hits

september 2017

Dette partiet skal jeg gi min stemme

Høstens valg har vært en eneste lang hodepine. De politiske sakene har druknet i norske verdier, Støres skandaler og Ingebrigt Steen Jensen.

 

Jeg må innrømme at foran dette stortingsvalget har jeg aldri vinglet mer. Dette er ingen god opplevelse, fordi det fratar en den klokkeklare troen på demokratiets viktighet. Det å stå for noe, og slåss for noe gjennom et valg. Det å vite at bare vi vinner, så nytter det.

Norsk politikk er blitt så ille at troen på "å bygge Norge" er i ferd med å forsvinne. I de svakeste øyeblikk fosser resignasjonen inn som en tsunami der det skapes tanker om at Norge kan for fanden i meg seile sin egen sjø, mens jeg pakker flyttelasset og finner meg en retorikkfri plass i solen. 

Når Ingebrigt Steen Jensen forsøker å mobilisere kjendiser for å heise Jonas Gahr Støre opp av sin hengemyr, ved å gjøre årets valg til en dårlig revy, skapes det en indre trang til å trykke på den store av-knappen.

- Stem med hjertet. Det handler om nasjonens sjel, tordnet Ap-Jensen i et stort oppslag i Dagbladet. Det er vel bare ansatte i reklamebransjen og medlemmer av obskure religiøse sekter som klarer å komme opp med den slags vås?

Politikk handler ikke om noe annet enn å bruke hodet, men når det politiske landskapet fylles opp med lettkrenkede sosialister som mener at Sylvi Listhaug bør fratas yttringsfriheten, blir dette en krevende øvelse. Men nå er det bare timer igjen til valglokalene stenger, og under den sterkeste tvil noen gang så skal jeg nok en gang gjøre min borgerplikt. Så hva skal jeg stemme? Og burde det vært enda en stemmeseddel i valglokalene?

Partiet Rødt er og forbli en umulighet. At det fortsatt finnes mennesker som tror på  Marx, Lenin og Stalins perverse politiske metode er forunderlig.  Partiet drømmer om tidenes selvmotsigelse "Den demokratisk revolusjon" som betyr at Staten skal eie alt og vi nordmenn blir medlem i et stort samvirkelag, hvis vi oppfører oss slik partiet Rødt vil da.


 

Miljøpartiet de grønne er Rødt pakket inn i grønt. De grønne kommunistene er å regne som en religiøs bevegelse der oljen er Satan og sykkelen er Jesus. MDG har i denne valgkampen reist landet rundt som emissærer fra Indremisjonen og prediket jordas undergang. Partiets økonomiske politikk er like livsfjernt som å starte vannfabrikk i Sahara.
Å ønske en grønn fremtid deles nok av alle nordmenn, men MDGs virkemiddelapparat minner om en politisk retning som alltid vil være farlig for ett hvert demokrati. Og når MDG krever at vi ikke skal jobbe mer enn 30 timer i uken, fordi partiet mener at vi skal leve mer, da ramler det meste sammen. For hva skal vi da leve av?

Sosialistisk Venstreparti har denne høsten gjort de såkalte velferdsprofitørene til sine hovedfiender. Partiet spiller på den norske misunnelsen og at det burde være straffbart å tjene mer enn 400.000 kroner. Et privat helsevesen er for oss brukere ikke bare en god ide, men en nødvendighet. Det skyldes det enkle faktum at en kommunal virksomhet aldri kan gå konkurs uansett hvordan det drives, mens et aksjeselskap gjerne gjør det når kundene ikke vil ha de varene som tilbys. SVs kamp mot de beste tjenestene er et symbol på at partiet verken kan regne eller se sammenhengene innenfor økonomiområdet.

Arbeiderpartiet valgte seg en leder i 2014 som har totalt floppet og dratt partiet ned fra 40 til 25 prosent på grunn av dårlig politisk håndverk og fravær av sammenheng mellom liv og lære på det private plan. Det er dessverre for Ap alt for mange velgere som til tross for enighet med partiets politikk holder seg for nesa og stemmer blankt eller velger en annen sti i det rødgrønne terrenget.

Det er all grunn til å ha dyp respekt for Ap og alt det gode partiet har betydd for Norge siden 1945, men i dette valget hjelper det så lite. Etter valget står det en blodrød elefant i Støres forhandlingsrom, og uansett hvordan det går blir resultatet dårlig for Norge. I tillegg bør det vel nevnes at Ap hindrer næringslivets muligheter for vekst og nye arbeidsplasser på grunn av formueskatten og går helt unødvendig til valg på et løfte om å øke skattene med minimum 15 milliarder kroner.

Dessuten liker jeg ikke at Ap henger ut den sittende regjering med falske påstander og misbruk av fakta. Arbeidsledigheten er rekordlav og regjeringen trekker ikke på oljefondet. 

Hvor ble det av det Arbeiderpartiet jeg var så glad i? Slagordet "Gjør din plikt, krev din rett!" har forvitret, og årets slagord "Alle skal med" burde vært omformulert til "Alle må bidra".

Bøndenes gamle bastion, Senterpartiet, burde vel vært forbigått i stillhet, likevel er det interessant å se at stadig flere velgere mister troen på ulven og kommunesammenslåinger. By versus land har virkelig fått sin oppblomstring anført av han som vil ta i bruk hele Norge.

Den samme stillhet gjelder for Kristelig Folkeparti. I min verden har partiets valgkampstrategi skapt en alt for stor usikkerhet inntil helt nylig om hvem det vil leke med. Jeg klarer ikke å forholde meg til politikere som mangler ryggrad. Jeg mener det ikke går an å den ene dagen ønske samarbeid med sosialister, og den andre dagen med liberalister. Og når dette sauses inn i et verdigrunnlag hentet fra Bibelen er en stemme til Hareide en umulighet.

For Venstre åpner det seg for første gang en refleksjon om at her kan det kanskje stemmes. Norges eldste parti har jo ikke blitt det for ingenting. Men så er det denne partilederen som har tatt nok kuvendinger og vist frem en side ved partiets politikk som får meg til å tenke "kan jeg stole på den gjengen der"? Mitt svar er nei, fordi for Trine handler årets valg mer om politisk spill for å overleve, enn å slåss for en politikk landet trenger.

Da gjenstår det to partier, Frp og Høyre. Egentlig har jeg ikke lyst til å stemme på noen av de. Frp havnet helt på bærtur da Siv Jensen fredet den ødeleggende formueskatten og varslet krig mot eiendomsskatten. Dette er populisme av verste sort, fordi partiet vet så "meget bedre". Jeg hadde forventet at Frp heller hadde lovt Norge en rettferdig nasjonal eiendomsskatt og fjernet formueskatten.

Å sitte hjemme på valgdagen er det kun pyser som gjør, så selv om Høyre heller ikke får politikken til å bruse i årene, så står jeg da her igjen med det eneste alternativet. Min stemme går derfor til det partiet jeg denne høsten har størst tro på, selv om troen ikke er særlig stor.

Say no more - godt valg. 

 

 

 

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og få varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!