosa tyggegummiboble i munnen hele forsiden på den gode gammelmodige VG Papir. I et såkalt stort intervju kunne han fortelle hele verden at nå var han klar til å bli Norges neste statsminister.
Selv om VG kunne berette at hele Støre-familien holder pappa nede på jorda, og at i vinter dyppet alle seg i ishullet ved hytta, må det likevel ha gått litt varmt i Støretoppen da VGs fotograf Annemor Larsen lurte statsministerkandidaten med en rosa Hubba Bubba.

En liten fjert
VG skriver nemlig at det var bare med et nødskrik at Støre klarte å blåse en liten boble etter gjentatte oppfordringer fra fotografen. Neppe taktisk, for hvem vil ha en statsminister som når han først tar på seg barneskoene ikke får jobben gjort? Lille-Støre klarer altså ikke å blåse boblen så stor at når den tilslutt sprekker dekker den hele ansiktet. Det var det vi holdt på med da vi var små.

Donald & Jonas
Støres tyggegummilek åpner også døren på vid gap for kommende avistitler som "når sprekker boblen?", og bildet vil fort kunne bli stående igjen som et symbol på valgkamp-uforstand. I så måte deler ikke Trump og Støre kun rikdommens gleder men også det å være to selvopptatt tufser, for å sitere Jacobsen.

Mer skulle det bli
Mens avispapiret knapt var tørt entret Støre NRK mandag 2. januar 07.45 for å duellere med Erna Solberg. I Politisk Kvarter diskuterte de folks legitime rett til å ikke være enige i politiske vedtak og politiske strukturerer. Langt på vei mente Støre at dette også gjaldt statsråder i en regjering, men ikke alltid. Kun innenfor det han selv kunne godta. Da han ble spurt om det var greit å bekle sin eventuelle kommende regjeringen med EØS-motstandere svarte han ja. Samtidig angrep han gang på gang Solberg for å ha uenighet i sin regjering.

- Jeg vil heller ha en debatt internt i en regjering om EØS, enn å ha som Erna Solberg har, en regjering, en finansminister som sier at det er ikke politikkens jobb å bekjempe forskjeller eller en justisminister som står og sier at han tror ikke på menneskeskapte klimaendringer. Fordi det teller når du går inn for å gjøre jobben på et fundamentalt område, sa Støre.

Joda
For Erna Solberg var det bare å smashe det hele inn, fordi Norge er neppe ikke klar for en Donald Trump-type i norsk politikk.
- Så det betyr at det ikke teller hvis du er EØS-motstander eller Nato-motstander, men det teller hvis du mener noe annet på klima? Jonas, dette henger ikke på greip for å være helt ærlig!
- Joda, det gjør det, svarte Støre og viklet seg ennå dypere inn i noe vi ble vel vant med fra Trumps valgkamp. Selvmotsigelser og skivebommer. 

Kan læres
Fortsetter Støre i samme dur gjennom valgkampen vil Høyres beste taktikk være å sitte helt musestille og bare følge med på Støres valgfiasko, og kanskje dele ut boblevennlige blå tyggegummier fra valgbodene. For det skolevennlige Høyre vil det sikkert også falle seg naturlig å legge ved et lite grunnkurs i å blåse tyggegummibobler utarbeidet av Delmar Wiggins på nettstedet Odier:  http://wki.beriger.com/hvordan-a-blase-en-boble-med-tyggis
Del gjerne bloggen med dine venner på Facebook.

PS:





 


 

 

 

 

 

 

Det må ryddes opp i Telenor

Ingen jeg kjenner tror et spøtt på at julefreden har senket seg i Telenor. Selskapet er vanskjøttet og det rammer både kunder, ansatte og aksjonærer. 
Finnes det en kvinne?
For snart et år siden ble Gunn Wærsted valgt til Telenors nye styreleder. Den gangen skrev jeg at Bedriftforsamlingens valg var tuftet på kvinnekvotering, og ikke bare kompetanse. Viktige kvaliteter som internasjonal erfaring, teknologikunnskap, strategisk tenkning og kontrollevner, mente jeg forsvant litt i higen etter en kvinnelig styreleder. http://sissener.blogg.no/1451982584_kvinnekvotering_i_tel.html

Omdømme-løft
Telenors styreleder var raskt ute med en tydelig 2. punkts programerklæring, og selv om den var en syltynn suppe for aksjonærene, så var den kanskje bedre enn ingenting. Hun lovte at hun skulle skape et bedre omdømme for Telenor, og hun sa hun ville satse på å få ansatt flere kvinner i ledelsen.

Status
Når det gjelder det siste sitter det per nå 15 menn og fem kvinner på toppen i Telenor. Om Gunn Wærsted er fornøyd med sin innsats på dette satsingsområde, må hun neste svare på selv, men når det kommer til å skape et bedre omdømme for Telenor, har hun allerede svart.

33.000 ansatte
Hun har ikke bedret selskapets omdømme, hun har påført det stor skade. Hun har som styreleder sørget for at Telenor generelt, og henne selv spesielt, har etterlatt inntrykk som får investorer over hele verden til å klø seg i hodet, og ikke minst trekke på smilebåndet. Hvordan er det mulig å fremvise en slik kompetanse? Kan aksjonærene leve med en styreleder som er såpass svak, og som samtidig har ansvaret for 33.000 ansatte og 200 millioner kunder?

Den drepende tillit
Svaret er selvfølgelig nei. Aksjonærene kan dessverre ikke ha tillit til den sittende styreleder som har snublet såpass, både i det offentlige rom og på styrerommet hos Telenor. Selskapet trenger en ny styreleder, fordi Wærsteds laden og gjøren trolig har for lang tid fremover fratatt henne den fornødne tillit i finans-verdenen. Når en styreleder mister tillitt der, er det svært skadelig for selskapet, eiere og ansatte. Og som kjent er tillit også en grunnleggende forutsetning for godt lederskap. Wærsted har i håndteringen av Brekke og resten av styret mistet den tillit og kraft som er en absolutt forutsetning for en styreleder.

Tjener mer på
Hva så med konsernsjef Sigve Brekke som ikke ville danse rumba med Gunn? Han hefter det så mye ved allerede, at bare hans tilstedeværelse i lokalene er skadelig for Telenors omdømme. Ville påstander om politisk spill sammen med sin forrige arbeidsgiver Det norske Arbeiderparti, onde rykter om korrupsjon og ikke minst hans håndtering av styreleder-saken, tyder på at Telenor har mye å tjene på å bytte ut Brekke. https://no.wikipedia.org/wiki/Sigve_Brekke

Maktens tinde
Det ulidelige spennende nå, rett før jul, er å følge med på Telenors bedriftsforsamling som arbeider for aksjonærene. Den består av 15 personer og har to hovedoppgaver. Å være et organ som fører tilsyn med styrets administrasjon av selskapets drift, og det organ som velger Telenors styre. Mye makt med andre ord. Les mer her https://www.telenor.com/no/om-oss/styring-og-selskapsledelse/bedriftsforsamlingen/

Må aksjonere
Bedriftsforsamlings leder heter Anders Skjævestad. Han er en DnB-mann med bakgrunn fra Arthur Andersen & Co og Price Waterhouse. Onsdag skal Skjævestad være med på å vedta om bedriftsforsamlingen skal rydde opp i styret, og hvem som eventuelt skal sparkes på dør. Skal bedriftsforsamlingen være med på å bygge tillit, bør den gå tungt inn og sette alle skap på plass. Det betyr ny styreleder med mandat til å terminere Sigve Brekke. Telenor er viktig nok for en slik operasjon. Sitter bedriftsforsamlingen stille øker bare mistilliten mot Telenor.


Anders Skjævestad.

 

Gi oss et budsjett for fanden!

Årets viktigste hendelse for Norge avdekker et politisk lederskap som er ubegavet. At Knut Arild foretrekker sin skjønnhetssøvn fremfor å lage et solid økonomisk opplegg for landet, vil bli stående igjen som et symbol på det flaue.

For helt nye lesere som det heter; vårt statsbudsjett er det aller viktigste våre politikere driver med. De har alle fått et oppdrag fra oss velgere om å finne ut hvordan Norge skal bruke sine mange milliarder fra år til år.

Kladdeføre
Normalt sett så går politikernes budsjettarbeid ganske så bra, og selv om ingen er helt fornøyd så klappes det gjennom Stortinget. Men i år har altså budsjettsjef Erna fått usedvanlig mye is i rubben sin.

Pussig
Hun startet det hele med å sjokkere to av sine politiske venner. Hun stilte et ultimatum, trolig kraftig blendet av Siv. Hvis ikke Venstre og Kristelig Folkeparti godtok den såkalte bilpakka, var det over og ut. Plutselig luktet det skilsmisseoppgjør og ikke forhandlinger.
- Jeg skal ha den sofaen!

Lommerusk
Ingen med forstanden i behold gjør noe slikt i ønskede forhandlinger. Og hva er "så viktig" med denne bilpakka Jo, den handler om ører, noe ingen av oss lenger har i lommen sammen med annet rusk.  Og den handler om symboler. Hadde Erna stilt et ultimatum om ei pakke mot arbeidsledighet, så hadde vi kanskje kunne forstått det.

Misbruk
Venstre-Trine nølte som kjent ikke lenge.  På både på innpust og utpust, nærmest som en ekstatisk pinsepastor, forkynte hun med tordentale Det Grønne Skiftes (DGS) budskap. (For øvrig et meningsløst uttrykk som minner om en sliten undertøysstrikk som kan strekkes i det uendelige.)

Det Trine egentlig driver med er å misbruke statsbudsjettet for egen politisk vinning. Hun vet så inderlig godt at i det øyeblikket hun ikke oppfattes som mor Grønn, så fosser MDG og SV inn på hennes banehalvdel. For Trine handler nok årets budsjett også om å overleve. Tror likevel at 96 prosent av velgerne bryr seg fint lite om Trine akkurat nå, bortsett fra de negative følelsene hun skaper gjennom sin retorikk.

Prinsessen på erten
Det kjente eventyret fra H.C. Andersen har fått nytt liv på grunn av en prins fra Bømlo. En mann som er født 23. november 1972 og som aldri har vært oppe en hel natt. Heller ikke den natten da alt stod på spill, som det heter i nasjonalsangen. Som en Gollum fra Ringenes Herre ble Knut Arild fraktet hjem til sin seng.

- Vårt Norge kan da fare, tenkte han sikkert i det han ålet seg inn under sin dyne i en god flanellpysj og med gode øreplugger. Natta.

Symbolhelvete
Jeg tør vedde 1000 kroner på at hadde det ikke vært valg neste høst, ville landets viktigste politiske hendelse vært i boks for lenge siden. Mikropartiene ser dessverre ut til å bruke denne scenen for å bake sine egne politiske kaker, istedenfor å bygge landet. Det vi nå har vært vitne til er symbolpolitikk av verste sort. Helt på linje med Oslo MDGs  sykkel- og bilpolitikk.

Mrs. Arrogant
Erna som statsminister har fungert. Erna som budsjettsjef fungerer dessverre ikke, og det er ikke første gangen hennes arroganse ødelegger. Bare tenk følgende tanke:
- Prinsen fra Bømlo står i verdens søkelys og han føler budsjettmakten, så reiser altså Erna, av alle steder i verden, til Nord-Norge for å drikke kaffe og besøke sine velgere.
Lett å føle seg enda mindre da.

Klar hensikt
Når det gjelder "De fire flaue" som for lengst burde blitt enige, kan det ha seg slik at de har begrenset kunnskap i faget å forhandle? Hvis jeg ble bedt av min arbeidsgiver (velgerne) å passe på de tusenvis av milliarder kroner og jeg visste at dette dreide seg mest om forhandlinger til syvende og sist, da ville jeg nok ha brukt mye tid på å lære meg å forhandle. Fordi, hele hensikten med en forhandling mellom fire bestevenner er vel å komme i mål fortest mulig?

Så for fanden
Ikke et land på kloden har godt av å bli utsatt for budsjett-usikkerhet og regjeringskriser. Vi stopper litt opp alle mann, og vi utsetter beslutninger. Ingenting er viktigere for Norge enn å få vedtatt et budsjett av Stortinget.
Årets forhandlinger har vært et selsomt skue i så måte, og vi fortjener bedre fra landets politiske elite. Hvor har de langsiktige perspektivene blitt av og hvordan styrer man mot målene. Dette er et stort savn i norsk politikk i disse dager.

Update
Lørdag 3. desember ble "De fire flaue" enige. Det kostet oss syv milliarder kroner ekstra.

 

 

Listhaug spiser dumme bananer lett til frokost

Sylvi Listhaug har denne uken vært som et politisk bananskall der den ene etter den andre har sklidd på rumpa. Hva skal man med gode støttespillere når man har så hjelpsomme fiender?

Selv på reise på andre siden av jordkloden er det umulig å unngå nyhetsstormene fra Norge. Midt i vindkastene har innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug stått overraskende støtt i den flengende kritikken den ene etter den andre har forsøkt å fremføre. Det er kanskje ikke så rart, når det såkalte hylekorets fremste talspersoner legger ubevisst vekt på å yte Listhaug en stor tjeneste.

NOAS-bløffen
Skuespiller Kristoffer Joner gjør det godt ikke bare i norske tv-serier, men også i sosiale medier. Via en Facebook-melding på egen vegg satte han fyr på hele Norge i sin forakt mot Sylvi Listhaugs påståtte fryd over at politiet lykkes i å sende illegale innvandrere ut av landet.
Joner ba folket å gi 100 kroner i Sylvi Listhaugs navn til en organisasjon som hjelper asylsøkere med å få lovlig opphold, og drøyt 30.000 beit på.

Da det ble avslørt at det hele dreide seg om et rigg planlagt av NOAS og deres reklamebyrå, og at Joner lot seg bruke som et ansikt for innsamlingsaksjonen, gikk sosiale medier og kommentarfeltene i svart.

Så ydmyket
Ord som svindel, lureri og det som verre er haglet. Folk følte seg rett og slett lurt. Folk mente at det var direkte ufint å misbruke Sylvi Listhaug for egen vinning og noen trodde de ga penger til en hjelpeorganisasjon, og ikke et juridisk rådgivningskontor som gikk med et overskudd på to millioner kroner i 2015.
NOAS-leder Ann-Margrit Austenå ble så ydmyket at hun lovte å sende de mange 100-lappene tilbake til alle som ba om det.

For Austenå, som tidligere var leder i Norsk Journalistlag og mangeårig reporter i Dagbladet og Vårt Land, må dette ha vært et grusomt øyeblikk. Selv om hun forsøkte å holde maska så hjalp det lite for hennes skadeskutte omdømme der hun for åpen scene falt for eget grep.
Generalsekretær Ann-Margrit Austenå

En stukken gris
I et lite mellomspill mellom høydepunktene i de siste dagers nyhetsdrama rundt Listhaug dukket det opp rundt 100 personer med pressen på slep foran Listhaugs kontor. Hvis jeg ikke hadde visst bedre, så kunne man trodd at her var det snakk om en sinnsforvirret gjeng som var ute på en luftetur. 
Uansett formål, det virker noe sprøtt og underlig at det finnes folk som tror at Listhaug eller andre bryr seg nevneverdig om folk som hyler som stukne griser. Og det virker enda mer bisarr at noe tror at grisehyl endrer dagens asylpolitikk.

Nazi-Jensen
Så skulle ukens grande finale komme. En bølle fra Bærum løsnet sin digitale håndgranat hjemme i sofaen og kastet den inn på sin FB-vegg i et forsøk på å treffe Sylvi Listhaug. Det sa pang, men granaten nådde ikke sitt mål.
Det er nesten ikke til å tro at reklamemaker Ingebrigt Steen Jensen ikke har fått med seg at den som drar nazist-kortet taper alltid. Jensen har lenge vært en forkjemper for at Norge skal ha en snill og imøtekommende asylpolitikk. Det er et ærlig standpunkt og som mange mener det er godt at noen jobber aktivt for. Men da Jensen ble vitne til et nyhetsinnslag på TV2 der Sylvi Listhaug var med politiet for å spore opp illegale innvandrere må det ha klikket litt for Stabæks store sønn. Klokken 22:31 ytret han:

- Her i huset satt vi vantro i sofaen og så på iscenesettelsen som åpenbart vakte grufulle minner for veldig mange av oss. Selv klarte jeg ikke la være å tenke på Warszawa-ghtettoen.

Jøder og gass
Å sammenligne norsk asylpolitikk med nazistene massedrap på jødene må sies å være en rimelig spesiell retorikk.  Så spesiell at redaktøren i Nettavisen raskt forlangte at Jensen måtte beklage og be om unnskyldning - http://tinyurl.com/hbc29wk
Warszawa-ghtettoen var en tre år sammenhengende sult- og sykdomskatastrofe og nærmere en halv million mennesker ble utslettet på de mest bestialske vis. Men Jensen ga seg ikke med det. Han skrev at TV2 også fikk han til å tenkte på den delen av politiet i Norge som hjalp tyskerne å finne jøder under krigen.

- Bank-bank midt på natta! Vis oss papirene! Heraus! Til en leir langt borte, der det er natt og tåke. Er dette greit, eller krysset Listhaug i går en grense vi ikke har vært i nærheten her i landet på over sytti år? Adolf Hitler

Veldig dumt
Selvfølgelig er det interessant å diskutere norske politikeres opptreden i mediene når de besøker gamlehjem, barneskoler og er med politiet på jobb. Det er også nyttig å diskutere hvordan pressen vinkler sine saker, men å dra nazist-kortet er trolig det dummeste Jensen noen gang har gjort? 

Den viktige debatt
For Sylvi Listhaug må denne uken ha fortonet seg som en stor PR-fest. Uten å løfte en finger har hun nærmest eid det offentlige rom og hennes motstanderes feilskjær har trolig styrket hennes rolle som statsråd. Videre kan det jo hende at nå som de mest ihuga Listhaug-motstandene har mistet mye av sin troverdighet, så kan vi kanskje starte en bedre debatt om hva er det vi vil?

Bølle-debatten
Skal vi bruke politiet og deres metoder for å finne de mange tusen illegale innvandrere? Skal vi bruke reklamestunt alla Joner slik at de reiser frivillig?  Eller skal vi, som kanskje Jensen mener, gi samtlige permanent oppholdstillatelse?
Jeg håper virkelig at neste ukes debatt kan heves noen hakk fra Bølla fra Bærum-nivået der personangrep og trakassering er godt synlig kjennetegn, til en debatt med saklige argumenter og konstruktive forslag. Hylekoret ser ut til å bare jakte ned spilleren, og ikke endre en demokratisk vedtatt innvandrings politikk.
Uansett, det er bare å glede seg til å se nestemann som sklir på et av bananskallene som ligger strødd rundt i norsk asylpolitikk.

Update: Mandag 28.12 møttes Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum og reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen i Politisk Kvarter til debatt: https://radio.nrk.no/direkte/p2#


 

Trump er ingen katastrofe

Når usikkerheten har lagt seg er verden snart den samme igjen. At den politiske elite har fått seg en nesestyver er bare sunt.
Med Donald Trumps valgseier gikk det selvfølgelig en rystelse gjennom finansmarkedene. Børsene falt, ikke så mye som kanskje enkelte fryktet, og den norske krone svekket seg. Det er ingen tvil om at alt dette kommer til å roe seg etter hvert som folk får summet seg. Oljeprisen skal opp, og dermed vil den norske kronen styrke seg igjen. Rentenivået vil etter all sannsynlighet ligge i ro i lang tid fremover, og det hele ender med "business as usual" selv med Donald Trump som verdens mektigste mann.

Når alle bommer
Det vil snart nok bli bevist at Trump som valgkampmaskin er noe ganske annet en Trump som valgt president. Hvis Trump ikke hadde vært en profesjonell bajas og spilt på de mest primitive følelser, ville ha aldri fjernet Clinton fra det politiske kartet. Hadde han fulgt de mer tradisjonelle tiltak og grep som presidentkandidat ville aldri "den nye folkebevegelsen" gitt han en slik bred tilslutning.

Med uttrykket "den nye folkebevegelsen" mener jeg det makteliten for andre gang på kort tid ikke har klart å fange opp, nemlig at folk flest er luta lei politikere som ikke får gjort noe viktig. Politikere som er så redde for å miste makt at de kun følger minste multiplumsregelen når de store saker skal løses. I England kastet folket makteliten ut av EU. I USA kastet Trump Clinton-sfæren ut av Det Hvite Hus.

Bak gardinene
Valgkampen i USA sies å være den mest møkkete på 100 år. Det snakkes også om at eliten i all sin politiske korrekthet forsøkte å flau-gjøre velgerne ved å gjøre det nærmest til en skam å støtte Trump. Men så skulle det altså vise seg at når gardinene i stemmeboksene ble trukket for, der ingen kunne se velgerne, så slapp flauheten grepet og Trump sklei ned i valgurnene. Meningsmålingsinstitutter, pressen og den politiske elite har nok fått mye å tenke på i årene som kommer, hvis de skal klare å speile det som skjer i samfunn etter samfunn over hele verden.

Ut og lytt
Som kjent er Norge et lite land og der det skal mye til for å skape en revolusjon alla Trumps valgseier. Like fullt er "den nye verdenssituasjonen" et kraftig varsko også inn i den norske valgkampen. Skal Erna, Jonas og de andre politiske lederne klare å skape engasjement og sørge for en stor valgdeltagelse neste høst, bør de komme seg ut på veien for å lytte til folk flest. Og så må de presentere løsninger som viser at Norge har politikere som kan ta tak, som kan møte velgernes frustrasjoner og forbannelse mot det de mener norske politikere så langt bare så vidt har turt å snakke om.

Donald Trump er nå president i USA. Han kommer til å påvirke en hel verden og han har skapt et folkelig politisk engasjement det er lenge siden vi har sett maken til. I så måte er Trump ingen katastrofe, han er mer den mannen som for alvor røsket opp i The Establishment.

 

 

Røde Kors er søkkrike

Hvorfor skal vi gi penger til Røde Kors, når de har saltet ned tre milliarder kroner på bok?

Røde Kors-president og styreleder Sven Mollekleiv.

Til helgen bankes det på hundretusenvis av dører for å tigge penger til president Sven Mollekleiv og hans medarbeidere i Røde Kors. NRKs TV-aksjonen som ble stiftet i 1974 håper på at vi nordmenn blar opp minst 250 millioner kroner og fyller bøssene med den største giverglede. Staten kommer til å gi minst 35 millioner kroner, mens kommunene samlet vil stå bak kanskje 30 millioner kroner.

