hits

oktober 2017

MDG vil ha butikkdød i Oslo

Miljøpartiet de Grønnes Eivind Trædal mener Oslo sentrum ikke trenger butikker. Folk kan heller handle på nett. Dessuten er det slitsomt å være butikkansatt.

Byrådets prosjekt om å lage verdens største bilfrie sentrum i en av verdens minste hovedsteder har for lengst passert kvalitetskravene til en profesjonell revy. Mens tusenvis av parkeringsplasser stenges ned, fortsetter politikerne å parkere sine biler gratis i rådhusgarasjen og byrådsleder Raymond Johansen blir kjørt fra dør til dør i sin sorte luksus-Audi.


(Raymond Johansen foran Oslo rådhus. Foto: Cato M. Lien)

Overgrep
For å lykkes med sin strategi om å skape et Nord-Koreansk infrastruktur-samfunn uten biler benyttes diktatoriske grep. Kostnadene for et beboerparkeringskort er økt fra 300 til 3000, 53 nye bomstasjoner skal bygges og snart koster det sikkert 200 kroner i bomavgift for å ta en svipptur i Oslo.  Dette er selvfølgelig noe folk flest ikke vil ha og mange heller ikke har råd til, derfor bedriver Raymond Johansen og byrådet et rått maktovergrep mot egen befolkning. Sterke ord, tenker du. På sin plass, mener jeg.

Duracellkaninen
Miljøbyråd Lan Bergs samboer, MDGs PR-mann og bystyrerepresentanten Eivind Trædal er en viktig nøkkelspiller i byrådets prosjekt "Krigen mot bilen". Han er etter hvert også blitt godt kjent for å drive ekstremsport på både Twitter og Facebook og han nøler ikke med å forsvare både seg selv og sitt parti gjennom nådeløse personangrep. Som en Duracellkanin raser han rundt "i spaltene" og sprer sin eder og galle med det største selvfølgelige smil rundt munnen.

(Faksimile fra rosabloggen Grønne Jenter)

I got mail
Normalt sett er tvedestrandingen på 32 år en person jeg for lengst har valgt å ignorere i de sosiale medier, fordi han blir bare for mye og noen ganger for slem mot mennesker som har langt mindre makt enn han selv. Men, når det dukker opp en FB-skjermdump signert Trædal i min mailboks har sikkert den tidligere redaksjonssekretæren fra Klassekampen skrevet noe viktig. Og det har han når Trædal innleder slik:

- Med fare for å banne i handlegata: Er det egentlig noe worst case-senario dersom byhandelen også går ned? Shopping er ikke blant mine favorittaktiviteter, og det er masse spennende man kan gjøre i en by som ikke handler om å kjøpe ting.

Er det så nøye?
Før jeg lar Trædal fortsette så trenger vi litt fakta. Innenfor Ring 1 finnes det cirka 1000 butikker som omsetter for 11 milliarder kroner i året. Dette betyr igjen tusenvis av arbeidsplasser.
- På kort sikt betyr dette tap av arbeidsplasser. Men "tap av arbeidsplasser" er jo også et ord for effektivisering. Samfunnet tjener på sikt på at vi ikke trenger å bemanne utallige butikklokaler med mennesker, skriver Trædal og avdekker et menneskesyn og en politisk legning som tilhører det mest blodrøde verden kan komme opp med.

Tunge dager for Trædal
- Jeg har stått en del i kassa selv, og er i grunn glad for å kunne jobbe med andre ting. Det er slitsomt arbeid. Når behovet for arbeidsplasser går ned, bør vi jo dessuten komme i gang med en skikkelig debatt om redusert arbeidstid, skattereform og borgerlønn.

Litt mer fakta: Handelsnæringen i Oslo produserer varer og tjenester for omtrent 150 milliarder kroner i året med 120 000 årsverk. Næringens kjøp av varer og tjenester sikrer ytterligere 50.000 årsverk hos underleverandører. Med andre ord bidrar handelsnæringen med betydelige skatteinntekter til Oslo kommune, penger byrådet ødsler bort på gatekunst, utebord og svindyre leilighetskjøp på Frogner.

Vi har jo internett​
- Kjøpesentere kommer jeg ikke til å gråte mye for, men jeg blir heller ikke så lei meg om byen i framtida er fylt mer av kultur, restauranter og ikke-kommersielle aktiviteter, og det er færre butikker der det selges ting som vi heller kan kjøpe på nett, avslutter Trædal sin "samfunnsanalyse" av Oslo.

God helg.