Den store pengedugnaden
Kjendiser som Therese Johaug donerer private samleobjekter som skidrakter til auksjoner og næringslivsaktører kappes om å vise den største raushet. TV-aksjonen liker å fremstille seg som en nasjonal pengedugnad for å hjelpe de som intet har. Det er NRK som bestemmer hvilken organisasjon som skal bli begunstiget med den nasjonale årlige øvelsen. Tre ganger har Røde Kors blitt utpekt til å nyte godt av millionene.

Det store hakeslipp
Onsdag denne uken fikk årets TV-aksjonen et skarpt skudd for baugen. Finansavisen kunne fortelle gjennom genial lay-out på sin forside følgende:
"Pengeinnsamling til PENGEBINGE. Har allerede 3000 millioner på bok"
Avisen hadde gransket fjorårets Røde Kors-regnskap og kunne fortelle at i 2015 hadde Røde Kors omløpsmidler på vel tre milliarder kroner. Nesten 2,7 milliarder kroner av disse var plassert i verdipapirer. I tillegg kommer en kassabeholdning på 297 millioner kroner, pluss ulike fordringer. Omløpsmidlene økte i fjor med nesten 220 millioner kroner.

Gikk viralt
Artikkelen i Finansavisen ble fort et stort tema i sosiale medier og på morgenmøtet til Dagsnytt 18-redaksjonen og Anders Magnus. Selv NRK som altså eier TV-aksjonen, så det journalistisk korrekt å løfte Røde Kors sin pengebinge inn i studio. Røde Kors stilte ikke med sin toppleder Sven Mollkleiv, nei det var en ansatt på den interne PR-avdelingen som fikk den "sure jobben" med å forsvare seg mot en krystallklar og tydelige sjokkert og irritert stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet.


Øistein Mjærum

Ikke fem øre
- Krisen i Syria og Irak er faktisk den verste krisen siden andre verdenskrig. Men dere sitter med tre milliarder kroner på bok. Og på søndag skal dere ut og be om 250 millioner kroner til. Dette provoserer meg så voldsomt, at mens folk dør, så bruker dere ikke av formuen. Dette er helt urimelig. Dere får ikke 5 øre av meg så lenge dere ikke bruker av pengene som er saltet ned i Norge! tordnet Christian Tybring-Gjedde.

Med buksen nede
PR-mannen fra Røde Kors Øistein Mjærum ble til stadighet svar skyldig og måtte vike fra skanse til skanse inntil programleder Anders Magnus satte inn sitt nådestøt. Han viste til at FN har bedt om 70 milliarder kroner til Syria og nærområdene:
- Kunne dere ikke brukt litt mer penger der når dere har så mye, spurte Magnus.
- Ja, uten tvil og derfor bruker vi penger i Syria. Vi bruker hvert år 90 millioner av avkastningen av fondet. Fondet gir oss fleksibilitet så vi kan respondere raskt i fremtidige krisesituasjoner, sa Mjærum.
- Så dere venter på en enda større krise?
- Vi har et ansvar for å kunne være beredt til å hjelpe, også i fremtiden, sa Mjærum.

Det store spørsmålet
Så jeg gjentar mitt spørsmål. Er det noe mening i å gi mer penger til Røde Kors som har tre milliarder kroner på bok? En gigantisk pengebinge som Røde Kors selv omtaler som "vårt oljefond", mens folk sulter og lider.

Revolusjoner norsk bilpolitikk

En bedre miljøpolitikk krever at Norge må snu dagens bilpolitikk trill rundt. Øk veiavgiften, fjern engangsavgiften i fem år og dropp alle uvirksomme avgifter.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvis våre politiske partier inkludert Venstre (kommer tilbake til Trine Skei Grande senere) mener det minste alvor med dagens allsang "Det grønne skiftet", må det gjøres mer enn å bare synge. (Siden begrepet dukket opp for første gang har norsk presse brukt "Det grønne skiftet" 10.710 ganger på trykk).

Feil fokus
Det må derimot vises mot. Et mot som handler om å skape rettferdige endringer og som vi tåler. Hvis politikerne skal lykkes med noe, bør de begynne "å straffe" bruk av bil og ikke det å eie en bil.
Så langt har de grønne kommunistene fått herje fritt med en politikk og retorikk som handler om å plage folk mest mulig, stenge ned norsk oljeproduksjon og parkere bilen for godt. Den slags er selvfølgelig bare sprøyt og ideene synes å være klekket ut over en lunken latte i en bilfri bakgård på Grünerløkka. På tide og heller parkere MDG for godt.

Tilbake til steinalderen
Bil er viktig, og det er ingen tvil om at bilen har kommet for å bli i Norge. Et Norge uten fire hjul vil bringe landet vårt tilbake til 1920-tallet. At bilen har hatt mye å si for Norges vekst og fremgang skjønner de aller fleste, og mobilitet er viktig for både barnefamilier og møbelprodusentene på Vestlandet. Derfor bør "de grønne skiftet" innebære en politikk som gjør at enda flere kan eie en bil for å løse sine daglige utfordringer innenfor konkrete behov. Skal vi lykkes med det må bilen omskapes til en positiv miljøfaktor  og derfor må dagens bilpolitikk snus på hodet.
Kort sagt, vri dagens håpløse bilpolitikk uvirksomme avgifter til kostnader knyttet kun til bruk.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årsavgiften: I dag avkrever Stortinget alle som eier en bil mellom 3135 og 3655 kroner bare for å ha en bil stående i garasjen året rundt. Denne avgiften er trolig langt eldre enn bilen, fordi våre konger i de gode gamledager trengte jo ekteskapspenger til sine prinsesser og da fant man ut at kjerrer og karjoler var det perfekte skatteobjekt. Det burde være enkelt for miljøbevisste politikere å innse at denne avgiften har ingen nytte utover å skaffe staten lukrative stabile inntekter på rundt åtte-ti milliarder i året.

Engangsavgiften: Dette er intet annet en straffeskatt for nybilkjøp. Avgiften er så hinsides høy at bare rett over Svinesundbroen kan våre naboer kjøpe samme bil til omtrent halv pris. Staten drar inn rundt 20 milliarder kroner i året på nødvendigheten å kjøpe seg en bil. På en annen side gjør denne ekstraregningen for bilkjøpere at mange kjører den samme bilen så lenge det går, noe som har ført til at vi har en bilpark som ligner på et gamlehjem der gammel bilteknologi fyller våre gater med en forurensing som kunne vært unødvendig. En god løsningen vil være å fjerne engangsavgiften i for eksempel fem år slik at flere kunne kjøpe seg nye biler og bli med på "det grønne skiftet".OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bompenger: Nok en avgift som ikke handler om miljø, kun en stat som ønsker å skattlegge befolkningen i alle kriker og kroker. Hvis du må reise fra Oslo til Trondheim avkrever staten deg 325 kroner. Tallene for Kristiansand er 284 kroner og Bergen hele 640 kroner. 

Kostnadsnøytralt
Det finnes sikkert flere rariteter innenfor norsk bilpolitikk som med et pennestrøk kan fjernes uten at det påvirker miljøet et døyt, men skal ting bort så må også noe på plass. Det viktigste vil uansett være at omleggingen av norsk bilpolitikk er så noenlunde kostnadsnøytral, men at det altså er bruk av bil som skal koste.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Drivstoff: Helt siden Frp veltet en Willoch-regjering i 1986 på grunn av et forslag om å øke bensinavgiften med 42 øre literen, har dette vært en av norsk de varmeste poteter i norsk politikk. I dag betaler bilistene to avgifter per liter drivstoff avhengig av om det fylles diesel eller bensin.
Nettopp her kan modige politikere gjøre et grep som handler om at nordmenn vil oppleve det som rettferdig at skattleggingen knyttes til antall kjørte kilometer. At veiavgiften økes med en krone per liter, og eventuelt en gradvis økning videre vil kunne gjøre mye godt for miljøpolitikken. I 2016 regner staten med at drøye 16 milliarder kroner kommer fra drivstoffavgiftene.
Å betale ut fra faktisk bruk av bil er lettere å forstå for folk flest sett i lys av argumentene som handler om miljø. Samtidig er det en enkel sak å bedre pendlefradraget for de som er avhengig av å reise med bil for å skaffe seg inntekter.

Drivstoffavgiftene i 2016 er som følger:

Drivstoffavgift per liter

 

 

Bensin:

2015

2016

Veiavgift

4,87

4,99

CO2-avgift

0,93

0,97

Diesel:

 

 

Veiavgift

3,36

3,44

CO2-avgift

1,09

1,12

Vingle-Venstre
Jeg tviler ikke på at dette må være tanker Erna Solbergs regjering har hatt oppe på bordet, men så var det denne Trine Skei Grande da. Selv om hun er forlovet med vår sittende regjering som aktiv jobber for et renere Norge, vil hun og Venstre tydeligvis i sin særinteresse bruke ethvert forslag for alt det er verdt for å skaffe seg oppmerksomhet der partiet befinner seg på randen av sperregrensen.
Jeg mistenker sterkt at Venstre kommer til å opponere fra sitt bittelille politiske hjørne i norsk politikk mot alt regjeringen legger frem helt til valgkampen er over for å skaffe seg kortsiktig oppmerksomhet og synlighet. Og i min verden blir det hele en patetisk parodi, særlig når jeg leser følgende fra Grandes politiske manifest:
- Miljøutfordringene kan løses på demokratisk vis. Kortsiktighet og særinteresser må vike der det er nødvendig, og føre var-prinsippet må ligge til grunn for alle beslutninger.OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Norges største fiende

Partiformann Rasmus Hansson leder partiet som har vilje til å ødelegge Norge. Det kommer tydelig frem i MDGs kommende partiprogram.

Det er bare å pugge navnene Une Aina Bastholm, Lars Gaupset, Andrew Kroglund, Barbara Vögele, Ola Lund Renolen, Marie Loe Halvorsen, Øyvind Strømmen, Kristin Antun Harald Nissen og Rasmus Hansson.
Disse navnene er Sentralstyret for et parti som kommer til å skade Norge, hvis mange nok stemmer på MDG om 13 måneder.
Det nye Norge
MDGs ledelse og landsmøte vedtar i mai neste år den nye politikken. Den betyr dramatiske økonomiske konsekvenser og radikale nasjonale samfunnsendringer.
I Oslo har 618.000 innbyggere i snart ett år opplevd på nært hold hva som skjuler seg bak de smilende MDG-byrådene Lan Marie Nguyen Berg og Hanna Elise Marcussen. Pressen har løpende avslørt den ene skandalen etter den andre, og avdekket alvorlige brudd på reglen om at det er klokt å ha "sammenheng mellom liv og lære".
Omdømmekrisen er såpass alvorlig at de rødgrønne Ap, SV og MDG trolig hadde mistet byrådsmakten, hvis det var valg denne høsten. Samtidig har MDGs politiske prosjekt måtte tåle sterk kritikk fra alle kanter. En kritikk som bare har økt og økt i styrke og tydelighet.

Nå søker altså Rasmus Hansson og MDG den samme nasjonale innflytelse, noe et godt valg vil sikre partiet. I Oslo fikk MDG 8,1 prosent. Siste meningsmåling på landsbasis viser at MDG har en oppslutning på 3,5 prosent, men likevel kan Hansson bestemme om landet skal styres av Arbeiderpartiet eller Høyre siden blokkene er like store. 
Nei til milliarder
I det tettpakkede og til dels sterkt konkrete politiske manifest fra MDG er det mye å stusse over, smile av og være enig i. Det er også mye annet som skaper frykt for fremtiden, fordi mange sterke tiltak vil bli iverksatt.

Et mål for MDG  er å stenge den norske oljekranen for alltid, og påføre Norge enorme inntektstap. Siden oljeeventyret startet på 70-tallet har Norge håvet inn over 12 000 milliarder kroner i målt i dagens kroneverdi. I tillegg kommer verdiskaping fra petroleumsrelaterte varer og tjenester. Statens samlede netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, inkludert skatt, netto kontantstrøm fra SDØE, avgifter og utbytte fra Statoil, endte på 342 milliarder kroner i fjor. Dette er nesten 1,33x så mye som statens samlede inntekter på skatt på formue og inntekt. Hvordan har MDG tenkt å erstatte disse inntektene?

I tillegg kommer de store milliardverdiene som skapes gjennom ringvirkningene av oljeproduksjonen,

Dette er ikke milliarder vi har til overs. Dette er ikke lekepenger som vi bare sløser bort. Dette er milliarder Norge benytter 24 timer i døgnet på veldig viktige ting.
MDGs politikk kommer til å svi for de som trenger velferd, skole, utdanning, forskning, politi, eldreomsorg, filmstøtte, pensjon, dagpenger, tuneller og alt det andre. 

Det blir også mye lediggang for de 330.000 menneskene som i dag arbeider i oljeindustrien, og verden er vel ikke skrudd sammen slik at den forbruker mindre fosilt brennstoff selv om Norge stenger ned oljeproduksjonen? Nei, oljen blir bare produsert andre steder.
 


Så stenger vi ned
I 2036, altså senest om tyve år, skal Norge ikke tjene en eneste krone på norsk olje. I mellomtiden blir det ingen leting etter mer olje og gass, det skal heller brukes ledige ressurser til å plugge alle oljebrønner og ikke minst legge ned utdanning for petroliumsstudier.
MDG mener at det viktigste de kan gjøre for Norge er å redde miljøet ved å stanse biler/fly og å stenge oljekranene. Dette er noe som igjen sikrer velferden og arbeidsplassene, ifølge dokumentet "Arbeidsprogram 2017-2021 første utkast". 

(Hvordan skal vi eksportere laksen vår? Sykle den til Europa, USA og Tokyo? Eller er disse inntektene også lett erstattelige for staten?)

Angrer bittert
Programutkastet starter riktignok besnærende og innbydende ved å proklamere at "Norge skal bli mer enn verdens beste land å leve i". Men ikke bare det, fordi Norge skal bli "det beste landet for verden - i solidaritet med medmennesker, dyr, natur og fremtidige generasjoner". Det høres kanskje fint ut , men det hele er også frikoblet verden og virkeligheten. 
Det farlige for stortingsvalget 2017 er at det kan bli en kopi av valget i Oslo. Der stemte som kjent et stort flertall av MDG-velgerne i blinde og angrer bittert.

Grønn luft
Nå må slike dokumenter dessverre tas med en viss klype salt, for politikere ser ut til å like å bryte sine løfter. Likevel bør det leses, om ikke annet for å forlyste seg over fraværet av forholdet mellom årsak og virkning. Det er fullt av luftige ideer og friske målsetninger og det er all grunn til å spørre om hvordan dette skal gå i hop.
MDGs programkomite ledet av Ingrid Liland har ennå ikke har tatt stilling til partiets fanesaker "ja til prostitusjon", "legalisering av cannabis" og "straffefrihet for bruk og besittelse av narkotiske stoffer",  men det er mer enn nok annet å løfte frem.

 

Her følger et uprioritert ordrett utdrag av MDGs politikk:

- Grunnlovsfeste retten til søke asyl.
- Ta imot 5000 kvoteflyktninger årlig.
- Arbeide for lovlige veier til Europa for å søke beskyttelse.
- Senke sperregrensen for å få utjevningsmandater ved stortingsvalg til 2 %.
- At sidemålsopplæringen starter allerede i barneskolen.
- Redusere den generelle hastigheten i tettbygde strøk fra dagens 50 km/t til 40 km/t, og til 30 km/t i byområder med blandet trafikk og rundt skoler.
- Stille krav til 50 % økologisk eller lokalprodusert mat i alle statlige matinnkjøp.
- Sette et mål om at kystflåten skal bli fossilfri innen 2030.
- Arbeide for å styrke forholdet til Russland.
- Redusere antallet nye kampfly.
- Gi beskyttelse til mennesker som flykter på grunn av miljøkatastrofer og naturødeleggelser og være en pådriver for internasjonale løsninger på dette
området.
- Gi oppholdstillatelse til papirløse voksne som har bodd i Norge i sju år og barn som har vært her i fire år.
- Redusere bruk av fengselsstraff og øke bruk av samfunnstjeneste og andre soningsformer.
- Motarbeide tiggerforbud.
- Redusere trafikken på norske flyplasser med 30 % innen 2030.
- Øke flyseteavgiften kraftig, og arbeide i EØS-systemet for at denne skal kunne differensieres ut fra distriktspolitiske hensyn.
- Motarbeide kapasitetsutvidelse på norske flyplasser.
- Avvikle ordningen med taxfreesalg på flyplasser.
- Stille krav om grønne avganger og landinger.
- Endre kjernetiden for statlige ansatte i storbyområder for å bedre utnytte kapasiteten i kollektivnettet.
- Prioritere vedlikehold og trafikksikkerhetstiltak på riks- og fylkesveinettet, som midtdelere.
- Motarbeide bygging av kapasitetsøkende motorveier i storbyområdene.
- Redusere biltrafikken i storbyområdene med minst 20 % innen 2021 og en tredel innen 2030, og med 10 % utenfor storbyområdene innen 2030.
- Omdisponere veiareal til kollektivfelt og miljøfelt på viktige innfartsårer til storbyene.
- Fase ut nysalg av fossile personbiler innen 2020, og fossile varebiler og busser innen 2025.
- Trappe opp avgiftene på fossilt drivstoff.
- Øke sykkelandelen til 10 % innen 2030.
- Innføre momsfritak på el-sykler.
- Legge til rette for at planlagte kirurgiske inngrep flyttes til små akuttsykehus for å styrke den kirurgiske kompetansen ved disse sykehusene.
- Hindre at samme eiere kan kontrollere både forlag, distribusjon og bokhandel.
- Innføre fastpris på bøker det første publikasjonsåret.
- Likestille rettighetene for artister og kulturutøvere som er selvstendig næringsdrivende med arbeidstakernes.
- Styrke kravene til kvalitet og boforhold i offentlige og private flyktningmottak.
- Innføre en nasjonal forslagsrett der vanlige borgere kan få en sak behandlet på Stortinget med et tilstrekkelig antall underskrifter.
- Gjennomføre flere folkeavstemninger.
- Opprette et åpent tilgjengelig lobbyregister for Stortinget.
- Senke stemmerettsalderen til 16 år.

For deg som vil lese mer om MDGs politikk finner du hele dokumentet her:
https://www.mdg.no/program
Fra venstre: Lars Gaupset, Une Aina Bastholm og Rasmus Hansson. Foto MDG.

 

 

Lan Berg, Lan Berg - hvor har du gjort av deg?

Jeg regner med at byråd Berg nå har kommet hjem fra ferie og kan ta seg bryet med å svare på hva Norge, Oslo og miljøet tjener på, og hva det koster samfunnet for et bilfritt Oslo.Samferdselsministeren møter Oslopakke3-partene

Lan Marie Nguyen Berg er åpenbart en travel kvinne der hun turer frem med økte parkeringspriser, radering av parkeringsplasser og stengte gater. Hennes engasjement for MDGs politikk skal ingen klage på. Men, går hun ikke for fort frem uten å tenke på hvilken konsekvens hennes handlinger påfører landets hovedstad når hun snur byen vår på hodet?

Oslo trenger regnskap
I begynnelsen av juni stilte jeg noen relevante og åpne spørsmål til Oslos miljøbyråd i en egen blogg:
1) Bedriver Berg bevisst en propaganda mot bilen basert på bløff og svake fakta?
2) Kan Berg engasjere eksterne og uavhengige eksperter slik at det kan lages et miljø- og samfunnsregnskap over MDGs samferdselspolitikk I Oslo?

(Les hele bloggen her: http://tinyurl.com/zkbjvvh)

Så lukket og stengt
At enhver bør forvente saklige svar fra miljøbyråden ligger godt innenfor en god demokratisk kvalitet. Samtidig har hennes sjef, Raymond Johansen, vært svært opptatt av at dagens byråd skal ha en åpen linje overfor Oslo innbyggere. Dette ser ikke ut til å gjelde for byråd Berg, fordi hun har veket unna denne debatten siden 7. juni.
Hun har faktisk gjort seg helt usynlig og latt være å svare på disse to spørsmålene. Jeg synes ikke en byråd i Oslo skal slippe unna med dette. Folkevalgte, altså personer som inntar tillitsverv på vegne av 618.000 oslobeboere, bør kunne ha såpass folkeskikk at de svarte på relevante spørsmål.

Å komme på spor
Lan Bergs åpenhetslinje bringer i sommervarmen tankene over mot en kinosuksess fra 1941. Leif Juster i storslag der han med et hvit klede rundt hode og kropp synger:

Pølsemaker, pølsemaker
Si hvor du er da, mann
Hvis du det si`er
Da vet du det blir mye lettere å komme deg på spor

(Se hele sangen her https://www.youtube.com/watch?v=HfKkI60c3gk)

På egne bein
Hvis Berg nå skulle ta seg bryet med å svare, håper jeg hun faktisk svarer på det hun blir spurt om og ikke lar seg inspirere av sin byrådskollega i Trondheim Hilde Opoku som nylig uttalte dette til NRK om bilens vederstyggeligheter:
- Dette handler ikke bare om CO₂-utslipp, men også om arealbruk.

(Les det oppsiktsvekkende intervjuet her http://tinyurl.com/jrge7xo)

Jeg håper også at hun denne gangen ikke sender ut sin samboer og bystyrerepresentant Eivind Trædal for å forklare og forsvare sin egen politikk som byråd. Hvis så skulle skje får jeg nok lyst til å designe henne en t-skjorte med en passende påskrift :-)
 

 

MDG trenger et "demokratisk skifte"

I en blogg nylig spurte jeg miljøbyråd Lan Berg om hun kunne fremskaffe et miljø- og samfunnsregnskap for å vise konsekvensen av MDGs bilpolitikk i Oslo. Svaret fikk jeg fra hennes samboer Eivind Trædal.

Eivind Trædal er bystyrerepresentant. Hans kjæreste Lan Berg er byråd. Begge representerer Miljøpartiet de Grønne i Oslo.

Hvordan skal vi egentlig ha det her i vår lille andedam? Hvor betryggende rent demokratisk er det at politikeres kjærester svarer på deres vegne? 
Svaret på disse to spørsmålene er jo opplagt. Når man stiller spørsmål til et byråd eller regjering, så er det å forvente at svaret kommer fra byråd eller regjering, og ikke bystyre eller storting. Og det grenser til den rene politiske revy, hvis en statsråds ektefelle eller en byråds samboer rykker ut for å forsvare sin kjæreste.

Regnskap
Min blogg hadde et hovedpoeng, nemlig at lufta i Oslo (satt på spissen) er nærmest ren som gull, selv om byrådet skriver det motsatte i sin politiske propaganda. For å finne ut hvor mye propaganda byrådet legger bak sin svært omdiskuterte og kanskje helt unyttige bilpolitikk, etterlyste altså jeg et regnskap som avdekket alle konsekvenser av MDGs bilpolitikk. Dette begrunnet med at man lettere aksepterer endringer hvis man forstår og respekterer hva de innebærer og konsekvensene derav.

Svarer ikke
Eivind Trædal er kjent for å forsvare sin elskede med nebb og klør på Twitter og Facebook. Enhver som retter legitim kritikk mot samboer Berg, risikerer både personangrep og ufine finter. Akkurat dette bryr jeg meg fint lite om, men når to offentlige stilte spørsmål til byråden besvares av en samboer som har programfestet på egen blogg at Oslo skal bli like bilfri som Sandøya utenfor Tvedestrand, må jeg som et utgangspunkt ta hans tilsvar som et offisielt svar fra byrådet.
Da oppstår neste problem. "Byrådsrepresentant" og kjæreste Eivind Trædal svarer ikke på mine spørsmål i det hele tatt, selv om han bruker 784 ord.

Et skifte
Sett utenfra ser ikke MDGs demokratiforståelse særlig pen ut. Tvang, pisk, unnaluring og totalitære tanker er tydelige avtrykk i Oslo-politikkens landskap. Det er kanskje flere enn meg som mener det er på tide med en demokratisk oppgradering i det lille Miljøpartiet de Grønne.

Blogg: http://tinyurl.com/zkbjvvh
Trædals svar: http://tinyurl.com/jurfm5t

 

 

Bløffer Lan Berg om Oslo-lufta? 

Håper ikke det, men miljødirektoratets luftmålinger viser at Oslo er en svært lite plaget by med svevestøv og eksos. Likevel vil miljøbyråden gjøre hovedstaden til kanskje verdens mest bilfiendtlig by.
Forleden bladde jeg gjennom et svært viktig dokument for alle som bor i Oslo. Den såkalte "Planstrategi for Oslo 2016-2019" er nettopp vedtatt av Oslo Byråd og er som en bibel å regne når det gjelder videreutvikling av Norges hovedstad.

Jeg bet meg merke i denne setningen:

- Mye trafikk og byens topografi gjør at Oslo er spesielt utsatt for lokal luftforurensing på vinteren. Hovedkilden til lokal luftforurensing er veitrafikk med eksos og veistøv.

Miljøbyråd Lan Berg har utdypet dette temaet tidligere i et intervju med TV2:
- Det viktigste er å gjøre luften ren i byen vår. Jeg tror folk flest er positive til dette. Det handler om folks helse. Det er en menneskerett med god luft. Det er ingen menneskerett å kjøre bil. http://www.tv2.no/a/8010240/ 

Må tåle
Oslo skal altså være spesielt utsatt for bilforurensing, og derfor mener Berg at det er helt legitimt å bruke øks og tvang for å fjerne bilen fra Oslo. Så langt har byrådet innført dieselforbud, datokjøring, stengte gater, parkeringsforbud, lavere fartsgrenser og økte avgifter på parkering, piggdekk og bompenger. Snart blir det bilforbud innenfor ring 1 og tusenvis av parkeringsplasser skal bort. Samtidig er det innført 2 timer maksgrense for parkering, noe som tvinger folk ut hver annen time som om det ikke forurenser å sirkulere rundt og rundt i jakten på en ny parkeringsplass?
På toppen av det hele krever byrådet i god totalitær stil at vi som bor i Oslo må tåle det de kaller for "en betydelig grad av adferdsendring".

Fiendebilde
På godt norsk betyr vel det å snu vår hverdag trill rundt uten å verken å vurdere eller tenke på hvilke konsekvenser dette har for folk flest. I praktisk forstand innebærer denne tvangsendringene i våre hverdagsrutiner at bilen er blitt en hovedfiende (Satan) og frelseren (Jesus) heter sykkel-t-bane-buss. 

Langt under
Hvem kan kaste et korrekt lys over Ap og MDGs påstand om at Oslo er spesielt utsatt for eksos og veistøv? Miljødirektoratet besitter en enorm kunnskap om bil og miljø, også i hovedstaden. I følge direktoratet må ikke grenseverdien for svevestøv (50ug/m3) brytes mer enn 35 dager i året. Så hvordan er så luftkvaliteten ved målestasjonen på Hjortnes som ifølge myndighetene er det mest forurensede området i Oslo?

I en mail fra direktorates rådgiver Sigmund Guttu var antall dager med for høy grenseverdi kun 21 i 2014, mens i fjor var antall dager 26. Fortsetter trenden fra Hjortnes så er svevestøv et marginalt problem for Oslo. Dessuten finnes det en langt bedre løsning enn å parkere bilen. Hvis Lan Berg ønsker å redusere svevestøv på veiene i Oslo så finnes det noe som heter vaskebiler som tar det onde ved roten.

Hva med eksos og NO2?
Guttu skriver i sin mail at også her er Hjortnes-området verst blant målestasjonen. Grenseverdien (200ug/m3) er satt slik at den ikke må overskrides mer enn 18 timer per år for å sikre en god luftkvalitet.
I 2014 viste målestasjonen at ikke en time av årets 8760 timer var brutt, altså 0. I fjor var tallet 23 timer. På Manglerud var tallene 0 og 1, mens på Alnabru viste målingene 5 og 8 timer.
Når vi i tillegg vet at fremtidens NO2 utslipp fra bilparken i Oslo vil bli kraftig redusert på grunn av nyere biler med bedre renseteknologi er det rimelig å tro at Berg og byrådet i denne saken bruker "atombomber mot spurv".

To spørsmål
Med forbehold om alle mulige feilkilder har jeg har veldig lyst til å spørre Berg om hun bevisst bedriver en propaganda mot bilen basert på bløff og svake fakta? Og jeg har lyst til å kreve at Berg belyser dette ved å engasjere eksterne og uavhengige eksperter slik at det kan lages et miljø- og samfunnsregnskap som dokumenterer konsekvensene av å bringe Oslo tilbake til 50-tallet.

Politiske bevegelser som med de knappeste valgmarginer bestemmer seg for å omgjøre Oslo til Pyongyang gjør meg svært urolig. Et hvert demokratisk menneske forventer i det minste at politikk bygger på fakta, og at konsekvensene kartlegges før det hele er for seint.

Bilde: Syklist i utkanten av Pyongyang i Nord-Korea.

Fra MDGs Osloprogram 2015 til 2019:



 

Vi må boikotte Martin Kolberg

Noen må stanse kontrollkomiteens leder Martin Kolberg. I mellomtiden bør en hver næringslivsleder boikotte hans komite.Martin Kolberg vid Nordiska Rådets session i Reykjavik. 2010-11-03. Foto: Magnus Fröderberg/norden.org

Martin Kolberg er en Arbeiderpartipolitiker med mange ansikter. Fra 2002 til 2009 var han den mektige partisekretæren på Youngstorget, og gjennom sin røffe lederstil holdt han et godt grep om troppene gjennom en fast ideologi og hadde de tetteste bånd til LO. I Stortingets korridorer har Kolberg gått med sine fast skritt i 15 år, og i 2009 ble han medlem av den viktige kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han er også kjent for å være den som håndterer "drittsakene" i Ap.

Hvem er udemokratisk?
Fra sin posisjon, først som nestleder og så som leder av kontrollkomiteen, har Kolberg hatt en refsende og småarrogant stil mot nesten alt og alle. For de av oss som har fulgt ekstra godt med har vi flere ganger latt oss forbause av hans retorikk, der han gjerne omtaler seg selv i tredjeperson og er snar til å dra kortet ?udemokratisk?.

At han kanskje selv er en utmerket representant for manglende demokratiforståelse kom tydelig frem i 2012 da han truet en rådmann på vegne av sin stedatter som var anmeldt for bedrageri med de bevingede ord om at han  "ikke var til å skubbe seg på."

Ukens retorikk
Senest denne uken viste han klare signaler på at han oppfatter seg selv som en blanding av keiser og pave da han i debatt med Finans Norges Idar Kreutzer begikk følgende svulstige uttalelser:

- Du (Kreutzer) har rett og slett ikke poeng og ikke autoritet i situasjonen.

- Det siste nå orker jeg ikke å forholde meg til nå (eierskapsmeldingen), for nå skal jeg forholde meg til Kreutzer.

- Men det får være grenser for hva jeg skal være utsatt for. 

(Kilde NRK Politisk Kvarter: http://tinyurl.com/j86h6ml)


Idar Kreutzer, administrerende direktør i Finans Norge

Kjøp dine egne aksjer!
Denne ukens debatt om kontrollkomiteen viser med all tydelighet at Martin Kolberg bryter sitt eget mandat grovt og misbruker sitt tillitsverv. Kolberg har ingenting med verken Telenor, Statoil eller andre børsnoterte selskaper å gjøre.
Hvis han likevel ønsker å legge seg opp i selskapenes virksomhet får han kjøpe sine egne aksjer og møte på generalforsamlingene , som alle oss andre.  Dette smerter sikkert en maktpolitikers hjerte, men Kolberg har nå tråkket så voldsomt over maktfordelingsprinsippets strek at han må stoppes, og aller helst avskiltes.

Hvem kontrollerer Kolberg?
At Kolberg ikke ser dette selv er egentlig ikke så vanskelig å forstå. Hans opptreden kan lett tolkes som at når det gjelder «All makt skal samles i denne sal», er dette et uttrykk som spesielt handler om han personlig og han lar seg forblinde av sin egen posisjon. Kolberg er en løs kanon på Stortinget og burde vært tjoret fast på dekk. Om ikke noen formelt kan kontrollere Kolberg, burde noen snarest "snakke sammen".

Vi boikotter!
Inntil det skjer har næringslivet neppe noe annet valg enn å overse de 12 medlemmene i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Et hvert innkallingsbrev bør heretter finne veien til nærmeste søppelbøtte. På en slik måte kan politikere som ikke følger demokratiets spilleregler frarøves sin misbruk av makt og utidige innblanding i noe de ikke har noe med.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomites mandat: http://tinyurl.com/jk2mdda

 

 

 

 

 

Formueskatten er nå all time high

På tross av at politikerne har kuttet formueskatten bittelitt de siste årene, er den høyere enn noen sinne målt i prosent av risikofri rente.. I praksis betyr dette at norske bedrifter har større vansker enn tidligere når de skal hente inn kapital og satse på nye arbeidsplasser. 


Ettersom små og mellomstore bedrifter, som utgjør vel 95 prosent av alle private arbeidsplasser i dette landet, bare kan glemme å gå i banken, må de hente penger i det private markedet. Når de gjør dette blir de offer for hvordan verden til enhver tid ser ut, ikke slik enkelte politikere gir inntrykk av at den er.
Formueskatten er i realiteten for de fleste bedriftseiere skatt på arbeidende kapital, den kapitalen som holder bedriftene i gang, kapitalen som forhåpentlig bidrar til økonomisk vekst og nye arbeidsplasser.

Annen skatt
Jeg er ikke imot skatt, jeg er imidlertid sterk motstander av skatt på arbeidende kapital. Som jeg har blogget om tidligere, burde man heller innføre en nasjonal eiendomsskatt, som rammer de rike, og som rammer passiv kapital, kapital som bidrar svært lite til økonomisk vekst og nye arbeidsplasser.
For å illustrere at formueskatten aldri har vært høyere, har jeg tatt for meg den såkalte risikofrie renten og justert den for inflasjon og formueskatt, i årene siden skatten ble innført. Den risikofrie renten er satt til norske statspapirer med 10 års løpetid og investeringsbeløpet til en million kroner. Resultatet er nedslående. 

All time high
I 2000, da formueskatten ble innført, satt du igjen med 20.000 kroner, mens man i dag går over 27.000 kroner i minus, hvorav formueskatten utgjør 8.500 kroner. Dette er som kjent en skatt man som nordmann må betale uansett, om man tjener penger eller ei.  I fjor ville en tilsvarende investering gitt et tap på 13.800 kroner, også da utgjorde formueskatten 8.500 kroner. De to foregående årene ville også gitt tap, utelukkende på grunn av formueskatten. Se graf i bunnen.

Tar ikke de rike
Selv om ikke formueskatten har skylden i det lave rentenivået, så er det hverdagen for norske bedrifter. Den er tøff, og politikerne gjør den mye verre, ved å opprettholde formueskatten og skatten på arbeidende kapital. At man har en så skadelig skatt som ikke tilpasser seg verden er mildest talt helt utrolig. Dette er ikke en skatt som «tar de rike», dette er en skatt som hindrer utvikling, arbeidsplasser og landets fremtid. 

Der er mange som nå håper at politikerne som i disse dager forhandler om et skatteforlik på Stortinget, ser hvor farlig formueskatten er.
Derfor, legg retorikken til side, la fakta bestemme.


 

Alle vil ha fart på Norge - men vilje er ikke nok

Det er en enkel øvelse for finansminister Siv Jensen å etterlyse flere arbeidsplasser i Norge. Men, uten tilgjengelig kapital blir hennes ønske umulig å innfri for privat sektor.

Virkeligheten har kommet og landets største utfordring fremover er:
- Hvem skal komme med pengene som får fart på Norge?

Det er bare å innrømme for oss selvgode nordmenn at vi nå sårt trenger hjelp fra utlandet. Uten at den såkalte fremmedkapitalen finner veien til Oslo Børs og norske ideer, vil vi aldri lykkes. Men for at det skal skje sitter Stortinget og regjeringen på et formidabelt ansvar, nemlig å sørge for at forutsigbarhet og de beste rammebetingelser skapes umiddelbart.

Ikke overraskende
For nesten et år siden meldte Finanstilsynet at oljekollapsen hadde liten påvirkning på vekst og arbeidsmarkedet. Men samtidig ble det advart om at vedvarende lav oljepris ville ha store negative ringvirkninger.
http://www.finanstilsynet.no/en/Document-repository/Reports/2015/Risk-Outlook-2015-The-Financial-Market-in-Norway/

For vel et halvt år siden skrev jeg følgende. - Etter alle solemerker er norsk økonomi på full fart inn i en ubehagelig tilværelse. Statens inntekter stuper, titusener mister jobbene sine og næringslivet lider under skyhøyt kostnadsnivå.
Dette ser vi nå for fullt. Nå går det knapt en uke uten at en av landets største arbeidsgivere varsler om nye, betydelige kutt.

Vi trenger friske penger
Grep må tas, både for å sikre arbeidsplasser og inntekter. For eksempel har politikerne hatt større interesse i å beholde formueskatt for å slå politisk mynt, skatten som rammer folk flest og arbeidsplasser mye hardere enn rikinger, enn å legge forholdene til rette for næringsutvikling og nysatsing.

De store oljeinntektene har i årevis gitt enorme overføringer til fastlandsøkonomien, noe som har gjort at folk flest har fått høyere lønn enn de egentlig burde hatt når man ser på utviklingen hos våre viktigste handelspartnere. Dette har igjen fyrt opp forbruket og medført en unik kostnadsøkning i Norge.
Når bankene på toppen av dette kaster penger etter boligkjøpere, da boliglån blant annet er bankenes beste kort på hånden når de selv skal hente mer kapital, så har vi fått usunn allokering av penger i samfunnet. Alt for meget av befolkningens verdier er bundet opp i bolig/eiendom og alt for lite i produktiv kapitalallokering.

På oljeputen
Oljeinntektene har også gitt politikerne en sovepute av dimensjoner. De siste 15 årene har politikerne i Norge sluppet å gjøre jobben sin, som er å ta fra noe og gi til annet gjennom tøffe beslutninger. I stedet har de gitt til alle mulige formål og utsatt alle politisk upopulære valg. I slike perioder kan alle være politikere uten at det får konsekvenser. Jeg skulle likt å se overskriftene dersom greske politikere hadde brukt milliarder på å kjøpe inn ting som ikke virker, eller ingen trenger eller  budsjettere investeringer hvor kostnadsoverskridelser er regelen heller enn unntaket.
Vel slik er det i Norge.
Ingen steder i verden har det vært lettere å være politikere enn i Norge. Nå er imidlertid den tiden sannsynligvis over, og det er nå det må handles.

Foto: Harald Pettersen

Alt i utlandet

På toppen av dette har staten gjennom formueskatten klart å skremme mange store investorer til utlandet, noe som gjør ubotelig skade. Ikke bare forbruker de pengene sine i utlandet - de invester der også.

For faktum er at nordmenn begynner med negativ forventet kontantstrøm på 1,7 prosent, før krav til avkastning på investert kapital.
Sagt på en annen måte. For at utlendinger, uten noe som helst forhold til Norge, skal allokere penger til Norge må bedriftene være på billigsalg. Den delen av kapitalen vil alltid søke dit hvor forventet risikojustert avkastning er høyest.

Og blir det for attraktivt vil etablerte bedrifter bli kjøpt opp. De siste årene har en rekke hovedkontor blitt flagget ut, og flere vil det selvfølgelig bli om noe ikke gjøres. Samtidig eier utlendingene 37 prosent av børsens selskaper. Hvorfor skal de fortsette å investere i Norge? Til sammenligning har land som England og Irland bevisst brukt skattesystemet til å tiltrekke seg kapital, med stor suksess.
Hvorfor gjør ikke vi det samme?

En annen skatt som kommer til å få negative konsekvenser er den såkalte eierskatten. Den innebærer at staten forsyner seg av utdelte aksjeutbytter og realiserte aksjegevinster. Alle skjønner at staten trenger midler til å drive Norge, men stadig flere begynner å bli opptatt av hvordan det offentlige Norge forvalter sine milliarder. Et stupetårn på Hamar er vel et av de tydeligste symbolene på hvordan misbruk av felleskapets midler virker i praksis. Privat sektor har forlengst kuttet i sine budsjetter. Det er på høy tid at offentlig sektor begynner med det samme. 

Kjepper i hjulene
For å tydeliggjøre så kan denne listen legges på bordet for å illustrere "det norske problemet":

  • Et skattesystem som stikker en rekke kjepper i hjulene. Regjeringen legger opp til å øke skattebelastningen for eierkapital. Dette skjer i en periode hvor vi desperat trenger tilgang på kapital.
  • Norge bruker for lite på forskning og utvikling. Mye mindre enn sammenlignbare land i OECD.
  • Vi har en rigid arbeidsmiljølov, som gir unødige begrensninger.
  • Staten har stått for nesten all pensjonssparing og den skaper ikke institusjonelt nasjonalt eierskap.
  • Den samme staten eier drøye 35 prosent av selskapene på børsen i de store virksomhetene.
  • Flere av de beste ideene flagges ut av Norge og startes i andre land grunnet skattesystemet.
  • Industrien har i flere år kun holdt hodet så vidt over vannet grunnet rekordhøy valuta.
  • Gjeldsnivået i Norge er høyt mot BNP, og har aldri vært høyere. Spesielt husholdningsgjelden har est ut siden bankkrisen på 90-tallet.
  • Bolig- og eiendomsinvesteringer har blitt forfordelt i årtier av politikerne.
  • Norge har en stor og oppblåst offentlig sektor.

Politikerne må omstille seg
Mitt spørsmål til politikerne er altså: hvor skal pengene komme fra?
Svaret de har gitt så langt er omstilling. Overalt sier de at norske selskaper må omstille seg for nye tider og klimaproblemer. Det de aldri sier er at det offentlige må omstille seg, gjøre livet lettere for de som skaper statlige inntekter og begynne å tilpasse seg verden slik den er. Fjern formueskatten og beskatt eiendom og luksuskonsum. Bidra til en omallokering av kapital. Insentiver nyinvesteringer.
Det private næringslivet omstiller seg kontinuerlig, og har gjort det hvert eneste år siden oljen ble funnet. Det har nemlig ikke noe valg.

Når ble arbeid mot korrupsjon en kvinnesak?

Telenor-kunde Elisabeth Hegstad mener det må en kvinne til for å rydde opp i det korrupsjonsbefengte Telenor og hun hevder at jeg ikke er fornøyd med Gunn Wærsted. Jeg anbefaler Hegstad å lese min blogg en gang til.

5. januar publiserte jeg en blogg om kvinnekvotering i Telenor som heldigvis har skapt en ønsket debatt. 8. januar svarte lege og Telenor-kunde Elisabeth Hegstad i en gjesteblogg hos Nettavisen med tittelen "Sissener liker penger uberørt av kvinnehender".
Selv om det er et artig grep å bruke begreper som uberørt og kvinnehender, er Hegstads tilsvar dessverre basert på flere misforståelser.

For det første er tillit til at den beste lederen alltid blir valgt til de viktigste posisjonene svært sentralt for alle som investerer i aksjer. Valg av styreleder er kurssensitivt og sender aksjekurser enten opp eller ned. Feil leder kan med andre ord skape store tap for aksjonærene og det kan føre til at inntjening og arbeidsplasser blir usikre. For å tydeliggjøre ytterligere, valg av kjønn har aldri vært en faktor for kursfastsettelsen i et børsnotert selskap og godt er det.

For det andre var bedriftsforsamlingen i Telenor utsatt for en voldsomt offentlig press fra en hærskare av synsere da den skulle peke ut ny styreleder. Det er ingen tvil om at Telenor på død og liv skulle bruke kjønnskvotering denne gangen, og det hadde nærmest vært et "politisk selvmord" å velge annerledes enn det forsamlingen gjorde. Et slikt press førte neppe til at Telenor har fått den aller beste styreleder, siden samtlige mulige mannlige kandidater ikke stod på blokka engang på grunn av hylekorets gjennomslagskraft.

For det tredje er ikke min kritikk av kvinnekvoteringen rettet mot Gunn Wærsted. Hun ble tilbudt et verv og takket ja. At hun alltid med tåle en mistanke om at det var hennes kjønn som var avgjørende for toppvervet tror jeg hun kommer til å leve godt med, men det er trist for kvinner som sådan.