(Fra parkeringsplasser til kunstprosjekt i Kongensgate i Oslo. Foto: Cato M. Lien)


(Fra parkeringsplasser til kommunalt utekontor i Rosenkrantzgate i Oslo. Foto: Cato M. Lien)

 

Løpende dekning av byrådets krig mot bilen finner du i nyhet- og debattgruppen "Ja til bilen i Oslo" på Facebook. Trykk medlem så holdes du oppdatert.




 

 

 

 

 

 

 

 

 

Geir Lippestad må fratre og boligkjøpere bør saksøke

Oslo Byråd har skapt et falskt boligmarked i Oslo. Gjennom ville budrunder og overbud i lukkede salg har byrådets eiendomsselskap bløffet et helt marked.
(Byråd Geir Lippestad - foto Espen Sturlasson)

Tall som Norges Eiendomsmeglerforbund har oversendt meg viser at byrådet, gjennom eiendomsselskapet Boligbygg, kjøpte ca. en prosent av leilighetene i Oslo i 2016, mens i utsatte områder som på Frogner var andelen oppe i hele ti prosent. En aktør som kjøper en av ti leiligheter innenfor et begrenset geografisk område har en enorm makt til å påvirke prisdannelsen. Dette bekreftes av Norges Eiendomsmeglerforbund.

Overpris
- Som kjent steg små sentrumsnære leiligheter mest i pris i 2016. I ettertid ser det ut til at Oslo kommune ikke bare har presset markedsprisen, men betalt en betydelig overpris for mange av leilighetene på vestkanten. Etter vårt skjønn er det utvilsomt at kommunenes praksis har bidratt til prispresset i Oslo, selv om det er vanskelig å estimere graden av innvirkning, skriver forbundets administrerende direktør Carl O. Geving i en epost til undertegnede.
(Carl O. Geving - foto C. F. Wesenberg)

Ingen suksess
Byråd for næring og eierskap, Geir Lippestad, er hovedpersonen i denne skandalen. Han er fra før kjent som forsvarer for Anders Behring Breivik og eier ved siden av byrådsjobben advokatfirmaet Lippestad som har erstatningsrett og kontraktsrett som spesiale. Fjoråret var ingen suksess for Lippestads advokater, fordi en omsetning på 5,5 millioner kroner er ikke mye å skryte av. Og når firmaet gikk på et dundrende underskudd med 2,5 millioner kroner viser det at den økonomiske kontrollen var noe mangelfull.

Gruppesøksmål
Lippestad burde altså være fullstendig klar over at det Norsk Eiendomsmeglerforbund skriver betyr, på godt norsk, at svært mange unge boligkjøpere har blitt lurt trill rundt. Det de unge trodde var en riktig pris på sin første leilighet viser seg nå å være et falsum.
Mitt klare råd til alle boligkjøpere som trolig betalte for mye for sine leiligheter er å kontakte en annen advokat som på vegne av mange går til gruppesøksmål mot Boligbygg, Lippestad og byrådet. 

(Fersk boligannonse 18 kvadrat på Frogner til 2,3 millioner kroner)

Hoder må rulle
Et annet element er alle de med begrenset egenkapital som har blitt presset ut av markedet på grunn av kommunens prispress. Hvorfor et parti som alltid har hatt sosial boligpolitikk som sin fanesak har ønsket å bløffe hovedstadens boligmarked er sjokkerende og forferdelig. Skal Arbeiderpartiet noen gang i fremtiden kunne tas på alvor må hoder snarest begynne å rulle. At Geir Lippestad bør fratre, eller sparkes, er det mest opplagte. Han har opptrådd som en udugelig politiker, og han har ikke hatt et snev av kontroll over Boligbygg, et selskap han plikter å forvalte på vegne av fellesskapet. Det finnes ikke en leder i privat sektor som hadde overlevd denne boligskandalen.

Brann under rumpa
Nettavisen avslørte boligskandalen 20. september og har siden da gjennom en lang rekke artikler belyst hvilket ansvar byrådet og Lippestad har. At byrådet nå gjør alt i sin makt for å distansere seg fra saken og finne syndebukker for sin egen udugelighet er gjengs praksis når det brenner under rumpa på norske politikere. Men dette er en så uryddig affære at denne gangen bør ingen slippe unna.

(Regnskapstall for advokatfirmaet til byråd Geir Lippestad)

 

 

Har Statoil fått den beste styreleder?

Uten kritisk blikk fra norsk presse ble Jon Erik Reinhardsen i juni ny styreleder i Statoil. Hans kjennetegn er å ødelegge aksjonærenes verdier, mens han selv hentet ut 127 millioner kroner i gasje.