For der fjerde er det godt grunnlag for å reise spørsmålet om bedriftsforsamlingens valg, også ut fra styrelederens bakgrunn og kompetanse. Wærsted har lang fartstid fra finans- og bankindustien, men Telenor er verken bank eller finans. At bedriftsforsamlingen velger en styreleder uten telecomerfaring og kunnskap om internasjonale prosesser er i min verden noe oppsiktsvekkende. Om det hefter en prosent eller 99 prosent mistanke om at Telenor ikke har fått den beste styrelederen vil alltid ligge som en svøpe over selskapet og kan skade verdiskapningen.

Det er flere enn meg som er overrasket over Elisabeth Hegstads retorikk om at en kvinne er løsningen på Telenors korrupsjonsproblemer. At korrupsjon er en mannsgreie er like malplassert som at kvinnekvotering blir brukt når børsnoterte selskaper velger sine ledere.   
Kvinnekvotering er uansett gått ut på dato.


http://sissener.blogg.no/1451982584_kvinnekvotering_i_tel.html
http://gjest.blogg.no/1452258027_sissener_liker_penger.html


Hvorfor er det kvinnekvotering i Telenor?

Ingen blir hyllet for å si slikt høyt, men kan vi ikke bare være ærlige? Gunn Wærsted ble styreleder i Telenor sannsynligvis fordi hun er kvinne.


Styreleder i Telenor Gunn Wærsted. Foto: Wikipedia.

I Norge er det en gruppe mennesker som hyler opp hver gang synlige posisjoner skal besettes. Fra høyre og venstre skriker de i sine tvangstrøyer stemplet på ryggen  "likestilling uansett pris" om at kjønn er det viktigste i hele verden. En kvinne skal på død og liv trumfe et hver menneske med hår på brystet.
Da Telenors bedriftsforsamling skulle identifisere ny styreleder var hylekoret massivt. Siden selskapet nettopp hadde ansatt en mann som administrerende direktør, skulle selskapets nye styreleder bruke neglelakk og leppestift. Viktige kvaliteter som internasjonal erfaring, telecom og/eller teknologikunnskap, strategisk tenkning og kontrollevner druknet helt i kvinnekravet.

Hyggelig I
I ettertid er det grunn til å flire litt av bevegelsens retorikk, fordi i det øyeblikket Gunn Wærsted ble valgt, var det selvfølgelig ikke på grunn av hennes kjønn likevel. Da var kravet om at det bare måtte velges en kvinne omformulert til dette:
- Telenors valgkomité har gjort en strålende jobb med å finne rett kandidat til jobben. Det er selvsagt hyggelig at det er en kvinne, men det er ikke hovedgrunnen, konkluderte det faste medlemmet i hylekoret Benja Stig Fagerland.


Kvinneblogger Benja Stig-Fagerland.

Hyggelig II
Telenor er i tillegg til å være Norges ledende teknologibedrift et av verdens ledende selskaper innenfor telekommunikasjonstjenester med 33.000 ansatte, snart 200 millioner kunder og det norske folk eier 54 prosent av selskapets aksjer. Det er den særegne norske forordning "bedriftforsamlingen" som fatter vedtak om Telenors styre. Da bedriftforsamlingens leder pekte på Wærsted hadde han budskapsnotatet klart:
- Vi er opptatt av å finne den best mulige styrelederen for Telenor, uavhengig av kjønn. Men med den debatten som har vært i det siste, er det hyggelig at den beste kandidaten er en kvinne, sa Anders Skjævestad som kunne bekrefte at den nye styrelederen var totalt blank på telecom og det er vel kjent at Wærsted har svært begrenset erfaring om det asiatiske markedet der Telenor ønsker å være en storspiller.
Da Gunn Wærsted tok mikrofonen uttalte hun:
- Det har i denne prosessen sikkert ikke vært en ulempe å være kvinne, men jeg opplever ikke at jeg er kvotert inn.

Programerklæring

Wærsted presentere i samme slengen sine to absolutt viktigste satsingsområder for Telenors eiere og det norske samfunn:

  1. Å skaffe Telenor et bedre omdømme.
  2. Sørge for flere kvinner i konsernledelsen.

Det var flere enn oss som syntes denne planen var en såpass tynn suppe at den ikke økte appetitten på flere Telenor-aksjer. Hvor ble det av industrielle grep og strategier for å skaffe selskapet flere kunder og økt verdiskapning var det flere som etterspurte, uten at dette ble speilet i pressens spalter.

Bondefanget
Åpenhet og ærlighet er noe alle omtaler som viktige egenskaper, også i børsnoterte selskaper. Den som fusker i dette faget påfører seg selv og selskapet umiddelbart et omdømmetap. Det kan ikke være tvil om at det hadde vært viktig for Telenors etterlatte inntrykk og bedriftsforsamlingens fornødne tillit å bare sagt det som det var. At det var en umulige øvelse uansett kompetanse, erfaring og lederegenskaper å velge noe annet enn en kvinne som styreleder i Telenor.

Ikke første gang

Hylekorets kvinnepolitikk har åpenbare negative konsekvenser, særlig for kvinner. Da administrerende direktør i Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, Anne-Kari Bratten, tidlig i sin karriere ble tilbudt vervet i det prestisjefylte "Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene" ble hun raskt opplyst om at Spekter slet med å fylle opp kvinnekvoten og derfor måtte finne noen damer som ikke egentlig var kvalifisert.
- Den umiddelbare stoltheten jeg følte ble raskt satt til side, kunne Bratten fortelle i et senere intervju om saken.


Anne-Kari Bratten portrett 2011
Administrerende direktør Anne-Kari Bratten. Foto: Spekter.

Lite hyggelig
Hva skal vi så gjøre med hylekoret som nærmest lammer enhver samfunnsdebatt og skaper et rekrutteringsklima som neppe er sunt for noen? Et utgangspunkt kan være å kalle en spade for en spade. Da hadde likestillingsdebatten rundt børsnoterte giganter fått et riktigere utgangspunkt og ført diskusjonene om kvinner i styre og ledelse i riktig retning. Og kanskje vi kunne kommet dit hen at det ble etablert en ny og fremtidsrettet konsensus om at kjønn ikke bør være et kriterium i det hele tatt for valg av styreleder i noen virksomhet?
Det kan heller ikke være verken spesielt hyggelig eller nyttig for Gunn Wærsted at det for alltid vil hviskes fra krokene:
- Hun fikk jobben fordi hun er kvinne.

PS: Samtidig minner jeg om at en av styrets viktigste oppgave er å ansette administrerende direktør - fortrinnsvis en med tillit og papirene i orden.


Bilde: Minileder i VG, 06.01.2016


Telenorsjefen bør legge på røret nå

Å bli tatt med buksa nede med en påpyntet CV er aldri et vakkert syn. "Dokumentfalskneriet" betyr at det for alltid vil hefte noe ved Brekke, derfor bør han gå av.
Bilde: Sigve Brekke spiller tromme i India

Det korrupsjonsbefengte Telenor styres nå av en juksemaker. Til hele verden skrøt Brekke om en bachelorgrad fra Høyskolen i Telemark, men ble svært så pinlig avslørt av Trygve Hegnars journalister i tidsskriftet Kapital. Han forsøk på å fossro via en påstand om at dette skyldtes dårlige engelskkunnskaper, skapte bare mye humor rundt lunsjbordene og enda mer brakkvann i Brekkes robåt.

Skryte på seg dame
Sigve Brekke har en lang karriere i Telenor, og har sikkert deltatt på utallige etikk-kurs. Han har sikkert også lært helt fra sine barnsbein av, via sin stilling som statsekretær for Ap, at "juksemakerpipelort" ikke er et fyndord for oss nordmenn. Vi liker rett og slett ikke juksepaver som skryter på seg damer eller fiktive utdannelselser.

Toppsjef i korrupte land
Før Brekke fikk en av Norges mektigste stillinger, var han høyt og lavt i Telenors asiatiske system. Som Asiasjef fra 2008 hadde han ansvaret for land som Mayamar, Pakistan, India, Bangladesh, Thailand og Malaysia. Man skal ikke lese mange linjer i landrapportene fra Amnesty Internasjonal før ordet korrupsjon lyser i alle retninger. Da korrupsjonssaken lå og ulmet i Telenors hovedkontor på Fornebu bestemte styret seg for at nettopp Brekke var mannen som skulle hoppe etter Baksaas. I følge styreleder Svein Aaser hadde Brekke knekt Asia-koden og skaffet Telenor 100 millioner kunder, samtidig som han ifølge Aaser hadde særlig høye kunnskaper om det norske samfunnet. Brekkes CV-juks beviser vel det stikk motsatte når det gjelder å kjenne Norge.

Så har me juksa litt
Men, er det så farlig da å jukse litt på CV´en? Dette spørsmålet ble stilt av Dagens Næringsliv til landets toppjurister for tre år siden. Slik svarte advokat Cecilie Wille Søvik i Arntzen de Besche:
- Jeg tror ikke folk i stor nok grad har vært klar over at de kan bli tatt for CV-juks, og at mange juksere tenker: «Ja ja, en liten løgn her og en liten løgn der kan vel ikke ha så mye å si». Men du kan få bedrageridom, faktisk komme i fengsel, og få krav om inndragning av lønnen du ikke skulle hatt.
http://www.dn.no/talent/2012/12/02/slik-blir-du-straffet-for-a-pynte-cven

Trenger hel ved
Brekke har i denne saken først demonstrert en fabelaktig bortforklaringsevne, for så å legge seg flat å innrømme sitt jukseri. Intet av dette skaper tillit, og det beste for Telenors ansatte og eiere er at Brekke legger på røret og åpner for at "vårt Telenor" får en konsersjef som er hel ved. Tom Vidar Rygh er en soleklar kandidat i så måte.
Samtidig bør næringsminister Monica Meland granske svært nøye hele ansettelsesprosessen rundt Brekke. Et styre som ikke makter å avsløre CV-juks via sin hærskare av rådgivere og headhuntere står ikke til troende. Hver for seg består styret av utmerkede personer, men sammen rundt et bord virker det hele som en blåøyd forsamling.

Nok råttenskap
Telenor trenger alltid den høyeste tillit, og som kjent er det noe som ikke kan kjøpes for penger. Skal Telenor gjenvinne den nødvendige tilliten må det skje via konkrete handlinger. Sagt på en annen måte, Telenor må snarest finne og kaste samtlige råtne epler ut av selskapet. Jeg er stygt redd for at det også innebærer dagens Telenor-ledelse og styre. Næringsministeren og eierene har uansett veldig dårlig tid.

 

 

 

 

Hvor maktsyk er du Raymond?

Norge har sjelden sett en politiker svelge mer kamelkjøtt enn den nye byrådsleder Raymond Johansen. Selv ettåringer blir nå utsatt for Johansens maktbegjær.

Dere hyklere!
Hvis du lurer på hva det betyr "å sluke kameler" så er den presise definisjonen:
- Den som svelger en kamel aksepterer en situasjon som blir mer kostbar enn opprinnelig antatt.

Lurer du på hvor utrykket kommer fra så kan du slå opp din bibel i Matteus kapittel 23:
- Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!


Korthuset raser
At kamelkjøtt stod på menyen da Ap, MDG og SV forhandlet om sin byrådsplattform er det ingen tvil om. Å stanse en modernisering av E18 og å gjøre Oslo til en bilfiendtlig by har allerede kostet Raymond Johansen mer enn han kunne ane. På sosiale medier blir han latterliggjort, og når det blir avslørt at hans grønne partner Lan Marie Nguyen Berg velger å ta drosje fra NRK til drikkestedet Asylet rett ved T-banestasjonen på Grønland, begynner korthuset å rase sammen.

Å bli fersket for manglende sammenheng mellom liv og lære er noe av det mest alvorlige en politiker utsetter seg for. Troverdigheten forsvinner like raskt som dugg for solen for både Ap, MDG og SV.

Å smile pent
Det som allerede nå har blitt et buemerke for Oslos nye byråd er at det fatter radikale vedtak uten å ha tanke for konsekvens. At Arbeiderpartiet som i mange år har hatt "stø kurs" som sitt primære politiske budskap nå åpner favnen for dagdrømmeriene til MDG svekker Raymond Johansens politiske kapital. Har Johansen latt seg blende av den kritthvite tanngarden til MDG og svelget ukritisk unna for å sikre seg byrådsleder-taburetten? Selvfølgelig er svaret ja.

De aller minste
Politikere som fremstår uten klokskap og som ikke evner å se rekkevidden av sine egne politiske vedtak er Oslo lite tjent med. Bilfritt sentrum viser seg allerede nå er et utopisk forslag og Vegdirektoratet med flere har sagt at byrådet kan bare glemme sine bakstreverske planer om E-18. Neste debatt som nå tar av er Johansens planer for de aller minste.

Byrådet skal nemlig innføre nattåpne barnehager. Heller ikke her har de rødgrønne utredet hva dette innebærer. Nattåpent er i utgangspunktet en stor seier for Aleneforeldreforeningen som i lang tid har jobbet aktivt overfor Ap, SV og MDG. Organisasjonen har alltid vært målbærer for de som bor alene, særlig skilte kvinner. I desember i fjor fremmet de tre partiene, med bakgrunn i et krav fra Aleneforeldrerforeningen, et privat forslag i bystyresalen om nattåpne barnehager og som nå skal bli en realitet. http://gulay-kutal.blogspot.no/2014_09_01_archive.html


Ikke svar å få
Det høres jo fint ut at aleneforeldre ikke mister jobbmuligheter, fordi kommunen snart tilbyr sovesaler for aldersgruppen ett til fem år. Å jobbe nattevakt er tydeligvis i den rødgrønne verden en menneskerett, men hvordan kommer dette til å se ut i detalj? Se det er det ingen som vet. MDG har ingen idé, Arbeiderpartiet videresender spørsmål om dette til SV, og SV har ikke svart ennå:

 1) Er det vanlige barnehager som skal utvide med nattåpent, eller er det særskilte nattåpne barnehager det blir snakk om?

2) Hva blir åpningstiden for nattåpen barnehage?

3) Er det etablert en makstid for hvor langt et opphold i barnehage kan være?

Siden svarene uteblir blir derfor det meste spekulasjoner, men noen fakta kan legges til grunn:

1) Et barn bør trolig leveres til den nattåpne barnehagen minst en time før leggetid, derfor er klokken 18.00 et naturlig tidspunkt for de fleste.

2) En nattarbeider starter gjerne rundt 21.00 og runder av vakten klokken 06.00 og sover iallfall frem til 13.00-tiden.


20 timer på sovesal
Tankesmien Skaperkraft forsøkte i sommer å reise en debatt om at de aller minste risikerer opphold på 20 timer hos andre enn mor eller far. I et leserbrev i Bergensavisen skrev tidligere byråd Fillip Rygg følgende:
- Noen vil kanskje si at våken tid sammen med foreldrene her vil bli tilnærmet likt for barn som går i en ordinær barnehage. Men skal vi bare telle våken tid? Hva med tryggheten foreldrene kan og skal gi til sine barn når de skal sove, på natten og når de våkner? Er barna bare noe vi plasserer vekk slik vi kan gjøre med dyr, biler og andre gjenstander?  Hvem skal være de viktigste voksenpersonene i livet til våre barn, vikarene som bytter på å legge minsten? http://skaperkraft.no/publikasjoner/artikler/artikkel/article/1317151

Den sveiseblinde
Politiske forslag som ikke er konsekvensutredet og drøftet i åpne debatter vil alltid utgjøre en demokratisk fare. Men for en sveiseblind Raymond Johansen som kun higer etter makt, er tydeligvis ikke et godt politisk håndverk førsteprioritet. Derimot er appetitten på kameler tydeligvis ubegrenset.

-----

PS: Etter at dette gikk i trykken sendte SVs Lena Jensen dette svaret på de tre spørsmålene:

- Nattåpen barnehage er et tilbud som skal gi foreldre trygghet for at barna blir godt tatt vare mens de må jobbe nattevakter. Vi kommer nå til å jobbe med å utvikle et godt tilbud. Det er mange gode erfaringer å hente fra Sverige. Vi tror det er lurt å ha barnehager som barna har et fast forhold til og kjenner de ansatte. Det er også naturlig at barna er der i foreldrenes arbeidstid, akkurat som i en vanlig barnehage. Vi kommer ikke til å lage rigide regler, men er opptatt av å lage gode barnehager som er til det beste både for barn og voksne. I en moderne by fortjener barna at kommunen legger til rette for dem.

 

 

 

 

 

 

Skal Kongen få Oslo sentrum for seg selv?

Mange gleder seg nå til å få se byrådets komplette navneliste for kjøretillatelser i Oslo sentrum og få vite miljøgevinstene av et bilfritt Oslo.


De som vant makten i Oslo skal vedta en privatbilfri sone innenfor ring 1 i Oslo. Der bor det drøye 1000 personer som fem ganger i uken får besøk av 90.000 personer som skal på jobb. Kongen, stortingspresidenten, høyesterettdommere, stortingsrepresentanter, statsråder, LO-sjefen, forsvarssjefen, biskopen, Norges Bank, bystyret og alle andre skal nå bli fratatt retten til å kjøre i sentrum, uansett om det så er for å kjøre en 84 år gammel bestemor med tung bagasje til Trondheimstoget på Oslo S.

Tømme sentrum
Veinettet i Oslo sentrum eies av Oslo kommune og forvaltes derfor nesten helt suverent av det sittende flertallet i bystyresalen. Dagens maktregime er nå som kjent ferdig med hestehandlingen bak lukkede dører der særlig et miniparti traff blinken.
Det er nykommerne i norsk politikk, Miljøpartiet De Grønne (MDG), som er adressat for ideen om å tømme Oslo sentrum for biler. I partiprogrammene er det fint lite å lese om hvordan bilfritt Oslo skal gjennomføres, men det er viktig å få med seg det som er av bilpolitikk.

Bilkrigen
MDG vil at så mange kommuner som mulig stenger sentrum for biler. Tvedestrand, Tønsberg, Trondheim og Tromsø har med andre ord mye å glede seg til hvis "partiformann" Rasmus Hanssen øker sine maktbaser. For MDG i Oslo er bilfritt sentrum bare et virkemiddel i en større tiltaksplan for å redusere biltrafikken i hovedstaden med 33 prosent.


Stenger ned innenfor riksvei 162 (Ring 1).

Tjenestereiser
De grønne kommunistene drømmer om å innføre lavutslippsone innenfor Ring 3 fra og med neste år, og trappe dette gradvis opp til et forbud mot fossilbiler innen 2022. Dieselbiler forbys i Oslo på alle dager hvor det er varslet luftforurensing.
Videre er det verdt å ta med at partiet vil tilby alle kommuneansatte el-sykkel framfor bil på tjenestereiser, redusere antall fossilbiler og -busser i Oslo med 90% innen 15 år og å øke prisen på de kommunale parkeringsplassene i hele Oslo til 70 kroner per time.


Rasmus Hansson på tjenestereise-sykkel.

Ord med i laget?
Men tilbake til bilfritt Oslo. Skal dette konsekvens-utredes? Hvor stor og betydningsfull er miljøeffekten? Skal bilfritt ut på nasjonal og lokal høring? De fleste vil nok kunne støtte tanken om at så mange som mulig bør ha et ord med i laget før et såpass omfattende tiltak iverksettes i Norge, og at tunge fagfolk bør benyttes for alt de er verdt.

Veldig brått
I MDGs partiprogram står det under tittelen "Et levende demokrati" at "For å fremme politisk forpliktelse må de politiske prosessene være 1) demokratiske, 2) inkluderende, 3) gjennomsiktige og 4) tilgjengelige for folk flest." Det er mulig at mange opplever at bilfritt kommer noe brått på for et raskt vedtak i bystyresalen og de ubesvarte spørsmålene er alt for mange.

For de få?
Nå er ikke bilfrie soner noe nytt i verdenssammenheng. Paris, Graz og Dubrovnik er bare tre av svært mange byer som av historiske, miljømessige eller andre hensyn har bilfrie soner, men det bør ikke bety at å stenge ned en større del av Oslo for biltrafikk nødvendigvis er en god ide. Dette kan fort bli en god ide for de få og den vil kunne endre livet negativt for de mange.
En slik samfunnsendring bør være begrunnet i store gevinster, i dette tilfellet, miljøgevinster. Hva som kommer til å skje med svevestøv og nitrogendioksidkonsentrasjon innenfor Ring 1 vet jeg ikke, dessuten vet vi ikke hvordan forurensingen er i dag, fordi dette måles ikke i sentrum. Uansett, byrådet bør kanskje snart gjøre kjent et samfunns- og klimaregnskap for prosjekt bilfritt Oslo sentrum?


Alle biler blir forbudt.

Hvilkens rett?
Hvem skal så få kjøre? 100 prosent bilfritt er jo en utopi. Skal kun Kongen få gleden av å ha et køfritt sentrum rett utenfor garasjeporten sin på Slottsplassen? Skal fastboende, taxi, varetransport, trafikkgodkjente funksjonshemmede, ikke-godkjente funksjonshemmede, LO-sjefen og biskopen få kjøretillatelse? Av de 90.000 som reiser innenfor Ring 1 for å jobbe, bruker syv prosent privatbil. Og mange av disse igjen bruker elbil eller hybrid. Hvor stor andel av disse får fortsette å kjøre til arbeidet? Mange gleder seg nok til å se den komplette listen over hvem som opprettholder sin rett til å ferdes i byen med bil.

Les mer om bilfritt her: http://www.osloby.no/politikk/8-sporsmal-og-svar-om-hva-det-betyr-at-Oslo-sentrum-skal-bli-bilfritt-8182497.html

Den grønne kommunist

Jeg håper "partiformann" Rasmus Hansson aldri får flertall i Norge. Hans økonomiske politikk er helt hinsides det kloke, umulig å gjennomføre og langt unna det som er et demokrati verdig.


Foto: Nord-Korea 2012 og 2015.

Under parolen "Vi skal redde verden fra klimakrisen" marsjerer de grønne i fastere og raskere takt mot stor innflytelse i kommuner og Storting. Sammen med Hansson har de religiøse sjeler siden 1988 rendyrket sitt fiendebilde, og står klare for å bruke ett hvert virkemiddel for å nå målet om å fjerne alle klimautslipp fra Norges overflate.

Unntakstilstand
De Grønne tror like hardt på at jorden snart skal gå under som fundamentalistiske kristne og Jehovas Vitner. I dette katastrofebildet der verden står på randen av sammenbrudd, har ikke Hansson tid til å vente på normale demokratiske prosesser. I hans verden befinner vi oss alle i en unntakstilstand. Som en buddhistisk grønnsaksmunk messer og maner partiformannen "Tenk nytt - stem grønt". Men han er også som en tysk tiger-tank som gjerne meier ned det meste vi er vant til for den grønnes sak.

Nå eller aldri
All historie viser at politikere som klarer å skape stor oppslutning om en ytre fiende, lett blir udemokratiske i den forstand at ingen sier de imot. Og det er ikke unormalt at et demokrati tolererer politisk unntakstilstand bare mange nok sier at "nå gjelder det å stå sammen mot fienden".

Skrønens sti
Hadde Rasmus Hansson vært en businessmann ville hele hans forretningside vært et eneste langt brudd på markedsføringsloven, men dette er altså en politikk basert på totalitær tankegang og en høy grad av uredelighet.
At Hansson har vilje og evne til å luske rundt på skrønens sti kom tydelig frem da en tidligere journalist i en blogg identifiserte 30 konkrete effekter av de grønnes politikk. Alt fra å gjøre det forbudt å sy pelskåper til importforbud av biler med diesel eller bensinmotor om to år. Det ble et lite rabalder, og med begrenset rot i virkeligheten erklærte partiformannen hele listen for forbannet løgn og dikt.

Revolusjonen
Den store og viktige konsekvensen ved grønn politikk er likevel at den gjør alle nordmenn og nasjonen Norge fattigere. Veldig mye fattigere. Og i et fattigere land er Hansson villig til å ofre vårt velferdssamfunn på sitt alter. Det som gir oss arbeidsledighetstrygd og helsetjenester.
Partiprogrammet er riktignok så grønnvasket at det ved første øyekast virker besnærende og appellerende, men samtidig er det langt på vei uærlig. Årsaken til det er at programmet ikke er i nærheten av å kommunisere hva deres økonomiske politikk faktisk vil innebære. Samtidig pakkes den usedvanlige reaksjonære politikken inn i en tåkete retorikk for å skjule hva det egentlig handler om.

Nasjonsrasering
Dersom noen lurer. Hvis De Grønne får det som det vil, kan vi bare glemme dagens velferd. Vi kan også se bort fra all form for velstandsvekst som vi nordmenn har vært velsignet med de siste 40 årene. Lønningene skal ned og skattene opp. Når De Grønne stenger ned norsk oljevirksomhet påfører de Norge en økonomisk depresjon uten sidestykke, fordi det er ingenting i Hanssons politikk som kan erstatte følgende:

* Olje og gass utgjør mer enn halvparten av Norges totale eksport.
* Blant de 20 største arbeidsgiverne er over en fjerdedel oljeselskaper.
* Ringvirkningene til fastlandsøkonomien er enorm.
* Norge har under én promille av verdens befolkning, men eier via Petroleumsfondet én prosent av verdien av de selskaper som er notert på verdens børser
* I Nasjonalbudsjettet for i år planlegger regjeringen å bruke 164 milliarder kroner fra oljefondet, tilsvarende 31.700 per innbygger.
* Hver niende krone som brukes i offentlige budsjetter hentes fra oljefondet
* Staten har budsjettert med nominelle økte kostnader på 5,3 prosent i år. Det er mer enn veksten i Fastlandsøkonomien.
* I 2013 var Norges prisnivåjusterte BNP per innbygger 86 prosent over gjennomsnittet i de 28 EU-landene.

Til sammenligning ventes de underliggende skattene og avgiftene å øke med 18 milliarder fra i fjor til i år. For det første er det en dråpe i havet, sammenlignet med verdiene Norge får fra oljeinntektene. For det andre er det langt fra gitt at skatteinntektene vil øke så mye, da lavere oljepris og tusenvis av oppsigelser grunnet fallende priser påvirker skatteinngangen.

Hvor er den grønne næringen?
For å kompensere for dette enorme inntektsbortfallet mener Rasmus Hansson i det fulle alvor at folk skal begynne å jobbe i grønne næringer. I den virkelige verden er ikke dette mulig. Man kan ikke bare fatte et politisk vindmølle-vedtak om gjøre Norge til et grønt prosjekt, uten at det er forankret i verden rundt oss.
Norge har i utgangspunktet relativt små naturressurser, kaldt klima, dårlige jordbruksvilkår og høye produksjonskostnader. Dette kan ikke Rasmus Hansson endre på. Et eneste fat olje generer like mye energi som 10.000 manuelle arbeidstimer. I tillegg er det vesentlig bedre for klimaet enn kull, som grunnet økt etterspørsel og lands energisikkerhet har fått en ny vår.

Ut vinduet
Som en digresjon. Før finanskrisen var klima virkelig i vinden og det ble satset enorme summer på solcelleselskapet REC. Selskapet var kun slått av Statoil over de mest verdifulle på børsen og fremtiden så lys ut. Subsidier til utplassering av solceller i mørke tyske daler er i ettertid et godt eksempel på hvordan politikk kan feilplassere skattemidler. Nå er det total solformørkelse og REC er ute av landet. Ingen investorer blir med på noe slikt igjen.
Media har også redusert sin dekning av klima betydelig, siden den gang. Rasmus Hansson sin iver etter å konservere alt på Norgesglass ser heldigvis ut til å være i utakt med trenden i samfunnsdebatten.
Olje og gass er det eneste segmentet hvor norske bedrifter har fått lett tilgang på kapital. Hvor skal pengene til Hanssons miljøprosjekt komme fra? Skal han finansiere sitt grønne skifte med lokal valuta og forsyne seg grovt av vårt pensjonsfond.

Kommunisme
Å diskutere partienes politikk kun ut fra partienes handlingsprogrammer er ofte en svært nyttig øvelse, og det er da man har sjansen til å se nærmere på et partis idelogi. De Grønne er uten tvil svært langt ute på venstresiden i det norske tradisjonelle politiske landskap. Venstresiden er som kjent også forbundet med en fanatisk lyst til å endre samfunnet.
Rasmus Hansson er selvfølgelig nødt til å avvise en hver som mener han er en grønn kommunist. Dette gjør han ved å gripe til trylleordet blokkuavhengighet, noe som heller ikke eksisterer i virkeligheten.

Linker:

Intervju med Rasmus Hansson om økonomisk politikk:
http://www.nettavisen.no/na24/vil-innfre-40-milliarder-i-nye-skatter-og-avgifter/3423132569.html

Intervju med Rasmus Hansson om partiprogrammet:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Jeg-er-enig-i-at-partiprogrammet-ikke-er-uten-overbud-Vi-er-et-ungt-parti_-og-har-mye-a-lare-8159501.html

Debatt NRK Dagsnytt 18 om De Grønnes ideologi:
https://www.youtube.com/watch?v=8U0siYGKBRc

Blogg 30 sannheter om MDG:
http://jarleaabo.blogg.no/1440833412_30_grunner_til_at_mdg.html

Blogg De Grønne er ubrukelige på økonomi::
http://stavrum.blogg.no/1440484592_helt_grnn_p_konomi.html

Blogg om blokkuavhengighet:
http://www.minervanett.no/mdg-pa-venstresiden/

Tilsvar fra Rasmus Hansson:
http://gjest.blogg.no/1442154790_sissener_sler_bort_sk.html

Blogg om MDGs narreblekk:
http://stavrum.blogg.no/1442556602_politikk_med_narreble.html

Dagens Næringsliv-intervju med Sissener:
http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/09/17/2141/Kommunevalg/sissener-om-mdg--de-er-en-gjeng-suppehuer

Professor mener MDG driver en tragikomisk politikk:
http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2015/09/15/0953/Politikk/professor-om-miljpartiet-de-grnnes-politikk-tragikomisk

 

 

 

 

 

Norge råtner på rot

Det er nå landet må bygges opp igjen, men hvor skal pengene komme fra?

Etter alle solemerker er norsk økonomi på full fart inn i en ubehagelig tilværelse. Statens inntekter stuper, titusener mister jobbene sine og næringslivet lider under skyhøyt kostnadsnivå.

NAV har utarbeidet tall som anslår at over 36.000 oljejobber kuttes. Jeg frykter det vil bli mange flere, og enda verre - at det ikke er det verste.

Det verste er at dette ikke er noe man kan omstille seg ut av. Myndighetene motarbeider nemlig bevisst næringslivet og det man trenger for å skape nye arbeidsplasser. Nemlig risikokapital, eller de pengene man trenger for å starte bedrifter, ansette mennesker og investere i bedre maskiner.

Penger er en global råvare, som like gjerne kan brukes i Shanghai som i Oslo.

Hadde du hatt 100 kroner å investere. Ville du da brukt de i et land med følgende?

  • Et skattesystem som stikker en rekke kjepper i hjulene
  • Bruker alt for lite på forskning og utvikling. Mye mindre enn sammenlignbare land i OECD
  • En rigid arbeidsmiljølov, som gir unødige begrensninger
  • Der staten har stått for nesten all pensjonssparing
  • Der den samme staten eier 35 prosent av selskapene på børsen
  • Hvor industrien har i flere år holdt hodet så vidt over vannet grunnet rekordhøy valuta

Alt i utlandet

Norge er antakelig det eneste landet i verden hvor man kun har sett på gedigne ekstrainntekter med finansielle øyne.

Samtidig med at oljemilliardene har rent inn i statskassa har det ikke blitt gjort noe som helst for å styrke norsk næringsliv utenom olje og fisk. Alt har blitt investert i utlandet, samtidig som norske bedrifter har blitt tvunget til å tilpasse seg skyhøy lønnsvekst i oljebransjen.

Men nå står Norge ved et veiskille.

Oljeprisen har dundret i bakken - samtidig som mye i dette landet er tilnærmet uinteressant for mange investorer, da kostnadene har blitt så høye. For ikke å snakke om kostnadene ved å starte noe nytt.

På toppen av dette har staten gjennom formueskatten klart å skremme alle de store investorene til utlandet, noe som gjør ubotelig skade.

For faktum er at nordmenn begynner med negativ forventet kontantstrøm på 1,7 prosent, før krav til avkastning på kapitalen og investeringsbehov?

Sagt på en annen måte. Nå kan utlendinger, uten noe som helst forhold til Norge, kjøpe de beste og mest interessante bedriftene på billigsalg. De siste årene har en rekke hovedkontor blitt flagget ut, og flere vil det selvfølgelig bli om noe ikke gjøres.

Samtidig eier utlendingene hele 37 prosent av børsens selskaper. Hvorfor skal de fortsette å investere i Norge?

Til sammenligning har land som England og Irland bevisst brukt skattesystemet til å tiltrekke seg kapital, med stor suksess.

Hvorfor gjør ikke vi dette?



Dobbel beskatning
I stedet for å være konstruktive har tilhengerne av formueskatten prestert å få hele debatten vinklet inn på at det er skattelette for de rike. Men det er helt feil, og dersom de faktisk mener det, så vet de virkelig ikke selv en gang hva formueskatt er for noe.

 Les mer her: Noen bør stoppe ut Hareide

Jeg er ikke mot skatter, men jeg vil alltid bekjempe urettferdighet. Og økonomisk sett er det lite som er verre enn diskriminering av penger som gir samfunnsnytte, som skaping av arbeidsplasser, fremfor død kapital, i form av investering i bolig - der ingenting skjer.

Derfor har jeg selv foreslått en nasjonal eiendomskatt, som vil være et atskillig bedre alternativ.

Les mer: Eiendomskatt for alle

For det må da være slik at det er bedre å skatte av penger man tjener, enn av verdier man har betalt skatt av allerede?

Jeg tror at dagens politikere vil se på styggedommen, som formueskatten faktisk er, som en skamplett i ettertid.

Taper i fremtiden


Samtidig som landet har blitt tømt for private penger, som er villig til å investere i norske bedrifter, har staten tross rekordinntekter slurvet med sine investeringer.

En ting er skandaløs infrastruktur. Noe annet er satsning på målrettet høykunnskap og støtte til ny teknologi.

Tross oljemilliardene har staten i årevis ligget langt under sammenlignbare land sine investeringer i målrettet forskning og utvikling.

FoU-utgiftenes andel av bruttonasjonalproduktet er lavere i Norge enn de fleste OECD-land, med vel 1,6 prosent årlig. Dette er ikke måten å skape fremtidens kunnskapsbedrifter på.

Svar på spørsmålet

Jeg gjentar til det kjedsommelige:

Hvor skal pengene komme fra?
Dette er det alle velgere og journalister bør utfordre politikerne på.

Dette er kanskje det viktigste og mest presserende spørsmålet, som de folkevalgte må svare på før valget. For gjør de ikke det, gjør de ikke sin fordømte plikt.
De skal tross alt mele folkets kake.
Ikke sin egen.

Noen bør stoppe ut Knut-Arild Hareide

Knut Arild Hareide er aktuell for riksantikvarens gule liste. Igjen viser han at det ikke bare er hans spirituelle, men også økonomiske tankegods, som er antikvarisk. 

Han avviste nylig i VG at han vil kutte formuesskatten, og han advarte sine gode regjeringsvenner mot det samme. Det overrasker dessverre ikke.



Hver gang KrF-lederen kommer ned fra toppen av sitt tre, blir det meste bare kaos. Innenfor økonomisk politikk, er KrF nesten mer sosialistiske enn SV, noe jeg har skrevet om tidligere. Les: Sett Krf i fryseboksen http://sissener.blogg.no/1381164470_sett_krf_i_frysebokse.html
Nå er det imidlertid viktigere enn noen gang at mange tar til motmæle mot Hareides hopp og sprett rundt formueskatten. For den ventede skattereformen til regjeringen har potensialet til å bli den mest betydningsfulle arven etter Erna Solberg og Siv Jensen. Skal norsk næringsliv klare seg mot resten av verden i årene som kommer, må formueskatten fjernes.

Glem propagandavrøvlet om at den er eneste måten staten kan skatte de rike på, for de unngår den om de vil uansett. Det eneste formuesskatten i praksis gjør, er å tappe norske selskaper for verdier, favorisere utlendinger og sparke bena under våre gründere. Her skal jeg forklare hvorfor:

Samfunnsøkonomisk tap. Formuesskatten i seg selv bryter med regelverket som resten av inntektsskattesystemet er basert på, nemlig nøytralitetsprinsippet. Denne skal sørge for at det er lik lønnsomhet før og etter skatt, noe som gjør at pengene investeres der det er best samfunnsøkonomisk.Formuesskatten sørger i stedet for at noen investeringer velges fremfor andre, ikke på grunn av lønnsomhet før skatt, men fordi skattefordelen man får ved ikke å betale formuesskatt spiller inn. Dermed får man en skjevfordeling av investeringer. I Norge ser man overinvesteringer i død kapital som eiendom og underinvesteringer i aktiv kapital.



Rike tryller bort formuen. De formuende i dette landet kan enkelt slippe unna i dag. De to mest populære måtene å gjøre dette på er:

- Investere i unoterte selskaper med lav verdsettelse. Selskapet prises ut av fremtidige inntekter, men i motsetning til børsnoterte selskaper, justeres skatten mot selskapets balanseførte verdier. Dette gjør at en gründerbedrift som kanskje er priset til en milliard kroner kun har en skattemessig verdi på fem millioner kroner.

- Å investere i fast eiendom. Kjøper man eiendom til 100 millioner kroner, hvor 65-70 millioner er lån, mens den skattemessige verdien kun er på 35 prosent av eiendommens markedsverdi, så ender rikingen opp med å slippe hele skatten, når han trekker fra gjelden.

Flere velstående nordmenn har på grunn av slik skatteplanlegging en reell milliardformue, men hvor de ikke må betale ett øre i formuesskatt

Rike flytter ut. Alternativet til Norwegian-sjef Bjørn Kjos og andre som lykkes, er å flytte ut av Norge. Spesielt for de som har virksomhet i utlandet, er terskel lav for å flytte alt ut. Mange har tatt med seg hovedkontor og arbeidsplasser utenlands, og over tid er dette forferdelig skadelig for norsk næringsliv.
Norge er allerede et land med få rike familier og lite risikokapital. Når familieformuene flyttes ut av landet, endres også fokuset på hvor det er man skal investere pengene sine. For over tid endres fokuset fra å se på spennende, gode norske bedrifter, til selskaper i det nye hjemlandet. Tilhørigheten til Norge blir selvfølgelig enda svakere i de kommende generasjoner. Nordmenn som flytter ut, til for eksempel London, har også en tendens til å slå seg ned i samme områder og skape norske miljøer. Det gir igjen en forsterkende effekt på andre norske rikinger, som fort følger etter.

I tillegg fører dette til et tragikomisk paradoks, da utlendinger ikke betaler formuesskatt til Norge. I praksis vil det si at en velstående utlending får kjøpt norske selskaper med en rabatt, kontra hva norske investorer gjør. De får dermed en konkurransefordel, der de for eksempel kan bruke de «sparte» pengene på å bygge opp sine bedrifter, i konkurranse med norske aktører.



Et stjerneeksempel på en norsk gründer som har klart å hevde seg internasjonalt er den allerede nevnte Bjørn Kjos. Flysjefen og hans makker Bjørn Kise har på imponerende kort tid landet et solid internasjonalt selskap i et av verdens tøffeste markeder. De har skapt tusenvis av arbeidsplasser og milliarder i skatteinntekter til Norge. Baksiden av medaljen er imidlertid brutal. Ettersom aksjene har steget i verdi, har Kjos blitt tvunget til å betale titalls millioner i formuesskatt. Når han ikke tar ut særlig i lønn og Norwegian ikke har gitt utbytter, fordi selskapet trenger kapitalen til å dekke de enorme investeringene selskapet gjør i fly, har han blitt tvunget til å selge hus og hytter, for å betale skatten. Alternativet til Kjos og andre gründere, er da enten å låne penger eller selge seg ned i selskapet de har skapt. I ytterste konsekvens blir det lettere for utenlandske investorer eller konkurrenter å overta Norwegian, da Kjos og Kises eierandel faller i takt med de titalls millionene de må ut med år etter år.

Man trenger ikke store økonomiske forståelsen for å forstå hvor uholdbart dette er.

I 15 år har Norge vært i en økonomisk særstilling. I denne tiden har norsk industri og næringsliv blitt verdensledende når det kommer til teknologiske løsninger, effektivitet og kompetanse. Det har vært en utrolig prestasjon. Og i fremtidens Norge er jeg sikker på at det er høykompetanseindustrien som vil bli alfa og omega for Norge. Det siste vi da trenger er et skattesystem som gir de kreative hjernene, gründerne som skal skape fremtidens arbeidsplasser, gode grunner til å flytte utenlands.

Jeg er sikker på at formuesskatten har påført norsk næringsliv lidelse som mangegangeren overgår skatteinntektene. Nå må det bli slutt på denne uforståelighet. Grunnene til at formuesskatten skal avskaffes er nemlig langt tyngre, enn den politiske propagandaen som har ført til at den fortsatt eksisterer. Et godt alternativ til formuesskatten, dersom staten skal opprettholde inntektene, er som jeg skrev i forrige blogg at formuesskatten må fjernes til fordel for eiendomsskatten.

Les mer: Eiendomsskatt for alle http://sissener.blogg.no/1439753026_eiendomskatt_for_alle.html#comment

Blir Hareide hørt, kan det vise seg å bli en gedigen skattetabbe som vil rasere norske arbeidsplasser. De fleste andre politikere i verden har innsett skadevirkningene og har avskaffet formuesskatten. På tide å sette Hareide for evig og alltid på en tørr grankvist.



 

 

 

 

 

Bergensernes blekhet

Risikofrykt: Mellom de syv fjell bor det 275.000 personer som for sjelden våger å skape verdier for seg selv og den byen de er så glade i.

For første gang har jeg blitt kontaktet av Bergens Tidende. Et sammendrag av spørsmål fra debattansvarlig går omtrent slik:
«Etter en mer enn ellevill vår og forsommer med flere saker om alt som går galt i Bergen, ønsker vi å ha en serie om det som er bra i byen. Du har jo kunder over hele landet og har sikkert noen tanker om hvordan det er å gjøre business med bergensere?»


Det første som slo meg var dessverre at det nesten ikke går an å gjøre business med bergensere. Det er ikke til å komme unna at bergensere er «nokke for seg sjøl». Selv om Brann nesten alltid spiller elendig fotball og det faktum at hele himmelen til stadighet faller ned, er Bergen for enhver bergenser viktigere enn hele Norge til sammen. Ikke sant?

Vi har kunder over hele landet, og vi reiser også over hele Norge og forteller et begeistret publikum om hvordan penger best kan forvaltes. I vårt aksjefond har avkastningen siden oppstart vært 84,3 prosent, noe som er bortimot det dobbelte av verdistigning på Oslo Børs. Det er såpass ille i Norges tidligere hovedstad at mange av som hadde meldt seg på våre fagseminarer, heller ikke dukket opp. Så hva er det som plager den viktige by? Byen som lenge før resten av Norge drev verdiskapning med andre nasjoner og bygde Bryggen som et symbol på vekst og fremgang? Er Bergen rett og slett Norges største småby på godt og vondt?

Nå håper jeg ingen misforstår meg, fordi dere bergensere er rett og slett et hyggelig folkeferd og det er superkjekt å være gjest i byen, men fordommer er alltid dårlig for business. Pålitelige kilder i Bergen forteller meg nemlig at når en oslogutt som meg i arbeidsantrekket dress og slips rusler over Torgallmenningen, blir jeg umiddelbart dømt til å være en klyse. Og klyser liker vi ikke, gjør vi vel?

Det kan synes som om bergenseren er så fornøyd med seg selv at han rett og slett er seg selv nok. Denne selvopptatthet får lett en noe trist bakside, nemlig at ideer som ikke er klekket ut i Bergen ikke er verdt ei sur sild. Det er da heller ikke så mange år siden handelsmenn og eiendomsbesittere slo sine hoder sammen og klarte å hindre Hennes & Mauritz i å etablere seg i byen. Jeg tror ikke Bergen taper en krone på å åpne favnen for nye ideer, uansett hvor de kommer fra. For å sette det litt på spissen:
- Det er neppe en bærekraftig tilnærming til business å tro at utenbysideer egentlig er klekket ut av agenter som representerer hemmelige makter som er kommet til byen for å ødelegge.