Det var sikkert en stor dag for valgkomiteens leder Tone Lune Bakker da hun tidligere i år kunne ved bruk av adjektiver og fyndord annonsere at Jon Erik Reinhardsen burde ta over Statoil, et selskap som har en børsverdi på rundt 500 milliarder kroner, 18.000 ansatte og der staten eier 67 prosent. 

- Når valget falt på Jon Erik Reinhardsen, er det knyttet til hans tunge industrielle og internasjonale erfaring kombinert med bred bakgrunn fra ledelse av store organisasjoner, inklusiv som konsernsjef i et stort globalt selskap, uttalte Bakker.

I trøbbel siden 2008
Det hun ikke sa noe om var hvordan Reinhardsens lederegenskaper, eller kanskje mangel på nettopp dette, har skapt det største trøbbel for det ene globale selskapet han ledet fra 2008 til 2017.
Selskapet heter Petroleum Geo-Services ASA (PGS) og er eksperter på å kartlegge hvor det er mulig å finne olje før selskaper som Statoil, Shell og BP starter sin leteboring på havets bunn. Seismikk-bransjen har i mange år vært dominert av to selskaper, PGS og TGS, og konkurransen dem imellom har vært beinhard.

Den grove bommert
Da Jon Erik Reinhardsen ble administrerende direktør i PGS i april 2008, overtok han et selskap som ble beskrevet "som på topp". Men allerede etter et halvt år i sjefsstolen kunne Dagens Næringsliv melde at aksjekursen hadde falt med 50 kroner og i forhold til årsbeste var verdien mer enn halvert.

Da PGS var på topp hadde selskapets strategi om å eie egne skip vært en god formel, men etter hvert som verden forandret seg så de aller fleste at dette ville kunne bli ødeleggende. Å eie skip som ikke har oppdrag og må legges i opplag har aldri vært lønnsomt.
- At Reinhardsen ikke evnet å se endrede markedstrender var vanskelig å forstå både da og nå. En konsernsjef som ikke tilpasser selskapets strategi til omgivelsene er en dårlig sjef. Her bør aksjonærene i Statoil følge godt med på den nye styrelederen, sier en som kjenner PGS fra innsiden.

Katastrofen
Reinhardsen strategiske bommert har vært ødeleggende for aksjonærverdiene i PGS. Den som puttet 100 kroner inn i PGS for ni år siden sitter nå igjen med 28 kroner. For de som heller satset på TGS som driver sin virksomhet basert på leieskip er hundrelappen blitt til 470 kroner.
De to grafer under viser også tydelig forskjellen på et godt drevet selskap og et vanskjøttet når det kommer til netto fortjeneste:


Ble selv mangemillionær
Sett utenfra skulle man kanskje tro at med slike elendige resultater ville styret og sjefen sjøl operere med moderate lønninger. Men nei, Reinhardsens lønnskonto ble fylt opp med fastlønn og bonuser i millionklassen hvert eneste år. Samlet har dagens styreleder i Statoil  fått utbetalt 105 millioner kroner fra 2009 til 2016 som konsernsjef i PGS.


I år fylte Reinhardsen 60 år og han valgte å pensjonere seg. En pensjonsavtale sikret dagens Statoil-styreleder 22 millioner kroner frem til fylte 67 år. Dette vil nok for de aller fleste oppfattes som en svært lukrativ pensjonsavtale.

Så, om ikke annet besitter Reinhardsen tung kompetanse om det globale lønnsnivået i oljebransjen og mulige pensjoner, noe som sikkert vil virke positivt inn på lønnsdannelsen og arbeidsmiljøet blant topplederne i Statoil. 
Nå skal det heller ikke stikkes under en stol at Reinhardsen er i brede lag omtalt som en hyggelig, blid og omgjengelig person, men han blir i samme åndedrag nevnt som en grådig mann i lønningsposen

Rett mann?
Et spørsmål som åpenbart henger i luften er hvorfor bedriftsforsamlingen i Statoil så seg tjent med å velge en styreleder som ruinerte sine aksjonærer og selv ble mangemillionær?
Jeg har aldri hatt noen tro på Gutteklubben grei, men det hviskes litt for høyt i krokene om at det innenfor den norske oljebransje eksisterer et skjult laug som gjerne vil ha en finger med i spillet når mektige stillinger og verv skal besettes. En slik spekulasjon eller hypotese kunne kanskje bli tatt et skritt videre av redaksjoner som Finansavisen eller Dagens Næringsliv hvis den en dag skulle dukke opp på reportasjelistene?

 

 



 

 

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og få varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!