Trygghet for seg og sine er selvfølgelig en viktig verdi for alle, men kanskje dette er en overdreven egenskap for bergensere. Vi som kommer utenfra får jo raskt en følelse av at i Bergen er man enten utenfor eller innenfor. Det holder liksom ikke å hete Hansen eller Larsen, når man står overfor en Greve, Mowinckel eller Blaauw. Kan trauste familiedynastier og andre klikker begrense vekst? Ja, i alle fall hvis de som arver herlighetene og opererer i et lukket nettverk er mer opptatt av å forsvare verdiene, enn å bygge de. Og det er kanskje derfor Bergen har for lite risikovillig kapital, fordi trygghetstrangen fører til at man helst sylter pengene ned i eiendom og andre kjente investeringer.

Man skulle i utgangspunktet tro at alt skulle ligge til rette for business i Bergen. Dere har en historie full av gode eksempler på vilje til å lykkes, og kanskje det er nøkkelen til suksess. Å legge blekheten til side og heller fremstå stolt og trygg over alt dere har skapt sammen? Skal Bergen forbli en stolthet for hele Norge er det nå kanskje på tide å skape verdier sammen med andre nordmenn?

I disse dager fylles Bergen opp med tusenvis av studenter som skal lære alt fra tung økonomi til subtil kunst. Norges Handelshøyskole, som er en viktig motor for hele Business-Norge, har rundt 3400 ivrige studenter og en superb stab på 400 medarbeidere. Hvorfor bare 75 av 450 (17 prosent) nye bachelorstudenter har adresse Bergen før skolestart overlater jeg til andre å forklare, men det er neppe god business for Bergen det heller.
Forresten: Eiendomsmeglerstudiet på BI i Bergen har nå 100 nye studenter og en betydelig venteliste. Hvor mange av de kommer fra Bergen, mon tro?

(Trykket i Bergens Tidene 20. august 2015 på side 36 og 37)

Eiendomskatt for alle

Det vil motvirke sosiale forskjeller, øke risikokapitalen og gagne næringslivet. Dessverre har ikke Høyre fått med seg dette.


"Nå må alle betale skatt på bolig". En slik avistittel vil være en god nyhet for Norge.
 
For mer enn 25 år siden feilet landets politikere, da de ikke innførte en nasjonal eiendomsskatt. Nå som skattesystemet igjen er i en revideringsprosess er det to viktige endringer som burde bli tatt hensyn til. Og på samme tid.

Den ene er å innføre nasjonal eiendomsskatt, den andre er å fjerne formuesskatten i sin helhet.
I motsetning til hva mange politikere liker å mene, så er ikke dette noe som vil favorisere de rikeste. I virkeligheten er det motsatt.  

Og på mange måter vanvittig, bare se her:
-    Man får fradrag for renter
-    Man kan leie ut halve boligen skattefritt
-    Hele gevinsten ved verdistigning er skattefri
-    Gjelder også ved fritidsbolig

Grunnen til at nordmenn har det som må være verdensrekord i eiendomssubsidiering, skyldes historiske forhold. Der det i store deler av Vest-Europa er vanlig å leie bolig hele livet, har målsettingen i Norge vært at folk skal eie egen bolig.

Mennesker tilpasser seg imidlertid skatteregler. Når man tjener mye mer på å plassere penger i død kapital, fremfor reell verdiskapning, er det ikke rart at Norge er en kombinasjon av lite risikokapital og skyhøye eiendomspriser. Utviklingen i boligpriser de siste årene taler for seg selv.  

(Kilde Norges Eiendomsmeglerforbund)

Det er også flere andre sosialpolitiske mangler ved den norske skattemodellen. Her er det nemlig slik at man får den samme skattestimulansen på næringseiendom, og ikke minst at det ikke finnes noe tak på boligens verdi. Så har man bolig nummer to, tre og 100. For disse er begrunnelsen mye svakere. Det er greit at folk skal ha et feriested, men hvorfor det skal subsidieres så kraftig, er noe uforståelig i dagens verden.

Sosialpolitisk kan det være gode begrunnelser for at de billigste boligene skal slippe skatt, men at man skal kunne gjøre det på en bygård til 250 millioner kroner, er det mildt sagt underlige. I tillegg er eiendom, spesielt næringseiendom, et perfekt skatteobjekt.

Formuende kan ikke skipe det ut av landet, noe de kan med andre formuesgjenstander. Dermed slipper ingen unna, og man unngår skattetilpasninger. Dernest har man priselastisitet, som gjør at en eiendomsskatt gjør andre investeringer mer attraktive. 
Det vil kunne gi et prisfall, som gjør inngangsbilletten lavere. Tar man i betraktning at unge ikke har sjans til å eie egen bolig uten rike foreldre, bør dette også være en boligpolitisk tommel opp.

Et prisfall vil også stimulere næringslivet, da leiekostnadene på næringseiendom vil falle. I lys av at Norge etter overveiende sannsynlighet står over noe tøffere tider må jo dette sees på som en positiv «følgefeil».
 

For den enkelte innbygger snakker vi ikke om en avskrekkende skatt.

For det første bør det innføres et betydelig bunnfradrag. Dette er ikke minst viktig for mange som har opplevd verdistigning på huset de lever i, og som ellers kunne risikert å fått en uforholdsmessig stor belastning.

Selve nivået bør ikke overstige det kommunene har som handlingsrom i dag, heller gjerne lavere. I dag kan de 355 kommunene som allerede har innført en slik skatt ta 2-7 promille av verdien. Det kan være riktig å redusere den til 2-5.

Man kan enkelt også fastsette ytterligere begrensninger som gjør at det kun er den mest velstående andelen som må betale. Problemstillinger som lite formuende pensjonister, boende i dyre hus, kan for eksempel løses ved at skatten akkumuleres til eiendommen en gang selges.

Fra kommuner til stat. Flere på venstresiden har trykket den franske økonomen Thomas Piketty, og hans tanker om økonomisk likhet, til sitt bryst. Det finnes masse forskning som viser at økonomisk ulikhet har en rekke negative effekter blant annet innen helse, kriminalitet, økonomisk vekst og sosialt fellesskap.

For å slå fast en ting. Jeg står langt unna Piketty sitt verdensbilde, og er ikke for at staten bare skal innføre nye skatter for at politikerne skal slippe å gjøre jobben sin, nemlig prioriteringer.

Men selv en blind, fransk høne kan finne korn. Og en malurt i Norge er mangelen på en nasjonal eiendomsskatt.

En nasjonal eiendomsskatt vil altså motvirke sosiale forskjeller, øke risikokapital og gagne næringslivet. Innfører man eiendomsskatt og fjerner formuesskatten, vil man med to pennestrøk radikalt bedre utsiktene for norsk økonomi.

(Kilde Statistisk sentralbyrå)

PS: Dette er faktisk en av de eldste skatteformene i Norge, da det ble innført en variant i 1661. Det tok hele 221 år før man i 1882 måtte skatte av inntekten.

Gylden fallskjerm til ulovlige innvandrere

Om 24 dager går kanskje verdens mest lukrative pengestøttetilbud til ulovlige innvandrere ut. De heldigste får tilbud om 330.000 kroner hvis de reiser hjem frivillig før 1. september.  

I sommer har regjeringen og Utlendingsdirektoratets returstøtte til folk som ikke får lov til å bosette seg i Norge, vakt oppmerksomhet. Kanskje ikke uten grunn?
Returstøtte høres ut som kjedelig lesestoff fra en fagbyråkrats skrivebord, men den gang ei. Dette handler egentlig om et gigantisk lokketilbud der ganske store penger er involvert - over 100 millioner kroner. Og det handler om å fylle det offentlige rom med utendørsreklame for dette tilbudet.

500.000 kroner?
Det er Utlendingsdirektoratet som forvalter denne politikerstyrte ordningen som varierer veldig fra land til land. I følge direktoratets hjemmeside vil for eksempel en irakisk familie på fem kunne få opp til 330.000 kroner i hjemreisestøtte, mens en familie fra Eritrea maksimalt 95.000 kroner.
At en asylsøker fra Irak kan oppleve dette som et høyt beløp tror jeg er rimelig å anta, samtidig som frivillig hjemreise sparer samfunnet for større beløp.
Hva støttebeløpet utgjør for en somalisk familie på 14 har direktoratet ennå ikke offentliggjort, men statens asylkontor bekrefter at for Somalia og Etiopia "gjelder egne regler". Så skal man tippe et beløp nærmere en halv million kroner?  


Illustrasjonsbildet: Brugata i Oslo.

Smørbrødlisten
Afghanistan er et godt case for å belyse mer i detalj hva lokketilbudet fra regjeringen
innebærer. For disse med hjemsendelsesvedtak har direktoratet offentliggjort en støtteliste for afghanerne:

1) 20.000 kroner per barn og 10.000 kroner per voksen i kontanter.
2) 5000 kroner i passpenger per person.
3) 15.000 kroner i ekstra kontanter.  
4) 40.000 kroner til næringsetablering, skole eller utdanning.
5) 50.000 kroner til et halvt år arbeidstrening pluss fri bolig og opphold.
6) Generell bostøtte på 25.000 kroner.
7) De to første ukene gratis i Kabul.
8) Gratis hjemreise.
9) Helsesjekk og vaksiner.
10) Hjelp til å skaffe pass og reisedokumenter

Kilde: UDI


Familiebyrde
Begrunnelsen for det norske lokketilbudet er formulert av direktoratet til å være "at den som returnerer får reise hjem på en verdig måte".  Alternativet som er tvangsretur, mener Utlendingsdirektoratet innebærer ?en hjemkomst som er sannsynligvis oppfattes som en byrde for familien denne en gang forlot?. Direktoratet understreker også at returstøtten gjelder for både de som oppholder seg på mottak og de som lever skjult i samfunnet.
Selv om reisepenger til asylsøkere har vært benyttet i mange år er effekten av ordningen ikke nok utredet. I en rapport fra 2012 av Oslo Economics for justisdepartementet antydes det at effekten er 15 prosent, samtidig som analysen ber departementet å granske dette nøyere på grunn av usikkerhet.

Spørsmål
Det er ingen tvil om at det tilhører den gode norske humanismen å hjelpe alle grupper i samfunnet, men er det lov å tenke at det får da være grenser for giverglede? Er det uproblematisk at støttebeløpene er såpass generøse og neppe kan være justert for kostnadsnivået i det enkelte land? Og er det ikke grunn til å stusse litt over UDIs forklaringsmodell om at tvangsreturer påfører asylsøkerenes slektninger en uønsket byrde?
Eller skal vi heller se bort fra verdien på selve tilbudet og heller konsentrere oss om hva samfunnet som sådan sparer på at ulovlige innvandrere reiser fortest mulig hjem og at lokketilbudet kan ha en effekt?

Minerva-artikkel

Evaluering av ordninger for frivillig retur

Utviklingen av norsk returpolitikk overfor avviste asylsøkere. En dokumentstudie av statsbudsjettene 2000-2012










 

Støre, Syria og vondt verre

Er Jonas Gahr Støre en større populist enn Carl I. Hagen? Hans politiske omfavnelse av 10.000 syrere tyder på det.


Det er forunderlig å sitte på sidelinjen å følge Det Norske Arbeiderparti etter at Jens Stoltenberg overlot roret til mangemillionæren Jonas Gahr Støre. Mens Stoltenberg var nærmest manisk opptatt av forankring og konsekvensanalyse, noe som førte til beskyldninger om at han aldri fikk jobben gjort, viser Støre i Syria-saken det stikk motsatte. Med lette føtter og null analyse entret han landsmøtes talerstol i april og i  triumf uttalte han:
- Norge bør åpne for å ta i mot til sammen 10.000 syriske flyktninger - 5000 i år og 5000 neste år.

SoloStøre
For mange av de som var tilstede i den applauderende landsmøtesal skal det også ha gått et lite indre gisp. Hva i huleste? Hva kommer dette til å koste? Hvor skal syrerne bo? Har Jonas forankret dette i partiet?
Støre på sin side beroliget salen med en lett gjennomskuelig tallmagi:  800-900 millioner kroner i 2015 og i overkant av én milliard i 2016, var Støres konklusjon.
Hadde det nye AP-lederen kontaktet Statistisk sentralbyrå før landsmøte ville de lett ha kunnet hviske ham i øret at samlet prislapp for 10.000 nye syriske landsmenn kommer til å koste skattebetalerne 20 milliarder kroner.
I den jublende applausen var det en som klappet høyest av dem alle, nemlig AUF-lederen. Mani Hussaini kom til Norge som ettåring fra Syria i 1988. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 2006 og i 2014 tok han over stafettpinnen etter Eskil Pedersen.
- Dette er en viktig seier for AUF, jublet Hussaini da Støre slapp sin flyktningebombe.

Populisten Støre
Anslag viser at det nå er mer en 50 millioner flyktninger i verden og krisen er særlig vanskelig for de som bor i Nigeria, DR Kongo, Sudan, Syria og Colombia. At flyktninger trenger hjelp er nok de aller fleste enige om. For en politiker er det svært viktig å finne "nye saker" som de aller fleste er "enige om". Det handler om å tekkes så mange velgere som mulig rundt en konkret sak.
For et opposisjonsparti er det enda bedre å finne en sak der folket er enig, mens eliten er uenige. Støres utspill kan leses som et populistisk utspill mot Fremskrittspartiet i regjering, fordi Støre visste godt at Frp aldri kunne være med på å ta imot 10.000 nye flyktninger. Støres utspill kan også leses som et indremedisinsk tiltak overfor sin egen ungdomsorganisasjon. I så måte trodde nok Støre at dette ble sjakk matt i sitt eget politisk spill.

Hagen versus Støre
Men så var det dette med å være populistisk klok og smart. Alle er nok enige om at Carl I. Hagen er og var et populistisk geni. Når han gikk til angrep på makten via enkeltsaker som traff grasrota, fosset Fremskrittspartiet frem og ble selv en maktfaktor i norsk politikk. Uten Hagens grundige fotarbeid og politiske talent hadde ikke Siv Jensen vært landets finansminister. Støre når neppe Carl I. Hagen til knærne i populistisk politikk, selv om han gjorde et forsøk på siste landsmøte. Målinger viser at Støre har rast på meningsmålingene (Frp har gått motsatt vei), fordi for mange forstår ikke hvordan Norge kan ta imot 10.000 ekstra flyktninger, samtidig som vi allerede har 5000 i mottak vi ikke aner hva vi skal gjøre med. Og kanskje noen også føler at Støres engasjement for syriske flyktninger ikke er noe ektefødt? Kanskje hele utspillet var for å tekkes AUF-lederen og for plage Frp og Høyre?

Gjør alt verre

Norsk flyktningpolitikk er allerede på ville veier. Dette skrev jeg om for to år siden.
Norge drukner i sosiale problemer og en stadig økende kostnad på grunn av mislykket integreringspolitikk. Da er det synd at lederen for Norges største parti fremstår som en populistisk politiker som bare gjør alt vondt verre, for oss alle. Jeg venter i gru og spenning på hva våre politiske partier, unntatt Frp, vedtar på våre vegne.



Utspillet fra Jonas Gahr Støre har gitt AP-lederen massiv pressedekning (se graf "antall artikler" fra Retriever) og mye støy i sosiale medier. Det har partiet tapt på.


STABIL OG ATTRAKTIV SKATT


Scheel-utvalget har nylig lagt frem sitt forslag om et nytt skattesystem. Dessverre skaper ikke denne reformen nyskaping og vekst i Norge. Tvert imot, det skapes en betydelig usikkerhet.


Hans Henrik Scheels skattereform skaper usikkerhet for Norge

Skattesystemet har flere formål. Først og fremst skal skatt skaffe staten inntekter. I Norge er det også lagt stor vekt på at skattesystemet skal ha en omfordelende effekt mellom innbyggerne. I tillegg er det viktig at skattesystemet er utformet slik at gode incentiver for å drive lønnsom virksomhet ikke ødelegges. På det siste punktet mener jeg Scheel bommer grovt.

Likhet

La meg begynne med det positive. Det er i utgangspunktet bra at skattesatsen for selskaper foreslås senket fra 27 til 20%. Likeså er det positivt at det foreslås å behandle alle eiendeler likt ved formuesbeskatningen, herunder eiendom som hittil har vært verdsatt vesentlig lavere enn andre eiendeler. Dette har gitt alvorlige skjevheter til fordel for eiendomsinvesteringer.

Glem Norge

Det som derimot er svært negativt, er at Scheel foreslår en kraftig skjerping av eierbeskatningen. Ved å foreslå å øke skatten på utbytte og aksjegevinster fra 27% i dag opp til hele 41%, gis det et kraftig signal til norske gründere om at Norge ikke er stedet for å satse. Det hjelper ikke at selskapsskatten som nevnt foreslås senket til 20%. Som om ikke dette var nok, så beholdes formueskatten samtidig som verdien av rentefradrag blir betydelig redusert. Summen blir en kraftig skatteskjerpelse for norske eiere som vil satse på nyskaping og vekst.

Tunnelsyn

Hvorfor gjør så Scheel dette? Det kan synes som dette utvalget har hatt et svært enøyd fokus på internasjonal skattekonkurranse uten å ta innover seg at beskatningen av selskaper og dets eiere må sees i sammenheng. Fokus på selskapsskattesatsen er selvsagt relevant spesielt for storbedrifter med virksomheter i mange land. Storselskapene tilpasser seg dette ved å flytte overskuddene til land med lave skattesatser, slik at skattegrunnlaget forsvinner. Dette har vært et økende problem internasjonalt.

Skatteparadiser

Vil så en reduksjon av selskapsskattesatsen til 20% skjerme mot konkurranse fra lavskatteland? Svaret er nei. Storselskapene vil fortsatt ha incentiver til å flytte overskudd til skatteparadiser. Skattesats på 20% vil neppe være attraktivt nok for å få utenlandske selskaper til å lokalisere seg i Norge. Jeg tror ikke selskapsskattesatsen er så avgjørende. USA har en selskapsskattesats på hele 35%, men har likevel verdens sterkeste næringsliv.

Færre i jobb

Hva blir så konsekvensen av dette? Jeg er redd det blir dramatisk. Mange som tidligere har lykkes i Norge har allerede flyttet fra landet på grunn av formueskatten. Får vi nå en kraftig skjerpelse av kapitalbeskatningen slik Scheel-utvalget foreslår, vil mange andre flytte etter. Flytter de med penger fra landet vil de ta pengene med seg og investere andre steder. Da faller investeringene, nyskapingen og veksten. Færre nye arbeidsplasser vil komme. Det er det siste Norge trenger nå når oljenæringen er i full krise.

Det kommer til å ta flere år før et nytt skattesystem blir vedtatt. Resultatet blir vedvarende usikkerhet rundt rammebetingelsene i en tid som er preget av stor usikkerhet rundt norsk økonomi. I oljenæringen kommer mange tusen arbeidsplasser til å forsvinne i tiden fremover. Disse arbeidsplassene kommer ikke til å bli erstattet fra hverken norske eller utenlandske storbedrifter som måtte mene Norge blir mer attraktivt med lavere selskapsskattesats.

Mot strømmen

Nye arbeidsplasser må derfor skapes fra nye bedrifter med norske eiere. Disse frykter jeg vil rammes hardt av fortsatt formueskatt og den foreslåtte kraftige skatteskjerpingen på utbytte og aksjegevinster. Folk vil ikke bruke sparepengene sine på nyskaping dersom de føler at de ikke blir sittende igjen med noe.

I stedet for skatteskjerpelse trenger landet vårt stimulans til nyskaping. Scheel-utvalget har dessverre foreslått det motsatte og skapt betydelig usikkerhet. Det er bare trist!

Trykk gassen i bunn

Det viktigste politikerne kan gjøre nå er å raskt få vedtatt et stabilt skatteregime. Forutsigbarhet er et minimumskrav for alle som ønsker å delta i norsk økonomi.


Forrige uke ble styringsrenten, overraskende for nesten alle, satt ned med 0,25 prosentenheter. Jeg er dessverre redd for at et rentekutt, som uten store vansker kunne vært unngått en god stund til, byr på en rekke negative bivirkninger.

Hvorfor? 

Hovedstyret begrunnelse var kort oppsummert at Norges Bank med dette ville smøre norsk økonomi på grunn av de negative effektene av lav oljepris. De fleste ser ut til å være enige i at dette var et unødvendig grep fra Norges Bank. Et grep som heller ikke virker slik banken håper på.

Dyrere vin

Den mest tydelige effekten, som det også er grunn til ergre seg over, er at alt som har med utlandet å gjøre på et blunk har blitt 15 prosent dyrere. Hadde aldri trodd at Hovedstyrets funksjon var å prisregulere sydenturer, spansk skinke og rødvin. Den store rentevinneren er nok norsk landbruk og norske bedrifter med utenlandske kunder.

Forutsigbart
Heldigvis finnes det et annet verktøy i faktorkassen som kommer til å skape fart i norsk økonomi. Et stabilt skatteregime er et minimumskrav for de aller fleste norske investorer. Oslo Børs er i dag eid av staten med 35,45 prosent, utlendinger med 36,05 prosent og 28,5 prosent av nordmenn, viser tall for utgangen av november. Men så lenge Scheel-utvalgets skattereform, som også innebærer en betydelig skatteskjerping for de norske investorene, henger og dingler i luften risikerer vi at investeringer i Norge stopper helt opp.

Tar tid
Om ikke det skulle være ille nok. Å endre på skattepolitikken vår kan ta tid, veldig lang tid. Skatt handler også om vanskelige og tidkrevende politiske prosesser, men noen ganger må det være mulig for de folkevalgte å gi litt gass.

Noe vi trenger
Nye investeringer er og vil fremover være en svært viktig økonomisk motor for Norge. Det betyr arbeidsplasser og skatteinntekter. Men det betyr også ny kunnskap. Når det for eksempel gjelder utenlandsk eierskap viser undersøkelser at dette gjøres mer effektivt og det fører til større verdiskapning, enn for norskeide virksomheter.

Kjør på nå 

Nå er det en lang rekke forhold som påvirker en investors valg. Gode veier, hyggelige innbyggere, politisk stabilitet, lave reisekostnader til og fra Norge, kostnad- og skattenivå, valutakurs og arbeidsmarkedet er noen av de viktigste. Like fullt er en ustødig skattepolitikk noe som trumfer det meste, og da hjelper det lite om vi oppfyller parametere så "innmari hyggelig".


DEN STORE PENGEFELLEN



Selv om et krakk i oljeprisen er ille nok i seg selv, kan økt avkastning for oljefondet gjøre ting enda verre for Norge. Det burde bekymre mange, men foreløpig stikkes hodene i sanden.


Lav oljepris gjør Norge enda rikere. Klarer finansminister Siv Jensen å stagge big spender-politikere? (Bilde: dep.no)


Siden juni har oljeprisen vært i fritt fall, fra 115 til 80 dollar fatet. Allerede før dette hadde oljeselskapene lagt planer for å kutte kostnadene, fordi kostnadsnivået har blitt alt for høyt. De siste månedene har derfor flere tusen ansatte i oljebransjen fått sparken.

Nå akselereres dette og jeg skal trekke opp et scenario for hvordan dette kan utspille seg. Det blir dessverre ikke veldig lystelig.

Libya tilbake

Den nedgangen vi nå har hatt i oljeprisen skyldes mest økt produksjon, men det handler også om suget etter olje. Ny teknologi har fått produksjonen av skiferolje i USA til å øke langt mer enn noen hadde forestilt seg. Libya og Irak har begynt å levere mye olje igjen etter å ha vært nedstengt av krig og uro. I tillegg er etterspørselen særlig i Kina men også i Europa svak. Dette har brakt oljeprisen ned fra 115 dollar i juni til 80 dollar nå. Men hva om oljeprisfallet ikke stopper der?

Mister makt

Det skjer fortsatt mye teknologiutvikling som tilsier lavere produksjonskostnader for skiferolje. Ressursene er store. Land som Libya og Irak har fortsatt muligheter til å øke produksjonen betydelig. 27. november er det møte i OPEC, men lite tyder på vilje til å kutte produksjonen nå. OPEC har mistet markedsmakt og trenger lavere oljepris som begrenser produksjonsveksten fra andre land for å gjenvinne den markedsmakten. Det vi ta flere år og lavere priser.

Norge i spill

I et scenario der oljeprisen blir liggende lavt i flere år, hvordan vil det slå ut for Norge? Som nevnt er kostnadsnivået allerede for høyt og oppsigelsene i oljenæringen har startet. Dette vil akselerere. Skulle oljeprisen falle betydelig og bli liggende lavt i flere år, vil virkningene bli dramatiske. Dette vil slå kraftig inn i økonomien gjennom arbeidsledighet, fallende boligpriser og konkurser.

Europa fryder seg

I verden utenfor Norge ser det annerledes ut. Lavere oljepris vil gi økt økonomisk vekst. Norsk eksportindustri utenfor oljenæringen vil vinne på det. Både gjennom bedre eksportmarkeder, bedre tilgang på arbeidskraft og ikke minst lavere kronekurs. Kronekursen beveger seg nemlig i takt med oljeprisen.
Dessverre er norsk eksportindustri utenfor oljenæringen allerede sterkt redusert fordi oljeboomen har utkonkurrert den. Så veldig mye glede av den får derfor ikke Norge på kort sikt.

Eser ut

Men det er noe annet som skjer som blir mer interessant. Oljefondet har allerede blitt en gigantisk pengebinge. Nå er fondet på rundt 5 830 milliarder kroner. La oss si at en krise i oljenæringen i løpet av de neste tre årene får kronekursen til å falle med 20 prosent. Dersom det skjer vil valutakursen alene øke verdien målt i kroner til 7 288 milliarder. Dette er selvfølgelig en skinngevinst, for alt vi kjøper fra utlandet blir tilsvarende dyrere målt i kroner. Kronefall gjør oss ikke rikere. Som nevnt er oljeprisfall bra for verdensøkonomien. Dette er spesielt bra for aksjemarkedene og oljefondet investerer 60 prosent av midlene i aksjer. La oss si at lave oljepriser gir kraftig internasjonal børsoppgang det tre neste årene og petroleumsfondet oppnår en årlig avkastning på 10 prosent. Hvis dette skjer, vil fondet om tre år ha steget til 9 700 milliarder kroner. La oss for enkelhets skyld avrunde til 10 000 milliarder. Da forutsetter vi null tilførsel av nye midler. Om det blir akkurat null er vanskelig å si, siden det avhenger av mange andre ting enn oljeprisen. Blant annet hvor fort oljeselskapene kutter kostnader.

Vi blir søkkrike

Midt i dette står populistiske norske politikere. Det interessante og nye, er at oljeprisfallet, i alle fall tilsynelatende, kan gjøre Norge veldig mye rikere. Da blir presset mot politikerne for å bruke penger enormt. Oljeprisen er ikke lenger viktig for oljefondet. Snarere tvert imot. Vi kan få som resultat at dess lavere oljeprisen blir, dess større blir oljefondet målt i kroner.
Handlingsregelen tilsier at fire prosent av oljefondet kan brukes over statsbudsjettet. Vokser fondet til 10 000 milliarder, blir det 400 milliarder kroner årlig. Da blir det plutselig veldig mye penger som kan brukes. Har krise i oljeindustrien dessuten ført til stor arbeidsledighet, blir også viljen til å bruke pengene stor.

Pengegaloppen

Så hva blir pengene brukt til? Norge trenger ny infrastruktur. Vi har dårlig standard på både vei og jernbane og kapasiteten er sprengt i de største byene. Problemet er at det tar ti år å planlegge og ferdigstille store infrastrukturprosjekter, så pengene vil i begrenset grad brukes her.
Jeg har tidligere skrevet om fem reformer Norge bør gjennomføre med kutt innen landbruk, u-hjelp, pensjoner i offentlig sektor, sykelønn og byråkrati. Fem kinderegg som gir både innsparinger, bedre effektivitet og bedre politikk. Disse vil dessverre bli vanskelig å gjennomføre med et svulmende oljefond. De vil alle møte motstand fra sterke pressgrupper og ingen tar ubehaget med å gjennomføre dem så lenge vi på kort sikt kan betale oss ut av det meste.

Pengefellen

Vi ender opp med en giftig coctail av økt offentlig forbruk, manglende investeringer og manglende reformer. På lengre sikt når oljefondet er brukt opp, vil dette gi svært store problemer. Dette er den store pengefellen som paradoksalt nok kan forsterkes av fallende oljepris.

Sett Krf i fryseboksen

Knut Arild Hareide og hans medlemsfeller er den store trussel Erna Solberg står overfor som landets nye statsminister. Innenfor økonomisk poltikk er KrF nesten mer sosialistiske enn SV, og derfor kan intimdans med "pinsevennen" Hareide ødelegge farten Norge og Solberg trenger. 



I mitt forrige blogginnlegg spådde jeg at de fire borgerlige partiene ikke ville bli enige om en felles regjering og at vi vil få en blåblå mindretallsregjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Den blåblå regjeringen er nå en realitet.

Pokerspill

Den nye regjeringen vil føre en helt annen kurs enn den rødgrønne den avløser. Vi så det allerede i regjeringsforhandlingene der det ble oppnådd enighet om noen lovendringer. Nå ser det ut til at både proffboksing, mer snøskuterkjøring og Segway blir lovlig i Norge. Oppheving av disse forbudene føles befriende. Vi kvitter oss med noen særnorske formynderske lovforbud som kanskje i seg selv ikke er så viktige, men likevel temmelig irriterende. På listen over slike irriterende formynderske forbud kan vi tilføye forbudet mot søndagsåpne butikker, forbudet mot pokerspill i hjemmet, begrensningene for alkoholomsetning pluss ganske mange andre små og store saker.

Forbudsgeneralen

Felles for disse forbudene som nå er modne for oppheving, er at den blåblå regjeringens to støttepartier i Stortinget, Venstre og KrF, stort sett stiller seg diametralt forskjellig til dem. Venstre er et liberalt parti med tro på enkeltmenneskets ansvarlighet som i det store og hele bør støtte Erna og Siv her. KrF derimot, er forbudspartiet fremfor noen. Det partiet har gjennom årene vært mot alle liberale reformer. KrF ville at farge-TV skulle være forbudt, de ville at homofili skulle være forbudt og partiet er imot selvbestemt abort. KrF ønsker å beholde alle de særnorske forbudene som er så irriterende og formynderske. Dette er i seg selv en god grunn til å sparke Knut Arild Hareide ut av det borgerlige selskap. Han er «the odd man out».


Selv om jeg irriterer meg over Knut Arild Hareide og KrFs antiliberale og formynderske holdninger, er det likevel ikke hovedgrunnen til at jeg mener Erna og Siv bør skyve ham ut i kulden. Hovedgrunnen er at Norge trenger en kraftig endring i den økonomiske politikken. Denne endringen tror jeg det er mye større muligheter for å oppnå sammen med Venstre enn med KrF. De fem kindereggene jeg har skrevet om tidligere og som Erna må knuse, vil Hareide stort sett la stå uåpnet.

Harde grep

Den regjeringen vi får nå må faktisk ta tak i de utfordringene Norge står overfor. Faktum er at Norge ikke har råd til å fortsette som før når oljeinntektene faller. Den rødgrønne regjeringen har gjort Norge ekstremt oljeavhengig og ødelagt konkurranseevnen til resten av næringslivet. Da må det mer enn oppheving av formynderske forbud til. 
Et område jeg har behandlet grundig tidligere er landbrukspolitikken. På dette området ligger KrF nært opp til Senterpartiet og vil motsette seg nødvendige omlegginger og kutt. Venstre har derimot programfestet en rekke liberaliserende endringer for landbruket, som bør bidra til et mer økonomisk bærekraftig landbruk, selv om partiet ikke går inn for direkte kutt i overføringene.


Det er nødvendig å forenkle offentlig sektor, slå sammen kommuner og iverksette mange tiltak for å øke effektiviteten og holde kostnadene nede. Det vil ikke hjelpe med bare litt småflikking her og der. Kostnadsnivået i Norge har steget 30% sammenlignet med våre handelspartnere under den rødgrønne regjeringen. Dette kan ikke kompenseres ved å redusere lønningene i Norge. Det blir altfor smertefullt og lite realistisk å gjennomføre. I stedet må den nye regjeringen gyve løs på alle unødvendige begrensninger og kostnadsdrivere i økonomien. Derfor er det så viktig at Erna og Siv knuser de nevnte fem kindereggene.

Sponheim-floppen

Selv om KrF og Venstre forsøker å fremstå som to erteris, er de to partiene altså svært forskjellige. Mens KrF konkurrerer om verdikonservative sistegangsvelgere på Sør- og Vestlandet, er Venstre et storbyparti som tiltrekker seg unge liberale middelklassevelgere. Et katastrofalt kostbart landbruk, en ineffektiv kommunestruktur, en sykelønnsordning som innbyr til misbruk og en overbyråkratisert offentlig sektor er ikke i venstrevelgerens interesse.


Venstre har dessuten lært en viktig lekse. Det var brutalt å se hvordan Trines forgjenger Lars Sponheim ble kastet ut av Stortinget av velgerne i 2009. Men det var fortjent og han hadde seg selv å takke. Da hans hovedbudskap i den valgkampen var «Heller Jens enn Jensen», skjønte velgerne at en stemme til Venstre den gang var en stemme til Jens. Trine har derimot forstått at Venstre må stå trygt på borgerlig side. Hun har allerede fått gjennomslag for vern av Lofoten og Vesterålen samt amnesti for asylbarna. Men nå må hun betale tilbake ved å støtte nødvendige omstillingstiltak i norsk økonomi. Gjør hun ikke det, synes jeg at Erna og Siv like gjerne kan bli enige med Jens om å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Trine har fått, nå må hun også gi.

Mange flertall

De blåblå må selvsagt ikke gjøre seg for avhengige av Venstre. Det trenger de heller ikke. Det parlamentariske handlingsrommet bør være stort, ved at Erna og Siv kan danne hele fem forskjellige flertall i Stortinget.

Disse er:
Blablå + Venstre:                                       86 mandater

Blåblå + Kristelig Folkeparti:                   87 mandater

Blåblå + Senterpartiet:                              87 mandater

Blåblå + Arbeiderpartiet:                         132 mandater

Blåblå + SV og Miljøpartiet de Grønne:  85 mandater

Segway-Solberg?

Den nye regjeringen må nå bruke de mulighetene den har til å få Norge inn på en mer bærekraftig økonomisk kurs. Da må kamper utkjempes og manøvreringsrommet i Stortinget utøves til fulle. Vi ser allerede nå at det rødgrønne samholdet sprekker opp. Senterpartiet har fridd til Erna og Siv for å få til en ny rovdyrpolitikk, en viktig sak for bøndene der Fremskrittspartiet er nærmeste allierte.

Hvis den kommende regjeringen nå ikke utnytter mulighetene til å ta nødvendige grep, er jeg redd for at både folkets og historiens dom over den kommer til å bli ublid. Og at Erna Solberg blir husket for å kjøre Segway inn i solnedgangen.


Erna må knuse fem egg


Norge kjører i ekspressfart på 1. klasse mot konkurs og økonomisk katastrofe. Vi pådrar oss rett og slett mer forpliktelser enn det vi skaper av verdier. Erna Solberg kan redde landet vårt, men da må hun våge å knuse fem kinderegg.

Norge går så det griner - tror mange. Slik er det dessverre ikke. Sannheten er at vi bruker mer enn noen gang før, samtidig som vi skaper stadig mindre. Og i nær fremtid blir det bare verre. Antall pensjonister øker betydelig samtidig som oljeinntektene blir mindre. Norsk industri er langt på vei utkonkurrert, samtidig som vi har vent oss til velferdsytelser som ikke er opprettholdbare. Underskuddene vil allerede om få år bli store.

Dette dystre fremtidsbildet er dessverre ikke en elendighetsbeskrivelse jeg har funnet på.

Ledende økonomer sier det,

OECD sier det 

og ikke minst regjeringen selv sier det.

Jeg vil ikke trøtte mine lesere ved å gå gjennom detaljene i elendigheten. Den som vil grave i dybden, kan klikke på lenkene og finne solid dokumentasjon. Nei - i stedet vil jeg si noe om hva som kan gjøres med det.

Norge får nå en ny regjering med et solid mandat til å gjøre forandringer. Jeg tror ikke alle de fire borgerlige partiene blir enige og går i regjering sammen. Det mest sannsynlige er at vi får en blåblå regjering av Høyre og Fremskrittspartiet med Erna Solberg som statsminister.

Erna har mye å ta tak i for å sikre Norge en bærekraftig utvikling etter åtte år med stillstand. Jeg ser fem områder hvor det er mye å hente:

1.    Stans sløsing i offentlig sektor
2.    Gjøre det mindre "lønnsomt" å være syk
3.    Gi bøndene mindre penger
4.    Legg om uhjelpen
5.    Skap en pensjonsreform i offentlig sektor

Jeg har ikke regnet på hvor mye som spares ved dette, men det er ingen tvil om at det her kan kuttes atskillige titalls milliarder kroner årlig i statens utgifter. Det er likevel ikke det viktigste. Det viktigste er at på hvert av disse områdene vil kuttene innebære en forbedring av politikken samtidig som det frigjøres ressurser som vil gi verdiskapning på andre områder. Vi snakker altså om en eske med hele fem store kinderegg. Hvordan hvert av disse kindereggene virker, skal jeg gå igjennom nedenfor.

Stans sløsing i offentlig sektor
Her er det åpenbare forbedringsmuligheter. I helsevesenet har sammenslåing av sykehusene medført store administrative problemer samtidig som helsekøene vokser. Det er ledig kapasitet på private klinikker for enkle inngrep, mens de rødgrønne av ideologiske årsaker har valgt å la folk vente i kø med sykmelding i stedet. Slikt er sløseri. Det står ikke særlig bedre til i skolen med dårlige resultater i PISA-undersøkelsene, stort frafall i videregående og demotiverte lærere. Lovgivningen må forenkles og byråkratiet må reduseres. Plan- og bygningsloven er en av lovene som har blitt alt for komplisert med følge at byggekostnadene har skutt i været. Den må forenkles vesentlig. Endelig er tiden overmoden for kommunesammenslåing for å effektivisere lokalforvaltningen.

Gjøre det mindre "lønnsomt" å være syk
Norge er sykelønnen 100% av lønnen fra dag en. Ingen andre land har en slik ordning. Ikke til å undres over at sykefraværet er dobbelt så høyt som i Sverige. Det bør innføres karensdager og reduksjon i dekningen, f.eks til 80%. Det er ingen rettferdighet i dagens ordning. Hvorfor skal en som er sykmeldt få 100%, mens den som er arbeidsledig eller uføretrygdet bare får 66%? Dagens sykelønnsordning er for god og gir incentiver til misbruk. Det er urettferdig både for andre som faller utenfor arbeidslivet og for den som er frisk og betaler høyere skatter enn de burde. Dagens sykelønnsordning reduserer også arbeidsstyrken og verdiskapningen i samfunnet.

Gi bøndene mindre penger
Landbruk har jeg blogget om før og vist hvilket vanvittig sløseri dagens politikk innebærer. Dagens landbrukspolitikk er skadelig for skattebetalerne, forbrukerne, miljøet og utviklingsland uten at den gagner bøndene eller distriktene. De eneste vinnerne er det stadig esende landbruksbyråkratiet. Ved å få ned tollbarrierene, redusere antall bruk og forenkle regelverket, er det mulig å både spare skattepenger, frigjøre arbeidskraft som kan brukes bedre andre steder, og redde arbeidsplasser i handelsnæringen ved at grensehandel og smugling reduseres.

Legg om uhjelpen
Tradisjonell uhjelp er under press fordi den rett og slett ikke virker. U-landene hjelpes ikke ved store pengeoverføringer eller dyre prestisjefulle prosjekter, der midlene fort forsvinner i administrasjon og korrupsjon. Det som virker er friere handel og oppbygging av fungerende institusjoner. Den viktigste av disse er et rettssystem som sikrer håndhevelse av eiendomsrett og avtaler. Det er helt sentralt for at næringsvirksomhet skal blomstre og investeringer foretas. Hvis vi samtidig liberaliserer handelen med jordbruksprodukter, noe vi uansett bør gjøre av hensyn til oss selv, får u-landene gode muligheter til inntekter gjennom eksport. De kommer seg ut av bistandsavhengighet og blir i stand til å stå på egne ben.

Skap en pensjonsreform i offentlig sektor
Det er gjennomført reform av tjenestepensjonsordningene i privat sektor men ikke tilsvarende i offentlig sektor. Dette har uheldige virkninger. Virkningen av å ikke gjøre noe er åpenbar for bærekraften i offentlige budsjetter - både i statlig og kommunal sektor. Ansatte i offentlig sektor gis ikke nødvendige incentiver til å bli stående i jobb. I tillegg gir det konkurransevridninger i arbeidsmarkedet i offentlig sektors favør, med konsekvens at privat sektor må betale mer for arbeidskraften. Dette slår igjen ut i svakere konkurranseevne, verdiskapning og velferd.

Knus kindereggene, Erna!

Her bør Erna gyve løs med samme iver som barn med en eske kinderegg. Her får vi altså tre store fordeler i ett: Direkte innsparinger i budsjettene, en mer effektiv politikk på de aktuelle områdene, og i tillegg store positive ringvirkninger for resten av samfunnet ved at arbeidskraft og ressurser kan benyttes der vi får mer igjen for det.

Er det mulig å si nei til slikt?

Avsnobb OL

Jeg er ikke imot at Norge arrangerer OL - selv om jeg som arrangement foretrekker verdensmesterskap. Snarere tvert i mot - jeg elsker folkefester og store prestasjoner. Men det må gå an å arrangere OL uten at det skal koste mange tosifrede milliarder. Et som ikke er flottere, finere, mer kostbart enn alle tidligere arrangementer - men som som er profesjonelt og effektivt gjennomført. Vi har de anlegg vi har - flotte langrennsløyper som var bra nok for VM, en flunkende ny Holmenkollbakke med skiskytterarena - ake/bob-bane på Lillehammer - alpinløyper på Kvitfjell - Vikingskipet på Hamar etc. Vi har de innkvarteringsmulighetene vi har og med forskjellige delvis nedlagte militærleire i Oslo og omegn som sikkert egner seg utmerket som backup. Det må være mulig å arrangere ett OL til en brøkdel av de budsjetterte kostnadene. Det hele handler om å sette tæring etter næring. Idrettsopplevelsene og folkefestene blir helt sikkert de samme. Konkurransen mellom arrangørlandene bør heler gå på den tekniske gjennomføringen.

OL har utviklet seg til å bli et monster som i Sochi hvor det ser ut som en liten elite forsyner seg så grovt av skattebetalernes penger at Gordon Gekko blir stum av beundring. Uten en snev av skam i livet "jukser" OL med budsjettene. Og "jukset" får aldri konsekvenser, fordi det er hverken OL, lederene eller idretten som plukker opp sluttregningen. Regning som oftest er tredoblet eller mer, er det vi skattebetalere som må ta. Slike rammebetingelser må være en revisors største mareritt og for idretten den søteste drøm.

Det kommende OL i Russland er et bevis på det. Da Putin søkte i 2007 la han opp til å bruke 72 milliarder kroner, siste tall nå er i følge The Economist 300 milliarder kroner. Det betyr at Russland er villige til å bruke minst 115 millioner kroner på hver utøver, gitt at antallet utøvere holder seg rundt 2500. I tillegg kommer alle de løpende skandalene. http://www.economist.com/news/europe/21581764-most-expensive-olympic-games-history-offer-rich-pickings-select-few-castles

Selv ikke ekspertene i revisjonsfirmaet klarer å være tydelige på det, fordi det virrer for mange planer og det finnes for mange uklare forutsetninger. Men jeg vil forsøke å presentere noen av de funn Ernst & Young presenterte for Oslos politikere i april:

-    OL vurderer å bygge en provisorisk bob- og akebane på Norefjell som vil koste opp mot 1,2 milliarder kroner. I tillegg til milliardregningen vil store deler av golfbanen raseres og akebrett og bob kommer til å ødelegge mange nordmenns drømmer fordi anlegget kommer i konflikt med et nylig regulert hytteområde.
-    OL vil spandere 300 millioner kroner på en helt ny curlingarena til guttene med klovnebukser.
-    OL vil bygge redaksjonslokaler for verdens-pressen til 4 milliarder kroner, som må bygges om for nye  millioner etter at OL er ferdig.
-    OL vil bygge overnatting og oppholdsrom for 5 milliarder kroner til 2600 utøvere.
-    OL vil bruke 2 milliarder kroner på seremonier.
-    OL vil bruke 6,5 milliarder kroner på lønninger, konsulenter og administrasjon.
-    OL vil bruke nærmere 4 milliarder kroner på sikkerhet.
-    OL vil bruke 3 milliarder kroner på internett og telefon.
-    OL belager seg på å bruke 500 millioner kroner på taxi, buss, fly, tog og privatsjåfører.

For å sette det hele i perspektiv - Oslo kommune bruker 3,3 milliarder i året på "Eldre og Sosiale tjenester". OL kan med andre ord koste opp mot 15x dette beløp og kanskje mer. Jeg tror ikke våre eldre og trengende har denne prioriteringen og det bør ikke vi ha heller.

Jeg ser det fremheves at Oslo-borgere ikke kan takke nei til denne "gave" fordi staten kanskje plukker opp store deler av regningen. Jeg synes det er uinteressant hvem som betaler regningen, det er skattebetalerenes penger uansett. Statens midler må jo evnt. også taes ett eller annet sted fra og det skulle være interessant å høre hvor man tenker å finne midlene. Og det er vel en grunn til at det kun er Oslo som skal stemme over dette - det er sikkert ikke fordi resten av landet skal plukke opp sin uproposjonale del av regningen.



Nei til 50 OL-milliarder

Å slippe OL løs i Norge betyr en pengebruk få er klar over.  Oslo kommunes egne eksperter utelukker ikke at 16 dager med vinteridrett lett kan koste opp mot 50 milliarder kroner. Enda godt vi kan stemme nei om 20 dager.

24. april i år fikk byråd og Venstremann Ola Elvestuen en 116 siders rapport fra Ernst & Young og Vista Analyse på sitt bord. Denne hadde Elvestuen selv bestilt for å kvalitetssikre kommunens eget arbeid før vedtak om en søknad om olympiske vinterleker i Oslo 2022 ble fattet.


Bilde: Ola Elvestuen, Venstre


Pussig nok har norsk presse brukt særdeles lite tid på å lese rapporten som ikke kan forstås på noen annen måte enn at ekspertene slakter det meste OL-fantastene legger til grunn. Det pressen også har glemt er å fortelle sine lesere at mens Oslo kommune mener OL kommer til å koste opp mot 24 milliarder, mener altså den uavhengige rapporten det dobbelte.

Ol-sprekker er vi fra før av vel vant til. Lillehammer ble fem ganger dyrere enn planlagt, så om de 50 milliardene er nok vet ingen før sluttregningen i 2022 gjøres opp.

Også fra idrettens fremste forsvarere har det vært nærmest musestille. Jeg tror at OLs ja-side håper i det lengste på at det blir minst mulig debatt rundt OL-søknaden, fordi kommer den med full styrke frykter de at hele søknaden lander med et brak i bunn av bakken.

Men vil "vi tier dette i hjel"-strategien holde helt frem til folkeavstemningen 9. september? Vil tilhengerne klare å drepe en overveldende motvilje mot en slik pengebruk? Neppe, fordi når store tall kommer på bordet er vi nordmenn ikke vanskelige å be. Vi husker vel alle da de fleste gikk av skaftet i illsinte debatter om byggingen av en opera til 3,3 milliarder. OL i Oslo kan tross alt trolig koste 15 operabygg, og 50 milliarder er fryktelig mye penger å bruke på langrennski, curlingsteiner, skøyter og bob.

Men tilbake til rapporten. Her er flere høydepunkter og konklusjoner fra ekspertene:

1) Dokumentasjonen Oslo kommune har presentert er ikke innbyrdes konsistent. Altså, det hele henger ikke på greip.


2) Det er uklart hva som ønskes oppnådd ved OL 2022. Altså, hva er egentlig vitsen?


3) Sammenblanding med behovet for byutvikling innebærer betydelig gjennomføringsrisiko. Altså, surr og rot før det hele begynner.


4) Krav til omfattende programaktiviteter av typen "nå skal alle i form" kan gi betydelige kostnadsøkninger dersom de skal realiseres. Altså, drømmerier uten regnings vert.


5) Det er betydelig konseptusikkerhet. Altså, vi kan ikke stole på noe.

Les hele rapporten her >>

Mitt håp er klart. Det blir ikke noe OL i hovedstaden, fordi Oslos innbyggere kommer til "å slå en stor gammeldags floke" rundt våre 50 milliarder kroner og heller bruke pengene på viktige ting.

En god gammaldags floke - youtube

Har vi sløst bort et halvt oljefond?


At norsk landbruk nærmest uhemmet forsyner seg rått av fellesskapets penger er kjent. Men visste du at hvis vi hadde puttet bonde-milliardene i et fond, ville Norge hatt et halvt oljefond til. Mye penger det.

Landbruket er det fremste eksemplet på hvor vanvittig feilslått politisk styring av en næring kan bli. Politikken er svært ressurskrevende, byråkratiserende og alle er snart enige om at den ikke gir de ønskede resultater.

La meg begynne med ressursbruken. Etter det såkalte opptrappingsvedtaket til Bratteli-regjeringen i 1975 har støttenivået til landbruket vært enormt og ligger på rundt 20 milliarder kroner per år. Hvis vi istedet hadde satt disse pengene i et fond ville det fondet nå vært på rundt 2 500 milliarder kroner ? altså mer enn et halvt petroleumsfond. Det er ufattelig mange penger som kunne ha gått til andre formål.

Hva har så blitt oppnådd ved dette? Svært lite. Antall gårdsbruk er redusert fra rundt 120 000 på 1970-tallet til 44 700 i 2012. Selv om distriktene utgjør en stadig mindre del av befolkningen, reduseres landbrukets betydning for bosetningen også der. Lønnsomme næringer som oljeindustri og fiskeoppdrett er viktigere for distriktene. Landbrukspolitikken som distriktspolitisk virkemiddel har feilet.

Byråkratiseringen av landbruket er økende og regelverket er komplisert. Dette innebærer at hver bonde må bruke mye tid på skjemaer, søknader og rapportering. Det er om lag 2 000 landbruksbyråkrater i Norge. Lovverk og byråkrati gir stor frustrasjon blant bønder som må bruke mye tid på papirmøllen. Dette gjelder ikke bare tilskuddsordningene, men også odelslov, bo- og driveplikt samt omsetningsbegrensninger på landbrukseiendommer. Disse lovene innebærer alvorlige inngrep i den private eiendomsretten og umuliggjør rekruttering til landbruket for andre enn arvinger. Heller ikke dette har hindret nedleggelse av bruk, men det har hindret effektiv drift og frihet for bonden.

De siste årene har landbruket forsøkt å opprettholde aksept for høye subsidier og toll gjennom vikarierende argumenter og slagord. Fra den kanten skrikes det stadig om levende bygder, kulturlandskap og kortreist mat.

Sannheten er at norsk landbruk ikke er miljøvennlig. Det norske klimaet er lite egnet for de fleste typer landbruksproduksjon. Klimaet er for kaldt og produksjonen krever mye energi. Klimaeffekten av å frakte biff fra Argentina overdrives, men det nevnes ikke at Norge importerer store mengder langreist kraftfôr for å drive norsk kjøttproduksjon. Gjengroing av det såkalte kulturlandskapet vil binde store mengder CO2 og er antakelig det mest effektive og lønnsomme klimatiltaket Norge kan gjennomføre.

For norske forbrukere er landbrukspolitikken en katastrofe. Tollbarrierer gjør norsk mat langt dyrere enn i andre land. Dette skader særlig familier med dårlig råd, og er derfor også svært uheldig i et fordelingsperspektiv. Her møter venstresiden seg selv i døren med et smell. Norsk handelsnæring taper også gjennom stadig økende grensehandel og smugling. Norges største kjøpesenter ligger fortsatt i Sverige; Nordby ved Svinesund.

Også for utviklingsland er norsk landbrukspolitikk skadelig. Subsidiene og tollbarrierene ødelegger næringsgrunnlaget for bønder i fattige land og fratar dem muligheten til vekst og utvikling gjennom handel med mat. Fattige land der jordbruket har stor betydning blir i stedet værende i en bistandsfelle.

Det merkeligste argumentet vi hører fra landbruket er Norges behov for selvforsyning av mat, i tilfelle katastrofer eller krig. Når landbruket så presenterer tall om norsk matproduksjon holder de fisk utenfor. Norge er en stor fiskeprodusent og bare eksporten av oppdrettslaks er på godt over en million tonn årlig. Det er mer enn 200 kilo pr. innbygger. Så mye fisk er det ingen som orker å spise. Selvbergingspolitikk gir uansett ikke matforsyningssikkerhet. Nord-Korea er ekstrem-eksempelet på det, der slik politikk har ført til store sultkatastrofer.

Detaljreguleringen gir også en del merkelige utslag i markedet. I meierimarkedet har Tine en tilnærmet monopolrolle med ansvar for markedsregulering. I 2011 bommet Tine på etterspørselen etter smør med følge at det ble tomme butikkhyller. Mens utenriksministeren twitret om smørkjøp i Geneve slik at han kunne lage krumkaker til jul, fikk norske forbrukere en liten smak av hva planøkonomi ala Sovjetunionen betyr i praksis. Det er overproduksjon av melk som brukes til eksport av Jarlsbergost. Mens prisen er høy i Norge, kan amerikanere spise billig Jarlsbergost på min og din bekostning.

På toppen av det hele har regjeringen innført ostetoll som har ført til heftige protester fra EU. Utenriksminister Barth-Eide klarte å si at den tollen er i Norges interesse. Er det virkelig mulig å mene det? En ting er at jeg er glad i fransk ost og må betale litt mer for den. Det kan jeg leve med. Langt verre er det at tollen kan føre til mottiltak mot norsk fiskeeksport- vår nest største eksportnæring som har god lønnsomhet uten store subsidier. I tollsaken har regjeringen gamblet med våre nasjonale interesser i tillegg til å skade forbrukernes interesser.

Norsk landbrukspolitikk er skadelig for skattebetalerne, forbrukerne, miljøet og utviklingsland uten at den gavner bøndene eller distriktene. De eneste vinnerne er det stadig esende landbruksbyråkratiet.
.

Asylpolitikken - på tide med timeout!

- "steng grensene" inntil videre



Når bilen krangler er det sunn fornuft å parkere den på verksted. Den samme parkering burde vi gjøre med norsk integrerings- og innvandringspraksis. Det er på tide med en grundig NAF-test og en lang time-out.

Vi kan bare innrømme det alle sammen. Norsk asylpolitikk er på de villeste veier og den gir uønskede og dramatiske konsekvenser. Norge har rett og slett ikke klart å skape et samfunn der innvandrere og asylsøkere lett glir inn som verdiskapende borgere.

Heller ikke behandler vi våre potensielle nye landsmenn på en god måte. Fordi, det er noe riv ruskende galt med systemet når Jens Stoltenberg mener det er helt greit å sende 10 år gamle barn som har levd sine liv i Norge til Somalia. Eller at mennesker sitter i det mørkeste uvisse i måneder og år. Måten vi takler og behandler strømmen av asylsøkere på er i min verden brudd på menneskerettighetene og ikke et demokrati verdig.

Hva har våre politikere egentlig stelt i stand når de utøver den makt og tillit de har fått via valg fra oss nordmenn. Listen over negative effekter av den feilslåtte måten å ta imot innvandrere på er veldig lang. Samtidig er det få som våger å diskutere dette, fordi man blir fort stemplet som Frp'er eller det som verre er. Og så er det jo så fordømt politisk ukorrekt å dra det triste opp av hatten. Selv den avslørende norske presse kvier seg for å gjøre dypdykk i de negative konsekvensene av dagens asyl- og innvandringssystem. Men det er mye å ta av og jeg nevner noe:

- VGs gjennomgang av voldtektsdommer viste at av 36 overgripere var 26 ikke-etnisk norske.

- I følge Fædrelandsvennen er 40.000 innvandrere sosialklienter:  I snitt mottar en sosialhjelpmottaker 7.800 kr i mnd som betyr totalt 3,7 milliarder i året.

- Forskningen fra SSB viser at innvandrere fra lavinntektsland innebærer høyere kostnader enn inntekter både på kort og lang sikt. Hovedårsaken er at de har lavere yrkesdeltakelse, lavere skattbar inntekt og får mer overføringer enn andre.

- I følge oppslag i Finansavisen basert på tall fra SSB koster hver ikke-vestlige innvandrer staten 4,1 millioner kroner i løpet av livet. De 15.200 innvandrerne som kom i 2012, vil til sammen koste staten 63 milliarder kroner.

- Og stadig hører vi om tvangsekteskap, omskjæringer, mangel på norske språkkunnskaper, asylmottak som blir påtent, grov vinnings- og narkotikakriminalitet, kvinneundertrykkelse, familievold og partnerdrap.
Skal vi komme ut av vårt innvandringsuføre bør politiske uenigheter legges til side. Vi må rett og slett definere problemene, slik NAF gjør når en bil saumfares, og så må vi finne ut hvordan ting skal repareres. Og mens vi analyserer og finner løsninger er det lite klokt å ta i mot flere utfordringer. Vi må ta en ting av gangen. Vi må dessverre derfor "stenge Norges grenser" så lenge det tar for å finne ut hva som er feil og hva vi må gjøre for å rette opp det som er galt. Alternativet er et enda større fravær av kontroll og oversikt, fordi Norge i følge FAFO allerede har 13 prosent innvandring, som om 17 år kan øke til 23 prosent.

Jeg er for innvandring. Det er positivt for Norge og det er viktig for de som søker ly mot forfølgelse og redsel for egne liv. Det er også et faktum at Norge er avhengig av tradisjonell arbeidsinnvandring og Norge skal selvfølgelig være en del av verden. Men jeg vil at Norge skal være et godt  sted å komme til. Et land der initiativ og egeninnsats belønnes med et godt liv. I dag er det for mye bedrøveligheter våre nye landsmenn blir møtt med og den norske uærligheten om de problemer som skapes gjør livet surt for oss alle. Og Norge er et alt for lett offer for de som kommer med uærlige hensikter eller ønsker å misbruke vår velferd. Norge bedriver en skylapp-politikk. På tide å finne ut hva som har gått feil så langt i asylpolitikken og la oss finne løsninger som gjør Norge til et godt land å bo i for alle.

10 millioner per hode

169 stortingsrepresentanter koster Norge 1,7 milliarder kroner. Trenger vi virkelig så mange statslønnede rikssynsere?
 
Noen ganger er våre stortingsrepresentanter dønn ærlige. For ikke så lenge siden besøkte en avis en gruppe representanter der de ble spurt om hva de egentlig driver med.
 
- Vi gjør egentlig ingenting, bortsett fra å mene noe, svarte den mest frittalende til svært liten begeistring fra sine kolleger.


Makten har i evige tider sterkt mislikt at "de som står utenfor" kritiserer dens laden og gjøren og med en stilletiende aksept tillater makten seg alltid de beste privilegier. Det er bare å peke på Norges mest lukrative pensjonsavtaler som stortingsrepresentantene har bevilget seg selv og bruker med stor fornøyelse i samlet flokk.  


Gjærdeigen
Da Norges første storting så dagens lys i 1815 var det 87 representanter som kom sammen og skapte det norske demokratiet. I 1817 ble tallet redusert til det til nå laveste 78 representanter. Siden den gang har Stortinget est ut som en langsom gjærdeig og i 1921 var tallet 150. I dag er det som nevnt 169 kvinner og menn som vandrer i maktens korridorer og spiser sponset mat i tingets restaurant. Nå er det ingen dans på et teppe av velbehag å være stortingsrepresentant, fordi hvert år skal de lese noen tonn med dokumenter, de må delta i en endeløs rekke av kjedelige møter og i skyggene jakter det alltid en journalist på en saftig skandale. Men vårt Storting koster flesk og blir stadig dyrere.
 
I 1980 brukte vi 164 millioner kroner, noe som tilsvarer 532 millioner 2013- kroner, på 155 representanter. I år, 1,7 milliarder fordelt på 169 representanter. Hvorfor er det ingen som diskuterer hvor mange representanter Norge egentlig trenger for å ha et effektivt og fullverdig demokrati? Og er det ingen grense for pengebruken i en tid der de samme politikerne ber alle om å spinke og spare?
 
Kåre Willoch
Jeg skrev at ingen diskuterer dette, men det finnes likevel et svært sentralt unntak fra denne hovedregel. I 1993 leverte tidligere statsminister Kåre Willoch en velskrevet kronikk til Aftenposten der han så for seg at Norge klarer seg godt med 112 representanter på Stortinget:
 
- Det Stortinget som viste handlekraft nok til å oppløse unionen med Sverige i 1905, hadde 112 medlemmer. Økningen til 165, kombinert med bevaring av Norges stortings enestående engasjement i detaljer, har resultert i ødsling med tid og tilsvarende vanskeligheter med oversikten og de store linjer.

 
Sammenligninger med andre land, som har meget større nasjonalforsamlinger, kan lett bli villedende: De engasjerer seg langt mindre i detaljer, og får derfor mindre ulemper av det store antall medlemmer. Men man bør merke seg at USAs senat er mindre enn to tredjedeler av Norges storting.
 Derimot er Representantenes hus meget større, men det har til gjengjeld langt mindre innflytelse enn Senatet, var Willochs budskap til Norge.
 
Sjelden har et utspill fra den virkelige nestor i norsk politikk fått mindre oppmerksomhet. Den eneste som dro debatten det lille hakket videre i en noe sleivete form var Venstre-politiker Terje Johansen:
 
- Med sine forslag vil han (Willoch) symbolsk nok bringe Stortinget tilbake til 1814. Han demonstrerer at troen på stordrift og maktkonsentrasjon ikke er død i konservative kretser, på tross av at Høyre nå febrilsk snakker seg vekk fra jappetidens misérer og lar sin tro på små og mellomstore bedrifter svulme - i de politiske taler.

 
Etter 20 års stillhet om "hvor mange stortingsrepresentanter trenger vi egentlig" synes tiden overmoden for å ta debatten.
 
 
 

Bruk øks på oljefondet

Vi nordmenn går trolig glipp av milliarder av kroner årlig, fordi oljefondet ikke maksimerer våre verdier. Finansministeren bør derfor bruke øks og hugge gigantfondet i mindre og mer konkurransedrevne pengebinger.

Siden den norske stat bestemte seg for å skape en av verdens største pengebinger har lite skjedd når det gjelder hvordan oljefondet er organisert. I realiteten er det kun en enorm pott med verdier som finner sine investeringsobjekter i London-eiendommer, via greske statsobligasjoner til aksjer i japanske atomkraftverk. Altså, det samme fondet driver egentlig med alt på en gang.

Siden ingen kan være best i alt så påhviler det finansminister Sigbjørn Johnsen et stort ansvar og kan han svare ja hvis jeg spør: - Får vi maksimalt tilbake av våre oljepenger slik oljefondet nå er organisert? Sigbjørn Johnsen vet at han må svare ja, helt til han sier nei.

I Sverige finnes det et tilsvarende pensjonsfond som vårt, de såkalte AP-fondene, men svenskene har delt de om lag 1000 milliardene opp i syv ulike organisasjoner som alle har sine spesifikke mandater. Så hvordan kunne tilsvarende system sett ut i Norge?

Vi må i alle fall forvente at organiseringen av oljefondet blir satt grundig på dagsorden. Her er mine syv innspill til en slik debatt:

1) Fondet har blitt for stort og uregjerlig

Tanken til petroleumsfondet er ovenfra og ned ? allokering ? mellom aktivaklasser. Når det skal reallokeres i et så stort fond vil priser påvirkes. Man må presse kursene ned for å selge, opp for å kjøpe. Dette vil gi svakere avkastning. Fondet blir over tid ganske passivt.


2) Maktkonsentrasjonen er uheldig

Med over fire tusen milliarder kroner på bok, er det ingen tvil om at forvalterne av petroleumsfondet har blitt svært mektige. Spørsmålet er hvordan de bruker denne makten. Finansielle eiere er generelt ikke særlig gode til å ta noe industrielt ansvar for investeringene slik strategiske eiere gjør.

3) Pengene brukes til å fremme andres vekst og ikke vår egen

Petroleumsfondet er en gigantisk leverandør av billig kapital både til bedrifter i utlandet og stater. Er dette i Norges interesse? Petroleumsfondet investerer i infrastrukturprosjekter ute, mens norsk infrastruktur ramler fra hverandre. Dette hemmer norske bedrifter og fremmer deres utenlandske konkurrenter
.

4) Petroleumsfondet og handlingsregelen har blitt en sovepute for ikke å gjøre tiltak som sikrer norsk økonomi etter at oljen (og fondet) tar slutt

Finansminister Sigbjørn Johnsen ser ut til å være såre fornøyd så lenge pengebruken tilfredsstiller den hellige kuen Handlingsregelen for finanspolitikken. Så stort fondet nå er, kan det brukes 160 mrd oljepenger i året innenfor handlingsregelen. Regelen er ingen effektiv begrensning lenger.


5) Vi bør være mindre opptatt av hvor mye penger vi bruker og mer opptatt av hvordan vi bruker dem
Grunn til å minne om hva Stoltenberg sa i 2001 da handlingsregelen kom: På side 3 i Stortingsmelding nr. 29 2000-01 heter det at ?Handlingsrommet i budsjettpolitikken bestemmes ikke primært av hvor mye oljeinntekter som er tilgjengelig, men av arbeidsstrykens størrelse og kompetanse og hvor effektivt vi utnytter våre ressurser?. Her er det forskjell på liv og lære. Sigbjørn og Jens sover mens både Petroleumsfondet og offentlig sektor vokser seg fete. Industrien utenfor oljenæringen legges ned, konkurranseevnen går i bøtta og oljeavhengigheten vokser oss over hodet.


6) Splitt opp fondet i flere deler

La de ulike delene konkurrere med hverandre. La et delfond bidra til finansiering av infrastruktur i Norge. Et annet kan bidra til satsning på ren og fornybar energi. Det må skje til kommersielle vilkår. Norge kan ikke være verdens julenisse.

7) Samfunnsøkonomisk perspektiv

Oljeformuen tilhører det norske folk. Perspektivet bør derfor være hvordan disse ressursene skal gi oss best nytte nå og i fremtiden. Det må skilles mellom forbruk og investering. Offentlig sektor må effektiviseres og oljepengene heller brukes på lønnsomme investeringer i Norge som gjør oss bedre rustet til å møte fremtiden når oljen en gang tar slutt. Da snakker vi utdanning fremfor trygder, forskning fremfor byråkrati og konkurranseevne fremfor vekst i skjermet virksomhet.

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og få varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!